Min lange fødselshistorie (publisert tidligere på 3. trimester)

[Påanigen :)]

Etter rier siden søndag 13/6 (!) tok det seg endelig nok opp til at jeg virkelig skjønte at hun virkelig hadde tenkt seg ut natt til 10/6, dagen før termin. Uten søvn og med harde tak lå jeg våken og tok tiden, snakket litt med føden og mannen og avtalte at vi dro til sykehuset klokken 06.00.

 

Da vi kom frem hadde jeg sterke rier og 2.5 cm åpning. Tenkte at jeg sikkert ble sendt hjem igjen - men heldigvis økte riene og smerten og de ville ikke sende meg avgårde. Jordmor sendte meg i dusjen med klyx. Klokken 11 var jeg oppe i 3-4 cm og tenkte at dette ville ta tid - og fy søren så vondt det gjorde. Jaja, ut skulle hun uansett hadde jordmor bestemt - og ble det ikke fortgang i sakene skulle hun ta vannet.

 

Da fikk jeg prestasjonsangst - det var virkelig ingen vei tilbake...

 

Det ble vondere og vondere - og hadde så vondt i ryggen at jeg fant ingen behagelige stillinger. Og jeg var supertrøtt etter å ikke ha fått sovet om natten. Jeg ville egentlig bare gi opp. Heldigvis så hadde jeg en fantastisk jordmor og ektemann som holdt meg igang. Jeg fikk prøve lystgass - men det skjønte jeg ikke poenget med - ble bare svimmel og kvalm - så den ble ingen suksess. Jordmor spurte om jeg ville ha epidural - og jeg sa "det vet jeg ikke" også ble det liksom ikke snakket om mer. Hun satte en nål i pannen min for det mente hun ville hjelpe meg og slappe av - men den holdt jeg på å stikke ut øynene til mannen min med, så den ble tatt ut den også. Ikke lett og smertestille meg med andre ord.

 

Der satt/sto/hang/lente jeg meg da, med alle smertene som var og var lite høy i hatten. Jordmor klarte å krangle seg til å undersøke meg, og plutselig - klokken 13.00 hadde jeg 8 cm åpning. Jøss, det hadde jeg ikke trodd. Mannen min var i ekstase - jeg var mer nøytral. For nå ville hun ta vannet - og da visste jeg - etter å ha lest meg opp på BiM - at riene ville bli værre. Mannen min overtalte meg - og det var lurt. Plask sa det og alt ble annerledes. Riene gikk mer nedover og ikke utover på en måte - og trykketrangen kom nesten med en gang. Og snart skulle jeg få presse, så det passet jo fint.

 

Å trykke var for meg det værste. Jeg har hørt om flere som synes det var himmelsk når man endelig fikk lov til å presse. Men for meg var det som å prøve å skvise ut en vannmelon gjennom et nøkkelhull eller noe. Men jeg kunne ihvertfall ikke gi meg nå - selv om jeg var overbevist om at oppgaven som nå lå foran meg var umulig - og jeg kom mest sannsynlig til å dø. Jeg presset med det jeg hadde, og jordmor og mann hylte om at de så svart hår og at hun snart var ute. Og jeg tenkte: "men kroppen da - den er jo værst!!" Da begynte riene og bli kortere, og jeg måtte jobbe helt uten trykketrang. Det var fælt. Men ut skulle hun, selv om navlestrengen var rundt halsen to ganger og hun ble sittende fast med hodet mellom to rier. Mannen min var ganske blek - men jeg skjønte ikke helt hva som skjedde. Jeg var i kjelleren og hentet all energi jeg hadde spart opp.

 

Så plutselig var det over - men et splasj var hun ute - helt blågrå og sprellende, som en fisk på land. Det var stille - og vi ventet på en lyd. To klynk så kom seiershylet. Jeg var utmattet og glad - og lettet for at det var over.

 

Vidunderet var en jente 4560 gram og 54 cm lang, en kilo større enn estimeringen. Og alle var sjokkerte, bortsett fra meg. Jeg visste at hun var stor, og dersom de hadde visst det hadde de nok satt meg igang tidligere.

 

Jeg er sjeleglad for at hun var ute uten et eneste medikament, og vi storkoser oss. Jeg føler meg mørbanka og lykkelig. Nå skal vi slappe av og kose oss de første dagene. Hun er helt perfekt! Hun bæsjer og tisser og spiser og promper og raper og sover. Livet er deilig!!

[LHN]

gratulerer med jenta de. jeg venter enda men har termin på søndag så håpe det skjer noe om ikke så alt for lenge.