jeg gråter innvendig!

[Anonym bruker]

Har en datter på 2+år sammen med samboeren min (vært sammen i snart 4 år). Vi har det morsomt sammen, han er flink i huset og kjempeflink med datteren vår. Men, noe stemmer ikke. Jeg tenner ikke fysisk på han lenger, og han prøver seg (OFTE), og gjerne med den elegante måten at han sier "jeg er så kåt jeg" og legger seg oppå meg. Blir kvalm, orker ikke at han skal ta i meg, kysse meg el noe sånt. Føles ut som han er min venn. Har slitt en del siste året også, men det blir stadig verre og verre. Vi småkritiserer/krangler hele tiden.. Siste par ukene går jeg stadig vekk og tenker hvordan jeg skal klare meg alene.. Både med økonomi, hvor skal vi bo, ikke sånn kontakt med slekta hans, han kan finne seg ny dame (som plager meg KUN fordi jeg ikke vil at datteren min skal ha stemor).....osv. Dette er så slitsomt. Egentlig hadde vi planlagt et barn til snart, det blir jo ikke riktig. Så da er det en sorg i at datteren min ikke får jevngamle søsken/kanskje ikke helsøsken en gang. Det føles tungt. Veldig tungt. SYnes dette er så grusomt vanskelig. Drømmer om å være forelsket, kjenne begjær. Ønsker å gifte meg, men ikke med samboeren min slik ting er. Hvis han hadde fridd- hadde jeg sagt nei. Er det noen som har vært gjennom det samme? Er jeg bortskjemt? Noen som har råd/innvendinger?

Skulle virkelig ønske at dette kunne ordne seg, men slik det er i dag er det vanskelig, ønsker heller ikke at datteren min skal merke så alt for mye av dette..............................

[Anonym bruker]

jeg svarer vel ikke det du ønsker, men jeg ville gjerne vært i dine sko! Tenk nøye igjennom hva prisen for å bryte med ham er, særlig for dattera deres. Jeg er selv i et voldelig forhold, men klarer ikke bryte, selv om jeg vet jeg må. Både for meg selv og babyen....

[Anonym bruker]

Huff ja, og ikke tro jeg ikke tenker på hva prisen er for å bryte med han. Må jobbe, og det hardt. Allikevel skulle jeg gitt mye for forelskelse, begjær... Men, tross alt. det er ikke det som er viktigst.,

Hadde jeg vært i et voldelig forhold hadde jeg dratt, det bør du også gjøre selv om det er vanskelig. FAren min var voldelig. Moren min dro ikke før jeg var 12 år, skulle dratt MYE før.. For det har preget meg en del, spesielt når jeg nå har fått barn selv og tenker mye på min egen barndom.. men lykke til da, håper det ordner seg for oss begge...

[Leetha]

Jeg har det akkurat som deg, men kjemper!! om du går kan du godt kjenne foelskelsen igjen...men hva om noen år, tenk om man da får de sammen følelsene da også...man kan ikke garantere å være forelsket resten av livet. Det er ikke en såpeopra liksom, hvor de er like tente etter 40 år. det er veldig vanskelig, jeg veit selv ikke hva jeg skal gjøre. Savner lyst og begjær, vi har vært sammen i 8 år, og man må kjempe mye for å holde forholdet oppe. Er det bare deg det står på? hva vil han?

er det mulig at dere kan sette dere ned å prate? hva med rådgivning. jeg råder deg til å kjempe litt, ikke gi opp før alt er prøvd!!!for datterens deres skyld også

[Anonym bruker]

Vi har snakket veldig mye sammen. Han mener problemet er at vi har for lite sex. Jeg mener jo da at jeg ikke har lyst på sex.... Så der står vi.... Jeg skjønner jo jeg også da at begjær og lyst kanskje blir borte etterhvert----men etter 4 år?? Jeg er bare 25 år da, føler meg ikke tilfreds med at det skal være slik resten av livet mitt. Vanskelig dette, men jeg kjemper virkelig, både for oss og får datteren vår.

Rådgivning er ikke så lett da samboeren min har jobbet med de på familiekontoret i kommunen vår.......