Gave fra mannen etter fødselen.

[Anonym bruker]

Det er jo egentlig HAN som burde få en gave fra henne.

 

For han har gjort det mulig for henne å få et fantastisk barn som hun "eier" for all fremtid, i hvert fall til det blir ungdom. Og i tillegg har han undertegnet på at han skal hjelpe henne økonomisk dersom hun tar med seg barnet og går fra ham. Dette burde kvalifisere til en liten påskjønnelse fra henne med makta til ham med bidragsplikta.

[april08baby]

Er det mulig? Tror bare du sier dette for å provosere.  For det du sier mannen har gitt til kvinnen har jo kvinnen og så gitt til mannen. Vi kvinner har jo også bidragsplikt ved en evt skilsmisse hvor en ikke har omsorgen for barnet. Det er jo ikke slik lenger at kvinnen bare kan ta med seg barnet og gå fra ham, menn har like stor rett i slike situasjoner. Det er ikke kvinnen som "eier" barnet.

 

Det er jo klart at pappaen også kan fortjene en påskjønnelse. Men det er faktisk ikke ham som går gravid og føder barnet. Jeg forventer ikke noen gave fra mannen min for jobben jeg har gjort, men ble veldi gla sist gang når jeg fikk en liten gave alikevel. Jeg tror han synes jeg fortjener det etter det jeg har vært i gjennom. Det er faktisk ikke noen dans på roser å gå gravid for så føde..

[Anonym bruker]

Er det slik (Mamman til?) april08baby sier:

 

"Det er jo ikke slik lenger at kvinnen bare kan ta med seg barnet og gå fra ham, menn har like stor rett i slike situasjoner."?

 

Noen som vet? Her mener jeg ikke formelle rettigheter, DE er like. Men hvordan fungerer det i praksis, dersom begge mener de selv er best egnet til å ta seg av barnet.

 

Hvem kan relativt trygt kreve skilsmisse dersom han/hun aldri ville drømme om å risikere å skilles fra sitt eget barn?

[Gulletmitt]

Blir kjempe sint og tenker stakkars MANN

[Anonym bruker]

Hehe. Søtt.

Bidragsplikta går begge veier. Hvis mannen tar med seg barnet og drar, må kvinnen betale bidrag til mannen.

[Anonym bruker]

Syntes jammen det hørtes litt fornuftig ut, jeg.

 

For det første er ikke loven lik for mann og kvinne, og for det andre er praksisen absolutt ikke likestilt. Det er bare i ekstreme tilfeller hvor retten har dømt i favør av far.

 

Jeg skulle ønske at det var jeg gukk gravid og skulle føde barnet. Å leve og lystre og tilfredsstille en kvinnelig hormonbombe til alle døgnets tider i mange måneder er en utakknemlig jobb.

 

Hvis jeg bryr meg for lite får jeg kjeft. Hvis jeg bryr meg for mye får jeg kjeft. Alt jeg gjør og sier og ikke gjør og ikke sier er feil uansett. Det som gjelder ene dagen, er snudd på hodet den neste dagen. Les bare hva dere kvinner skriver rundt på foraene her. Dere oppfører dere helt grusomt og mener dere har all rett til å gjøre det.

 

I tillegg til at vi skal leve med uoppdragne kjeftesmeller får vi hele tiden høre om hvor synd det er på dere og hvor enkelt vi har det. Over alt er det mor som får all oppmerksomhet. Det er ingen som spør oss om navn eller kjønn eller barnevogner eller vugger eller biteleker eller noe som helst. Og hvis det i det hele tatt skulle skje, er det i en tone og med et svar som tilsier at vi aller helst bare skulle holdt munnen lukket.

 

Kunne tenkt meg å ha en dag som hormonell jeg også. Eller bare i hvert fall bli satt litt pris på.