Fødsel

[Anonym bruker]

Ja nå har jeg 5uker igjen til fødsel, og innser at jeg har egentli ikke pratet med min kjære om fødsel. Han unngår tema. Lurt seg unna fødselforberedende kurs (som riktig nok viste seg å være helt bortkastet, lærte ingen ting. Men det kunne nå ikke han vite på forhånd), han vil heller jobbe den dagen jeg og jordmor skal gå igjenom alt som skjer i kroppen under fødsel. Han vet jeg er dritt redd for å føde og egentli ønsker keisersnitt. Men i det siste har jeg ombestemt meg, fordi jeg innser at det er så mye jeg ønsker å være med på f.eks bryllup, å da er det ikke godt å gå irundt dårlig etter keisersnitt. Å jeg tviler på at legen min i det hele tatt har sendt inn søknaden min på keisersnittet.

 

Jeg har også oppdaget at jeg gleder meg faktisk ikke over dette barnet, og har egentli ikke gjort det i det hele tatt i dette svangerskapet. Altså jeg har vært flink til å passe på at babyen har det bra og ikke gjort ting som kan skade babyen, fordi det ønsker jeg ikke. Men jeg føler ikke glede. Har innsett at jeg har gått hele svangerskapet å engstet meg for fødselen og om jeg virkelig har valgt riktig mann å bli gravid med. Han har bare blitt vanskeligere og vanskeligere til nærmere fødselen vi kommer. Rakker ned på familien min hver dag osv (jobber i familie bedrift). Jeg er utslitt både fysisk og psykisk, men han orker nesten ikke å bry seg. Forventer at jeg skal løpe irundt å hente cola og sjokolade når han vil ha det. Ta av han sokkene når han ikke orker det selv fordi han sitter med pc'n i fanget. Kun den siste uken har han orket å ofre meg noen små tanker av og til. Jeg har heller ikke vært den beste kjæreste de siste 4måndene. Men han vil kun høre på hva jeg har å si når jeg beklager meg over hvor slem jeg har vært og hvor vanskelig jeg har vært. Men han vil ikke høre på noe annet. Tar jeg opp fødselen som tema, skifter han fort. Prøver å printe inn i hode has at jeg vil ikke ha epudural pga sprøyte skrekk, å han prøver å printe inn i hode mitt at jeg bør ha det. Det er alt vi har pratet om, ikke alternativene som finnest, fordi han vil ikke høre om de. Prøvd å prate med han om fødestilling. Alt han har sakt er at jeg får ikke den stillingen jeg ønsker fordi da vil han føle seg utilpass, men jeg kunne få alle andre stillinger jeg ønsket, også var vi ferdi med det temaet. Så jeg er ganske sikker på at når fødselen er i gang kommer han til å henge over hode mitt å si at jeg skal gjøre alt som jordmoren ønsker. Jeg føler at jeg kommer til å bli helt overkjørt inne på føden side jeg er første gang, ung og en kjæreste som ikke støtter meg.

 

Har prøvd å prate med han om at jeg faktisk ikke gleder meg til å se babyen, til å ta på den eller noe, at det eneste jeg gleder meg til er å få leve et "normalt" liv med en normal kropp igjen. Å alt jeg fikk til svar da var "men det forandrer seg når babyen kommer", også var han ferdig med dette temaet også.

 

Prøver å prate med han om oppførselen hans ovenfor både meg og min familie, da blir han bare sint å nekter å prate med meg.

 

Jeg føler meg så grusom fordi at jeg ikke klarer å glede meg over babyen men heller bare sitter å tenker på hvordan skal jeg på best mulig måte få dette forholde til å fungere.

 

Ble litt langt, men følte for å få ut følelsene mine et sted.

[Anonym bruker]

Uff, dette kan ikke være lett. Kjæresten din må nesten forholde seg til at det kommer en baby. Du kommer til å trenge han for alt han er verdt når babyen er her. Jeg håper virkelig at han klare å snakke om dette.

Ellers trenger du ikke å bekymre deg, det at du ikke gleder deg over at babyen kommer har ingenting å si for hvor glad du blir i den når den kommer. Du kommer til å bli sååå forelsket i den uansett Ønsker deg lykke til.

[Anonym bruker]

Hei.

Dette er ikke enkelt, men det er vel ingenting i livet egentlig. Du skriver at du er ung, men ikke hvor ung. Jeg fikk mitt første barn 20 dager før jeg ble 21 år, den gangen sa min kjæreste at jeg skulle ta det bort. Da fikk han klar beskjed av meg, om at han fikk valget, bli eller dra. Han valgte å bli, men det beste hadde vært om han hadde dratt. Vi ble sammen når jeg var 15 og han 18, så vi var vel egentlig avhengige av hverandre, derfor ble det som det ble. Det forholdet tok slutt for 4 år siden, men skulle egentlig vært avsluttet for mange år siden, for både min og barna sin del. Jeg levde i troen på at noe skulle forandre seg, men den gang ei.

Det du skriver minner meg om ham. Det er jo ikke meningen at vi skal forandre folk, så det er nok slik han er.

Skjønner dette ikke er noe trøst, men hvis du føler det slik og fortsatt føler det slik en stund etter fødselen, så er det ikke sikkert det skal være dere to. Vanskelig å forestille seg, men det er det beste både for deg og babyen, tro meg. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde det alldri tatt meg så mange år å kommet meg ut av det forholdet jeg var i.

 

Har du ingen god venninne å ta med på fødselen som en reserve, hvis det skulle bli for vanskelig med han. Vær bestemt på fødselen, hvordan du vil ha det, men også høre på jordmor. Ingen skal bestemme hvordan, for det er din fødsel. Jeg hadde det slik med første fødsel, men så var jeg klar i min tale ved andre fødsel å ja. Da visste jeg bedre hva jeg gikk til. Veldig viktig at du har med deg noen som du stoler og føler deg trygg på. Dette med følelser for babyen bør du snakke med jordmor om. De kommer nok etter fødselen, men kan også bryte fram fødselsdepresjon, så få gjordt noe med dette før fødselen.

 

Alt ordner seg skal du se, men få orden på dette før fødselen, for den skal være noe fint å oppleve. Ønsker deg all lykke.

[Anonym bruker]

Jeg blir 20år 3 månder etter fødsel. Han er 5år eldre enn meg. Han er en fantastisk mann/gutt til vanlig, men når vi kommer til samtale tema fødsel svikter han helt. Hvis det er noen som skulle vært "avhengi" av den andre i dette forholde så er det nok han. Før graviditeten hadde vi det veldig fint sammen, og den første tiden men plutselig sa bare alt pang.

 

Han er fortsatt ikke serlig interesert i å snakke om fødsel, å er masse borte pga jobb. Men jeg har begynt å sende han litt meldinger om fødselen. Å når jeg skrev til han at has jobb under fødselen er å være min stemme fikk jeg bare smile fjes tilbake.

 

Skal til JM i uke 37, da skal han heldigvis være med (etter at han forsto at han ikke slipper, å jeg la opp hans egen lege time til denne dagen) da skal vi gå igjenom noe som JM kalte for et fødsels atlas, ogsp tenke jeg å spørre henne om hun kunne fortelle litt om mannens oppgaver under fødsel.

[vero:o)]

men hvis det bare er samtale tema fødsel som er probleme,,,så skjønner jeg ikke helt hva du er så lei deg for...

han er jo ganske ung selv og da..åsså er han jo mann...

mange menn reagerer sånt til graviditet ,,er jo helt nytt for dem og,tror de egentlig blir litt stressa av hele greia...åsså er de jo ikke så flinke til og snakke om ting...eller innrømme det

men hvorfor vill du snakke så mye om fødselen med han da??

jeg har aldri hatt noe behov for å snakke om fødselen med mannen min,han er jo med selfølgelig og skal støtte meg..

men det er jo jeg som ska føde og må hvite hva jeg vill og ikke vill,,,

åsså er det jo ingenting og planlegge,for du vet aldri hvordan den vill bli eller hvordan du reagere...

[Fifrildi]

Jeg synes det høres ut som om han gruer seg en del jeg... Og det må han faktisk få lov til å gjøre. Vi har ikke snakket så mye om fødsel her hjemme heller - vi tar det litt som det kommer, det er så vanskelig å forutsi hvordan det kommer til å bli. Mange menn blir ganske mutte når de er redde for ting fordi de vil være sterke og tøffe. Jeg fikk "lurt ut av "min mann at han gruer seg masse til fødselen fordi han er redd for å være ubrukelig når jeg har så vondt. Da fikk jeg beroliget ham med at han er den mest brukelige personen i verden for meg og minnet ham på alle de tingene han må gjøre! Hente vann, gi meg pastiller, la meg klemme i stykker hånden hans under riene, la meg rope til ham om jeg vil det og legge kalde kluter på hodet mitt. Og så var vi ferdige med den fødselssamtalen

 

Hvordan du ønsker at din "plan for fødsel" skal være er din sak. Snakk med sykehuset der du skal føde om det, og send dem et brev med oversikt over hva du er redd for, hva du liker og hva du tror du har behov for. Som andre har sagt er det godt å snakke med jm om fødsel også når man er usikker, og synes den samtalen i uke 37 med jm er en god ide.

 

Det går helt sikkert bra, dere har nok bare ulike tilnærminger til det hele.

[Anonym bruker]

Jeg vet han er redd. Men jeg er enda reddere. Å det virker som has svar på en barnefødsel er epudural og han vet jeg har nålskrekk. Men hver gang jeg prøver å prate kommer vi bare til denne hærsenns epuduralen. Jeg er redd for å bli overkjørt av jordmor siden jeg er førstegangs fødende og ung. Å da er det viktig for meg at jeg vet at han kommer til å støtte meg og hjelpe meg, men alt jeg har på følelsen av nå er at han vil overkjøre meg sammen med jordmor, bare fordi at han tror hun vet alt best. Så jeg er sikker på at hvis hun ønsker at jeg skal ligge på rygg fordi det gjør jobben hennes lettere, kommer kjæresten min til å be meg legge meg på ryggen. Selv om jeg vet at det er ikke bra for halebeine mitt.

[MariKristine]

Skriv en liste om ting du ønsker under fødselen. For eksempel at du ønsker å prøve annet av smertelindrende før epidural. Vet ikke hvor du bor og hva dere har tilbud om, men ting som badekar, lystgass osv kan jo være alternativer!

Jordmor har nok vært med på mange fødsler, både med unge førstegangsfødende og med litt gamlere flergangsfødende, og i tillegg er det jobben hennen/hans og de må derfor være profesjonelle. Så jeg tror ikke du skal være så redd for å bli overkjørt av jordmor. Hun vil nok bare ditt beste. Skriv en liste der du kort skriver at du ønsker å prøve andre smertelindrende tiltak før epidural, og at du ønsker å prøve andre fødselsstillinger enn å ligge på rygg.

Det er ikke jordmor som skal ønske noe om hvordan din fødsel skal bli, hun skal følge dine ønsker. Men det er jo selvfølgelig lurt å lytte til jordmor, da hun har masser av erfaring og kunnskap. Samt at hun vet mer om hva som skal til for å hjelpe.

Jeg tror nok dette kommer til å gå kjempebra for deg.

Jeg er også førstegangsfødende og 20 år. Samboeren min er 23år, og tar utrolig lett på fødselen. Snakker ikke så mye om det.

Men jeg tror nok at det blir noe annet når fødselen er i gang, og han ser hvor vondt jeg har. Den naturlige omsorgen kommer nok da, og han vil nok høre både på meg og jordmor.

Alt i alt vil jo din kjære deg bare det beste. Og det å se den personen man har kjærest ligge der med masse smerter uten å kunne gjøre noe med det, tror jeg nok setter tankene i andre baner.

 

Oi, dette ble et langt innlegg. Og jeg vet ikke om det ble så forståelig heller. Men jeg håper det!

Lykke til med fødsel og med den lille engelen du venter. Den vil nok forandre mye hos dere begge

[Anonym bruker]

Jeg er litt enig med Fifrildi over her: Jeg tror han unngår tema fordi han ikke helt vet hvordan han skal takle dette selv. Og han gruer seg nok en del ja! Kjenner igjen "lusa på gangen..." for slik var min mann også da vi skulle ha førstemann. Og vi er ikke spesielt unge, et par og tredve begge to, så det der har sikkert ikke bare med alder å gjøre. Jeg følte også den tiden at jeg kanskje hadde valgt feil mann, han "så" meg ikke, og unngikk å snakke om det som skulle skje. Men det var aldri snakk om at han IKKE skulle være med. Jeg spurte ham direkte, og sa at dersom han ikke ville så var det lov å si det, men da ville jeg vite det på forhånd slik at jeg kunne ha med meg en god venninne. Det fikk ham til å åpne seg LITT, det fantes en utvei liksom, og han innrømmet han grudde seg, men at han skulle bli med.

Hos oss ble det litt spesielt ettersom det to uker før fødsel viste seg at det ville bli en setefødsel. Jeg gikk til alle kontroller osv alene, men fortalte ham hele tiden hva som skjedde, og hvordan fødselen ville forløpe mest sannsynlig. Han hørte på, men sa mye "huff" etter hver gang han måtte høre om fødsel.

Poenget er at det gikk fint. Stemningen på fødestua var rolig. Jeg hadde gitt ham alle alternativ på forhånd. Han fikk komme og gå litt som han ville dersom det ble for tøft å være der inne. Han var verdens beste hjelper med å gi meg cola, kald klut på panna, og stryke på armen under de værste riene. Det hjalp MASSE at han strøk meg på armen under riene. Da hadde jeg et annet fokus å rette oppmerksomheten min mot, siden det andre var så vondt. Han gikk ut en tur da det ble som tøffest for meg, men det synes jeg var OK, hadde mer enn nok med meg selv akkurat da. Enset knapt at han gikk. Men han var raskt tilbake for å støtte meg, og han slapp å være med inn på operasjonsstua da det ble hastesnitt. Det bare bestemte jeg FOR ham. Jeg så han ble veldig lettet over å slippe. Så det gjelder å føle seg litt frem... Spør rett ut om han gruer seg. Og til hva. Kanskje er det noe du kan støtte ham i, eller gi ham mulighet for å komme og gå slik jeg gjorde. Sannsynligheten for at han da føler det lettere å bli med tror jeg er mye større. Det sa i allefall min mann. Han skal bli med nå med nr 2 også. Og denne gangen har han sagt at dersom det blir keisersnitt (god forbid!) så blir han med hele veien. Han fikk heldigvis ikke skrekken selv om han syntes det var tøft å se meg ha det vondt. Lykke til!