Dere som har fått ADD-diagnose i voksen alder,

[Gidder ikke!]

hvordan var dere som barn?

[Anonym bruker]

Jeg var veldig atypisk, og det tok derfor veldig lang tid å nøste opp så jeg kunne få rett diagnose. Jeg var rolig, harmonisk, fantasifull og vennlig, ja rett og slett et lite "prakteksemplar". Imidlertid var jeg veldig urolig mht soving, turte ikke sove alene, mye plaget med mareritt etc. Var kolikkbarn.

 

Imidlertid var jeg slik at om jeg ikke fikk til noe/ skjønte noe med en eneste gang, så kunne det gå for det samme, jeg ble sint og nektet å gjøre mer. Men flaks for meg har jeg fått til det meste ved første forsøk... Eller uflaks også kan man jo si, ellers ville jo tilstanden min blitt avslørt langt tidligere.

 

Høy intelligens på nesten alle områder har nok gjort sitt til at jeg virket så rolig og harmonisk. Via evnene fant jeg lett interesse i ting, tross alt, og kunne underholde meg selv/ kompensere når ting var kjedelig/ vrient.

 

Når jeg ble voksen og ikke lenger kunne gjøre hva jeg ville når jeg ville, skar alt seg fullstendig. Jeg mangler rett og slett evnen til å jobbe jevnt og trutt...

[Anonym bruker]

Min mor sier hun ikke merket noe som helst. Men så er jeg så gammel at jeg gikk ikke i barnehage. Eldst i flokken er jeg også.

 

Husker at det stort sett var jeg som kom tuslende alene hjem om der var konflikter mellom barna i gata. jeg var den som liksom alltid datt ut der.... Dette husker min mor også. Og så var jeg guttejente(er det enda, egentlig;)). Jeg LEKTE, jeg. Skitten fra topp til tå etter en tur i sandkassen.

 

Og da jeg begynte på skolen, så husker jeg at jeg på en eller annen måte følte meg utenfor. Jeg klarte liksom ikke bare å være en del av det som det så ut som de andre var. Vet ikke helt hvordan jeg skal forlare dette. Som ett eksempel så kan jeg nevne at jeg hadde av og til en følelse av at alle andre gikk på skolen akkurat den dagen fordi de skulle lure meg. At det egentlig var fridag, men for å lure meg så gikk alle til skolen. Rar tankegang, men den var reell for meg den gangen.

 

Og i timene prøvde jeg å gjøre meg usynlig, så jeg ikke skulle måtte snakke høyt i timen. Hvertfall ikke måtte lese høyt. Jeg var veldig sjenert, og dette gjorde nok at jeg var stille og livredd for å bli lagt merke til.

 

Tja, dette var litt av det.

[Anonym bruker]

Glemte en ting her; min mor sa at hun aldri har forstått hvordan karakterene mine har vært så gode som de er. For jeg gjorde jo aldri lekser. Og lærernes standardkommentar når jeg spurte om hjelp, var at jeg først måtte prøve selv;) Jeg likte IKKE at jeg ikke fikk til ting med en gang. Og så hadde jeg sperrer for ting jeg oppfattet som vanskelig, jeg bare avgjorde at de var vanskelige, og dermed ville jeg ikke prøve. Likte best det jeg visste jeg behersket(slik er jeg enda).

 

Et av mine lykketreff, er vel en audiotiv god hukommelse, og høy intelligens:)

 

NN 11:10

[Anonym bruker]

Jeg var en typisk guttejente. Høyt og lavt. Aldri tid til å sitte stille, alltid på farten. Gikk da jeg var 8mnd, pratet tidlig men veldig raskt og slurvete. Vimsete, litt klossete, veldig lite fornuftig når det gjaldt farlig lek. Kunne fint klatre opp i et flere meter høyt tre uten å skjønne helt hvorfor det skulle være så forbudt. Råkjørte på sykkel midt i det verste skogsterrenget osv.

 

Var et særdeles intelligent barn. Leste bøker og skrev dagbok da jeg var fire. Kunne hele gangetabellen i første klasse, og var alltid skolens "geni" opp gjennom. Men konsentrere meg eller gjøre lekser var aldri noe jeg klarte. Dagdrømte mye. Var svært kreativ. Meget musikalsk, men tok snarveier. Spilte instrumenter ol på gehør, da jeg ikke hadde interesse for å lære noter.

 

Svært emosjonelt barn, i alle ender av skalaen. Hadde et voldsomt temperament, eksplosivt sinne, men ble aldri voldelig, hadde aldri adferdsvansker. Svært empatisk, og omsorgsfull. Kunne bli forferdelig lei meg og trist ved å tenke på andre mennesker som ikke hadde det godt, eller å se noen som ble holdt utenfor på skolen e.l.

 

Veldig glad i oppmerksomhet. Veldig klovnete, likte å gå med rare klær o.l. Fikk utløp for mye av dette gjennom å gå i teatergruppe, hvor jeg også fikk utviklet et kreativt talent. Hadde munndiare, og lot meg engasjere voldsomt av de mest trivielle ting.

 

Men veldig velfungerende. Svært høflig og modent barn, en ener på skolen, mange venner. Jeg var veldig trygg, ikke redd for å være meg selv. Så ingen har noensinne hatt grunn til å tenke at noe skulle være galt med meg.

 

Problemene startet vel egentlig på vgs. Jeg var ekstremt skolelei, skulket mye og holdt på å miste vitnemålet grunnet absurd mye fravær. Jeg fikk svært gode karakterer, men kunne utmerket meg enda mer om jeg hadde giddet. Jeg som alltid hadde likt å lese skjønnlitteratur kunne ikke lenger finne roen til det. Den kroppslige rastløsheten var borte, men hadde på en måte satt seg enda mer i hodet.

 

Når jeg så har gått over på krevende, akademisk utdannelse, har jeg merket hvor stort handicap jeg har. Jeg utsetter stadig, og grunnet alt for mange tanker i hodet på en gang er det vanskelig for meg å konsentrere meg hvis jeg først setter meg ned. Forelesninger gidder jeg liksom ikke å følge, fordi jeg vet at jeg kan utrette så mye mer hvis jeg sitter for meg selv og leser konsentrert. Problemet er at det ikke blir gjort.

 

Så jeg har stort sett aldri lest mer enn noen timer til sammen, natten før eksamen. I hvert eneste fag, som folk vanligvis bruker flere måneder på. Så kom jeg over et innlegg her inne, og kjente meg igjen. Og la to og to sammen. Skaffet time til utreder, og fikk en klar adhd-diagnose. Går nå tidvis på medisiner, og får enormt god hjelp av dem spesielt i eksamensperioder.

 

Aller mest takknemlig er jeg for at jeg har fått et svar på hvorfor jeg er som jeg er. At det ikke nødvendigvis er meg og min karakter det er noe i veien med, men at jeg har en diagnose som utgjør en funksjonshemning.

 

Hva gjelder kvinner er ofte det motsatte av gutter tilfelle (jeg har som sagt den mer klassiske gutte-adhd'en). De kan være den sjenerte jenten bakerst i klasserommet, som ikke tør åpne munnen. Ofte kan de ha et "flink pike-syndrom", hvor de er fanatisk opptatt av å være ordentlige, ikke gjøre noe galt, holde orden på rommet sitt, tingene sine, kostholdet, klærne, pugge altfor mye fordi man aldri føler at man har vært flink nok osv.

 

Jeg anbefaler forumet www.bokstavbarna.com

 

Mange voksne kvinner der som lurer på om de har adhd, venter på utredning, gjennomgår utredning, eller har hatt diagnose i mange år. God aktivitet der inne, og mange historier å lese. Man får gode råd fra andre, og kan få skrevet av seg en del frustrasjoner osv selv.

[Gidder ikke!]

Takk for svar, dere!

 

Jeg er også en person som folk aldri i verden ville trodd at har AD/HD, men i den siste tiden har jeg tenkt mer og mer over dette og selv om jeg absolutt tror at det kan være andre ting, så lurer jeg på om jeg skal gå videre med det.

 

Det er så mye og diffust, men jeg er VELDIG distre og rotete i hodet, selv om det kanskje ikke virker sånn fordi jeg tar meg sammen så jeg blir helt svett. Det krever enormt mye å konsentrere seg, jeg er liksom flere steder på en gang, blir veldig fort lei og gir opp når ting er vanskelig. Heldigvis for meg er jeg både sta og relativt smart, så jeg kommer meg f.eks gjennom skolearbeid ved at jeg starter på nytt igjen hver gang jeg gir opp... Noe som sikkert skjer et titalls ganger.

 

Grunnen til at dette med ADD har begynt å interessere meg er at pappa fikk diagnosen i voksen alder og vi er veldig like. I forhold til å være virrete, ukonsentrerte og mye annet. Vi kjenner oss godt igjen i hverandre.

 

Jeg har slitt en del med angst og depresjoner, inni meg er det veldig urolig, mens jeg uttad kan virke rolig. Føler meg OFTE rastløs og passiv på en gang. Syns det er vanskelig å komme i gang med ting fordi mye kan virke uoverkommellig, jeg kjeder meg utrolig fort og har vanskelig for å være engasjert.

 

Det er som om det ikke er noe psykisk galt med meg, men mer som om det er noe fysisk, en skade...

Jeg vet ikke jeg altså, men jeg tenker at det kan være et forsøk på å bli litt klokere. Er det ikke ADD, så er det ikke det.

 

Hva tenker dere når dere leser dette?

[Anonym bruker]

Det med rastløs OG passiv, kjenner jeg meg godt igjen i, ja. Utenpå sitter jeg bare der, men det er fordi alt foregår innvendig. Og jeg tenker da ofte på alt jeg skulle gjort, og så klarer jeg på en måte ikke å velge hva som skal gjøres først og sist, og helst skulle jeg gjort alt på en gang. så da blir det overveldende, og det ender med at lite til ingenting blir gjort........

 

Og det å ha flere viktige arenaer en skal fungere bra på, er en dårlig ting. Det går ikke for meg, men en prøver jo.

 

Jeg har skrevet lenger oppe her:)

 

Jeg tenker at du bør få henvisning til utredning, og er det ikke ADD/ADHD, så er det ikke det. Men da har du hvertfall sjekket det ut, og slipper å lure lenger:)

[alenemamma_]

Henger meg med på tråden her jeg.

Jeg har begynt å tenke litt på om jeg kanskje kan ha noe innenfor dette.

Har aldri hatt særlig gode karakterer på skolen, alltid fått høre siden barneskolen at jeg jeg ofte mister konsentrasjonen når andre i klassen prater, pratet mye i timene selv, og vært litt urolig. Kunne jobbe fint i perioder så lenge det var stilt, men med en gang det skjedde noe i klasserommet eller utenfor viduene så datt jeg av lasset. Hadde problem med rettskriving og lesing, leser treigt/hopper gjerne over ord og linjer.

Hjemme har jeg alltid fått høre at jeg er ei "vimse" og et "svimehode", glemmer ting hele tiden og leter ofte etter ting.

 

Nå er jeg 21 år og går 2 året som student, sliter med og følge med i timene og lese.Jeg har interessen for det og har lyst å sette meg skikkelig inn i stoffet og følge med i undervisningen, men greier ikke å følge med mer en en liten periode i gangen uansett.

Jeg er ofte trett, dagdrømmer og tenker på alt annet enn det som faktisk skjer. Det samme gjelder når jeg sitter og leser for meg selv også, hodet er alltid fullt av andre tanker, og lesingen går utrolig treigt!

I tillegg så er jeg fortsatt et surrehode uten like! Alle venninene mine kaller meg for "vimsa" pga jeg alltid er den som låser inne bilnøklene sine x antall ganger, bruker utolig mye av tiden på å lete etter nøkler, mobil, lommebok og andre ting. Glemmer å svare på meldinger, svarer ofte på spørsmålene til folk før de har fått sagt ferdig, kommer inn i samtalene til "sidemannen" som ikke gjelder meg.

Irriterer meg grenseløst over småting, som lyder andre gjerne ikke tenker over, humøret kan svinge utrolig mye, kan bli forbannet uten noen særlig grunn, og få utrolig dårlig samvittighet etterpå!

Tenker over ting 100 ganger, noe som er utrolig irriterende og travelt! Alle sier til meg at jeg tenker alt for mye!

 

Vet ikke om dette er noe som går under dette, men kjenner jeg begynner å bli sliten av å ha det slik, og add var det første jeg tenkte på..

[merterje]

hvordan var dere som barn?

 

Jeg var to persjoner- litt slapp og dagdrømmer eller voldsom aktiv og alt i full fart. Bruker nå ritalin og er passert de 60, det virker bra. Desssuten lever jeg sunnere, både med regelmessig trening og sunnere kost og har det ganske bra ellers også. Før jeg fikk diagnosen så var jeg med fastlegen, hun målte imunforsvaret på meg, det var forferdelig lavt, vet ikke om jeg noen gang tideligere har fortatt en slik måling hos lege. Nå er imunforsvaret normalt, men grunnen er uvisst kanskje.

[Gidder ikke!]

Oi, dette var lenge siden og tusen takk for svar!

 

Litt spesielt å lese dette nå så lenge etter, siden jeg ikke har gjort noe med det og bare latt det være. Det har på en måte vært så "mye med meg" i forhold til helsen at jeg rett og slett ikke har orket å ta tak i enda en ting.

 

Men egentlig tror jeg faktisk at jeg kan ha ADD, i tillegg til en mild form for tourettes, faktisk.

Håper dere har det bra, det var skikkelig synd at jeg helt glemte denne tråden, veldig fint å høre om andres erfaringer.

[Hicksville]

Fikk diagnosen for et par måneder siden, og jeg er snart 30 år gammel.

 

Som liten gutt var jeg relativt rolig, men aktiv med idrett stort sett helt opp til jeg var 16-17. Var mye på farta for å si det sånn. - Men har aldri vært særlig utagerende, men mer den passive typen. Kjenner meg som regel mer igjen i kvinner med ADHD enn menn. Det er nok svært mange som meg som stort sett kun sliter med konsentrasjonen, som aldri vil tenke tanken at de har ADHD. De fleste har jo såkalt kombinert type (urolig/passiv).

 

Diagnosen har hjulpet meg forstå meg selv bedre enn jeg noen gang trodde ville være mulig. Har alltid hatt god selvinnsikt, men diagnosen åpnet dører jeg ikke visste var der engang.

 

Jeg vil faktisk gå så "langt" som å si at alle mennesker som ellers virker oppegående, men som ikke kommer seg frem her i livet, og sliter med relativt enkle ting som å betale regninger, ta "enkel" utdannelse etc. bør sjekke seg for ADHD. Har nesten mistet litt trua på at det finnes direkte late mennesker. - Hvem velger et liv med konstant stress, økonomiske problemer etc. frivillig?

 

Denne professoren har vært "helten" min det siste året. Vil anbefale som har ADHD, eller mistenker at de har det, å se den. Utrolig nok tekstet på norsk!

 

http://www.youtube.com/watch?v=LyDliT0GZpE

[Lizsel]

Oi, dette var lenge siden og tusen takk for svar!

 

Litt spesielt å lese dette nå så lenge etter, siden jeg ikke har gjort noe med det og bare latt det være. Det har på en måte vært så "mye med meg" i forhold til helsen at jeg rett og slett ikke har orket å ta tak i enda en ting.

 

Men egentlig tror jeg faktisk at jeg kan ha ADD, i tillegg til en mild form for tourettes, faktisk.

Håper dere har det bra, det var skikkelig synd at jeg helt glemte denne tråden, veldig fint å høre om andres erfaringer.

Ser at jeg er sent ute med å svare på dette innlegget :-p

Men skjit au, lagde en midlertidig profil for å svare deg..

Jeg er ei 24år gammel jente som har både Tourette og ADD, noe som er en veldig vanlig kombinasjon, så det er nok ikke utenkelig at du kan ha begge deler

Selv har jeg også det som anses som "mild tourette", de som ikke kjenner meg godt kan ikke se touretten min.

 

Som barn var jeg et "prakt eksemplar".. Stille, rolig, ekstremt empatisk, medgjørlig og sa aldri "Nei".

Jeg var aldri sint eller uttagerende.. Jeg viste lite private følelser som sinne, sorg, frykt osv. Jeg klagde heller aldri hvis jeg var syk, mamma var ofte oppgitt over at jeg kun sa i fra om ting når det var så ille at jeg ble sendt på legevakten eller til sykehuset.. Sosiale følelser som glede empati osv viste jeg helt fint.. Men innagering kan være vanlig ved ADD.. Man blir stille og innesluttet og holder disse følelsene for seg selv..

 

Jeg var veldig sjenert, hadde sinnsyk seperasjonsangst, masse mareritt og hadde stort behov for nærhet og bekreftelser på at familien var glad i meg og at de brydde seg om meg.. 

Jeg ble redd og usikker i nye og uforutsigbare situasjoner, gruet meg i dagesvis bare fordi vi skulle ta Nattoget til Morfar i nordnorge..

Jeg var veldig redd for å gjøre andre sinte, irriterte, lei seg osv.. Jeg unngikk alle konflikter

 

Jeg ble ansett som litt lat ettersom jeg aldri fikk "ræva i gir" å gjort det jeg fikk beskjed om.. Jeg var veldig rotette fordi jeg ikke klarte å organisere ting..

Jeg fikk ofte kjeft fordi jeg "ikke hørte etter" elelr fordi jeg "ikke svarte når folk snakket til meg".. Men jeg fikk det bare ikke med meg fordi jeg var distrahert av alt annet..

 

Jeg gjorde det bra på skolen, til tross for at jeg aldri gjorde lekser eller leste til prøver.. Jeg lærte ved å se og høre på det som skjedde i klasserommet..

 

Jeg lå foran mange andre barn i utvikling av språk og motorikk og jeg var veldig kreativ og flink i praktiske ting. Male, tegne, snekre, bygge osv.. 

 

Da jeg hadde fylt 7år, satt mamma fremdeles og ventet på 3-års trassen min.. Puberten kom og gikk og mamma venter fremdeles på pubertet-oppgjøret... :-p

 

Inne i kroppen har jeg et eksremt sinne.. På lik linje med uttagerende ADHD barn, så opplever mange med ADD det samme ekstreme og uforklarlige sinne, bare at vi føler det inne i kroppen i stede for å vise det.. Jeg blir stille, apatisk, asosial og oppfattet som grublende eller surmulende når jeg blir sint eller lei meg... Og ofte "eksploderer" disse følelsene i kroppen min pga latterlige ting som at hårskillet ikke blir riktig, at jeg må ta buss i stede for tog etc etc..

 

Min ADD gjør og har alltid gjort meg sliten og trøtt, jeg sover ekstremt mye.. På lik linje med spedbarn: De er våken en liten stund, men til slutt sovner de pga alle inntrykkene som hjernen må bearbeide.. Jeg har ingen filter, så hjernen min registrerer absolutt alt som skjer rundt meg. 

På møter med mye info, lange skoledager o.l så opplever jeg ofte å "duppe av" eller å bli ekstremt trøtt.. 

 

Jeg sliter med konsentrasjon og detter ofte ut midt i samtaler, jeg har dårlig langtidshukommelse og klarer derfor ikke å huske årstall for spesifikke hendelser - eller hvor gammel jeg var da ditten og datten skjedde.. Som f.eks at jeg gikk på kampsport i 2år, men jeg har ikke sjangs å huske hvor gammel jeg var.. 

Jeg har også dårlig korttidshukkommelse.. Glemmer beskjeder jeg får, ting jeg skal gjøre.. Detter ut midt i samtaler, glemmer hva jeg skal si midt i en settning osv..

 

Jeg har vanskelig for å lære ting hvis de ikke blir fortalt meg konkret.. Slik som uskrevne sosiale koder kan til tider være vanskelig for meg å oppfatte.. Jeg jobbet i en jobb i 1år og det var først siste måneden at jeg hadde lært meg rutinene for de forskjellige dagene.. Ettersom de aldri var blitt fortalt meg HELT konkret, og spesielt hvis det ofte er avvik fra rutinene, så detter jeg ut.. 

 

Jeg er veldig lettlært når ting blir forklart billedlig og konkret.

 

Jeg har og har alltid hatt veldig dårlig selvbilde og tro på egne ferdigheter... Dette er klassisk for jenter med ADD.. Man føler at man ikke gjør ting bra nok, at man ikke skal snakke i store forsamlinger fordi man ikke er smart, morsomt eller interessant nok... Aldri god nok i jobben din...

Men det ironiske med dette er at mange med ADD faktisk er dyktigere i jobben og utdannelsen sin enn mange andre.. For vi jobber hardere i håp om å bli "like god som alle andre"

 

Jeg følte meg udugelig og trodde jeg lå langt bak pensum da jeg skulle ta fagprøve som barne- og ungdomsarbeider.. Jeg forventet å stryke, i bestefall så vidt bestått...

Sensorene mine ble på gråten under min muntlige del og min faglige kompetanse lå på bachelor nivå.. 

 

Det er også "vanlig" at jenter med ADD kan utvikle spiseforstyrrelser, angst og deppresjon.

 

hmm.. Tror ikke jeg har glemt noe da :-)

[Vinterblomst]

Som å lese om meg selv men uten tourette..

Endret 23. november 2013 av Vinterblomst

[Arumia]

Kan jeg spørre hva dere med ADD gjør for å få det lettere i hverdagen? Jeg har en sønn på 10 som utredes for ADD, og tror jeg har det jeg også..

[MammaStine91]

På skolen var jeg kjempe beskjeden og stille! Hata å snakke foran forsamlinger osv. Mens hjemme og sammen med venner var jeg skikkelig bråkete og skravlete. Følte alltid at jeg var "dummere" enn alle andre på skolen. Fikk diagnosen i voksen alder. INGEN la merke til det, før jeg fant det ut selv via internett! Fikk utredning hos bup, og det var såå godt å få svar på hvorfor jeg er som jeg er

[MammaStine91]

Kan jeg spørre hva dere med ADD gjør for å få det lettere i hverdagen? Jeg har en sønn på 10 som utredes for ADD, og tror jeg har det jeg også..

Jeg trener regelmessig. Synes det hjelper veldig mye Humøret og alt blir bedre.

[Lizsel]

Kan jeg spørre hva dere med ADD gjør for å få det lettere i hverdagen? Jeg har en sønn på 10 som utredes for ADD, og tror jeg har det jeg også..

Tilrettelegging + fysisk aktivitet slik som MammaStine91 sier.

 

Jeg er ekstremt urutinert og har alltid hatt og har fremdeles behov for ukeplaner..

Slik som mange andre med ADD så har jeg problemer med å komme i gang og "få ting gjort".. Disse listene har hjulpet meg mye i form av forutsigbarhet i hverdagene, slik at hodet mitt ikke trenger å bry seg med hva/når ting skal gjøres

 

Regelmessig trening har hjulpet meg mye i forhold til konsentrasjon og overskudd av energi.

 

Kosthold har også hjulpet meg mye både som barn og voksen.. Det å være seg bevisst hva man spiser kan ha god virkning for mange

Naturlig mat og gode råvarer med masse sunn næring, ikke slik ferdig eller hurtigmat med mye tilsetningsstoffer og konserveringsmidler.

 

Som barn hadde jeg også en egen ordning på skolen i form av at alle beskjeder og løse papirer ble skrevet ut i 2 eksemplarer til meg.. 1 eksemplar fikk jeg utdelt på lik linje med de andre barna, mens det 2 eksemplarer ble sendt hjem til moren min i posten.. Dermed slapp jeg det stresset jeg følte over å alltid miste og rote bort viktige papirer

[Norsk Dyspraksiforening]

Hei alle sammen,

 

Noen personer med ADD eller ADHD har også Dyspraksi. Andre får feil diagnose, og skulle hatt Dyspraksi-diagnosen i stedet, men får ikke det rett og slett grunnet lite kunnskap om Dyspraksi.

 

Les gjerne mer på http://dyspraksi.no

 

Mvh

Linda Eliseussen

Norsk Dyspraksiforening

[Anonym bruker]

Jeg er født i 1965 og har i disse dager fått diagnosen ADD. Dette har jeg hatt fra barn av. Som barn hadde jeg problemer på skolen, være fokusert og aktiv. Min adferd var uvanlig i forhold til andre barn.

 

Noen trodde jeg var hjerneskadet og ble kalt for tomsing av "venner" og voksne. Men hele tiden fikke jeg høre at jeg kunne hvis jeg ville. Ja, jeg kunne ville i en liten periode, men så falt jeg fra. Jeg klarte ikke å organisere tankene mine. Glemte ofte ting og var i egne tanker som gjorde at jeg ikke var psykisk tilstede. Gjorde mye ugang.

 

Pga. av dette fikk jeg mye juling hjemme, mest av min far som drakk mye alkohol og noen gang av min mor. Også blant teenåringsvenner ble jeg kaldt tomsing fordi jeg var fjærn og gjorde mye rare ting.

 

Da jeg var 23 år fikk jeg en kjæreste. Hun fikk høre fra broren sin som igjen hadde hørt det fra en kamerat om meg og min oppførsel som barn og teenåring. Familien hennes gjorde alt for at hun skulle slutte å treffe meg. Broren sa til henne at hvis folk ser oss sammen ville de også tro at hun er også en raring.

 

Som voksen har jeg misslykkes i arbeidslivet og mistet x antall jobber og har blitt utsatt for trakassering. Tross av at jeg er utdannet elektroingeniør bachelor slet jeg med utdannelsen og misslykkes som ingeniør.

 

I dag er jeg arbeidsledig og vet ikke hva jeg skal gjøre. Begynner nå på et opplegg med NAV som kan være hjelp. Begynte å gå til Psykolog for et år siden og bruker nå Ritalin og har angina i tillegg, hjelper litt men er under prøving med å øke dosene.  

 

Min sønn på 7 år har det noe det samme som meg, han får full pakke med oppbekking på skolen og klarer seg fint. Slik var det ikke med meg, jeg måtte ta meg i sammen og klare meg selv. Jeg fikk noen ekstra timer og resten ble overlatt til tilfeldigheten og håpet at det skulle gå bra. Med andre ord en ansvarsfraskrivelse fra fra en tafattig skole og (Bergen)Kommune.

 

Dette kan man lese ut fra karakterboken min da læreren min kommenterte om min overgang til ungdomsskolen skrev hun følgende : "Han må forsøke å sette viljen inn. Jeg håper inderlig det går bra med ham på ungdoms-skolen."

Anonymous poster hash: d2ff7...59d

Anonymous poster hash: d2ff7...59d

[Anonym bruker]

Hei

 

!En gammel tråd dette, men siden den trolig handler om meg må jeg bare svare. Jeg har vært i min første samtale med psykiater i dag, og hun nevnte adhd. Jeg har brukt kvelden til å lese og derfor fant jeg denne tråden. Det er mye her som minner veldig om meg.

Jeg har selv vært inne på at jeg kunne ha adhd, men siden jeg har følt meg så atypisk har jeg slått det fra meg. Men hjelp som flere svar her er som å lese om meg selv. Herlig og skummelt.

 

Anonymous poster hash: bff50...4af

[Anonym bruker]

Jeg har bestilt time for å få utredning nå, så offisielt har jeg ikke fått diagnosen ennå. Men er rimelig sikker på at jeg har ADD. Har lest mye om det og kan skrive under på alle punkter. Leste tråden her med stor interesse og kunne kjenne meg igjen i veldig mye.

 

Hvordan jeg var som barn?

Tilsynelatende stille og rolig. Sjenert. Flink på skolen, alt var lett for meg. Gjorde ferdig mattebøkene for hele barneskolen det første året vi hadde matte. Resten av barneskolen satt jeg og kjedet meg. Dagdrømte hele tiden. Følte meg utenfor og rar, ikke som de andre. Var ekstremt ensom og ulykkelig, ingen så det. Liten tro på meg selv, følte meg dum, stygg. Ekstremt sensitiv og var på hvordan andre hadde det. Empatisk. Idealistisk. Kreativ, flink til å tegne, skrive historier, synge, musikk. Ekstremt godt gehør men skjønte ikke noter og teori. Flink i idrett, sprang fort, svømte fort. Likte meg best alene med tegneseriene mine og bøkene mine, gjerne ute i skogen. Pleide å ta med meg et teppe og lesestoff og "rømme" ut i skogen alene.

 

Som voksen: Plaget av depresjoner og angst, og ikke minst en evig, indre uro. Det er som å ha ti radiokanaler på inni hodet kontinuerlig. Masse kreative planer og idéer, og setter i gang med mange ting, men fullfører aldri noe. Ekstremt sensitiv både i forhold til andre mennesker, lys, mat, og ikke minst lyder. Klarer ikke å høre flere lyder samtidig (for eks. radio, tv eller musikk på mens jeg snakker med noen). Trenger masse alenetid for ikke å bli utslitt. Blir veldig fort sliten sammen med andre mennesker, selv nær familie og nære venner. Flink til mange ting, men samtidig svært liten tro på meg selv - et vandrende paradoks. Har hatt utrolig mange forskjellige jobber, uten å klare å finne noe jeg kan slå meg til ro med. I jobber er jeg alt for ansvarsfull og grundig og blir aldri fornøyd. Har en tendens til å kjøre på til jeg stuper, og da bruker jeg lang tid på å komme meg igjen. Har flyttet ca. annenhvert år siden jeg ble 18 og nå er jeg 46. Ommøblerer hele tiden, bytter ut møbler, osv. i en evig loop. Blir aldri fornøyd med hvordan det ser ut rundt meg, hvordan jeg selv ser ut, hvor jeg bor, alt er "feil" i livet mitt. Har heller ikke fått noen forhold til å funke, føler at ingen "tåler" meg, ser meg, forstår meg, føler meg alene selv om jeg er i et forhold.

Ser fram til å få utredning!

Anonymous poster hash: 26739...aab

[Anonym bruker]

 

Jeg har bestilt time for å få utredning nå, så offisielt har jeg ikke fått diagnosen ennå. Men er rimelig sikker på at jeg har ADD. Har lest mye om det og kan skrive under på alle punkter. Leste tråden her med stor interesse og kunne kjenne meg igjen i veldig mye.

 

Hvordan jeg var som barn?

Tilsynelatende stille og rolig. Sjenert. Flink på skolen, alt var lett for meg. Gjorde ferdig mattebøkene for hele barneskolen det første året vi hadde matte. Resten av barneskolen satt jeg og kjedet meg. Dagdrømte hele tiden. Følte meg utenfor og rar, ikke som de andre. Var ekstremt ensom og ulykkelig, ingen så det. Liten tro på meg selv, følte meg dum, stygg. Ekstremt sensitiv og var på hvordan andre hadde det. Empatisk. Idealistisk. Kreativ, flink til å tegne, skrive historier, synge, musikk. Ekstremt godt gehør men skjønte ikke noter og teori. Flink i idrett, sprang fort, svømte fort. Likte meg best alene med tegneseriene mine og bøkene mine, gjerne ute i skogen. Pleide å ta med meg et teppe og lesestoff og "rømme" ut i skogen alene.

 

Som voksen: Plaget av depresjoner og angst, og ikke minst en evig, indre uro. Det er som å ha ti radiokanaler på inni hodet kontinuerlig. Masse kreative planer og idéer, og setter i gang med mange ting, men fullfører aldri noe. Ekstremt sensitiv både i forhold til andre mennesker, lys, mat, og ikke minst lyder. Klarer ikke å høre flere lyder samtidig (for eks. radio, tv eller musikk på mens jeg snakker med noen). Trenger masse alenetid for ikke å bli utslitt. Blir veldig fort sliten sammen med andre mennesker, selv nær familie og nære venner. Flink til mange ting, men samtidig svært liten tro på meg selv - et vandrende paradoks. Har hatt utrolig mange forskjellige jobber, uten å klare å finne noe jeg kan slå meg til ro med. I jobber er jeg alt for ansvarsfull og grundig og blir aldri fornøyd. Har en tendens til å kjøre på til jeg stuper, og da bruker jeg lang tid på å komme meg igjen. Har flyttet ca. annenhvert år siden jeg ble 18 og nå er jeg 46. Ommøblerer hele tiden, bytter ut møbler, osv. i en evig loop. Blir aldri fornøyd med hvordan det ser ut rundt meg, hvordan jeg selv ser ut, hvor jeg bor, alt er "feil" i livet mitt. Har heller ikke fått noen forhold til å funke, føler at ingen "tåler" meg, ser meg, forstår meg, føler meg alene selv om jeg er i et forhold.

Ser fram til å få utredning!

 

Anonymous poster hash: 26739...aab

 

 

Glemte (!) selvfølgelig å nevne et par viktige ting:

 

- Helt ekstremt dårlig forhold til tid. Kommer alltid for sent, klarer ikke å administrere tiden riktig. Husker ikke når ting skjedde, om det er fem eller ti år siden, om det er to uker eller to måneder. Hakke peiling!

 

- Setter i gang med flere prosjekter samtidig. Jeg kan gjerne begynne å ta ut av oppvaskmaskinen, og så plutselig er jeg et helt annet sted i huset. Bak meg har jeg da en lang rute av påbegynte, men ikke fullførte aktiviteter.

- Ubeskrivelig dustete med penger, enda jeg virkelig prøver å være fornuftig.

- Dårlig til å huske ansikter/folk.

- Ekstremt nærtagende, tåler ikke kritikk

osv. osv...

 

Anonymous poster hash: 26739...aab

[Anonym bruker]

Hei. Som dere har jeg alltid/lenge følt at jeg er annerledes enn andre. Det er vel slik at vi alle er forskjellige, men noen mer enn andre. Jeg kjenner meg igjen i mye som er skrevet her, men ville dele litt om meg. For å klare å holde styr på alle tankene mine skrev jeg mye av de ned "rett fra hjertet". Har prøvd å organisere de noenlunde, selv om det kan være litt rotete da jeg har fjernet og satt inn mye her og der. Det ble voldsomt mye tekst. Jeg forventer egentlig ikke at noen leser gjennom alt, men det kan jo være interessant for de som skulle kjenne seg litt igjen. Om ikke det så var det isåfall greit å samle tankene sine et sted.

 

TL;DR: Tror jeg har ADD eller noe lignende. Har noe isåfall. Vet jeg trenger hjelp. Sliter med å spørre om hjelp.

 

---

 

På skolen gjorde jeg ikke lekser med mindre jeg "måtte", leste aldri før prøver, men fikk likevel over gjennomsnittlig karakterer. Jeg forstår ofte ting veldig fort der det tar medelever mer tid/arbeid å forstå. Når det er ting jeg ikke forstår eller får til, kjenner jeg at jeg "ikke bryr meg" om det. Mister all interesse. Dette har gjort det vanskeligere for meg når jeg begynte på videregående der fagene ble mer avansert og krevde mer pugging. Jeg droppet nesten ut i Vg3 da vi hadde den store norskoppgaven (husker ikke hva den kalles?). Jeg ante ikke hva jeg ville/kunne skrive om, og selv når jeg hadde bestemt meg for et emne så ante jeg ikke hvordan jeg skulle skrive den. Jeg ga opp. Brydde meg ikke. Var lettere for meg å godta at jeg måtte gå til NAV og få meg arbeid. Heldigvis (eller uheldigvis?) overtalte mine foreldre meg til å fortsette. Jeg gjorde ikke oppgaven, men fikk karakter likevel. 

 

Etter den episoden begynte jeg å gå til psykolog. Problemet mitt var dårlig motivasjon/giddalaushet/angst. Jeg gikk der i et par måneder. Det eneste gode som kom ut av det var litt ekstra motivasjon til å gjøre en oppgave som skulle presenteres fremfor klassen. Fikk tipset om å gi faen i hva de andre syntes om jeg skulle gjøre det dårlig. Det passet jo greit med hvordan jeg takler vanskelige oppgaver. 

 

Etter videregående begynte jeg på 3-årig bachelor. Det var et studie jeg hadde interesse for, og flere emner de første semestrene var noe jeg fikk toppkarakterer på uten å prøve. Filosofien derimot strøk jeg på, for å så få en bunnkarakter. Da de "enkle" emnene var fullført, de som kunne forstås og ikke trengte lesing og pugging, begynte nedturen igjen. Karakterene sank, jeg hadde ikke motivasjon, og det endte opp med at jeg ga opp enkelte emner. Emner som krevde muntlige presentasjoner var særdeles vanskelig, og det endte opp med at jeg bare droppet emner. Siste semester droppet jeg også vanskelige emner som ikke hadde muntlige presentasjoner, kun fordi jeg ikke følte at det var noe vits. Jeg hadde nok bestått de, men jeg gadd ikke. Det endte opp med et friår betalt av oppsparte penger. Jeg vil jo gjerne si at det friåret var et dårlig valg, men det føltes veldig deilig å være "fri". 

 

Nå har jeg begynt igjen på skolen. Skal fullføre bacheloren. Må jo det. Også må jeg få jobb etterpå. Har aldri hatt en jobb. Nå har jeg ett år hull på CV'en. Er engstelig for hvordan jeg skal finne jobb. Selv med alt dritet angående studier merker jeg at jeg løser oppgavene raskere og bedre enn medelever. Jeg vet jeg kan det, men samtidig er jeg redd for at jeg ikke kan det. Hvordan/hvorfor "kan" jeg det, når jeg sliter sånn med de vanskelige emnene? Hvordan overbeviser man arbeidsgiver om at man er dyktig, når en ikke kan overbevise seg selv? Egentlig retoriske spørsmål, men kommenter gjerne hvis du har svar.

 

Så var det det sosiale.

 

Sosialt sett har jeg alltid vært "utenfor". Det har ikke vært et bevisst valg, jeg vet bare ikke hvordan jeg snakker med folk. Når jeg var barn hadde jeg få venner, og de jeg var venner med var jeg "sjefen" over. Jeg visste ikke hvordan jeg kunne gjøre det andre gjorde, og om de ville gjøre noe jeg ikke var komfortabel med så gikk jeg hjem. Har heldigvis forbedret meg der, selv om jeg fremdeles nøler med å være med på nye ting. Er glad i data, mye spilling. Spilling har gjort det mulig for meg å "glemme"/"ikke bry meg om" venner og skole. På nye skoler med nye medelever har jeg alltid vært forsiktig sosialt sett. Satt rolig med pulten min, tok aldri initiativ til å prate med andre. De få vennene jeg fikk og de jeg fremdeles har fikk jeg kun fordi jeg kjente til spill de snakket om. "Spiller du XXX? Kult, hehe." Selv om jeg kaller de venner, har jeg veldig lite kontakt med de. Jeg vet ikke hvordan jeg prater med de, har ingenting å prate om. Kan gi enkle kommentarer om nye ting i spill om vi snakker på fritiden. Om de prøver å snakke med meg om noe svarer jeg så kort og enkelt som mulig. Ikke fordi jeg ikke vil snakke, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Når familien min spør meg om ting svarer jeg også så kort og enkelt som mulig. Det er ikke det at jeg ikke vil snakke med de, jeg vet bare ikke hva jeg skal si. Jeg vet heller ikke hvordan jeg kan ta initiativ til å snakke med de. Syntes egentlig det høres teit ut det jeg skriver. Er det ikke bare å spørre "Hvordan går det?", også ta interesse i og å spørre om ting de snakker om? Høres enkelt ut på papiret, men aner ikke hvordan det utføres i praksis. Til tross for lite "ekte" menneskelig kontakt føler jeg meg aldri ensom. På internett er jeg flinkere til å kommunisere. Jeg kan tenke meg om før jeg svarer. Likevel hender det ofte at jeg ikke vet hva jeg skal svare om jeg ikke forstår den sosiale sammenhengen, da kan jeg ignorere de uten at det helt er meningen.

 

Jeg var heldigvis ikke et mobbeoffer på skolen. Jeg fikk skryt for å være så flink selv med en så lat holdning. Ble stemplet som klisterhjerne fordi jeg husket enkelte detaljer ikke andre gjorde, selv om jeg aldri jobbet med det. Det føltes bra. Om det var noen som kommenterte på at jeg var "rar" (har en liten fysisk defekt som barn/ungdom er glad i å påpeke, også var det den sosiale holdningen min da...) så smilte jeg, og enten kom med en kommentar tilbake eller ignorerte de. Smilet mitt er min beste forsvarsmekanisme. Når jeg tenker tilbake på barneskolen/ungdomsskolen så ser jeg at jeg var en mobber. Det var ikke sånn at jeg ville være slem med folk. Jeg så bare hvordan andre oppførte seg, og når jeg lærte noe nytt (som at man skal erte de som er annerledes) så var det det jeg gjorde. Når jeg gjorde det følte jeg meg litt mer vanlig. Jeg forstod ikke hvor grensene gikk, det var utenfor min sosiale forståelse, så jeg kunne repetere de samme slemme tingene om og om igjen helt til det slo tilbake på meg, eller jeg endelig forstod at det faktisk ikke var greit å gjøre det. En ting jeg husker godt fra ungdomsskolen var en gruppe jenter (samme klassetrinn) som vinket og sa hei til meg når jeg gikk forbi. Visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Erter de meg, eller prøver de å være hyggelig? Jeg smilte og gikk forbi, uten å se på de. Dette gjentok seg mange, mange ganger. Til slutt begynte de å rope etter meg. Kalte meg overlegen. Jeg smilte og gikk forbi. Hva ellers kunne jeg gjøre?

 

Jeg er ikke så flink med følelser. Jeg føler egentlig ikke så mye forskjellig, tror jeg. Hvilke følelser har jeg? Jeg er mye glad og fornøyd, jeg ler når morsomme ting skjer. Er nervøs og engstelig når jeg vet at jeg må gjøre noe jeg ikke er vant til, selv om jeg vet at det ikke er farlig. I spill blir jeg sint hvis jeg gjør feil. For andres feil er jeg ganske tolerabel. I virkeligheten ser ingen meg som annet enn blid. Hvis jeg ikke viser følelser så slipper jeg at folk bryr seg. Jeg vil ærlig talt ikke at folk skal bry seg, jeg bryr meg så lite selv. Jeg trives ikke i sosiale sammenkomster om det er andre folk enn nærmeste familie og venner. Selv på besøk hos nære venner og familie ser jeg frem til å komme hjem til min egen trygge plass, der jeg kan være meg selv. Hvis jeg kunne ha levd slik jeg gjør nå for resten av mitt liv, så hadde det vært et ganske godt liv. Jeg krever ikke mye. Er jeg alene i mitt lille rom med datamaskin og nettilkobling så er jeg fornøyd. Dessverre har folk forventninger til meg, og jeg har forpliktelser. Dermed må jeg ut av den trygge hulen min, og det er i de perioder jeg tenker mye over dette. Når prøvelsen er over og jeg er tilbake i hulen min så glemmer (fortrenger?) jeg det og fortsetter som før, helt til neste prøvelse kommer. Denne gangen har jeg faktisk klart noe jeg aldri har gjort før, skrevet ned og delt mine problemer. Det er vel et steg i riktig retning.

 

Til nå har jeg ikke nevnt konsentrasjonsvansker. Jeg oppfatter ikke konsentrasjonsvanskene mine som et problem i seg selv, men det fører til andre problemer.

 

Når jeg tvinger meg selv til å lese fagstoff må jeg gjerne lese samme avsnitt eller setning flere ganger for å "få det inn". Jeg faller veldig lett ut av tankerekken og må begynne å lese på nytt igjen. Når jeg kommer til neste setning har jeg glemt forrige setning og må lese den om igjen for å forstå neste setning. Det er jo ikke alltid slik. I de fagene jeg har lett for å forstå kan jeg skumlese igjennom, og selv om jeg ikke husker helheten eller alle detaljene er det slik at om jeg får et direkte spørsmål om det så kan jeg ofte svare om akkurat det, uten å kunne utdype. Er vel derfor jeg er en "klisterhjerne", fordi jeg kan huske enkle detaljer andre ikke gjør. Jeg regner med (håper?) at det er den dårlige konsentrasjonen som gjør at jeg sliter med motivasjon, at jeg gir opp ting jeg ikke får til lett. Det er for slitsomt, og det føles veldig lite givende å jobbe med det. 

 

Når jeg snakker med folk har jeg ofte problemer med å følge med på hva de sier. De kan snakke med meg, jeg kan nikke og si "mhm" eller gi andre enkle kommentarer. Egentlig følger jeg ikke med. Vet at de snakker til meg, men vet ikke hva de sier. Om de så spør om noe så vet jeg ofte ikke hva de spør om. "Vet ikke" er det mest vanlige svaret mitt, selv om jeg sikkert visste det. Er redd for at folk tolker det som at jeg ikke bryr meg, og det er vel sånn jeg oppfører meg selv om jeg gjerne vil bry meg. Jeg ser gjerne vekk og holder ikke øyekontakt når folk snakker til meg. Syntes det er ubehagelig, og når jeg prøver å holde øyekontakt så får jeg med meg enda mindre av det de sier. Jeg føler bare ubehag og ubehaget er det eneste som er i hodet mitt da, jeg venter bare på at det skal ta slutt. Jeg får oftere med meg ting når folk ikke snakker direkte til meg. I forelesninger klarer jeg bedre å følge med når det er mange studenter, slik at læreren aldri ser på meg. Med en gang jeg får øyekontakt med læreren slutter jeg å høre på hva han sier. Det er lettere å overhøre folk. Da er jeg ikke en del av samtalen og de har ingen forventninger om at jeg skal delta. Dessuten om jeg skulle delta, eller fortelle om noe, så glemmer jeg fort hva jeg har sagt og hva jeg skulle si. Jeg kan godt hoppe til poenget uten å fortelle detaljer som er nødvendig for å forstå hva jeg sier. Dette skjer både i samtale med enkeltperson og presentasjon av oppgave. Heldigvis kan jeg skrive ned alt jeg vil si i en presentasjon, så jeg får sagt ting selv om presentasjonen ikke er så bra utført. Dessverre er det vanskelig å skrive en presentasjon for vanskelig fagstoff, så det ender ofte opp med elendig presentasjon og innhold. Er vel det som er roten, eller isåfall en viktig grunn, til prestasjonsangsten min. 

 

Noe som er veldig plagsomt er når folk spør meg enkle spørsmål som jeg ikke får med meg. Jeg sier alltid "Hæ?", "Hva sa du?", "Kan du gjenta det?". Syntes det blir flaut å spørre om de kan si det igjen når det skjer ofte og når jeg ikke klarer å høre på andre eller tredje forsøk. Ofte svarer jeg på spørsmål uten å vite hva de spør om. Jeg kan si "Ja", "Nei", "Vet ikke" eller smile avhengig av hva det høres ut som om de spør om eller kommenterer på. Jeg svarer det som virker mest passende basert på situasjonen og de få ord jeg hørte. Det går ikke alltid like bra, og jeg kan gi et svar som ikke gir mening. Verst er det når jeg er i et rom med andre folk som snakker, eller det er noe som helst bakgrunnsstøy. Om det er noe som helst bakgrunnsstøy i klasserommet så mister jeg fokus, klarer ikke å høre hva foreleseren sier, selv om han snakker høyt og tydelig. Når jeg snakker med noen, selv om jeg er oppmerksom og prøver å høre så er det veldig vanskelig å skille ut det personen sier fra det alle andre i rommet sier. Når jeg er så konsentrert på å høre hva personen sier så får jeg ofte det ikke med meg fordi jeg er opptatt med å prøve å følge med og høre etter. Litt kontradiktorisk kanskje, men det er sånn det er. Jeg opplever ofte at jeg i ettertid tenker over hva folk har sagt, og jeg endelig skjønner hva de sa. Da kan jeg innse at jeg faktisk visste svaret, hvis jeg ikke svarte, eller at jeg sa noe jeg trodde var rett men ikke var det. Når det skjer så henger det over meg ganske lenge, og det er vanskelig å konsentrere seg om noe til jeg glemmer det. Selv senere, som når jeg prøver å sove, kan jeg plutselig huske teite/dumme ting jeg har sagt. Det kan bli slitsomt. Jeg regner med (håper?) at konsentrasjonsvanskene har noe med at det er så vanskelig for meg å kommunisere muntlig.

 

Flere i familien har forskjellige milde (men òg èn seriøs) psykisk lidelse. Er vel rimelig trygt å anta at jeg har arvet noe.

 

Hvordan får man hjelp? Har alltid hatt problemer med å snakke om problemene mine. Siden jeg har klart meg så bra på skolen som barn har jeg aldri blitt undersøkt. Familien vet jeg har angst, men ikke hvor alvorlig det er og familiens psyke er aldri et tema.

Anonymous poster hash: 56f47...a2d