Hvor mye "overtar" besteforeldrene når dere er på besøk?

[Anonym bruker]

Det kan virke som om dette har blitt en debatt om hvorvidt det er verst å ha overivrige eller uinteresserte besteforeldre, men det finnes jo en balansegang uansett...

 

Det handler jo heller ikke bare om "å være interessert" når svigermor fullstendig overkjører mor og ikke viser respekt i det hele tatt- disse konfliktene kommer også til å vokse seg større etterhvert som barnet blir større og svigermor overkjører mor (mht barneoppdragelse).

 

Det er jo normal høflighet, vil jeg si, og absolutt en selvfølge, at dersom noen vil holde barnet (eller stelle det, ta en liten tur med det osv) så SPØR man først- svigermor holder på å gjøre meg gal for hun respekterer ikke at det faktisk er jeg som er moren og hun som er bestemoren- det er akkurat som om hun vil være mammaen hans- og da blir det feil...

 

Selvfølgelig setter jeg pris på engasjement, det er ikke det dette dreier seg om- disse situasjonene er på et dypere plan enn det.

 

Forstår innlegger godt jeg, og selv har jeg bestemt meg for å sette meg i respekt med èn gang. Dersom hun kommer og bare løfter baby ut av armene mine uten å spørre kommer jeg til å be henne om å spørre meg først. Uansett hvordan jeg kommer til å formulere meg kommer det til å oppfattes frekt, men jeg kommer til å fortsette å gi henne beskjed til hun har skjønt poenget og begynner å respektere meg som mor.

 

Dermed basta.

[Ooops I did it AGAIN]

Hm.. både mine foreldre, svigerforeldre og tanter er overlykkelige over gullet og vil dulle og bære når jeg er sammen med dem.. Og jeg nyter det;)

De koser seg jo, og jeg får litt avlastning! Synes det er fantastisk med så mange som er glad i gullet vårt:)

[Anonym bruker]

Selv har jeg lært meg at det hjelper å si ifra om det er noe jeg ikke liker. Hjelper det-nei ikke alltid, men jeg setter foten ned på de store tingene. Som feks når svigermor skulle bestemme navn på første poden vår: Uaktuelt!

Hun kom rennende ned døren her hver eneste dag uten å høre om jeg hadde tid. Jeg synes det er utrolig koselig med besøk, men ikke hver dag. Jeg har jo andre planer også.

Hun var helt ram på å vekke han enda jeg ba henne være stille når han sov. Brydde seg ikke, for hun "skulle bare"....

Jeg tror hun kan være en fantastisk bestemor om hun bare lærer seg litt grenser.

Barnet vårt døde i krybbedød 5 mnd gammelt, og fra å være hos oss hver eneste dag gikk det til ingenting. Hun kom aldri lenger, ringte sjeldent, ingen invitasjon til middag hos henne.. Da vi hadde mest behov for mennesker rundt oss, så sviktet de.

Nå er jeg gravid på nytt og damen er overivrig igjen. Skal helst tafse på magen min 24/7 selv om jeg har sagt at jeg ikke er så glad i det.

Jeg gruer meg til barnet vårt kommer, for nå skal jeg liksom slippe henne inn i livet vårt igjen, etter at hun sviktet oss totalt.

Vi skal tilbringe julen hos mine foreldre (som er like totalt udugelige, men det er deres tur)

Og nå er hun sååå sur for at hun ikke skal få første julen med sitt barnebarn. Det er tross alt HENNES barnebarn, fikk jeg høre.

 

Hvor mye man som svigerdatter/svigersønn datter/sønn skal tolerere er vanskelig synes jeg. Jeg må lære meg å bli sterkere!

[Hannasbananas]

Kjenner meg så veldig igjen i det du skriver, HI, og som mange andre her også sier så bra. Jeg føler også at jeg blir fullstendig tilsidesatt hos svigers. Den første gangen vi var der på besøk, da poden var 2 uker, skulle det tas familiebilder. Hvem tror dere ble sittende i sofaen, og etterhvert bedt om å ta bildene...vel, jeg. Fortsatt kommer kameraet stort sett kun fram når farmor eller farfar holder på med mini, eller pappa selvsagt. Jeg er vel kanskje med på ett av hundre bilder.

Svigermor har også allerede bestemt at hun skal være hjemme med mini en dag i uka, uten å spørre oss.

Hun røsker han ut av armene mine så snart hun kan, og jeg får han ikke tilbake før jeg har spurt 5 ganger.

Jeg hadde selv et supert forhold til besteforeldrene mine, og vil gjerne at mini skal ha det samme, men blir helt svett med tanke på svigermor som helst skal være mamma, og som ikke respekterer meg for fem flate øre. Vi har allerede hatt en samtale med henne, men det virker som om det er glemt..

[Hannasbananas]

Så nå at det var et gammelt innlegg, men det kan jo være aktuelt for fler likevel.

[Gjest Baby♡Lykke]

Jeg forstår at du har behov for å være mamma. Jeg syns det høres fantastisk ut å ha en bestemor som er så engasjert i barnebarne sitt.

Er du heldig vil det vare lenge, også etter at barnet blir større.

Jeg tror det er viktig for barnet at det får omsorg fra andre også, og ikke bare mamman.

Blir det for mye, går det an å sette en grense. Hvis det bare er ved besøk innimellom ser jeg ikke problemet.

 

Min erfaring etter 3 barn, er at det var slik i starten. Men besøkene blir sjeldnere og sjeldnere. Og nå savner vi engasjerte besteforeldre. Jeg hadde det ikke slik som deg da, jeg har alltid syns det var koselig når noen var begeistra for barnet mitt og ga det oppmerksomhet.

[Mammatilværdensbeste<3]

Jeg kjenner meg VELDIG igjenn med det du skriver! Jeg har en svigermor som også er slik. Jeg er veldig glad for at hun elsker barnebarnet sitt og ønsker å ha så mye som mulig med ham og gjøre, men jeg synes noen ganger at det blir for mye og da blir det rett og slett respektløst syns jeg. Vi bor et lite stykke unna, så vi må altid komme på besøk til henne, så hvis det går noen dager uten at vi har vært på besøk så begynner hun å mase, fungerer ikke det så prøver hun å lage dårlig samvittighet og fungerer ikke det heller så begynner hun å kjøpe gaver så vi må komme og hente hos henne.. Når vi da kommer på besøk så står hun klar ute når vi kommer kjørende, og lillegutt søvner altid i bilen så han sover altid når vi kommer, når vi har kommet oss inn så står hun så og si over gutten og ser på han og prater høyt til han våkner, og da drar hun ham ut av bilstolen med en gang, gutten får jo ikke tid til å våkne før han er midt oppi intens kosing og leking, så når vi har kommet oss hjem så er gutten så sliten og urolig at han tar hele kvelden og en enorm mengde energi for å holde rolig. Mens vi er på besøk så er både jeg og samboern helt tilsidesatt, og spesielt jeg for jeg er ikke den som prater høyest. Etter en liten stund blir lillegutt urolig av all lekingen og kosingen, da får jeg hennes oppmerksomhet i 2 sekunder, er han sulten? spør hun, så da ammer jeg han mens hun og samboern min går ut og tar seg en røyk, da de kommer inn igjenn er det påan igjenn med samme leking og kosing. Jeg blir så sliten av å dra dit at jeg syns det er ubehagelig, det er helt greit at hun vil leke og kose med lillegutten, jeg trenger ingen oppmerksomhet eller noe, men det er syns hun bør tenke over er lillegutt. Han blir sliten, sur og lei når det blir så intenst. Kunne det ikke vært mer rolig slik at han selv fikk ta initsiativet til å leke og kose?

Nå rett før jul har jeg MANGE ting som må ordnes, men det er umulig å få alt i orden for hun maser hele tiden og vi må hele tiden sette av en hel dag for å dra på besøk til henne, så tiden og energien strekker aldrig til, og det virker hvertfall ikke som om hun noen ganger tenker over at vi har et liv her hjemme som også behøver litt oppmerksomhet, tid og energi.

At besteforeldre vil ha en del av barnebarna sine er utrolig koselig og bra, og jeg er veldig glad for at lillegutt har så mange besteforeldre som bryr seg, men avogtil syns jeg de også burde tenke på foreldrene, og hvordan de påvirker barnet når de har tid sammen..

[Elsker livet]

Nå har vi fire barn som kniver om oppmerksomheten fra besteforeldrene. Mine foreldre som de ikke har daglig kontakt med tar lekerollen for det meste. Svigers som barna ser daglig gjør litt er av alt, kanskje mest det praktiske.

 

Det er kanskje litt kjedelig om besteforeldrene legger beslag på en liten baby. Men det er bare å stålsette seg og heller ta han tilbake når du føler det blir for mye.