Ungdom med Asbergers???? (langt men håper noen kan komme med gode råd eller svare meg)

[Anonym bruker]

Samboren min har en datter på 18 år. Hun sier selv at hun ikke er en moden 18 åring, mer på ungdomskole nivå, og det er vi vel enig i.

Hjemme her hos oss er hun grei og omgjengelig for det meste men hun er dårlig det meste som heter sosial omgang med andre enn oss. Hun har alltid vært slik så det er ikke noen tenåringsfenomen. Hun virker ofte frekk, sarkastisk og svarer rart og uforstående. Av og til har vi besøk av folk jeg vet hun hun virkelig liker og hun prøver å så godt hun kan å være sosial men det meste går galt. Hun klarer ikke helt å følge samtalene, smetter inn med morsomheter som ingen andre enn henne selv oppfatter som morsomme, men heller som nedlatende eller frekt. Jeg får så vondt av henne men vet ikke hva jeg skal gjøre.

Oftere og oftere så blir hun ikke spurt om å være med på ting fordi hun alltid klarer å gi inntrykk av at hun hater det vi gjør, misliker de vi besøker osv. Vanlig måte å ha samtale på, at man både lytter og er interessert i motparten, aner hun ikke hvordan hun skal gjøre.

Når hun var liten så ble hun unnskylt og folk aksepterte adferden mer, men nå er hun så stor at det ikke lengere er greit. Når familie inviterer oss på besøk så spør de om denne jenta vår også blir med men jeg vet at de håper at hun ikke blir det.

 

Hun har venninner men hun omgår de kun på skolen eller via nettet. Bestevenninna hennes er ganske lik henne slik så de forstår vel hverandre.

 

Hun har besteforeldre, tanter og onkler som kommer til meg med sine bekymringer og frustrasjoner men jeg skulle ønske de heller sa i fra til faren hennes ELLER tok det opp med henne på en skikkelig og pen måte. Men der litt feige synes jeg. Samboeren min liker ikke å snakke om dette.

 

Grunnen til at jeg har lurt på dette med aspergers er forutenom denne sosiale biten at hun ikke klarer forandringer. Vi bygget hun og hun skulle selv få bestemme farger på rommet. velge nye møbler, få det største rommet (noe jenter vanligvis liker) men moren fortalte at hun lenge hadde slitt med denne forandringen selv om vi bygget rett ved siden av der vi bodde. Hun ville ikke ha nye møbler men ville beholde de gamle, slarkete møblene.

Hun har noen få og litt sære interesser ( men mulig det bare er andre interesser som tenåringer har nå enn da vi var unge, hehe).

Hun har humor men den er ikke så opplagt for de fleste andre. Forståelse for ironi, og særlig selvironi, er helt fraværende og hun tar ironiske kommentarer helt bokstavelig.

 

Jeg er bekymret for hvordan hun skal klare voksenlivet. Klarer hun å komme inn i et arbeidsmiljø, får hun nye venner, klarer hun å bo alene?

 

Faren hennes, som jeg bor sammen med og er glad i , takler dette dårlig. Tar jeg opp disse tingene sier han bare at mora hennes er likedan (men det tror jeg ikke) og at hun bare er sånn. Men når ingen noengang rettleder henne så lærer hun hvertfall ikke?? Både sambo og hele hans familie sitter bare og ser på og irriterer seg over henne. Hadde hun fått mer hjelp tidlgere hadde kansekj ting vært annerledes. Jeg vil gjerne hjelpe men det er vanskelig når det ikke er min datter og jeg er redd for å bli sett på som heksete og at jeg forverrer hennes selvtillit, den er ikke helt på topp akkurat.

 

What to do? Bare la skuta seile sin egen sjø og satse på at hun vokser seg til? Eller blande seg mer inn?

 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mye kunnskap om Asbergers, men om ADHD/Tourette's. En del er ganske likt, som f eks den sosiale biten.

 

Det er vel vanskelig å hjelpe så veldig mye, i og med at hun er over 18 år. Hun er jo myndig da.

 

Det er ikke lett, dette. Og som du påpeker; hun ser ikke mange av tingene selv, ang hvordan hennes oppførsel blir sett i andres øyne. Hun har sikkert også problemer med å "lese" andre ut fra ansiktsuttrykk osv. Dette er noe jeg tror hun må leve med, for det er en del av hennes handicap. Hun mangler "redskaper" for å forstå HVA hun skal se etter. Det hadde sikkert vært mulig å hjelpe litt da hun var yngre, men det er nok verre i voksen alder(mine tanker). Kanskje voksenpsykiatrien kan være til litt støtte og hjelp?

 

Og la henne ha de gamle møblene, selv om du kunne ha tenkt deg nye;) Det vil sikkert hjelpe henne i resten av hverdagen. Min blir roligere av at ting er som de pleier.

 

Og dette med å reise på besøk osv: Det blir jo litt brudd i rutinene av det, og det kan være derfor hun trekker seg vekk og ikke vil. Hun synes sikkert det er vanskelig å forholde seg til det. Og siden hun selv har såpass innsikt at hun ser hun virker yngre enn hun er, så forstår hun sikkert at andre kan reagere på hennes måte å være på. Hun er vel bare ikke sikker på hva det er som gjør det, eller når de reagerer og på hva.

 

Du kan støtte henne og være med om hun ønsker hjelp? Ikke rett på henne, i alle fall ikke i andres påhør. Hør om hun vil prate, og kanskje avtal tegn du kan gi, når ting går litt "galt" avsted? Dette må jo være noe hun er innstilt på også, og synes virker ok:)

 

Det er sånn når en har barn med denne typen skjult handicap; en må bare ta hensyn til deres funksjonsnivå selv om de på utsiden ser "funksjonsfriske" ut. Det virker jo som om du har god innsikt i hennes problemer og det er bra:)

 

Jeg vet ikke om dette var til hjelp, og jeg har dessverre lite konkrete råd til deg:)