Endelig kom "stjernekikkeren" vår, 11.januar-2010

[Josephine]

Aller først må jeg bare få si at man aldri aldri kan forutsi hvordan en fødsel blir!! Jeg om min mann hadde planlagt en naturlig harmonisk fødsel på ABC, Ullevål. Jeg skulle få akupunktur, massasje og varme bad som eneste smertelindring og babyen skulle skli forsiktig ut i vann.... Helst med litt avslappende musikk i bakgrunnen og stearinlys... Det skulle vise seg å bli det totalt motsatte. Det hele startet med uregelmessige rier natt til fredag 8. januar. (Hadde termin 5.januar). De tok seg opp utover dagen, ble sterkere og regelmessige, så vi dro på ABC for å sjekke åpning. Det var kun 2 cm, men vi ble over natten for å se om noe skjedde. Det gjorde det imidlertid ikke. Riene var like sterke og regelmessige, men ikke produktive, så vi dro hjem igjen på lørdagen. Utover dagen og natt til søndag ble smertene så store at jeg hylte og skrek og orket ikke være hjemme lenger. Så vi hastet av sted til ABC igjen på morgenkvisten søndag. Det kunne vel ikke være for tidlig igjen? Nå måtte det vel være igang? Kun 3 cm åpning.... Her var det ikke mye produktivitet... Utover søndagen ble jeg mer og mer utslitt og smertene var så uutholdelige at jeg ikke orket å være på ABC lenger. Ble overført til vanlige fødeavdelingen på Ullevål. Litt nederlag, men jeg hadde ikke noe valg der og da. Trodde jeg skulle dø... Fikk lystgass med det samme, helt fantastisk! Kunne til og med spøke og le og erte mannen min ;-) I tillegg fikk jeg epidural ganske kjapt, da jeg var livredd for at det skulle bli for sent å få den. Helt nydelig da den begynte å virke! Nå hadde det gått fra 3 til 7 cm åpning på 3-4 timer. Jippi! Fikk også drypp for å speede opp riene. Det gikk helt til 8 cm åpning, men der stoppet det fullstendig opp... Etter noen timer var riene så sterke at ikke epiduralen virket på meg lenger, og jeg følte på meg at noe var feil. Hver ri var som et helvete, og plutselig ble det hektisk aktivitet rundt oss, med leger og jordmødre. Babyen hadde fått avvikende CTG (høy hjerterytme) og misfarget fostervann, så nå ble avgjørelsen tatt i full fart. Hun skulle tas med keisersnitt. Heldigvis kunne de fylle på epiduralen min, så jeg slapp full narkose. Endelig slapp riene taket og jeg kunne slappe av. Følte meg godt ivaretatt av et utrolig effektivt og profesjonelt lege-team på Ullevål. Min mann fikk være med og holde meg i hånda. Det var en utrolig spesiell følelse å kjenne noen romstere inne i seg uten å kjenne noen smerte. Nøyaktig kl 10.05 mandag 11. januar ble lille Luna Isabelle løftet ut av mammas mage. Hun skrek med det samme og hadde full APGAR score, noe som var veldig betryggende. Hun veide 3708 gr og var 51 cm. Jeg fikk ha henne på brystet i et par minutter og kose på henne før hun ble båret bort og fikk sitte og kose med pappa, mens jeg ble sydd og lå på overvåkningen. Etter noen timer, fremdeles litt omtåket fikk jeg holde henne, og det var det største og flotteste som har hendt meg! Det viste seg i ettertid at hun hadde ligget i en posisjon som kalles "occiput posterior", eller en såkalt "stjernekikkerstilling" . Med ansiktet framover istedenfor bakhodet. Derfor ble hun stående og stange i feil retning. Det er vanlig at det ofte ender i keisersnitt. Etter to døgn på fødeavdelingen til overvåkning, fikk vi heldigvis være to netter på ABC for å komme oss alle tre. Jeg vil benytte anledningen til å takke de fantastiske jordmødrene på Ullevål ,og spesielt på ABC som var der for oss dag og natt, og lyttet når jeg trengte å prate om min traumatiske fødsel. De passet lille Luna når jeg ikke klarte å reise meg fra sengen, og hjalp oss senere med amming ettersom vi hadde startproblemer. Det skal sies at vi forsatt ikke har fått til ammingen, for hun vil ikke suge på brystet, men vi gir morsmelk på flaske, og det fungerer helt flott. Så alle dere som ikke får det til: Det er ingen skam å gi flaske, så lenge babyen får nok kos og nærhet utenom puppen, så blir han så fornøyd!

Jeg valgte å fortelle min historie for å illustrere hvor uforutsigbart livet kan være, man kan aldri planlegge noe som helst! Istedenfor en rolig, alternativ fødsel endte jeg opp med "full pakke", fire dager med rier, bedøvelser, medikamenter, stress og dårlig samvittighet overfor babyen som fikk en så skjev start... Men nå har jeg forsonet meg med at det var slik det skulle bli, og det viktigste er at vi har ei nydelig, frisk og rask lita jente som spiser og legger på seg fra dag til dag, og er tilfreds med livet. Da velger jeg å være det også. Å gi liv er fantastisk, uansett hvordan det skjer, så dere som ikke har født enda, gled dere, for det er et av livets mirakler!!