Er det jeg som er vanskelig?????langt.

[Anonym bruker]

Vi har vaert sammen i 10 àr, har tre barn. Jeg er norsk, han er fransk. Vi bor i Frankrike da han ikke liker seg i Norge. Greit nok, fordi han ikke har greid à laere spràket ordentlig og föler seg dermed litt utenfor. Vi har bodd i Norge de siste àrene men har nà flyttet til hans hjemland da han hadde bedre jobbutsikter her. Han har alltid hatt et anstrengt forhold til min familie og spesiellt til min far. Min familie har et godt forhold til hverandre, vi liker à treffes og kose oss sammen, saerlig setter mine foreldre pris pà sine barnebarn som nà bor altfor langt unna. De har alltid stillt opp for oss hvis vi har trengt det. Hans familie er mye mer hver for seg, vi ser dem ikke sà ofte og det er sjelden de ser barnebarna sine..........enda mer sjelden de önsker à passe dem. Men vi mennesker er forskjellige og jeg har bare akseptert at de er sànn. I hans familie har de ganske mange "problemer" seg i mellom og det er fler og fler som ikke snakker sammen, mye pga faren som har "psykopatiske" trekk.

Mine foreldre er pà besök her et par ganger i àret, da bor de hos oss. Dette var helt greit for min samboer för vi flyttet hit. Nà derimot synes han det er plagsomt og oppförer seg ganske frekt mot dem nàr de er her. Han kommuniserer ikke, bare svarer raskt hvis han blir spurt om noe og deltar ikke i det hele tatt. Han skylder pà at han mener faren min er "ute" etter han og synes han er udugelig. Dette kommer av at da vi annonserte at vi skulle flytte gikk min far inn i en depresjon og min mor hang seg pà.Han gikk ved en anledning laaaaaaaangt over streken og skjelte min samboer rett og slett ut. Han gikk pà antidepressiva og jeg er sà lei meg for denne utblàsningen som aldri skulle ha funnet sted. Men det er 1 1/2 àr siden nà, og ting har bedret seg. För vi flyttet bodde vi hos mine foreldre og alt gikk bra.

 

Men nà er vi igang igjen og min samboer mener at jeg aldri tar hensyn til han. Men saken er den at han ogsà til tider har oppfört seg dàrlig mot meg bl.a. og som resultert i et brudd. Vi fikk ordnet litt opp men jeg var nödt til à "glemme" endel av det som hadde skjedd for à klare dette. Og nà diskuterer vi sommerferie. Planen var à ha ferie i Norge men jeg drar först opp alene. Han fikk dessverre litt senere ferie enn planlagt og kan ikke komme för en màned senere. Dermed önsker han à droppe det fordi det blir lang kjöring for liten ferie. Vi hadde snakket om Legoland men nà er tankene pà Danmarksferie helt forkastelig for han. Han önsker at jeg tar fly ned igjen og at vi sà drar pà ferie for oss. Dette minner meg om fortiden og jeg föler at han önsker à unngà Norge sà langt han kan. Han har ikke noe interesse av à dra dit og synes at det holder med at jeg drar alene med barna.

Sà jeg föler at vi har flyttet til hans land og nà vil han gjerne glemme Norge og er ikke villig til à gjöre en innsats for min del. Er det for mye forlangt av meg à kreve at han oppförer seg med vanlig höflighet sammen med mine foreldre og at siden vi bor i hans land sà blir feriene i Norge. Han har jo fàtt det som han vil med hensyn til jobb osv. Hvorfor er det sà vanskelig for han à "ofre" ferien sin for meg og barna.

Eller er det meg som er vanskelig?

Jeg har noen ganger lyst til à avslutte hele forholdet, men aner ikke hvordan jeg skulle klart meg her nede, ganske sà alene og uten jobb.

 

[Math]

Hei !

 

Jeg har litt inntrykk at din samboer måtte svelge en del kameler i Norge : problemer med språk, problemer med jobb og i tillegg problemer med dine foreldre. Jeg synes du unnskylder din far veldig rask, det er jo ham som begynte å "angripe" din samboer (virker for meg at din samboer ikke har tilgitt og glemt som du tror).

 

Du sier at din samboer ikke vil "ofre seg" for deg men han har jo bodd i Norge i flere år !

 

Slik jeg forstår så dere har nettopp flyttet til Frankrike så jeg synes at du burde gi ham litt tid. Han vil kanskje gjemme de vonde opplevelser i Norge.

 

Jeg forstår også veldig bra at du ønsker at hele familien tar ferie i Norge når dere bor i Frankrike (jeg er selv en franskmann som bor i Norge og jeg trenger å ta ferie i mitt hjemland ).

 

Så kanskje du bør ikke presse ham for denne gangen når dere har nettopp flyttet fra Norge. Men hvis han nekter å ta ferie i Norge i fremtiden da blir det en annen sak.

 

Lykke til !

 

 

 

 

 

[Far til tre]

Må innrømme at jeg forstår hans motvilje mot Norge og familien din.

Jeg skjønner at du opplever det vondt at han er frekk mot familien din, men det virker det som du kan takke faren din for. Men det er trangt mellom barken og veden, jeg skjønner det.

En kompis av meg giftet seg med en amerikansk jente, og de bosatte seg her. Hun utviklet etter hvert et så sterkt hat mot Norge (det hadde i liten grad med familien å gjøre), at de flyttet til USA. Det har gått fem år, og hun har fremdeles ikke vært i Norge etter det. Han tar med barna hit på besøk, hun blir hjemme. Det later ikke til at det er noe problem for dem, så det er i hvert fall ikke helt åpenbart at det må være noe problem for deg heller.

Og at han ønsker å feriere med deg, er da bare fint. Å tvinge ham med på noe han ikke vil, har du ikke noe igjen for. Det er i ferien vi kan ta oss inn, og det tror jeg ikke den mannen kan her til lands.

[Anonym bruker]

Takk for svar begge to. Jeg mà innrömme at jeg fikk litt bakoversveis nàr jeg leste gjennom innleggene. Men da jeg leste mitt eget innlegg skjönte jeg fort hva slags inntrykk jeg ga av situasjonen.

En sak har alltid to sider og denne har enda flere. Jeg fàr jo ikke fortalt hele historien her men det bör jo komme fram at min samboer og har sine svin pà skogen, i forhold til meg og ogsà min familie, men ogsà andre mennesker. Han er til tider veldig arrogant og föler seg fort "forfulgt" selv om han ikke er det. Jeg kunne ramse opp mange anekdoter, men det har jeg ikke tid til. For à si det kort, mine foreldre har svelget sine kameler de ogsà, og jeg et helt dusin.

Men jeg önsker à se bort i fra fortiden og pröver virkelig à se gjennom fingrene med hans familie, venner, hjemland osv. Jeg kunne sittet dagen lang og kritisert og funnet haugevis av ting som er bedre i Norge, men har funnet ut at jeg ikke kommer videre i livet slik. Derfor aksepterer jeg tingene slik de er og pröver mitt beste for à gjöre vàrt liv sà bra som mulig, for oss og for barna. Mens han pà sin side synes han kan si og gjöre som han föler for, selv om folk blir sàret.Han er ingen engel og om min far sàret han pà et tidspunkt, sà har han igjen sàret andre ved sin oppförsel. Og blitt tilgitt for det.

Der ligger vel litt av mitt problem, jeg föler at jeg hele tiden gjör en innsats for at ting skal bli bedre mens han ikke föler at han mà gjöre det samme.

Som sagt, sà er denne historien lang og komplisert. Vi hadde en diskusjon i gàr kveld, og jeg hadde bestemt meg for à dra til Norge alene, kom han tuslende etter meg og sa at han egentlig hadde lyst à feriere med oss.Men han föler seg presset til det og det gjör at han ikke vil si ja.

Takk allikevel for deres innlegg, jeg har sikkert ting jeg kan bedre meg pà og dere fikk meg i hvert fall til à se saken pà en litt annen màte.