Gå til innhold

Når man ikke blir enige om å få barn - menn oppfordres til å svare (langt innlegg)


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Kjære mann der ute, tenk deg følgende situasjon:

 

Du møter en dame, dere forelsker dere. Etter noen år frir du, og hun sier ja. Dere har ikke hatt noen store diskusjoner ang. barn, men hun er veldig barnkjær, og har aldri lagt skjul på at hun ønsker seg egne barn. Du har ikke sagt så mye om saken, hun oppfatter at du er som menn flest, og tenker ikke så mye på det enda. Noen måneder før bryllupet slutter hun med p-piller, slik at hun er klar når du er det. I mellomtiden bruker dere kondom, dog ikke ”etter boka”, dvs. den tas ikke på før langt ut i samleiet, og noen ganger ”hopper du av i svingen”.

 

Årene går, temaet barn kommer opp oftere og oftere. Hun føler sin biologiske klokke tikke og gå, mens du ikke klarer å ta noen avgjørelse. Du er redd for alt som kan gå galt, mens hun prøver å komme med løsninger på de problemer som eventuelt kan dukke opp. Dere har begge familie i nærheten som kan hjelpe til. Familie og venner spør stadig om dere skal ha barn, hun synes det er svært sårt, men ønsker ikke å si at det er pga. deg – ingen av dere ønsker at evt. fremtidige barn skal risikere å høre det når de vokser opp.

 

Dette holder på å ødelegge forholdet deres. Hun begraver seg i arbeid, men skjønner at hun trenger hjelp, og begynner å gå til psykolog. Når dere snakker om temaet ender det som regel med at en eller begge begynner å gråte. Du går motvillig med til familierådgivning, men der får dere ikke hjelp, rådgiveren ber dere komme tilbake når dere har bestemt dere! Da er dere i alle fall enige om en ting – den rådgiveren var ikke mye tess. Hun har en venninne som hun kan prate med. Du har også en god venn som er klar over problemstillingen, men prater sjelden om det – du synes ikke det har noen hensikt.

 

Hun begynner i ny jobb, der det forventes høyt tempo, lite fravær og mye overtid. Hun plages av sterkere mens-smerter siden hun ikke går på p-piller, noen ganger må hun være hjemme fra jobb, og ber deg bestemme deg. Dersom du ikke ønsker barn, så får du si fra. Da vil hun begynner på p-piller slik at hun får det bedre fysisk, og så får hun prøve om hun klarer å innstille seg psykisk på at du ikke vil ha barn. Du liker ikke å bli presset og sier at dersom hun kommer med et ultimatum, så risikerer hun å få det svaret hun ikke vil ha. Til slutt kjøper hun piller for 3 måneder, og sier at når de er spist opp, vil hun ha en avgjørelse. Men du har beslutningsvegring, og hun kjøper flere piller.

 

Dere sliter i forholdet begge to. Du skjønner at hun har vært innom selvmordstanker, selv om hun ikke sier det. Du er i grunnen veldig flink til å lese tankene hennes, mens hun ikke klarer å se inn i ditt hode. Du sier i grunnen lite om hva du tenker på, til tross for at hun spør. Hun er veldig glad i deg, og vil absolutt ikke gå fra deg, men er redd for at hun vil ende opp med å hate deg dersom du nekter henne det hun ønsker seg mest i hele verden – en baby. Denne usikkerheten, at du ikke klarer å gi henne et svar, holder på å drive henne fra vettet. Hun vurderer å gå fra deg, men ser det ikke som et alternativ. Da vil hun jo sitte igjen helt alene, med hverken deg eller baby. Hvem skal kunne klare å ta din plass? Hun vurderer bl.a. sæddonasjon fra Danmark, men ønsker at barnet skal vite hvem faren er.

 

Til slutt bestemmer hun seg for å slutte med p-pillene uten å si det til deg. Hun er desperat, vet at det er en sjanse å ta, men ser ingen annen utvei – det kan jo få en lykkelig slutt, du har jo tross alt ikke sagt at du ikke vil ha barn, selv om du ikke klarer å bestemme deg for om du vil ha barn heller. Hun er godt oppe i 30-årene, du nærmer deg 40. Hun regner med at det kan ta lang tid før hun evt. blir gravid – dere har ikke sex så ofte lenger, og det er jo ikke sikkert at dere kan få barn heller, man vet jo aldri.

 

Snaut to måneder etterpå sier du at du holder døra på gløtt for at dere kanskje kan vurdere å få barn. En uke senere finner hun ut at hun er gravid, og forteller deg det. Du lurer på hvordan det kunne skje, og hun sier det som det er, hun sluttet med pillene.

 

Hva gjør du nå? Ville du foretrukket at hun hadde gått fra deg istedenfor? Eller at hun evt. ikke hadde fortalt deg at hun hadde lurt deg, men at det var et ”arbeidsuhell”?

 

Jeg er drøyt 6 måneder på vei, vi bor og sover fortsatt sammen, men jeg vet ikke hvordan fremtiden blir. Jeg håper han smelter når barnet blir født, selv om han ikke vil være med på fødselen. Det er slutt på kjærtegn og sex, han sier ikke lenger at han er glad i meg, men han har sagt at dersom han ikke var glad i meg lenger, så ville en av oss ha flyttet ut for lenge siden. Vi eksisterer sammen, men jeg må gjemme bort alle babytingene. Han kom ved et uhell til å se ultralydsbildet, og knakk helt sammen. Han er ikke med på familiebesøk, ikke engang til sin egen familie, og jeg må stadig finne på unnskyldninger for ham.

 

Jeg var ikke forberedt på dette, at han fortsatt ikke klarer å bestemme seg! Nå prøver jeg så godt jeg kan å koble ut fram til barnet kommer, men hva om han fortsatt ikke vet hva han vil når den tid kommer? Hvor lenge skal jeg måtte leve med denne uvissheten? Jeg har tatt mitt valg, jeg vet det har konsekvenser, men en eller gang må jeg vel kunne kreve et endelig svar?

 

Hva synes du?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Fortsetter under...

Kjære deg- jeg er ikke mann, men jeg er i akkurat samme situasjon som deg. Det var veldig veldig rart å lese. Hvordan går det med dere nå? For det er jo en stund siden du skrev inn her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 måneder senere...

...tja hva kan man si....du følger bare instinktene dine.....at han ikke har kobling til sine er ikke ditt problem......problemet er at du velger å følge naturen, han velger å følge vårt "industrialiserte" kjønnsmønster og ved siden av dette har han er temmelig syk vegring for ansvar og avgjørelser......han velger å leve med deg....ha sex.....og bruke opp tida di.....og vil ikke ha barn....nei vet du hva???????....han har brukt deg i maaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaange år........at du bruker han litt i denne sammenhengen viser bare at du er en normal kvinne som har kontakt med din natur.....lykke til med barnet.....du er tøff og gjorde det rette!!!!!!!!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 måneder senere...

Det der er nesten som jeg kunne skrevet det selv. Jeg begynner og bli dritt lei av og vente, har tenkt det samme som deg, men vil ikke bare slutte på ppiller uten at han vil. men ja.. fristelsen er der, men noe stopper meg. Jeg ønsker hvertfall deg lykke til. Jeg vet hvordan du har hatt det hvertfall, om det er en liten trøst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 9 måneder senere...

Jeg hadde et barn fra før, som min samboer ble veldig glad i. Da vi møttes var jeg 28 og han 30. Vi flyttet sammen etter 2 år og storkoste oss med barnet mitt, som han ble nesten en ekte pappa til. Et kjempegodt forhold.

 

Men jeg ønsket at vi skulle skaffe noen småsøsken, jeg ønsket at vi skulle gifte oss, at jeg skulle få kjøpe meg inn i huset (jeg hadde ikke andel i det, jeg bare flyttet inn med pikkpakket mitt) og så videre. Mannen ville vente og se, vente og se i det uendelige. Grunnene sprikte litt hit og dit, mellom økonomi og hvordan parforholdet så ut og annet.

 

Til slutt ga jeg han en tidsfrist, og han ble helt forbløffa. Han spurte faktisk om det var en spøk! Men jeg sa at jeg var dødsens alvorlig: dersom han fortsatt "ikke visste" eller ikke ville når barnet mitt nådde skolealder, ville jeg måtte finne meg en mann som kunne tenke seg å etablere seg med meg og få barn.

 

På ett tidspunkt da det var noen måneder igjen til "fristen" gikk ut, fjernet jeg spiralen, og annonserte at jeg nå var fertil og at han måtte selv passe på dersom han ikke ville gjøre meg gravid. Gjett om han passet på...han overlot det ikke en eneste gang til tilfeldighetene, han ble kjempeflink til å hoppe av i svingene!

 

Barnet mitt ble 6 år, og jeg sjøl var da nesten 34. Da lot jeg handling følge ord, fant meg en jobb et annet sted og en mindre leilighet. Etter et år fant jeg mannen jeg er sammen med nå, og vi har fått to barn...

 

Jeg angrer ikke. Jeg syntes han var umoden, slem og fomlete som ikke kunne si som sant var med en gang: at han ville ha familie en gang, men ikke med MEG. (For nå er han etablert og venter sin første...og han blir 40 snart!)

 

Jeg syns mannen din også har vært umoden og slem og fomlete. Men i stedet for at du skulle "lure" han, syns jeg nok du skulle ha sagt til han at dersom dette er viktig nok til å ødelegge forholdet, så er det bare å avslutte. DU ville ha fått sjansen til å bli mor sammen med en som vil bli far, og han ville ha fått lov å leve ungkarslivet han ønsker seg innerst inne....

 

Nå blir han motvilllig far, og du blir mor, men kanskje singel mor.... det var ikke slik dere ville det. Han KAN kanskje føle det annerledes om en stund, men selv de menn som faktisk ønsket seg barna sine, rapporterer noen ganger at de ikke kjente den "store farsfølelsen" før barnet var nesten 2 år! Din mann kan komme til å bruke enda lenger tid.

 

Mange mødre føler seg veldig ensomme om den opplevelsen å føde og å ha en nyfødt, fordi det emosjonelle kommer i ulik takt hos de to - også hos samkjørte par med planlagte svangerskap. Dette kan du komme til å oppleve enda sterkere.

 

Men når det er sagt: det er ingen katastrofe å være singel mor, det er også en stor frihet i det. (Jeg har jo prøvd - både før og etter min ubesluttsomme samboer) Ja, det er ikke en gang en katastrofe å vokse opp uten særlig farskontakt. Det kan gå bare bra, helt avhengig av hvordan de andre omsorgspersoner tar utfordringen. Hvis du sipper og lar barnet vite hvor trist det er å gå glipp av denne kontakten, ja da vil barnet føle seg som en taper. Men hvis du bygger deg det livet du vil ha for deg og babyen, da kan flotte ting skje...

 

Jeg føler med deg i din sorg over fellesskapet du går glipp av nå - jeg har opplevd det samme. Jeg vil ikke dømme deg for ditt valg, selv om jeg sa mannen burde ha vært informert - jeg føler med deg også der, og ønsker deg av hele mitt hjerte alt godt når den lille kommer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Hvordan går det? Har dere funnet ut av det?

 

Å slutte med p-pillene fordi man ikke er sjef over innstinktene sine er minst like ille som å være utro. For det første er det ett totalt tillitsbrudd.

I tilegg, når du er blitt gravid, så har du gjort resultatet av tillitsbruddet evig varende.

I tilegg er han juridisk ansvarlig for at du har lurt ham.

 

Du må iallefall gi ham all den tida han trenger. Du har nok mistet retten din til ett endelig svar.

 

Jeg synes synd på deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 måneder senere...

Annonse

Å lure en mann til å gjøre seg gravid er et overgrep, spør du meg. Jeg har en venn som er i den situasjonen nå. Han har aldri ønsket seg barn. Han har nok med seg selv. Og nå har kjæresten hans knipset pillen i vasken for andre gang. Forrige gang endte det i en SA, en lettelse for ham. Så går hun hen og gjør det samme en gang til. Som vordende far ønsker han jo ikke å svikte barnet. Selv om det er et barn han aldri ønsket. Hva slags mor er det som setter barn til verden med slike forutsetninger? All den fortvilelse han sliter med, avveininger for og imot alt mulig, følelsen av å være bundet til noe han ikke ønsker, men som han føler ansvar for likevel. Stakkars mann, og stakkars barn.

 

Tenk dere om jenter, før dere gjør noe sånt. Tenk om din mann hadde tvingt deg til å bli mor mot din vilje? Noe sånt er helt uhørt i dagens Norge. Men omvendt er det visst ikke så nøye, er det? Jeg syns det er et hjerteskjærende svik, og et uttrykk for en egoisme som savner sidestykke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Jeg synes det er feil å lure/presse en mann inn i noe sånt.. Forstår din frustrasjon men du burde kanskje heller vurdert å gått ifra han enn å bli gravid bak ryggen hans om han har så besluttningsvegring.. hva med parterapi for å komme til bunns i dette??

 

Hadde også vært veldig lurt å snakke om alle slike ting før man giftet seg..

 

Uansett, lykke til, håper det ordnet seg for dere...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...