Jeg har hatt fødselsangst hele livet - slå den :)

[Anonym bruker]

Hei! Lenge siden jeg har vært på dette forumet nå. Jeg hang her mye for 3 år siden, da jeg gikk gravid og hadde forferdelig til fødselsangst. Jeg gråt hver dag de første 4 mnd av svangerskap, i ren redsel for hva jeg skulle gjennom. Jeg sov ikke om natta. Når jeg sov hadde jeg mareritt om mange mennesker som stod og så på underlivet mitt mens jeg lå og hylte.. Jeg fikk ´tvangstanker´ om hvor mye skjeden min kunne vides ut. Jeg var rett og slett psykisk ustabil, noe jeg aldri har opplevd før. Jeg visste jo at jeg ikke forstod hvordan en kvinne kan presse noe så stort ut av underlivet, men jeg trodde forståelsen kom automatisk når man ble gravid. Den gang ei...

 

Jeg fikk mye pepper fordi mange mente at fødselsangsten min var ´ubegrunnet´. Jeg hadde 4 samtaler på St.Olavs med ei jordmor som spesialiserte seg på fødselsangst. Det første hun gjorde var å love meg KS hvis jeg gjennomførte alle samtalene. Dette fikk meg ut av forsvarsposisjon og inn i samarbeidsmodus.

 

Hva fikk vi ut av samtalene? Jo, det viser seg at jeg har en sterk psykisk sperre på nakenhet foran fremmede, jeg er livredd for å måtte prestere noe fysisk foran andre mennesker, og en angst (ja, du kan forklare i det vide og det brede men hjernen min nekter å forstå det) for at noe for stort skal presses ut av den bittelille skjeden min. Jeg er ikke redd for noen rifter i skjeden min, men jeg sliter virkelig med tanken på om det går skikkelig galt og jeg får store problemer i etterkant og må opereres flere ganger for å bli bra. OK, det er lite sjangs for at det sjer. Men SJANSEN ER DER. Hvem kan jeg legge skylda på hvis dette skjer?? Sykehuset tar ihvertfall ikke ansvar, fødselsskader er jo ´naturlig´ (dette provoserer meg enormt). Smerter i seg selv skremmer meg ikke, jeg tror selv at jeg har høy smerteterskel.

 

Jeg brukte så mye tid og krefter på å forstå angsten min at fødselslegen som satt dato for KS´et var imponert. ´Du er veldig reflektert i valget ditt, og jeg ser ingen grunn til å ikke innvilge KS´ sa hun. Jeg ble i løpet av første halvdel av svangerskapet en ekspert på fordeler og ulemper ved ks vs fordeler og ulemper ved vag. fødsel. Jeg følte jeg tok et opplyst valg, som gagnet meg og min allmenntilstand under svangerskapet.

 

De første månedene var et rent mareritt, jeg klarte ikke å forholde meg til barnet i magen fordi jeg kun fokuserte på den umulige og forferdelige oppgaven som lå foran meg, nemlig en vaginal fødsel. Etter jeg fikk innvilget KS, kunne jeg endelig glede meg over babyen som sparket der inne, se frem til dagen vi fikk se han og være GLAD for at han vokste og trivdes der inne. Jeg kunne sove. Jeg kunne snakke med folk om deres fødsler uten å få angstanfall.

 

Jeg valgte KS, og ingenting annet ville fungert for meg. Det visste jeg da, og det vet jeg fortsatt. En vaginal fødsel ville ødelagt svangerskapet mitt - og jeg tror ikke mestringsfølelsen etter den vaginale fødselen kunne veid opp for et svangerskap der jeg ikke kunne gledet meg til babyen kom. Tenk dere selv - et helt svangerskap i frykt. Jeg ønsker ikke det på min verste fiende.

 

Det ble forresten et kjempefint planlagt KS, og vi fikk en nydelig gutt

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med historien min, annet enn å fortelle dere fantastiske damer at fødselsangsten deres er helt reell, den er ingenting å skamme seg over, og det er noe dere må jobbe med for å finne en habil løsning for akkurat deg. Alle har ulik angst, og ulike historier. Løsningen er ikke vaginal fødsel for alle, for enhver pris. KS er et valg dere har, hvis dere er opplyste nok og bevisste nok på deres situasjon. For meg var det det rette. Hva fremtiden og et evt nytt svangerskap vil bringe, tar jeg når den tiden kommer.

 

Lykke til med babyen!!

 

Hilsen Sunny B

[Anne Katrine]

Hei Sunny B

Da jeg trodde ingen var som meg leste jeg dette innlegget!!

Det er som jeg skulle skrevet det selv!

Frykten for nakenheten, marerittene... Den overveldende kvalmende frykten... Jeg kjenner meg helt igjen!! Har vært livredd hele livet! For meg er det heller ikke et alternativ å føde vaginalt og vurderer derfor nå å sterilisere meg fordi jeg har hørt at det er nærmest umulig å få innvilget KS...

Jeg er også ekspert i fordeler og ulemper... For meg er ingen ulemper gode nok grunner til å føde vaginalt...

 

Du ga meg håp!! kanksje jeg også tørr å bli gravid om noen år... men må ha innvilningen på paoir først...

 

Hvordan gikk du frem??

 

Takk for flott innlegg, du gav meg håp

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for et god innlegg. Jeg kjenner meg ikke igjen i din angst, for jeg er redd for helt andre ting enn deg. Jeg er redd for smerte, oprasjoner, blod, leger, kanyler kort oppsummert: sykehus.

 

Men det jeg kjenner meg igjen i det er hvordan man blir tatt i mot på St. Olavs i Trondheim når man har fødselsangst. Jeg har aldri følt meg så tatt på alvor, som av fødslesangst- jordmora på St. Olav.

 

For meg var vaginal fødsel og keisersnitt like vanskelig, etter mange samtaler ente jeg opp med vaginal fødsel.

[Anonym bruker]

Hei Anne Katrine

 

Godt å ikke føle seg alene i verden, spesielt når det handler om noe så misforstått og forbudt som fødselsangst. Vi er helt sikkert mange som lever med denne frykten - men vi er så få som snakker om den. Jeg har prøvd å snakke med venninner om dette, men jeg møter ingen forståelse. Har til og med blitt latterliggjort av to ´venninner´ som tydeligvis ikke tror at problemet mitt er reelt.

 

Du må IKKE vurdere å sterilisere deg på grunn av fødselsangst. INGEN kan tvinge deg til å føde vaginalt! De kan prøve å overtale deg, til og med gi deg feilaktige opplysninger om dine rettigheter. Men det hele koker ned til at; hvis du har reell fødselsangst så har du rett til å få KS. Angst er en lidelse på lik linje med andre sykdommer og skal behandles deretter. Ikke med tvang, men med human behandling og tilrettelegging etter pasientens behov.

 

Jeg håper du ikke sokner til KK i Bergen, fordi da har du en STOR jobb foran deg og helst burde du knytte deg til et annet sykehus med en gang. KK er kjent for umenneskelig behandling av kvinner med fødselsangst. Men jeg tror de fleste andre sykehus er medgjørlige hvis du legger frem saken din på rett måte.

 

Det første du må gjøre er å bestemme deg. Bestemme deg for at du har rett på å bli hørt og rett til å få ønskene dine innfridd. Du må ikke være redd for å bestille timer selv, ikke vær redd for å be om å få snakke med en annen person hvis du ikke blir hørt eller blir avfeid, og ikke vær redd for å stå på for deg selv. Ingen kan vippe deg av pinnen hvis du har psyket deg opp på forhånd.

 

Jeg tok opp fødselsangsten min med jordmora jeg gikk til. Jeg sa at jeg hadde bestemt meg for KS. Hun sa: ´Nei, keisersnitt får du ikke uansett´. Jeg ble faktisk sjokkert over hvor automatisk hun kom med det svaret når jeg hadde forklart situasjonen min. Regner med de har fått beskjed om å bruke det svaret for å demotivere de fleste så fort som mulig. Men hun skjønte fort at jeg mente alvor, og henviste meg til angst-jordmor på St. Olavs. Der ble jeg tatt godt i mot og fikk aller først løfte om KS hvis jeg først gikk med på å jobbe med angsten. På første samtale gikk vi gjennom hva jeg var redd for. På andre samtale snakket vi gjennom disse redslene mine, og på tredje samtale var vi på en fødestue (noe jeg ikke taklet så veldig godt fordi jeg så meg selv ligge der...)

 

Jeg hadde lest MYE om keisersnitt, alle artikler på nett, diverse forum, bøker før disse samtalene. Og jeg hadde alltid motargument når hun prøvde å overbevise meg at alt kom til å gå bra (hun sluttet fort med å si ´det går fint med de aller fleste fødsler´ - det hjelper ikke, for en fødsel er ikke fin i mine øyne. Det er er mental og psykisk tortur for ei med fødselsangst) Jeg visste og tenkte hele tiden på at hvis vi skulle få vårt etterlengtede barn og det barnet skulle ha en mentalt frisk mor, så måtte jeg ha KS. Jeg kunne ikke gå og ha angst i ni måneder - det kunne ikke være sunt for meg eller babyen.

 

Til syvende og sist så koker det ned til er at fødselsangst skal ikke forhindre deg fra å få barn, og det er det ingen i helsevesenet som mener heller. Kan hende andre idioter kan lire av seg at de som ikke tør føde burde la være å få barn. Men intelligente, etiske mennesker med empati for andres situasjon ser at KS er en forsvarlig måte å forløse et barn på, når vaginal fødsel risikerer å medføre en stor belastning for kvinnen (enten psykisk eller fysisk).

 

Det sies at det er veldig vanskelig å få KS-løfte før man blir gravid, fordi de forventer at mange venner seg til tanken på fødsel under svangerskapet. Men - du virker som en ressurssterk person med god selvinnsikt, så forhåndsløfte skal du få til. Bare vær forberedt på en stor jobb. Dog, en jobb som er så til de grader verdt det!!!!

 

Masse lykke til!

 

Klem fra Sunny B

[Anne Katrine]

Tusen takk for fantastiske råd Sunny B Er svært takknemmelig!

 

Jeg har valgt å vente med en evt sterilisering...

Jeg skal nå i tiden fremmover sette meg godt inn i KS argumentene og skrive dem ned, slik at de er godt innarbeider.

 

Så på møtet med jordmor skal jeg ta med min venninne som er lege som støtte... Min venninne sier at all skremselspropagandaen mot KS er oppspinn og at det faktisk ikke er noe virkelige sterke bevis mot at vanlig fødsel er så mye bedre...

 

Jeg bor på østlandet og jeg hører til buskerud sykehus men ikke langt til oslo sykehusene hvis det blir nødvening...

 

Så skal jeg ta kontakt med private sykehus i utlandet før jeg evt blir gravid slik at jeg har noe å falle tilbake på!

 

Det er min plan! Jeg ser faktisk et bittelite lys innerst i tunnellen... Det kommer ttil å bli en hard kamp... ingen tar meg jo seriøst... Men jeg nekter å gi meg

 

Tusen takk for alle råd! setter stor pris på det!

 

Hvordan var det å ta keisersnitt??

 

Klem Anne Katrine

[enits40]

Flott og tankevekkende innlegg! :-)

[Anonym bruker]

Takk, enits40 Kunne sikkert ha skrevet bedre, men hverdagen er hektisk...

 

Anne Katrine; Keisersnittet mitt var fantastisk! Koselig at du spør, fordi det er ikke mange som spør om akkurat det. De ser på KS som en helt vanlig operasjon. Men i virkeligheten er det jo vårt livs største opplevelse og akkurat like fantastisk som andre sine fødsler!

 

Altså, keisersnittet var planlagt og derfor var alt veldig rolig. De var snille og oppmerksomme på operasjonssalen, jeg var aldri redd eller stresset. Lillegutt skrek med en gang han kom ut, og tisset på legen Jeg var så spent og lykkelig over å se han, at jeg prøvde å sette meg opp... Jeg fikk se på han en liten stund før han ble med pappaen. Det var deilig å tenke på at pappaen fikk en så god og nær start med sønnen sin.

 

Litt smerter i etterkant var det jo, men med regelmessig smertestillende gikk det fint. Det var meningsfulle smerter, akkurat som rier er

 

Så KS'et mitt var en fantastisk opplevelse, uten overraskelser eller stress. Jeg slapp mye av det som jeg er livredd for, som nakenhet, mangel på kontroll og skremmende situasjoner. Jeg gjør det gjerne igjen!

 

Mvh Sunny B

[Anonym bruker]

Forresten, Anne Katrine, så har du en uvurderlig støtte i venninna di. Det er nok mange i helsevesenet som vet dette om KS men er tvunget til å forhindre så mange som mulig fra det, pga økonomiske hensyn.

 

Alle forskningsrapporter er bestilt i den hensikt å utrede fordeler ved vag fødsel over ulemper ved KS. Tragisk i seg selv, men det som er enda verre er at kvinners psykiske helse ALDRI blir tatt med som en faktor som veier for eller imot KS. I tillegg kan en 3. grads revning (som forøvrig ikke blir regnet som komplikasjon) være mye mer psykisk belastende enn infeksjon i et operasjonssår (såfremt infeksjonen blir helt bra). Dermed blir undelivsskader neddysset som noe ufarlig og annenrangs for å promotere vag fødsel.

 

Bare et lite utbrudd

 

Klem, Sunny B

[Ikkesåallerværst]

Åh, jeg er så enig det siste avsnittet ditt!! Nesten værre enn smertene og plagene med min 3. grads revne, var at jeg følte det var en bagatell. Det var jeg som var rar og annerledes fordi jeg ikke taklet det. Sånn føltes det hvertfall i møte med helsevesenet..

[Anonym bruker]

Hei folkens

 

Jeg er gravid igjen )) Kjempeglad for det, men så langt har jeg ikke klart å tenke på hvordan jeg skal føde. Det blue vel noen utbrudd på dette forumet etterhvert som tankene former seg...

 

Sunny B

[Anonym bruker]

Gratulerer med graviditeten!!

 

Syns du har skrevet utrolig bra og veldig opplysende om KS og fødselsangsten Dette er jeg sikker på kommer til å være til stor hjelp for flere!

 

Jeg har mine to små gull, gutt på 2 år og 2 mnd, og gutt på 8 mnd. Jeg har også alltid vært redd for å føde, men kan ikke kalle det angst. Jeg tenkte at jeg fikk heller la vær å få barn, så slapp jeg å føde -og jeg trodde at jeg kunne ha et like bra liv uten barn. Nå som jeg har mine to små, så skjønner jeg hvor feil jeg tok Men da jeg nærmet meg 30 begynte klokka mi å tikke, og jeg kutta ut p-piller og tenkte at det får stå til! Husker godt skrekken jeg følte da jeg ble gravid 7 mnd senere, og at jeg halvhjerta sa til jordmor at jeg hadde fødselsangst og lurte på hvordan det var å kunne få KS.... samtidig hadde jeg en iboende nysgjerrighet over fødsel kjente jeg, kall det skrekkblanda fryd!

 

Husker jeg ble imponert over meg selv siden jeg var så rolig som jeg var når det nærmet seg termindato. Jeg hadde ikke redsel for nakenhet, men var redd for at jeg skulle dø, redd for at jeg skulle revne hele veien, redd for at noe skulle skje babyen under fødsel (enten varige skader eller død), men allikevel var jeg ganske rolig!

 

Førstemann kom 12 dager over termidato etter igangsettelse, m

asse vonder rier uten pause, før det endte i hasteKS da pulsen hans sank. Hele fødselen ble kjempetøff for meg, alt jeg ikke hadde ønsket hadde skjedd.

 

Da jeg fant ut at jeg var gravid på ny, tenkte jeg at redselen min for fødsel ikke var blitt noe bedre.. Jeg følte meg som førstegangs. Jeg var kjempespent på om jeg klarte å føde vaginalt denne gangen. Det gleder meg å si at jeg fikk en utrolig fin fødsel!! For et rush å føde!!!

Det var så heftig å føde at jeg tenker at jeg vil så gjerne gjøre det igjen! Min hardeste og tøffeste jobb noengang, jeg var såååå superstolt over at jeg greide det! Tenk at JEG klarte det!!!

 

Det hadde vært kjempespennende og hørt hvordan det går videre med deg <3

 

Masse lykke til!!!

[Iris93]

Jeg kan vel si jeg har hatt fødselsangst siden før jeg ble gravid! Da jeg var yngere sa jeg at jeg ikke skulle ha barn, fordi jeg ikke ville føde dem. Jeg er ikke noe glad i smerter, og heller ikek tanken på at jeg skal likke å skræve foran masse folk, ha det vondt og at underlivet mitt skal sprekke! Jeg sa alltid at om jeg skulle ha barn, skullejeg ha KS. Men så kjenner jeg noen som har tatt det, og de klager over smerter i etter tid. Ei fikk skikkelige komplikasjoner... Så nå har jeg angst for begge deler.... uansett hva ligger jeg naken å fremmede mennesker tar i mot MITT barn jeg har båret på inni meg. Tar på meg og ser på meg.... Blod å gør.... Hater også nåler og sprøyter... Hater generelt sykehus!

Så jeg har generelt angst for når ungen kommer ut uansett jeg.... Dette plager meg ofte... Eneste trøsten jeg har er at alle sier det er verdt det uansett hvordan fødselen dem var...

[AO3]

Iris93, jeg håper du snakker med jordmor/lege om dette! Det er hjelp å få, og det er lurt å ta tak i disse tingene i god tid før fødsel/ks. Sammen kan dere komme fram til hvordan dine ønsker kan ivaretas på best mulig måte. *klem*

[Iris93]

Skal snakke med jordmor om dette når jeg skal ditt. Men blir vel ikke før om et par mnd.

[Anonym bruker]

Hei Sunny B! Kjenner meg så utrulig igjen i det du beskriver mtp angsten. Begynte straks med samtaler da jeg ventet første. Ble ikke hørt i hele tatt. Ble tvunget til vag fødsel, som endte opp med katastrofekeisersnitt. I ettertid fikk jeg beskjed om at det var bare å føde ved en senere anl også. Jeg kan ikke velge dette sykehuset igjen...

 

Anonymous poster hash: d9bc4...dc8

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: ce518...70b

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: ce518...70b