Hva gjør jeg nå??1 mnd igjen, og pappa'n vil ikke være med meg mer!!:(

[Anonym bruker]

Vi er et ungt par som har kjøpt hus sammen(nesten akkurat flyttet inn) og venter en baby i oktober. Problemet nå, er at samboer er usikker på om han vil mer, og har tatt en pause! Jeg sitter her, gravid, med et stooort lån, og vet ikke hvordan framtiden ser ut i det hele tatt. Prøve å forklare rekkefølgen her.

Vi har ikke hatt felles utgifter som lån og div før, vi er unge og har bodd sammen i huset i litt over en mnd. Problemet startet vel, tror jeg, da jeg oppdaget at han hadde tømt kontoen min (var snakk om nesten 1000kr, ikke mye tenker dere nok men..) dette var det siste jeg hadde igjen før lønn pga JEG hadde kjøpt så mye til huset av møbler, barnevogn osv. Dette var det som var igjen til mat og bensin frem til lønn (han hadde byttet jobb, og ikke rukket å tjene opp noe enda)

Jeg ble helt fra meg over at han bare kunne gjøre det, sløse sånn med penger når vi har et stort lån og masse utgifter. Vi kom hjem, jeg kjeftet og var helt fra meg, pakket en bag og dro i raseri til min søster.

Han ble igjen, trodde jeg. senere på kvelden måtte ejg på legevakta, sendte mld og spurte om han kunne hente meg, men fikk ikke svar på mld eller når jeg ringte. Pratet med moren hans dagen etter og fant ut at han var dratt til en annen by for å besøke venner, og han var da altså på byen der og sov i en leilighet med 3 andre jenter!! Da han kom hjem slapp han bomben, han ville ha en pause, trengte tid for seg selv, og flyttet til moren sin for en stund. Den dagen endte jeg opp på sykehus, han ble med dit, ahn som ringte ambulanse. Jeg kom hjem derfra dagen etter, og satt da igjen her i huset, alene. Forholdet mellom meg og moren hans er blitt veldig ødelagt, jeg har ikke snakket med henne siden da, fordi jeg føler meg sveket og dårlig behandlet av henne, og fler i hans familie. Jeg skjønner at det er et problem for han, at jeg ikke kommer overens med dem, og jeg har nå svelget unna kamaler og bedt henne komme hit så vi kan prate, så får vi se hvordan det går.

 

Vi har begynt i familieterapi sammen, han sier han gjør det fordi han er villig til å prøve å ordne det, men jeg føler ikke han at han gjør en innsats. Vi har gått 2 ganger til terapaut, og skal fortsette hver uke framover. Han har vært mye på byen i løpet av sv.skapet, og det har tæret veldig på forholdet, men nå er vi enige med tarapauten at han skal være hjemme fram til fødselen. Han sier han trenger en pause fordi han er redd vi ikke klarer dette, og ikke vil at sønnen vi venter skal vokse opp med en mamma og pappa som krangler masse, og jeg skjønner det. Men mye av det vi krangler om er jo alkoholvanene hans under sv.skapet, penger og hans prioriteringer ( jeg har sittet mye alene i helgene de siste 6 mnd) Vi har hatt en kranglefri uke, det gikk greit det, men så var vi på'n igjen. Jeg føler meg så svikta og alene. Han sier han har tenkt på dette i noen mnd, men bare håpet at alt ville bli bedre når vi flyttet sammen. Istedet ble det verre, og det har jo lett for å bi det når vi plutselig har mye større ansvar enn vi noen gang har hatt, er ikke lett å få alt på skinner når man har bodd sammen en mnd. og i tillegg venter en baby i forholdvis ung alder.. det er ingen i vår vennekrets som er i samme situasjon i det hele tatt.

 

Jeg blir helt gal av det her. Jeg kan ikke gå å vente og vente, han sier ingenting, jeg aner ikke hva som EGENTLIG ligger bak det her, og alt har bare blitt mye verre enn det hadde trengt fra starten av ,med familien hans og venner fra begge kanter som blander seg inn i alt..

Jeg kan skjønne det hvis han har fått hetta, det er trossalt mye som har skjedd på veldig kort tid, og vi har blitt kastet ut i dette med hus og baby mye fortere enn andre på vår alder. men han kan ikke bare sette alt på vent frem til fødselen??! Vi er jo ikke kjærester, jeg har ikke den støtten lenger som jeg har vært vant til å ha. Jeg vil så gjerne få dette til å fungere, men det har gått så altfor altfor langt, og jeg klarer ikke reparere dette alene heller. jeg vet jo ikke opp ned på noe, vet ikke hva han føler må repareres heller..alt er bare kaos.. Beklager et så lang innlegg, men sitter her å bare griner og griner alene... er det noen som har opplevd noe lignende??

 

 

[smiia]

Kjære deg, livet stinker big time noen ganger, og du har tydeligvis dumpa bort i en fyr som er umoden og egoistisk. Jeg har mye jeg vil si til deg, etter å ha vært noen runder i livets skole, som det heter.

Ført vil jeg bare komme med en kommentar når det gjelder dette med moren hans. Han vil alltid være hennes lille gutt, og foreldre har problemer med å se at deres barn kan være så kjipe (dette sier jeg som mor til en liten sjarmør selv). Så ikke bekymre deg for dette, forholdet til hans foreldre vil stabilisere seg i en eller annen form etterhvert når ungen er født. Men du kan nok ikke forvente at hun eller de kan være noen du kan støtte deg på nå. Faktisk kan det hende at du kanskje ikke har så mange å støtte deg på (har vært der selv). Så det du må gjøre er å ta balletak på situasjonen jente! Dette er helt for jævlig, og du har bare lyst til å sitte og grine, men det skal du ikke - for du skal overleve!

Fyren din er som jeg har påpekt umoden og egoistisk, og han styrer showet, fordi du lar han. Jeg vet, du er sårbar, gravid og alene, men han kommer ikke til å bli det du trenger. Iallefall ikke nå, før du har oppdratt han.

Noe slik ville min plan sett ut:

Selg huset og finn deg en økonomisk overkommelig leilighet for deg og den lille. Gjerne i nærheten av foreldrene dine eller noen andre som kan være til støtte. Så setter du igang med å ta tilbake kontrollen over livet ditt. Kvel lysten til å ta kontakt med barnefaren støtt og stadig, og lag heller du noen premisser for hva han får lov til å være med på. Det kan være svangerskapskurs, ultralyd etc. Og dere kan avtale noen tider for å treffes (på café eller annet offentlig sted) for å snakke om det praktiske rundt ungen. Hvis han ikke møter, så send én sms. Hvis han ikke svarer på den, så fokuser på egen hverdag. Neste avtale sender du også én sms.

Du skjønner, menn er faktisk så primitive i huet (noen mer enn andre), at hvis de ikke må anstrenge seg litt for noe, men derimot får det kastende etter seg, så er det ikke attraktivt lenger. Har du flaks, så kan din fyr oppdras, har du ikke flaks så er han av den uforbederlige typen. Uansett så vil ikke trygle-og-gråte-teknikken nå fram, så du må tøffe deg opp og konsentrere deg om ditt liv. Da får heller han komme snikende som en bonus etterhvert, på dine premisser!

Hvis jeg høres brutalt ut, sorry, men dette er en typisk bite-tenna-sammen-situasjon. Lykke til, og husk at din skjebne faktisk ligger i dine hender (selv om det ikke føles sånn akkurat nå)

[Anonym bruker]

Hei, og tusen takk for svar.

Får begynne med en ting av gangen. Moren hans venter jeg ingenting fra lenger, hun møter ikke opp når hun har blitt tilbudt å prate, og ser selvfølgelig ikke hva som er galt i måten hun og hennes sønn oppfører seg på. Hun er en maktsyk person, som må ha makt over noen, og det har hun over begge sønnene sine, men ikke datteren, som jeg har pratet mye med om dette. Hun se hvordan moren er, det gjør ikke brødrene hennes, men men. Kan gå opp et lys for dem også en gang.

Og jeg ser nå at han har fåttt styre for mye. Jeg har tryglet og bedt om at han skal ta meg tilbake, men den tid er over. Han har gjort det helt slutt, og vi skal fortsette i terapi for å prøve å bli venner og lage til en avtale om sønnen vår. Pratet med dem der oppe litt om hvordan samværet er det første året, og når jeg fortalte dette til barnefar fikk han nok litt sjokk, og fikk et inntrykk av hvor mye han går glipp av sønnen sin. Når barnet vårt kommer håper ejg han begynner å se alvoret, for det gjør han ikke nå. Han må få forklart hvilket ansvar det er, og se det selv, for de som burde støtte han i dette og hjelpe han på veien mot helgepappa gjør ingentlig for å få han til å forstå at det dreier seg om et barn(familien hans) de tenker kun på seg selv!

Vi ble enige om før helgen at huset nå skal legges ut for salg etter mye om og men. Han har visst fått det for seg at han skulle klare å sitte alene med huset, men måtte til slutt innse at det ikke kommer til gå, og vi har vært i kontakt med megler. Med 29 dager igjen til termin begynner det å haste for emg. Jeg har ikke økonomi til å sitte å betale lånet og forsikringene her, og samtidig finne min egen leilighet, så jeg må flytte inn hos mamma fram til fødselen er over og jeg har fått kommet litt til hektene med en baby, som er noe helt nytt for meg. Jeg syns det er et nederlag å flytte inn til mamma igjen, men jeg er 20 år, har aldri fått et barn før og kan ikke se for meg at det ville blitt en fin start på livet til sønnen min om jeg skulle bodd her i huset hverken med eller uten barnefar. Hos mamma har jeg hevrtfall hjelp og støtte, jeg er ikke alene, og det er det som er det beste nå den første tiden. Så fort jeg får stablet meg litt på beina igjen etter fødselen og noen uker med hormoner på ville veier skal ejg finne meg en leilighet hvor sønnen min og jeg kan få det fint sammen. Så får vi se med tiden hvordan det utvikler seg med barnefaren og meg. Om han til slutt ser hvor dum han har vært, og hvor mye som blir berørt av det, eller om han fortsetter. Jeg håper på det første. Den eneste kontakten vi har nå er ang huset, og jeg har sluttet å si ifra eller spørre om hjelp hvis det er noe i forbindelse med svangerskapet etter at han har vist et par ganger at han ikke gidder å stille opp når ejg spør. Jeg sier ifra når fødselen er i gang, håper han kan være med så langt jeg føler det er greit for meg, og kanskje han da begynner å forstå?

Nå har jg begynt å skjønne at jeg må ordne meg selv, og jeg har heldigvis famile og venner som støtter meg, og gleder seg til den lille kommer:) Hva fremtiden bringer kan jeg ikke styre, men for øyeblikket prøver jeg å innstille meg så godt som mulig på å bli alenemor, selv om tiden er knapp å omstille seg på fra å tro vi er 3. Lille gutten min skal få det fint uansett, han er lysglimtet og jeg gleder meg vanvittig til å få møte han:) Tusen takk, for oppvekkende svar!!

[smiia]

Hei igjen, så utrolig godt å høre at du har tatt tilbake kontrollen over livet ditt, bare fortsett sånn til han evt har bevist at han har forandra seg. Og du skal ikke ta det som et nederlag å flytte inn hos moren din, jeg har mottatt hjelp av min mor når jeg var godt over 20 år. Det er supert at venner og familie støtter opp, du trenger å roe ned og slippe å ta de store avgjørelsene nå som fødselen nærmer seg.

Lykke til videre, er sikker på at du fikser den biffen her - du virker som ei jente med bein i nesa :-)

[Anonym bruker]

Hei! Er du her inne enda..? jeg sitter i akkurat samme situasjon som deg nå, bare vi ikke har kjøpt noe hus.. hvordan gikk det etter fødselen ?? har 2 mnd igjen til fødsel...