Gå til innhold

Huff, syns det er skikkelig vanskelig å være stemor til tenåring!


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg er 30 år og stemor til ei jente på 15. Har vært sammen med pappaen i 6 år, så hun var relativt stor da vi ble sammen. Hun bor på heltid hos oss. Etter hun begynte på ungdomsskolen har hun forandret seg veldig, og vårt forhold som var bra før er ikke så bra lengre.

 

Hun er veldig lukket, litt dyster og tungsinnet. Vi vet ikke helt hva hun tenker på, for hun åpner seg sjelden. Vi har mange mange timer med bekymringer og hodebry for å forstå henne og å tenke ut hvordan vi skal gripe an ulike problemstillinger.

 

Kjenner at det tærer på humøret mitt. Hun sitter mest med dataen, viser lite iniativ og er mest sløv. Gjør sjelden noe sammen med andre og er rotete. Jeg og pappaen har hele tiden hatt fornuftige (syns i allefall vi) regler og forventninger til henne, men hun "glemmer" seg hele tiden og ting ligger slengt etter henne. Vi er 5 i familien, så jeg mener vi absloutt kan forvente at hun plukker opp etter seg ved spising og på badet.

 

Har luftet for pappaen at vi kanskje skulle gått i familie veiledning, for jeg syns det er veldig vanskelig å finne min rolle som stemor, og for å få hjelp til å få ting "normalt" her hjemme.

 

Kjente at jeg bare måtte lufte hodet litt her inne, og det var godt.... Situasjonen er mye mer omfattende enn det jeg får fram her, er jo en mamma i bildet også..

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei, jeg er en jente på femten år. Det er maaange femten år gammle jenter som er slik som din stedatter.

Er vel egentlig litt sånn jeg også.

Nesten alle jenter på femten er veldig rotete. Det er ikke så lett å holde orden i ting.

Hun burde hjelpe til i huset, kanskje hun gidder å gjøre noe hvis hun får ukepenger??

 

 

 

 

 

T15;)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Unnskyld meg, men skjønner at du bare er 15 år ut fra svaret ditt. Tror du problemet er ukepenger??????????? Selvsagt får hun ukelønn, og selvfølgelig vet jeg at jenter på 15 kan være svimete og rotete, har vært der selv og husker det GODT!

 

Du har ikke forstått problemstillingen og bekymringene mine i mitt innlegg, og i tillegg må jeg si at jeg undrer meg litt hvorfor du er inne på dib sidene?!?

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns ikke du trenger å bry deg om hvem som er inne på DIB!

Alle har lov til det uansett alder.

Du virker som en umoden stemor,

det er kanskje der problemet ligger??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette her blir for dumt. Du vet overhodet ingenting om meg og hvordan jeg er som person, og jeg kjenner jeg må trekke på smilebåndet av å få en slik tilbakemelding fra en tenåring :-) Jeg trodde seriøst at man kunne lufte sine bekymringer på denne siden, men når man bare får tullete svar fra hormonelle tenåringer skjønne jeg at jeg tar ALVORLIG feil.

 

Klart jeg ikke har noe med hvem som er her inne, men hvilken interesse har ei 15 år gammel jente til å være her inne på din baby???! Det skjønner jeg bare ikke....

 

Finn deg noe bedre å gjøre enn å skrive tull til voksne folk som seriøst lufter sine bekymringer i dette forumet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenkt deg litt om, det er mange unge møre i dag,

mange er faktisk bare 15 år.

Så hvorfor har ikke de noe her inne å gjøre??

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Greit, så er du en 15 år gammel mor (kanskje), men for å være helt 100 % ærlig, da ønsker jeg i hverfall IKKE råd til hvordan jeg skal håndtere min stedatter. 15 år og mor er ikke "normalt". Du har ikke lov til å ha sex engang................... Værså god, bruk dib så mye du vil, men regner sterkt med at du ikke er en 15 år gammel mor som har en tenåring i huset?! Så du har fremdeles ingenting å gjøre inne på denne siden..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hei! nå har heller ikke jeg tenåringer i huset, det er vel ganske naturlig siden jeg selv bare er 20 (og ja, jeg er mor =) ) snublet inn her når jeg egentlig skulle inn på trimdebatten... men så så jeg jo innleggene her og ble litt nyskjerrig.

eneste erfaringene jeg kan komme med er mine egne erfaringer som stedatter. Min stefar flyttet sammen med min mor da jeg var 8 år, og vi hadde et veldig godt forhold frem til jeg kom i tenårene. Jeg hadde aldri noe problemer med at han kom inn i livet til min mor, men allikevel ble det problemer. Jeg vet ikke helt hva som førte til all kranglingen. kanskje var det bare overgangsfasen fra barn til ungdom, med alle de hormonene det innebærer.

Som den andre innleggeren her sier, tenåringer kan være ganske surrete. Men det er ikke en unnskyldning til å sluntre unna.

Du sier dere har faste regler for hva hun skal gjøre, kanskje dere kan prøve med konsekvenser dersom hun ikke gjør det hun skal... (hvis dere ikke allerede gjør det da). f.eks fratrekk i ukepenger, må komme tidligere hjem e.l.?

 

Jeg var også ganske innesluttet og satt mye for meg selv da jeg var 15. grunnen var at jeg var ganske deprimert pga mobbing og andre problemer. Jeg ville ikke fortelle noe til foreldrene mine, led av "flink-pike-syndromet" og ville de skulle tro alt var perfekt. og når de heller ikke spurte, fikk de aldri vite om det. (vet dog ikke om jeg hadde fortalt dem det om de hadde spurt!)

Kanskje det er noe som plager henne? dere har gjerne spurt, men i den alderen er det ofte vanskelig å tørre å fortelle om problemene sine. Eneste som da hjelper er å fortsette på en ikke-masete måte å prøve å få ut av henne hva det er.

 

dersom du syns problemet er stort og er bekymret for husfreden, syns jeg ideen din om familietereapi er en god ide'.

 

Håper dere finner ut av det og at det ordner seg for dere!

og husk at det IKKE er din feil, å være stemor tror jeg jammen ikke er lett altså. (vet hvordan jeg har torturert min egen stefar og hvis stedatteren din er 1% så gale som meg syns jeg oppriktig synd i deg...)

 

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Jeg sliter også med min første tenåring av i alt fire som kommer etter!!! Hjelp!!! Synes det er mye verre å få tenåringer enn en baby!

For å løse opp i roteproblemet har jeg et godt råd som har fungert hos oss. Rot som må plukkes opp etter andre = 0 tid på dataen. Dette gjelder alle fellesområder i huset. Det funker, selv om det gikk noen dager før de virkelig greide å rydde opp etter seg. De ble veldig sure når dataen ble stengt ned. Vi har lagt inn et program der vi kan gå inn å gi dem tid på nettet.

Det å være fjern, sløv osv. kjenner jeg godt igjen på min egen datter. Det sies at hjernen er under ombygging i puberteten og det er helt tydelig. Kanskje du kan prøve å få henne med på en aktivitet bare dere to. Jeg har oppdaga at jeg får best kontakt med min eldste når vi to er alene hjemme, på shopping, ser på TV sammen, er i bilen, en sjelden gang når jeg tvinger henne med meg på gåtur.

Familieveiledning er sikkert lurt dersom det har låst seg helt og du føler at problemet er i ferd med å ødelegge familien. Vi har ikke hatt det så tungt her, selv om det har vært veldig tøft spesielt det siste året på ungdomsskolen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

 

Er det denne innstillingen du har til tenåringer, skjønner jeg godt at du har problemer med å være en god stemor.

 

Det handler om å se hverandre som de personene man er, på godt og vondt. Og når man begynner å slenge med spydigheter når ei jente på samme alder vil komme med et synspunkt, er du ikke mye moden. Vær heller takknemlig for å få et svar fra en som kanskje kjenner seg litt igjen i jenta, men som ikke forsto problemstillingen sånn med det samme.

Vis litt respekt og velvilje, så har du nok overkommet mange av problemene.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 måneder senere...

Sier meg enig med clue og siste anonym her. Det kan nok også være at det er vanskelig for stedatteren din å finne sin plass hos dere. Det er vanskelig nok å være femten, sett pris på når en femtenåring faktisk deler tanker meg deg! Slik som over her, du kan ikke vise så lite respekt over for din stedatter håper jeg, da er det ikke rart hun later til å mistrives i hjemmet ditt. Jeg er selv stemor til en på 17 og jeg er yngre enn deg HI, og det er fryktlig vanskelig. Men vi er ikke mer enn oss selv, men husk at de er stolte individer som trenger å bli hørt. Spesielt i den alderen. De trenger også grenser så ikke vær redd for å kreve mer enn det du sier her at du gjør. Men dere kan jo bli enige om arbeidsoppgavene, alt trenger heller ikke belønnes når de er så store, mener jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, ser at tråden er litt gammel men velger å svare allikevel. Vår familie er i motsatt situasjon som din. Tenåringsdatteren her i huset er altså min, med stefar i din situasjon. Først og fremst må jeg bare si at jeg beundrer stemødre og fedre med så mye engasjement som ditt. De har jammen meg "gått uti det med begge bena". En ting er at det kan være en utfordring å være tenåringsmor, men hva da med å være tenåringsstemor/far. Hatten av sier jeg bare....

Jeg kjenner meg 100% igjen i situasjonen. Sløv og rotete tenåring, lukket, dyster, stygg/ufin munnbruk og kun data, mobil og TV er interessant. Jeg kjenner nesten ikke datteren min lengere. Vi har lenge lett etter "inngangsbilletten". Reglene er så enkle som mulig hjemme og vi forsøker å oppfylle ønskene hun måtte ha for å om mulig få litt positiv tilbakemelding på at noe er bra, men neida, ingen respons, og vi blir bare mer og mer oppgitte. Hva skal til? Men jeg tror vi har funnet noe av løsningen. HUN vil at jeg/vi skal dille og kose litt om/rundt henne selv om hun selv ikke sier eller viser at hun vil det. Men prøv for all del ikke å si noe, da blir man avvist. Urettferdig? Ja, visst pokker!

Vi tvinger igjennom stunder uten TV, mob og PC hvor det er uvisst når hun får gå på PC'n igjen. Da kan det faktisk bli litt hyggelig. Hun himler med øynene og dumper nedi en stol ved siden av oss og er møkkasur (hun får bare beskjed om å komme, "nå må du nemlig være en del av familien"). Vi bare overser hengeleppa og skravler i vei, forteller om hva vi har opplevd på jobb og ellers, og minstemann får oppmerksomhet på det han forteller. Plutselig forteller hun også en liten snutt.... Vi holdt på å dette av stolen første gangen, men beholdt maska. Historien kunne gitt meg lyst til å løfte pekefingeren, men jeg bet meg i det, og lo godt av det hun fortalte. Helt uten noe negativ tilbakemelding. Dette hadde jeg og mannen min snakket om på forhånd. Ingen oppdragende pekefingre - bare hyggelige tilbakemeldinger og vennskapelig småerting i "tvangsfamiliestunden". Også avslutter vi mens leken er god, og sier at nå kan du få sitte på dataen f.eks en time. Etter det kan du komme å se på TV i stua sammen med oss.

Da hender det at hun logger av uten mas og til avtalt tid.

Men rotet på badet, har jeg ingen løsning på. Husker godt at jeg selv var håpløs på det området leeenge. Hun "ser" det ganske enkelt ikke.

 

Forståelsen utenfor seg selv tror jeg nesten er forbeholdt venner når man er på tenåringsstadiet. Men jeg merker at hun bryr seg litt, når jeg har brydd meg masse-masse først. Stryker på kinnet og kaller henne jenta mi, skryter av at hun har sminket seg fint og ler litt ertete av at klærne hennes nesten ikke henger sammen, så vennene hennes må jo tro at hun bor i slummen. Hun viser svært lite at hun setter pris på det, og kan helt uten videre svare en mld på mob midt i en samtale. Jeg kommuniserer ofte "med veggen". Men jeg gir meg ikke, for jeg merker at jeg har funnet veien inn til henne nå. 100 til 1 tenker jeg. Jeg gir 100 positive og får 1 tilbake. Hun gjør det ikke for å være slem, hun er bare - tenåring - og kan ingenting for det. Det må bare tilgis, det er jeg som er forelderen, jeg som valgte å sette henne til verden, så da får jeg finne meg i å lete etter veien inn til henne.... Det har blitt "min" sannhet, så får dere som steforeldre finne deres egne.

 

Det finnes bare et svar og det er kjærlighet og oppmerksomhet i bøtter og lass. Og forveksle det ikke med penger...

 

Men rosenrødt er det på ingen måte. Dette var bare et bittelite museskritt i riktig retning, og utfordringene er mange, mange flere!

 

Lykke til videre og håper du kan få et lite tips ut av dette - hvis du fortsatt leser i tråden din da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Annonse

Neimen kjære vene, frustrerte stemor!! I åpningsinnlegget ditt, hvor du lufter dine bekymringer, syntes jeg virkelig synd på deg, og ville komme med noen "trøstende" ord. Men så leser jeg ditt svar til den 15 år gamle jenta!! Herregud... Her prøver hun å komme med et velmenende råd til deg, og så svarer du på den frekke måten??! Greit, kansje forsto hun ikke helt problemet, men hun gjorde sikkert så godt hun kunne! Du skal sette pris på hennes svar på innlegget ditt! Ja, hun er bare 15, og hun er like gammel som din stedatter,men det kan være et kjempepluss! Hun kjenner seg sikkert igjen her, og hun av alle kjenner nok til en 15 årings tankegang og oppførsel. Hvis det er slik ditt syn på alle tenåringer er, så er det kansje ikke så rart at du har problemer med henne. Ut ifra det du skrev til 15 åringen, så ser det ut som at du tenker at alle tenåringer og barn er dumme, totalt uvitende og har ingenting de skulle sagt! Jeg ble rett og slett trist av å lese ditt svar til den jenta :-( huff og huff..

 

Min plan var å fortelle deg litt om mine egne erfaringer fra tenårene. Jeg er selv 22år. Og først vil jeg si at din stedatter er utrolig heldig at hennes stemor bryr seg om henne! Jeg har selv en stemor som aldri har villet vite av meg. Hun har vært sammen med min pappa siden jeg var nesten 2 år gammel. Jeg tror, at hun ser på meg som et levende bevis på at hennes mann har hatt en fortid. Dette har også ført til at min pappa og jeg aldri har hatt særlig kontakt. Han har sjeldent ringt meg, jeg har ALDRI blitt invitert til dem på besøk, og jeg har aldri tilbragt noe tid sammen med min pappa. Han og min onde stemor har 3 barn sammen, på 13, 11 og 6 år. Jeg kjenner ikke mine halvsøsken, og jeg tror knapt at minstegutten forstår at jeg er søsteren deres.

 

Til gjengjeld er jeg så heldig å ha en snill og god mor, og en like snill stefar. De ble sammen da jeg var 7 år, og jeg og han har alltid hatt et bra forhold. Han har heller aldri forskjellsbehandlet meg og hans 2 biologiske barn.

Da jeg jeg kom i 14 års alderen begynte jeg å bli ganske så vanskelig, om jeg skal si det selv. Jeg svarte både min mor og stefar, jeg var innesluttet og sløv, og satt for det meste på rommet mitt. Grunnen til at jeg svarte min stefar, var ikke fordi han var min stefar, men han var den andre voksne i huset. Jeg følte noen ganger at det var han og mamma, imot meg. Men jeg skjønner jo nå at de ikke var imot meg, men jeg trengte grense setting og regler... Når jeg ikke gjorde som de sa, tok de vekk noe som jeg likte. F.eks når jeg ikke ville komme hjem til avtalt tid, gjemte de fjernkontrollen til tv`en i et døgn. De klarte seg uten tv, de. Og når jeg ikke orket å rydde badegulvet, koblet de ut pc`en. Dette virket, og til slutt begynte jeg motvillig å gjøre som de sa.

 

Grunnen til at jeg var innesluttet og holdt meg på rommet mitt, var at jeg hadde problemer på skolen og klassekamerater. Jeg hadde dårlig selvtillit, og jeg ble innimellom mobbet. Foreldrene mine prøvde å spøre meg om hvordan jeg hadde det, men jeg bare freste til dem! Til tider var jeg helt ufyselig, og jeg angrer på mye av det jeg gjorde og sa. Hvis jeg kunne skru tiden tilbake og ta disse årene på nytt,så ville jeg gjort det, og jeg ville behandlet mine foreldre mye bedre. Men jeg roet meg egentlig ganske fort, i forhold til mange av mine venner. Da jeg begynte på videregående, kom jeg i ny klasse, fikk nye venner og bekjentskaper. Mobbingen avtok og selvtilliten ble litt bedre. Da ble jeg også snillere hjemme, og jeg fant ut at foreldrene mine ikke var slemme, og mine småsøsken ikke bare var plagsomme.

 

Mesteparten av denne dårlige oppførselen min hjemme, skyltes at jeg ikke hadde det så bra på skolen. Kansje kan også dette være tilfellet for din stedatter? Jeg tror at hvis det ikke nytter å prate med henne, så er familierådgivning en god idè! Jeg håper det ordner seg både for deg, henne og resten av familien. Og husk,kjære deg, ikke fnys av en tenårings synspunkt og meninger. Lytt til dem og prøv å forstå hva de mener. Selv om de "bare" er tenåringer, så burde de også tas på alvor!

 

Men du skal også ha ros for at du bryr deg om stedattera di! Jeg blir glad når jeg hører om steforeldre som bryr seg om stebarna, og stebarn som bryr seg om sine steforeldre! Jeg vet hvordan det er å ha en stemor som ikke bryr seg, og som ikke vil vite av stebarnet sitt. Det fører til mange vonde tanker og utallige tårer hos stebarnet. Jeg bestemte meg for 2 år siden at jeg ikke vil ha noe med min biologiske far å gjøre. Han tar aldri kontakt, og han sender ikke så mye som en gratulasjonsmelding på tlf når jeg har bursdag engang. Men jeg trenger ikke han. Jeg har levd hele livet uten han, og jeg skal nok greie resten av livet uten han også. Og min stefar skal få æren av å bli kalt bestefar når min lille sønn blir født.

Men nok om meg. Lykke til! :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er vel det å skulle gi 100 og få en tilbake1 som blir litt vanskelig for steforeldre. Vi gjør så godt vi kan og de fleste av oss er jo oppriktig glad i stebarna våre og vil dem alt vel. Men i de fleste tilfeller vi vil aldri bety akkurat det samme for stebarna som foreldrene deres, dvs vi vil aldri få det samme tilbake fra stebarna i form av kjærlighet og hengivenhet som det foreldrene gjør. Den (vanligvis) ubetingede kjærligheten mellom foreldre og barn er det som gjør foreldre i stand til å elske barna sine og øse utømmelig omsorg over dem uansett hvordan de oppfører seg, hvor lite de gir tilbake og hvor lite overskudd man selv har. Det er også denne foreldre/barn kjærligheten som gjør at barn (inntil de blir voksne) vanligvis ubetinget elsker foreldrene sine uansett hvor håpløse og duste de måtte være. Denne type kjærlighet finnes i utgangspunktet ikke mellom stebarn og steforeldre, vi må jobbe for å oppnå og gi kjærlighet. Vi er ikke sikre på at stebarna vil elske oss uansett hvordan vi er, og vi har ikke ubegrenset med overskudd og tålmodighet overfor stebarna når vi ikke får noe tilbake. Vi har rett og slett mye mindre å gå på i vanskelige stunder, og mange stebarn er kjipere mot foreldre enn steforeldre når de først er kjipe. Sånn sett er det ikke noe rart at det er vanskelig å være steforelder til tenåringer.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 år senere...

hei. ser at det er en stund siden du skrev dette innlegget. lure på hvordan det har gått ? jeg er i samme situasjon. min 16 år gammle stesønn vet å skape utfordringer. jeg har laget min egen strategi på det. jeg gidder rett og slett ikke å gå rundt som en kjeftsmelle her hjemme. hvis det er noe større problemer så overlater jeg ansvaret til far. prøvde å gripe inn tidligere men jeg ble bare frustrert over den tilsynelatende manglende respekten eg fikk. siden min mann ikke likte at det ble bråk så bestemte eg meg for å gjøre dette til hans problem. javisst er det rotete på rommet hans, badet og andre plasser han har vært men eg senker skuldrene og har det egentlig ganske bra likevel. bruker tiden min på hyggelige ting og skippertak rydding innimellom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...