Ang å sovne alene på rommet ++

[dinforalltid]

Han er snart et år, og hatt oss rundt seg hele tiden. Problemet er at vi blir så bundet opp ved hans leggetid, vi må sitte ved sengen helt til han er i dyp søvn.. Dette tar masse tid, vi ønsker han skal finne roen selv. Så hvordan å få til dette? Vi har nå fått bort det med at han vil bli tatt på til han sovner, nå holder det med at vi er der. Men det finnes vel grenser på hvor lenge vi skal si natta. Når vi går ut av rommet, reiser han seg og skriker. En av oss går inn og sier god natt, og legger han ned igjen. Han er supertålmodig, og skriker dag etter dag etter dag - helt til han nærmest stuper. What to do????

[Anonym bruker]

Tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet!

Ha et fast rituale med noen sanger, et eller annet, og gå ut. Ikke gå inn med en gang, men vent. Lenger og lenger for hver gang, se på tv og slapp av! Han må bare lære seg at nå er det natt.

Vår eldste på 2 år, har lagt seg kl. 19 siden hun var 6 mnd. Og jeg har ikke dårlig samvittighet for at vi har vært litt strenge på at nå er det natt. Hun elsker senga si, og har alltid gjort det, selv om hun ikke har blitt tatt opp igjen når hun har lagt seg for kvelden. Har ei på 4 mnd, som legger seg kl. 18 ca. Og det er veldig deilig å ha kvelden for seg selv, vi legger bare jentene og går ut, og stille blir det.

Ha tålmodighet, og hold ut - det er verdt det!

[Anonym bruker]

Selv kunne jeg ikke tenke meg å sove langt borte fra en baby eller et lite barn. Hva om de blir syke om natten? Kaster opp? Får vondt et sted og ikke klarer å si i fra? Eller bare våkner og kjenner den udefinerbare angsten (for døden?) - og vi ikke skulle være der og høre dem med en gang?

 

 

 

Derfor har det aldri sluttet å forbause meg hvor tungvint noen er i stand til å gjøre det å ha barn. Som å legge en liten fire måneders baby på et eget rom lengst borte i en lang gang, for så å traske den lange gang til ende flere ganger pr natt til babyen som vil ha pupp, sover urolig og fordi foreldrene våkner av seg selv og må sjekke om alt er bra med ungen.

 

Eller å ha en ettåring sovende i eget rom i en annen etasje. Mor ligger på ank (far snorker) og lytter på babycallen. Og ja, der gråter han igjen og mor går ned trappen og stiller seg utenfor døren. Hvert femte minutt åpner hun døren, går inn og sier "Nå lille venn, nå må du sove, nå er det natt" med fast og klar stemme for så å gå ut igjen og bite negler til barnet sovner, utkjaset av gråt.

 

Dette er jo foreldrene og helsesøster blitt enige om, det er viktig at barnet får gode soverutiner og venner seg til å sove på eget rom. Hadde det bare ikke vært for den nagende følelsen i mellomgulvet hos mor (eller far), så.

 

Hvor kommer egentlig dette tankegodset fra?

 

Hvem er det som lærer bort disse holdningene om at barn må ha sine egne senger og egne rom helt fra den spede begynnelse?

 

La meg presentere den store stygge ulven: Helsestasjonen anført av Den Grumme Helsesøster. I en artikkel fra "Foreldre og Barn" for noen år siden fant jeg et horribelt intervju med en dame med over 30 års fartstid som helsesøster. På spørsmål om hvor lenge barnet kan ha sengen sin på foreldrenes rom, svarer hun: "Hvis det er mulig, bør barnet få eget soverom så tidlig som mulig. Helst innen seks uker. Da blir vi ikke så fristet til å ta opp barnet hvis de sutrer lite grann." Hvorfor skal vi ikke la oss friste til det? Hva er galt med å gi et seks uker gammelt barn kroppskontakt!?

 

 

 

Denne kommer Ammehjelpen til å like: Hvor lenge skal vi gi barnet melk om natten? "Det kan godt få melk hver tredje time til det er om lag tre måneder gammelt. Etter det skal det ikke smake mammas pupp om natten - uansett hvor deilig det måtte være. Jeg pleier å si at i Norge eksisterer alminnelige lukningsvedtekter og at det ikke er servering midt på natten. Vi må lære barna opp til gjensidig respekt og toleranse." Jeg har særlig sans for den siste setningen, den er så. eh. velplassert.

 

 

 

Intervjuet ellers er fullt av de gode gamle rådene om å legge en T-skjorte som mor har hatt på seg inntil barnets hode ("Lukten av mamma og melk gir trygghet og kos, og gjør at barnet lettere sover.") Du kan ikke få mamma eller melk, lille venn, men du kan i hvert fall få lukten av henne!

 

 

 

Og selvfølgelig kommer det gamle rælet om å spare foreldrenes seng til søndagsmorgenene og gå inn til barnet når det gråter etter 10 minutter for så å øke til 15 og 30 minutter de neste nettene. Mens du er der inne kan du jo droppe en T-skjorte ned i sengen, så får barnet i hvert fall kjenne lukten av deg... Betryggende er det likevel å se at tidsintervallene for å gå inn til barnet har blitt kortere. I et eksemplar av gratisbladet BAM fra i fjor er det anbefalt å gå inn til barnet hvert femte minutt, så det er jo noe.

 

 

 

Også her møter vi også substitut-tanken, der strategien er å gi barna noe som ligner på det de egentlig vil ha. "Vil barnet absolutt ligge i foreldrenes seng der det er varmt og koselig? Kanskje et kosedyr med en varmeflaske i kan gjøre samme nytten." Det virker som om det er viktig å holde barnet unna foreldrene, kanskje er det vanedannende?

 

 

 

For å la ironien hvile et øyeblikk, skal jeg referere fra det svenske bladet Amningsnytt 1/99 som handler om søvn. I Sverige har den såkalte "5-minutersmetoden" (også kalt "Skrikmetoden") fått stor utbredelse. Den er skapt av en barnelege, Berndt Eckerberg, og den skal lære barn å sovne og å sove i sin egen seng. Eckerberg mener at barn egentlig er skapt for å sove sammen med foreldrene de første årene og at søvnproblemene er et kulturproblem. "Hvis foreldrene synes det er et problem at barnet våkner om natten og det er mer enn de orker, så er det bedre for barnet å lære seg å sovne og sove i sin egen seng hele natten. Dette til tross for at det egentlig strider mot vår natur," sier barnelegen. Mange hyller metoden, mens andre er kritiske. Lege og adferdsforsker Tomas Ljungberg ved Stockholms Universitet mener at å la et barn skrike seg i søvn er en form for overgrep. Han overveier å anmelde "5-minuters-metoden" for å se hva som kan komme ut av å sette den opp mot svensk lov og FNs barnekonvensjon. Så langt har det kommet hos Söta Bror.

 

 

 

Hvor har den store stygge ulven fått ideene og metodene sine fra? Er det i siste instans barneleger som lurer i kulissene her også? Med Hoola Bandoola Band på syttitallet kan man med rette spørre "Vem i hela världen kan man lita på?" En av mine kjepphester som jeg med glede rir, er å oppfordre alle til en sunn skepsis til autoriteter (som for eksempel helsepersonell av alle slag). Gjør ikke alltid som mora di sier! Det er viktig å ha i bakhodet at det også innen helsevesenet er trender og moter, og det som er fasitsvar nå vil kanskje om fem eller ti år være foreldet og utdatert. Gode eksempler i så måte er hvordan babyer skal sove. (På 80-tallet skulle alle ligge på magen, ellers ville de bli kvalt av gulp. Da jeg prøvde å spørre om alle babyene som i alle år før hadde ligget på rygg eller siden, var det totalt uinteressant. Etter hvert ble sammenhengen med krybbedød funnet. Og nå ligger alle på rygg igjen.) For ikke å snakke om hvor tidlig man begynner med fluor og hvilken mengde barn skal ha eller tidspunkt for tilvenning til fast føde. Skal jeg nevne liberal bruk av amalgam i barnas tenner? Skitt au, vi lar det stå til.

 

 

 

Så hva gjør man da hvis man skal rette et skeptisk blikk mot "de profesjonelle", mot systemet, mot de som vet best? Kan man stole på sine egne meninger og valg? Har man sunt bondevett? (men på den annen side, er nå bondevett så bra? For øvrig tror jeg faktisk det, i hvert fall i slike saker. Bønder har alltid vært mistroiske til øvrigheta.)

 

 

 

Tenk selv. Føl selv. Sett deg inn i barnets sted og prøv å forestille deg hva du ville likt. Skaff deg alternativ informasjon slik at du ser at det finnes flere muligheter. Det er ikke så vanskelig når man bare får øvd seg litt, men det er klart at det blir et større personlig ansvar når man gjør egne valg for seg selv og sine barn.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er nok litt enig med det siste innlegget, selv om jeg vet at mange sliter. Jeg syns dere skal sitte der. Han trenger det vel da... Det vil ikke vare evig. Jeg sitter alltid til datteren min sovner. Forventer ikke at hun skal ligge alene når hun er liten. Dere må jo også gå inn når han skriker, og da ser han at om ikke annet så kommer dere jo bare han skriker lenge nok... Eller hva tror dere at dere lærer han? Og hvis dere ikke går inn når han skriker, så er det enda værre for da lærer han at dere ignorerer og ikke møter hans følelser og behov. Så då ser ikke jeg noen annen løsning enn å sitte der. Da skjer det ihertfall noe konsekvent. Prøv å forandre leggeritualet. Han blir eldre og trenger andre ting... Hjernen hans utvikler seg og ting blir også mer skummelt.