"Gammel" mor med 14-åring i huset

[Anonym bruker]

fikk barn som 40-åring og en til da jeg var nesten 45. Lite ante jeg hva jeg gikk til. Småbarnsalderen var vanskelig pga en tverr far og jammen fikk jeg en tverr datter også.

 

Det har vært helt forferdelig. Med masse kjeft fra datter ledsaget av fars "forsvar" av henne. Er helt ferdig. Kan ikke tro det er sant en gang. far har blitt bedre etterhvert da det gikk utover henne at vi var uenige. Hun ble syk av det+ at hun har sitt å stri med å bli voksen. Man kan si at jeg har oppdratt både henne og faren. Faren var den verste. Han er 8 år yngre enn meg men inni seg er han nok 20 år yngre. Alt jeg sa til dattra mi i godt mente tok han til seg som kritikk av han selv. Poof!

 

Dattra mi oppfører seg helt likt faren. Er frekk i kjeften, bruker samme slags tone (ironi, sarkasme, spydigheter). Jeg har skjønt at jeg har vært i offerrollen og forsvart meg kraftig. Nå har jeg satt foten ned, men jeg er også veldig sliten. Trist og oppgitt.

 

 

Jeg som venta så lenge med å få barm fikk bare tull fra ende til annen.

 

Nå har jeg klart å tenke annerledes og det er at jeg BARE fokuserer på barna, ikke han. Gir masse trøst selvom hun ikke fortjener det. Hun avviser meg ikke lenger slik hun har gjort før. Uansett elsker jeg deg jenta mi sier jeg selvom hun sier mye vondt. Det hjelper. Men jeg må si at i mitt stille sinn får både hun og han gjennomgå. makan til bråkebøtter!

 

Lillebror er bare skjønn, klok ofg fornuftig enda han er bare 9 år. Han har begynt å ta igjen etter råd fra meg. Ser han blir helt matt i øynene av skuffelse når storesøster er slem og attpåtil beskylder han for å være det. Det mønsteret har hun fra far. Han har sagt og gjort ting mot meg og så beskyldt meg for å være den skyldige. Huff! Jeg er ikke en engel, men må si at jeg er veldig rettferdig og gir gode råd tross motstand.

 

Nå har det seg slik at jeg har begynt nesten å gi opp. Kan jo ikka ha det sånn til jeg blir seksti! Har mest lyst å slenge hele gubben ut og være alenen med ungene, men jeg er så bløthjertet at jeg har ikke hjerte til å forstyre barnas oppvekst med skilsmisse. Blir helt forvirra av evig mas og krangel, først den ene tenåringen, så den andre.

 

Vet jeg ikke er perfekt, men prøver å være et godt forbilde. Blir trist og lei meg av at det er sånn. Han har hatt det altfor godt i sin egen barndom med dulling og gaver i fleng. Syns svigerfamilien har tatt ledelsen i vår familie. Jul MÅ feires hos bestemor ellers blir barna lei seg og mannen også for ikek å snakke om svigerfamilien. Ingen i hele verden tenker på at jeg er også til og har kanskje lyst å ha egne juletradisjoner. Har hatt en jul hjemme. Og da måtte jeg true med å dra bort. Når vi først hsdde jul hjemme var det jo så koselig. sa at neste 13 år er vi hjemme. Vi får nå se hvordan det går. har bestemt at hvis de trekker i snorene igjen ringer jeg å sier at slutt med det. la oss være familie. Vi er ikke dere, vi er vi. vet at det er en tradisjon i Norge at man stresser hverandre med hvor skal vi feire jul i år da. Masete folk stresser meg. Vi planla aldri andres juler ia lle fall. Og alle måtte ikke være sammen. Det er jo bare én kveld!

 

Ellers så har min mann bestemt hvor vi skal bo og klart det skal være der hvor han kommer fra. Det er like før jeg går.