Gå til innhold

Guttete jente


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Datteren min går med dødningshoder og nekter å ha på kjole, hun er 12 år nå, og har vært sånn siden faren og jeg ble skilt, kan det ha noen sammenheng??

 

De skal ha nyttårsball på skolen nå på fredag og hun nektet å ha på kjole, men en av venninene hennes fikk hun til å gå i kjole, men jeg klarte det ikke.

 

Hun er "guttete" når hun snakker for å si det sånn,

 

Noen med tips?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Fortsetter under...

Jeg synes absolutt hun skal få lov til å være "guttete". Hva er det motsatte av denne oppførselen?

Hvis gutter får lov til å oppføre seg guttete, hvorfor ikke hun, seølv om hun er jente?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Hvorfor i alle dager er dette et problem for deg? Hva er du redd for?

 

Tror ikke det har noen sammenheng med skilsmissen (men dette kan jeg jo ikke hvite sikkert), men alderen. Hun er på vei inn i puberteten og prøver å finne seg selv....og se dine og resten av samfunets reaksjoner på dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Jeg er guttete selv, ser ikke noe problem med det, annet enn at enkelte ikke takler jenter som er guttete, men det er alltid noen mennesker som ikke liker en uansett hvordan man er så det tar jeg ikke så tungt.

 

Jeg har fra jeg var bitteliten lekt best med gutter, jeg interesserte meg mer for å leke med biler enn dukker, jeg elsket® all slags idrett, men fotball mest av alt. Fikk toppkarakter i gym f.eks. Jeg likte å snekre og styre med praktiske ting. Jeg var en del av gutta på skolen. Mine beste venner har alltid vært gutter, selv om jeg har venninner også. Det er ingen som har presset meg til å bli slik, jeg bare er slik. Mamma kledde meg i kjoler da jeg var bitteliten, men etter jeg begynte på skolen tror jeg knapt mamma klarte å presse meg inn i en kjole. Bunad på 17. mai var unntaket. Jeg følte meg bare forferdelig ukomfortabel i kjoler, det gjør jeg fremdeles etter passerte 30 år.

 

Etter å ha sett en britisk dokumentarserie som gikk på nrk for ikke så lenge siden (om forskjellen på kjønnene), har jeg kommet fram til at jeg må ha blitt utsatt for mye testosteron en periode inne i magen til mamma, derfor har jeg blitt som jeg har blitt.

 

Jeg har fått gubbe og unger allikevel, så man trenger ikke ende opp som traktorlesbe fordi om man er guttete. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Jeg syns ikke du skal bekymre deg så mye for det. Det er ikke sikkert hun ender opp som "traktorlesbe", hvis det er det du er bekymret for ;-) Jeg kan fortelle deg om meg selv, selv om jeg ikke er din datter..

 

Jeg har alltid vært svært guttete av meg. Som bitteliten lekte jeg med dukker og andre jente leker, men fra jeg var omlag 3 år begynte jeg å intressere meg mer for biler og traktorer. Jeg elsket å snekre ting, bruke hammer, og å "reparere" biler. Jeg nektet å ha på meg kjoler, og jeg ville ikke høre at jeg var jente! Jeg ble fornærmet når noen sa: "nei, for en søt liten jente!". Jeg var søt som liten, det må jeg bare si, så dette fikk jeg høre ofte. Men jeg ble så fornærmet! Jeg brukte å si at jeg var ikke noen søt jente, men en tøff gutt. På bilder fra skoleavslutninger og festligheter i 3-9 klasse kan man tydelig se at jeg skillte meg ut fra de andre jentene. De var fine med kjoler, skjørt og røde sløyfer i håret, mens jeg hadde bukse og en fin skjorte, og ingen pynt i håret. Og capsen var min bestevenn! Min mor prøvde utallige ganger å få meg til å kle meg som ei jente, men til ingen nytte. Jeg var umulig å kjøpe klær til, og det endte alltid med tøffe bukser med masse lommer og store gensere. Min mor og bestemor var til tider svært frustrerte over meg.

 

Jeg vokste opp på et småbruk på landet, med min mor, stefar og stebror, og mine besteforeldre som nærmeste nabo. Min bestefar var gammel bonde, og min stefar er mekaniker. Jeg var mye sammen med dem ute når de arbeidet. Jeg syntes det var kjedelig å være med mamma og bestemor på kjøkkenet eller i hagen, jeg ville være med mannfolka, også i lek. Jeg ville leke krig og cowboy i skogen med min stebror og naboguttene. Allerede fra jeg var i 3 års alderen assosierte jeg meg selv med menn, og jeg følte at jeg ikke hadde så mye til felles med kvinner. Jeg lekte med venninnene mine, men med en gang de trakk fram en barbie eller noe annet jentete, så stakk jeg av.

Jeg hadde så klart venninner,men også mange kompiser. Da jeg kom i tenårene begynte jeg å skjønne at jeg var litt annerledes enn venninnene mine. De begynte å sminke seg og intressere seg for moter. Jeg var mer intressert i å mekke på kjøretøy, kjøre traktor og gjøre andre praktiske ting.

 

Men det året jeg fyllte 18, forandret jeg meg masse! Jeg ble hodestups forelsket i en eldre gutt som var flyttet inn i bygda vår. Og jeg så ut som, ja, en gutt! Og ingen gutter hadde noen gang ofret meg et ekstra blikk! Sakte men sikkert forandret jeg stil. Jeg begynte i det helt små, med å kjøpe meg en genser fra dameavdelinga i en klæsbutikk. Da min stefar spurte hvor i all verden jeg hadde fått en sånn fin genser, sa jeg bare at jeg hadde lånt den av en venninne, og jeg skulle levere den tilbake. Så begynte jeg å sminke meg litt forsiktig. Bare litt, så ingen skulle merke det. Og så litt mer. Jeg begynte å få komplimenter for hvor fin jeg var med litt sminke og pene klær, og da fikk jeg lyst å gjøre det enda mer. Jeg begynte å utforske mer og mer med forskjellige klesstiler og sminke, og til slutt så jeg ut som en porselensdukke! På et år utforsket jeg med stiler og sminke like mye som andre jenter utforsker iløpet hele sin ungdomstid! På et år gikk jeg fra å gå kledd som en gutt, med null sminke og store "tøffe" klær, til å gå som en fjorten år gammel jente, til å gå kledd og sminket som en 19 åring.

 

Nå er jeg snart 21 år, og jeg har på en måte "funnet meg selv". Jeg er fremdeles en guttejente. Jeg jobber som bilmekaniker i min stefars verksted. Når jeg arbeider, enten på verkstedet eller ute hjemme, eller drar på turer i friluft, foretrekker jeg praktiske klær, som gjerne er veldig guttete, og jeg er ikke redd for å bli møkkete. Men jeg kan også pynte meg fint, med ordentlig feminine klær og passelig med sminke. Jeg pynter meg til og med på håret også. Og jeg bruker øredobber, armbånd og ringer, noe som var helt utenkelig for 4 år siden! Jeg har fått meg kjæreste, til min egen store forundring (...), og jeg liker å kle meg feminint og pent for ham. Men forutenom bunad, så har jeg ennå ikke hatt kjole på meg! Akkurat det har jeg fremdeles litt problemer med. Det er liksom ikke helt meg, og det blir litt for feminint for meg, selv om jeg ikke akkurat er noe macho! Mange sier jeg hadde blitt så fin i kjole, jeg som er så liten og nett... Men jeg føler meg "tryggere" i bunaden, den er tjukk og god, og den viser ikke for mye hud. Trives best slik ;-) Men kansje en gang i fremtiden våger jeg å prøve å ha på meg en søt og fin kjole..?

 

Dette innlegget ble mye lengere og mer detaljert enn planlagt. Men jeg valgte å gjøre det slik, så kansje kan du se at det finnes "håp" for at også din datter en dag kan bli mer jentete. Mitt råd til deg er å bare la henne utforske med klær og stiler så mye hun vil, selv om du kansje syns hun kler seg helt forferdelig. Jeg gikk også med dødningshoder og slikt, og jeg takker de høyere makter for at mine besteforeldre ikke greide å se hva det egentlig var!! Min mor var mange ganger frustrert over klærne mine. Men hun ga opp å mase og lot meg bestemme selv, og til slutt endte jeg som den feminine, søte datteren hun ønsket seg, ifølge henne selv ;-) Og min bestemor er også storfornøyd! Og jeg er faktisk nokså overrasket over meg selv at jeg har blitt slik!

 

Men så sier du at din datter har vært guttete siden du og hennes far ble skilt? Det kan jo kansje ha en sammenheng som du sier. Er hun ofte sammen med sin far, og er det lenge siden dere gikk fra hverandre? Hvis ikke kan det jo hende at hun savner han, og litt mannlig innflytelse i livet? Og har hun eldre brødre? Jeg har selv vært svært preget av å vokse opp med en 5 år eldre stebror, i tillegg til min stefar og bestefar. Jeg tror at det at en jente blir guttete kan både ha med mye mannlig innflytelse å gjøre, men også for lite.

 

Men nå snakker jeg bare ut ifra min egen oppvekst, og mine opplevelser og erfaringer. Det kan jo kansje nytte å prate med henne om dette, og spørre hvorfor hun ikke liker kjoler, og heller vil kle seg som en gutt? Vel, uansett, dette vil nok gå seg til etterhvert ;-)

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 7 måneder senere...

når ein er i den alderen er det heilt vanelig å ha sånn stil. I løpet av tenåra er det godt muleg at ho skiftar stil både en og to gongar før ho finner "sin stil". Viss ikkje, så går det fleste over til "normal" vaksenstil når dei blir rundt 20.

Har sjølv hatt sånn klesstil som jenta di (då var eg 13). Då eg var 15 hadde eg ein heilt anna stil.

Folk utforskar heile livet, som baby er det bevegelsar,lydar og omgivelsane, som 3-4åring er det gjerne grensesetting. Når tenåra nermar seg er det seg sjølv ein utforskar, både klesstil, musikksmak, sexualitet osv.osv.

 

Helsing 19åring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...