Gå til innhold

Flere som er helt besatt av at en fødsel er en total blottlegging og umyndiggjøring av underlivet vårt??


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Tror de som ikke har opplevd angst selv ikke forstår at det overhodet ikke er rasjonelt. Jeg har litt fødselsangst, selv om jeg vet det er helt naturlig å føde og at noen Må hjelpe til. Jeg har aldri blitt utsatt for noen form for overgrep, men angsten kommer likevel. Jeg har slitt med angst og depresjon før, og ser også her at folk ikke forstår at det bare er noe som skjer og ikke kan forklares.

 

Jeg satser egentlig på at når tiden kommer for å skreve og presse så glemmer jeg helt at jeg er redd for bare lar kroppen gjøre jobben sin. Syns likevel det kan være greit å snakke med en psykolog, gjerne en kvinne som har født selv. Jeg vil også være så åpen som mulig om at jeg har angst og er redd, og satser på at det blir tatt litt hensyn når jeg skal føde. Jeg skal uansett ikke være kliss naken før babyen kommer ut!

 

Jeg syns de som ikke forstår seg på angsten og følelsene ikke burde uttale seg i det hele tatt, jeg personlig syns bare det er verre å ikke bli tatt seriøst. Går angsten for langt kan det skygge over all fornuft, så det er ikke nødvendig å prøve å finne rasjonalitet her.

 

Jeg har hatt det slik som du beskriver under to svangerskap HI. Begge gangene har endt i akutt Ks, for jeg fikk aldri åpning. De som ikke har opplevd denne angsten selv, kan som du sier ikke forstå det vi tenker, som ja kan være helt irrasjonelt, men som vi faktisk ikke styrer selv. De som kritiserer får tenke på at det er ingen ønskelig situasjon for oss å ha disse tankene, det overskygger veldig mye av hyggen ved å være gravid. Jeg har misunt de som ikke har denne angsten, og som går til fødsel med åpent sinn og lite blyghet. Men det er bra lite rasjonelt av de som sier at vi som har fødselsangst bør adoptere isteden. Man tenker jo at man i løpet av svangerskapet skal endre holdningen noe og få hjelp til å endre mye av de irrasjonelle tankene. Dere er heldige dere som ikke har det slik som HI (og bla meg).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Fortsetter under...

Jeg liker heller ikke tanken på å ligge naken å skræve mot fremmede mennesker.... Liker heller ikke tanken på selve fødselen, skal presse ut en baby liksom..Huffameg, høres jo heftig vondt ut! Jeg hater smerter!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...
Jeg er også fullstendig uenig i dette, og jeg har født to barn! Veldig tydelig at HI ikke har født før, for dette er ikke realistisk beskrevet! Derimot stoler jeg mye mer på beskrivelsen av keisersnitt av hun som har opplevd det (se over). Lignende beskrivelser av KS har jeg også hørt av venninner som har tatt det. DET er nemlig et operativt inngrep der du er fullstendig prisgitt leger og helsepersonell -og de skjærer deg opp så langt ned at de må barbere vekk kjønnshår først. Så bare glem å skjule underlivet under et keisersnitt altså! Når du føder vaginalt har du stort sett full kontroll selv under nesten hele fødselen. Kanskje absolutt hele fødselen, hvis alt går bra. Ja, du har smerter og blir sliten, men sjansen er faktisk stor for at det fører til at du blir så bestemt og tydelig i beskjedene dine som du aldri har vært før! Jordmor må undersøke deg for å se hvor langt fødselen har kommet, men det er ikke verre enn en vanlig underlivsundersøkelse. Har du varslet på forhånd om at du er "sjenert" så kan hun ta hensyn og f.eks. dekke deg til med et teppe eller laken. Jeg fikk i hvert fall tilbud om det. Du får alltid beskjed om hva de gjør med deg, og hvorfor, og spørsmål om det er greit. Og som sagt: Du trenger ikke ligge naken og skreve! Jeg gjorde det ikke i det hele tatt under noen av fødslene. Ikke engang på slutten da jeg presset ut babyen. Rett og slett fordi det ikke føltes naturlig. Det hjelper at tyngdekraften bidrar litt, og derfor føles det som oftest best å være oppreist, gjerne bevege seg litt rundt. Jeg sto oppreist på kne i senga, med ryggen til jordmor når barnet kom ut. Hun så bare sykehusskjorta mi og beina mine, og fanget opp barnet når det kom. Men det var ikke fordi jeg ikke ønsket å blottlegge meg, bare fordi det føltes som den stillingen som passet best. Etterpå føltes det godt å legge seg ned på senga, med "bleielaken" under rumpa og laken over. Hadde fortsatt skjorta på, men åpnet den raskt da jeg fikk tilbud om å få barnet på brystet! Den flotte babyen min var virkelig alt jeg brydde meg om da, kunne ikke tenkt mindre på hvem som så hva! Likevel tok jordmor og barnepleier fortsatt hensyn ved å la et laken ligge over underlivet mitt. Da morkaken også var født varslet jordmor om at hun gjerne ville se litt hvordan det så ut. Hun sjekket blødningen, skiftet "bleielaken" under meg om det var hemoroider, trykket og klemte litt forsiktig, forklarte hvorfor. Ikke at vi hørte etter stort, vi så på barnet, vi ;-) Fikk beskjed om at en liten rift burde syes, og jeg sa det var greit. Fikk lokalbedøvelse (spray). Etter det fikk jeg tilbud om å ta på en "bleie" (du blør en del, så det føles som du trenger det) og en slik engangstruse. Tok takknemlig i mot hjelp til å ta på den! Så fikk jeg en ren skjorte, varmere teppe, hjelp til å sette meg litt opp, noen puter, mens de stelte barnet litt. Etterpå var det tid for å bli kjent med barnet. Vi fikk et brett med rundstykker, te, kaffe, en blomsterkvast og et flagg ("gratulerer som foreldre!") og hjelp til å legge barnet ved brystet. Så fikk vi være alene i en time eller to, før vi ble trillet inn på rommet vårt. Høres dette så ille ut, da?

 

Jeg blir så varm om hjerte når jeg leser dette. Har ett keisersnitt ( pga komplisert seteleie ) bak meg og i barndommen var jeg utsatt for overgrep som 5 åring. Jeg har jobbet lenge med det å blottlegge seg og ikke minst angsten for et nytt "overgrep" av jordmor ( hvilket kan høre drastisk ut) under fødsel, men jeg har bestemt meg for å ta kontroll og si ifra. Det handler om å gjenvinne kontroll over kroppen og jobbe med traumene fra barndommen i henhold til det å føde. Jeg har full forståelse for dere der ute meg fødselsangst av ulike grunner, jeg lider selv samme skjebne, men med barn nr 2 i magen kjenner jeg at nå er det min tur til å ta kontroll. Jeg kunne fått invilget keisesnitt om jeg ville, men jeg ønsker svært gjerne å bryte en barriære for meg selv. Er veldig klar over at en vaginal fødsel kan sette igang og reaktivisere gamle traumer. Nøkkelen for meg er å være forbedret og ikke minst få kunnskap via fagfolk og bøker, og sist men ikke minst erkjenne at angsten er der. Lykke til, hva en dere ender opp meg. Fint om dere med fødselsangst som har født deler erfaringer med oss andre:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker på at vi skal ligge der, skrevende, ute av kontroll til å kunne styre hvem som ser eller tar på oss og inni oss, og bare følge ordre. Muligens blir inngrep utført uten at vi får beskjed på forhånd eller mulighet til å kunne motsi oss det. Mest sannsynlig er vi så omtåket av smerte at vi lar de gjøre hva som helst (klipping, tang, osv).Er ikke dette en fryktelig krenkelse mot kvinner, med tanke på at en mann ALDRI ville frivillig satt seg i en slik ydmykende posisjon i en seng, blottlagt for mange andre mennesker? Hvorfor er skrevende fødeposisjoner og nakenhet så ´naturlig´?? Det føles ikke naturlig for meg, bare krenkende og skremmende!

 

Jeg liker heller ikke å skreve for folk, hater f.eks å gå til gynekologen. Men det er noe helt annerledes den dagen du skal føde, du tenker rett og slett ikke over det. Jeg var på KK i Bergen og der er det jo bare kvinner som jobber (virker slik). Jeg foretrekker at andre kvinner ser meg naken enn menn..Jeg valgte en naturlig vannfødsel uten medikamenter, fødte i et halvmørkt rom, i badekar. Det er ingen som sier du skal ligge på rygg i en seng når du føder lenger. Du kan sitte på huk om du vil, det er du selv som bestemmer stilling (dersom du har et normalt svangerskap/fødselsforløp)Jeg tror vannfødsel hadde vært fint for deg =) Jeg skal ha det denne gang også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Jeg kjenner også på dette, jeg får også lyst til å rope og nekte at noen er til stede under fødselen. Jeg er førstegangsfødene, og jeg regner med at denne følelsen kommer av at jeg nå skal igjennom noe jeg ikke har peiling på, noe som virker skummelt og uforutsigbart, og det får meg til å føle meg svært sårbar. Og det er greit nok at jeg kanskje ikke tenker på det når jeg ligger der, men nå! Og det som hjelper da er ikke mennesker uten forståelse for andre mennesker, men mennesker som feks Neriad som har skrevet over, og forklart på en god måte hvordan hennes fødsel var. Når jeg leser hva hun skriver så kjenner jeg at motet kommer og at

jeg skal klare dette, at det hun beskriver høres trygt ut og at jeg kommer til å bli tatt vare på på en ordentlig måte. Tusen takk Neriad for fint innlegg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Annonse

har lyst til å nevne at dersom man har "aksepterte fobier" som dere kaller det, som edderkopper, slanger, fly eller heis, så unngår man jo de situasjonene...

 

har aldri hørt om noen med flyskrekk som får full narkose på flyreisen fordi de har flyskrekk... har man heis skrekk så tar mann trapper....

 

jeg vet godt hva angst er. har utrolig vanskelige svangerskap og brukte nesten 5 år på å manne meg opp til 9 nye måneder i smerte, kvalme, krykker, oppkast, blødninger, stress og blodtrykk fordi jeg ville ha 2 barn... hva skal jeg gjøre? kreve at noen andre skal bære fram barnet fordi jeg har angst?

 

det fantastiske med angst for graviditet og fødsel er at når det er i gang så kan du ikke stoppe det. man må bare gjøre det beste man kan utav det.... og det gjør jeg.

 

Anonym poster: baf31d2d19e7dbf331a500e0abe7fcd1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 10 måneder senere...

til alle dere som bekymrer sere for å vise frem underlivet sitt. Jeg tenkte helt likt. men når fødselen starter og kommer godt igang skal jeg love dere at det er det siste dere tenker på.jeg bæsja på meg mens jordmora tørka meg i baken. hahaha..; ) man skrever og stønner og driver på, men det må man faktisk hvis man vil ha ut bebbisen. holder man igjen klemmer sammen beina tar fødselen enda lenger tid og bebbisen sliter med å komme ut. bebbisen kan jo faktisk ta skade av de.så bare tenk på hvor mye rart disse jordmødrende ser og har opplevd tidligere. : )) dere klarer det fint uansett hvor flaut og ekkelt det virker.lykke til alle sammen.



Anonymous poster hash: fc779...75e
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

  • 3 måneder senere...

Jeg syntes tanken på å vise meg frem og "blottlegge" meg var skremmende og ekkel FØR fødsel. Under fødselen kunne jeg ikke gitt mer faen, og var tvert imot glad det var noen profesjonelle der med meg. Det var i situasjonen nettopp det mest naturlige i verden.. 

 

Jeg ble operert pga morkake rester og massive blødninger 6 uker etter fødsel. Da fikk jeg først fastlegen rotende oppi der, så en gynekolog som holdt på en halvtime før et helt legeteam stod over meg klare for operasjon. Om ikke det var nok så våknet jeg nærmest av en sykesøster som vaska underlivet mitt med klut! All sjenanse var mildt sagt brutt. Jeg husker jeg kikket på kjæresten min med store øyne og sa "Herregud, så sykt mange som har sett underlivet mitt de siste månedene! Det verste er at nå bryr jeg meg nesten ikke om at dåsa mi har blitt "allemannseie" lenger!". "Din tøs!" fikk jeg til svar, hehe. Vi lo godt og siden er det ingen andre enn han som har fått se eller røre prydbusken :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...