Gå til innhold

Savner mamma : (


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Mamma døde for 2 uker siden av kreft. Da var hun på slutten av ett behandlingsprogram som hadde pågått siden januar 09. Vi trodde hun var blitt bedre, men plutselig snudde det. Hun fikk lymfekreft som hadde satt seg i hjernen og hun var ikke alltid like klar.

Men bare to uker før hun døde var hun klar, og jeg fortalte at hun skulle bli bestemor igjen.Hun ble glad, men visste nok at hun ikke skulle få oppleve det.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare hverdagen igjen. Jeg gråter hele tiden. Jeg savner henne så. Jeg har ingen mamma, ingen som bryr seg om meg slik som bare en mamma gjør.

Hun ble bare 58 år, og jeg er bare 24.

Jeg kan ikke forstå at hun er borte, at det ikke finnes ett telefonnummer jeg kan ringe for å få tak i henne.

Jeg må tilbake på sykehuset hun døde på for å føde, og det er ingen besta som kommer for å se på den nye babyen.

Ikke vet jeg noe om hvordan hun opplevde sine svangeskap og fødsler.

Om noen har erfaring med å leve uten mamman sin, og kan komme med råd, så er jeg takknemmelig!

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kondulerer..

Huff.. Eg måtte felle noen tårer når eg leste innlegget ditt. :'(

Det er jammen ikke lett å miste ei mamma.

Eg og savner min mamma, hun døde for snart 10 år siden av kreft og ble ikke mer enn 42år. Savnet har vært der hele tiden,men ble enda sterkere når eg selv skulle ha barn. Da gråt eg også hele tiden, og syns alt var grusomt. Skulle gjort alt for å fått henne tilbake.

Ikke en dag går forbi uten at eg savner henne, men man lærer å leve med det på en måte.

Men hos meg vil det alltid være et "tomrom" som ingen kan fylle,og jo flere man mister jo større blir det.

 

Ikke så veldig positivt dette her da desverre.

Men det er viktig å snakke med venner å de som står deg nær om det som har skjedd. Viss du har søsken så er de som regel en veldig god støtte og ofte blir søskenbåndet mye sterkere. Det gjorde det hvertfall hos oss.

 

Håper det går bra med deg, Trøsteklem fra meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Off, dette var kjempe trist å lese, vanskelig å holde tårene tilbake. jeg mistet selv moren min for 4 år siden pga av kreft, en opplevelse jeg ikke unner noen å oppleve! Savnet og sorgen kommer nok alltid til å være der, men man lærer på en måte å leve med det, selv om det ikke er lett. Da jeg fikk prinsessa mi for to år siden, kom en skikkelig nedtur. For det første taklet jeg ikke sykehus pga av det med moren min og ikke minst syns jeg livet var sykt urettferdig. Det verste var å sitte på barselgrupper å høre på hvordan de andre klaget på masete bestemødre. Skulle gjort alt jeg for å hatt noen som maste på meg, eller noen jeg kunne ringe til midt på natten når jeg var urolig for prinsessa mi. Jeg tror ikke noen som ikke har opplevd dette vet hvordan det føles..

 

Men som hun over anbefalte, snakk med venner og familie..finn noen du stoler helt og fult på. å snakke om det letter på trykket. også vil jeg bare ønske deg masse lykke til!! Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 11 måneder senere...

Hei og kondolerer

Jeg mistet moren min for 20 år siden. Nå er jeg 35 og i gang med å prøve å bli gravid. Kjenner også på savnet etter å ha moren sin der. At hvis jeg får barn får hun aldri møtt barnebarnet sitt. Det gjør vondt. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver med at ingen bryr seg som en mamma gjør.

 

Det er ikke lett å klare hverdagen alltid når en er i sorg. Viktig å ta godt vare på seg selv og være sammen med noen man kan snakke med, hvis en ikke bare vil være alene. Si ifra til de det er nødvendig å si i fra til, og på jobben da evt. Dette forstår de fleste at man trenger tid før en kanskje klarer å fungere og være glad igjen. For noen er det kanskje bra å gjøre de tingene en pleier for ikke å "falle" helt i fra hverandre. Det gjorde jeg når jeg mistet moren min, følte at det var viktig for meg å fikse hverdagen og gjøre ting. Mamma var syk i to år ca. og vi trodde når hun skulle på en "sjekk" at alt var i orden, 10 dager etter var hun død. Helt uvirkelig. Hun døde av brystkreft som hadde spredd seg. Klarte ikke å gråte på lang tid. Etterhvert er det blitt lettere å sørge og sette ord på følelsene. I dag har jeg kontakt med en venninde av mamma og vi gjør ting sammen, og snakker om mamma. Det er godt. Av og til går jeg på graven. Tenker på at jeg var heldig som hadde et så godt forhold til moren min. Og hvor bra det hadde vært hvis hun hadde levd. Hvor fint det kunne vært. Har ofte "lånt" mødre til vennindene mine. Fått mye omsorg av andre mødre til venner. Det er veldig godt. Har også et par ting etter mamma som er ordentlig godt å ha. F.eks gifteringen hennes som jeg skal bruke når jeg snart gifter meg. Det føles så godt å ha den ringen, at hun gikk med den hver dag. Rart men, den ringen er god å ha på seg.

 

Vet ikke om dette var til noen hjelp. Kunne ønske jeg kunne gitt deg en god klem !!! Det er vanskelig å miste moren sin så tidlig. Jeg var også svært knyttet til min mor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet moren min for snart fire år siden.. Hun døde av kreft. Jeg var 20 da. Jeg savner henne hver dag, men smerten over det dabber heldigvis av med tiden. En stund etter hun døde klarte jeg bare å tenke på hvor syk hun så ut osv. når hun var døende... Nå klarer jeg heldigvis å tenke på de fine tingene, alle gode minnene... Jeg klarer enda ikke å gå på graven hennes, men det er ikke så viktig for meg. På en måte gjorde det godt at hun fikk slippe smertene, hun sa selv at hun ikke orket mer...

 

Prøver å bli gravid, og husker mamma sa at vi måtte være flink å snakke masse om henne til barnebarna hennes :-) Og det er et løfte jeg kommer til holde. For bedre mamma enn henne kunne jeg ikke drømt om engang...

 

Klemmer til alle dere som også har mistet mammaene deres....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vondt å lese innlegget ditt...skjønner at du har det kjempetungt.Mamma er jo så viktig å ha i livet sitt.

 

Fortell ditt kommende barn om mormor som var et så flott menneske...hun skal jo leve videre i tankene og minnene.

 

Ønsker deg alt godt og håper du får det litt lettere etterhvert.Sorgen må man dessverre lære å bære med seg og det er vondt.

 

klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Annonse

Kjære deg!

 

Jeg mistet mammen min i kreft i fjor sommer, da var min lille sønn 2 mnd gammel.. Hun var veldig syk det siste året hun levde og jeg husker godt hvor tøft det var å gå der gravid uten å få den støtten fra mamma som jeg vet at hun egentlig ville gi meg men ikke maktet. Jeg ble gravid igjen i fjor vinter...mistet den lille jenta mi i 20.svangerskapsuke. Nå er jeg gravid igjen i uke 17 og det er knalltøft å gå gjennom et svangerskap uten å ha mamman sin der. Jeg sliter med å se at alle mine venninner har sine mødre til støtte og hjelp hele tida...jeg har følt meg veldig ensom i perioder og uendelig bitter fordi at nettopp jeg skulle miste mamman min. Hun var 48 år da hun døde, ingen alder, og jeg tror at det blir ekstra sårt å mangle en mamma da vi selv skal ha barn. Du kommer til å klare det for slik er vi skapt.. Jeg merker i hvertfall at sorgen har endret seg, den er ikke like intens hele tida. Savnet er der men den gleden ved å få være mamma gir mye styrke. Man kommer aldri over en slik sorg og et tap men man lærer seg å leve med det. Håper du har gode venner og familie som du kan prate med? Jeg har gått i samtaler med jordmor og en terapeut på sykehuset her vi bor og har hatt veldig god nytte av det. Ønsker deg alt godt. Ta vare på deg selv og bebin.

 

VARM KLEM

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Kjære kjære deg!

 

Jeg vet så altfor godt hvordan du har det..redselen,panikken,tomheten som herjer! Mistet mamma i kreft i mai i år, og jeg må være så ærlig med deg å si at det er utrolig tøft enda, men jeg prøver å godta at det kommer til å være slik lenge.

Mammas største ønske var å få oppleve meg få barn..men jeg ble ikke gravid før noen mnd etter hun døde, og jeg føler jeg sviktet henne. Ensomheten og tomheten er verst..som du sier at man ikke kan ringe henne lenger. Fortelle om triste og gode nyheter, få en varm klem når man trenger det. Det gjør så ubeskrivelig vondt.. Men en ting synes jeg har hjulpet meg..og det er å delta på sorggruppe. Der kan man snakke om alt eller bare lytte..

Mamma var også på forskjellige sykehus her i distriktet, og jeg orker ikke tanken på å måtte dra dit igjen. Ikke engang for UL. Orker hvertfall ikke se alle andre få besøk av bestemødre, mens jeg ikke har noen... Løsningen på det ser ut til å bli hjemmefødsel for min del. Eller så har vi valgt et sykehus som ligger lenger unna, men som hun ikke har vært på..

Jeg har brukt tid på å forsone meg med graviditeten, og det er først nå jeg begynner å glede meg, og gi slipp på den dårlige samvittigheten. Prøver å tenke på at jeg fører videre det mamma gav meg, og om jeg blir en brøkdel så god mamma som hun var, så sier jeg meg fornøyd.

Bare ta kontakt på PM om du ønsker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 9 måneder senere...

hei på deg. trist å høre ditt innlegg. jeg kjenner meg så igjen på masse av det du skriver. jeg er en jente på 27 år. i februar 2010. hun døde helt uventet kunn 48 år gammel. (eller...hun har sliti en del med alkohol,samboeren hennes og) men i di periodene vi var greie var di mye hos oss.Jeg har 4 barn som hun var helt gal etter,og stillte opp og passet når jeg fødte.er igjen gravid, i uke 22 nå og gruer meg allerede til fødselen... pga da har jeg ingen mamma å ringe.

 

den første tiden etter at hun døde var det så stille på telefonen min..det var så rart å ikke få en tekst melding eller noe... og akkuratt 2mnd etter døde hennes samboer. vi obduserte mamma,men fikk kunn vite at det var akutt lungebetennelse som tok knekken på hun :(

 

jeg mistet min pappa i 1995,da var jeg 11 år..

 

jeg har ikke så mange råd å komme med er jeg redd... med tiden blir det lettere,men sorgen er der alltid

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 år senere...

Hei, ser at dette er en nokså gammel tråd, men fortsatt aktuell for min del. Er nå 38+5 på vei og har i det siste gjort meg mange tanker rundt samme tema som tas opp her. Jeg mistet min mamma i kreft for 4 år siden. Kjenner nå på mange vonde følelser som kommer tilbake i det jeg selv skal bli mamma. Husker godt noe av det siste hun sa var at hun skulle ønske hun fikk se meg lykkes i livet og at hennes største ønske var å rekke og bli bestemor. Hun fikk heller aldri sjansen til å møte min samboer som skal bli pappaen til barnet vårt. Jeg kommer fra en nokså liten familie, hvor mange allerede er gått bort, og har ikke mange å støtte meg på i denne tiden. Har et godt forhold til min far, men har bor 6 timer unna med bil sammen med ny samboer, så det er jo begrenset hvor ofte han kommer til å treffe barnebarnet sitt. Kommer godt overens med hans nye samboer, men det blir liksom ikke som en mamma for meg, og pga avstand har vi ikke blitt veldig godt kjent. Har hatt litt uflaks med svigermor også, vi har ikke verdens beste forhold og treffes ikke så ofte selv om vi bor 5 min fra hverandre, så føler ikke at det er noe støtte i henne heller. Den jeg kommer best overens med er kanskje nye kona til svigerfar, men har ikke et mor-datter forhold akkurat. Har heldigvis mange gode venninner rundt meg, men det er svært få (inkludert min samboer) som forstår min situasjon og som er flink til å støtte meg i denne tiden. Ingen forstår hva jeg går gjennom nå og hvilke tanker jeg gjør meg. Ingen spør meg om hva jeg tenker eller hvordan det går. Virker som alle tar det for gitt at siden det er 4 år siden mamma døde, så tenker jeg ikke på det, men det gjør jeg jo. Har vært mange netter og kvelder hvor jeg har grått og tenkt på dette. Kunne så inderlig ønske hun fikk oppleve å bli bestemor, ikke minst at ungen min fikk oppleve å ha henne som bestemor. Skjønner ikke hvordan jeg skal få min samboer til å forstå hvordan jeg har det. Det eneste han kan si er: "Ååå uff da, skjønner du er trist, går det bra med deg?". Og det er etter at jeg har hintet om at jeg ikke har det bra. Han spør aldri av seg selv, og etter han har fått svar så snakker han om noe annet også er det liksom glemt. Uff...har det skikkelig kjipt om dagen og er veldig lei meg:(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...