Gå til innhold

Hvordan si i fra på en respektfull måte? (ble visst litt langt gitt)


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Det handler visst mye om svigerforeldre i denne gruppen. Desverre er ikke dette innelegget noe unntak. Kanskje bortsett fra at jeg tror jeg har verdens flotteste svigerforeldre. De er kvikke, engasjerte og fulle av kjærlighet til familien. Nettopp derfor har jeg så store kvaler med det jeg opplever som ikke er fullt så positivt.

 

Min samboer har et barn fra før på 8 år, og vi har en felles baby. Bonusbarnet mitt bor hos oss 50%, og mammaen og mine svigerforeldre bor gaske nærme. Det hele fungerer veldig bra mammaen og pappaen i mellom, og alle har et godt forhold seg i mellom. En ren drømmesituasjon kan du si. Problemet er kanskje at 8-åringen var veldig mye hos sine besteforeldre under samlivsbruddet mellom foreldrene sine, og jeg tror de fremdeles tenker at de har et like stort ansvar i hennes liv. Nå har både pappaen og mammaen samboere, og vi bonusforeldrene har vært stabile og trygge i relasjonen i flere år. Dermed kan dette bli noe invaderende i hverdagslivet som denne 8-åringen skal forsøke å ha hos sin mor og sin far.

 

Det trengs kanskje noen konkrete eksempler, så jeg kan skrive om de tingene som kanskje plager meg mest. For å vise et eksempel; I fjor sommer reiste jeg, pappaen og 8-åringen på en fin familieferie før babyen ble født. Vi opplevde masse og hadde det veldig fint sammen. Svigermor skulle vanne blomstene mens vi var borte, og hadde fått nøkler. Da vi kom hjem hadde svigerforeldrene mine omdekorert hele rommet til 8-åringen og utstyrt det med allskens leker, nye gardiner, spill, you name it, og i tillegg vasket og ryddet et allerede rent og ryddig hus. Det var lagt nye duker på bordene, alle håndklær hadde fått militant brettekant, og det var satt friske blomster på bordene. Ment som en veldig hyggelig gest, men jeg følte meg både tråkket på (hadde vaska rundt, høygravid, før vi reiste) og invadert. I tillegg føltes det som om de forsøkte å overgå oss og den fine ferien ved å kjøpe opp en hel lekebutikk. (Ser at dette minnet blir ganske gjennomsyret av mine negative følelser...)

 

Hele denne kjøpingen av ting er egenlig hovedproblemet. Det går egentlig ikke en dag uten at svigermor kommer innom med noe nyinnkjøpt, dette kan være klær, leker eller godteri og junk-food. Uansett dag i uka. Nå har hun i tillegg begynt å kjøpe inn ting til babyen, så jeg begynner å se at mønstret skal videreføres til barnebarn nr to. Disse tingene gir hun enten direkte til barnebarnet sitt, eller leverer det her hjemme hos oss. Det kan virke som om hun vil kontrollere hva vi gir barna våre å spise selv når hun ikke er sammen med dem. I tillegg får vi egentlig aldri muligheten til å kjøpe den fine bursdagsgaven, eller motivere 8-åringen til å spare til noe hun har lyst på, for hun får kastet alt som finnes i verden av ting etter seg fra besteforeldrene.

 

I tillegg dukker svigermor til stadighet opp på skolen til 8-åringen, leverer ekstra matpakke, bytter ut regntøy, rydder hyllen, tar i mot papirer fra skolen etc. Som om vi som foreldre ikke klarer dette selv?? I tillegg fører dette til masse forvirring fordi vi rett og slett leter oss i hjel etter ting hun har hentet uten å gi beskjed. Samboeren min har uttalt at han blir direkte flau fordi moren hannes tar sånn styringen i forhold til skolen. (ja, hun holder på slik når det er mammauker også så vidt jeg forstår)

 

Høres det klagete ut? Jeg bør kanskje bare være glad fordi vi har så hjelpsomme og engasjerte besteforeldre til barna våre? Jeg prøver så godt jeg kan å se det positive i det, men nå etter at babyen kom til verden har alt tatt så voldsomt mye mer av. Kanskje de forsøker å overkompansere sånn at 8-åringen ikke skal bli sjalu/føle seg utenfor? Det vil jeg i så tilfelle også eventuelt gjøre noe med selv forresten....

 

Problemet er at jeg ikke føler jeg står i en posisjon til å si i fra om at ting må roe seg litt ned siden jeg "bare" har vært i bonusbarnet mitt sitt liv i 3-4 år. Men jeg må samtidig gjøre noe, for nå er ting så ille at jeg har vurdert å flytte fordi jeg føler meg så invadert. Ikke ønsker jeg dette for min sønn heller, og vil i så tilfelle ha en mulighet til å skjerme meg og han i fra det. Det har jeg ikke nå. Min samboer føler han står i så stor gjeld til sin mor for alt hun har hjulpet han med, og fremdeles hjelper oss med at han ikke vil si noe. De har ikke det mest/best kommunikative forholdet, så jeg skjønner at han er engstelig for å ødelegge alt ved å komme med kritikk. Men han synes også ting har gått for langt. Kan jeg si noe? Og i så tilfelle, hvordan sier man i fra om slike ting samtidig som man viser at man er takknemmelig og setter pris på alt det andre de gjør?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Fortsetter under...

Jeg skulle håpe hun hadde lest dette innlegget! Det er så godt skrevet. Hun hadde virkelig fått en AHA-opplevelse. Ingen tvil at hun gjør så godt hun kan og MER enn det. Ikke alt slår til som er godt ment.

 

Håper de tar seg ekstra godt av 8-åringen for DERES skyld at DERE kunne kose med den lille uten å være redd at storebroren blir sjalu. Det var det som var min første tanke som bestemor selv at de gjør. De har opplevt sønnens skillsmisse og nå vil de verne dere - gjøre alt at det skulle gå bra denne gangen!

 

Jeg kunne ha kommentert flere ting men som sagt svigerforeldrene dine burde vite om dine tanker før "egget blir til høna". Konfliktene vokser ofte unødvendig. De har vært unge selv og opplevt å bli foreldre. Flere ting er annerledes nå men MYE er det samme.

 

Kankje kunne du ha tipset om denne nettsiden. Jeg syns det er skrevet mye veldig bra her "rett fra leveren". Spesiellt gjør det inntrykk på meg, hvordan mange beskriver det å bli mor. Det er en virkelig symbiose som varer minst et år. Det er utrolig hvordan naturen har vernet det lille barnet og spesiellt det første. De ofte så egoistiske unge voksne blir som forvandlet til de mest beskyttende og omsorgsfulle foreldre. Spesiellt moren har vanskelig å godta noen i sin nærhet. Man ser virkelig paraleller i dyreverden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

jeg synes du skal sette deg ned med henne og fortelle alle tingene du setter pris på og at du vet at hun gjør disse tingene for å hjelpe, men at du ønsker..................... jeg ville også nevnt at grunnen til at du ikke har sakt noe før er fordi at du har bare vært i 8åringens liv i 3-4 år og føler at det blir litt ....... men du vil komme til en midtvei, slik at dere begge kan ha et avslappet forhold. vil bare si at mannen din burde egentlig ta denne "støyten" siden det er hans mor..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 10 måneder senere...

Det er garantert godt ment, men denne dama gå for langt. Hun har NULL og NIKS på skolen å gjøre med mindre de voksne (foreldrene) har bedt henne stikke innom og hente barnet. å rydde i hyllene, fjerne barnets ting osv er plagsom, men å ta imot papirer som skal til foreldrene er faktisk kriminelt. Skolen gjør også feil i å gi henne dem. Alt som gjelder elevene er jo taushetsbelagt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Veldig koselig av hu, til en viss grense. Men det er helt tydelig at hun går for langt med å ordne de tingene på skolen, komme med gaver (mat, klær, leker osv) hver uke osv. 8åringen trenger å lære å spare og se verdien i ting man får. Hun gjør kansje det nå, men hvis dette forsetter i mange år så sier det seg jo sjøl at det ikke går. Er viktig at barn sparer til ting, og det føles ikke no morro for foreldre at nær de skal kjøpe en fin gave til barnet, så blir det overskygga av at hun får så mye ellers :/ Uff, det må ha føltes som et "slag i trynet" for deg når du kom hjem fra ferie.. Er godt ment, men alt for mye.. Kansje det går ann å sette dere ned å fortelle hva dere føler? Og sette visse grenser, som "gave" kun innimellom, ikke dra på skolen å gjøre noe der uten at dere har avtalt det osv? Men sammtidig fortelle at dere er veldig takknemlig for det hun har gjort, men siden ting ere mere stabilt nå og har vært det en stund så vil dere gjerne ha litt forandring. Er det en mulighet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 måneder senere...

HI her. Det føles trist og svare etter så lang tid, og kunne fortelle at jeg fremdeles ikke har fått meg til å konfrontere svigermor. Jeg har forsøkt. Veldig mange ganger, men jeg tror hun lukter lunta og unngår en hver situasjon der vi er på tomannshånd. Har til og med invitert henne på et glass vin et par ganger. Vi har også vært på familievernkontoret og snakket om det samme der min samboer lovet å snakke med sine foreldre om disse tingene. Familieterapauten foreslo til og med at vi skulle invitere svigermor med på samtale, men da satt min samboer ned foten helt. Jeg begynner å forstå at han er livredd henne. Det ble selvfølgelig aldri noe av den samtalen han lovet å ha.

 

Situasjonen er den samme. Bortsett fra at vi nå er på vei fra hverandre. Det har forsåvidt flere årsaker, men jeg skal ikke legge skjul på at dette har vært veldig, veldig hardt for forholdet. Jeg har med tiden begynt å forstå at det ikke bare er svigermor som overstyrer, men også en sønn som konsekvent unngår å ta ansvar. Og en mor som da hopper inn for å kompansere. Dette har han lært i hele sin oppvekst og sitt voksne liv, og det verken innses eller endres over natten. Og meg som får fullstendig spader fordi jeg ikke fordrar at andre mennesker gjør ting for meg (og andre voksne mennesker) som jeg både ønsker og evner å gjøre selv.

 

Familiepsykologi skulle jeg likt å lest en god bok om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...