Gå til innhold

Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger!


Ta meg gjerne i to'ern!

Anbefalte innlegg

Jeg har nå vært sammen med den samme mannen i ti år. Vi har to barn, er veletablerte og alt det der. Men jeg er ikke lykkelig! Jeg har i lange perioder av mitt liv vært deprimert, men har vært bra lenge nå. Så det er ikke der problemet ligger. Skal prøve å fatte meg i korthet. Jeg er ei dame som trenger mye kos, nærhet og anerkjennelse. Føler ikke jeg får nok av det fra mannen min. Jeg har få/ingen venner som jeg kan snakke med. Har svært vanskelig for å stole på folk, da jeg har blitt grovt sviktet før, av mine aller nærmeste. Mannen min er vel den eneste jeg stoler på.

 

Han er kjempesnill, en super pappa til ungene våre. Men det er liksom ikke bra nok! Jeg vil ha en kjæreste!!! Jeg mener at man ikke kan legge foholdet på hylla selv om man er foreldre. Alt er jo ikke som før da, men jeg mener at det er litt hva man gjør det til og. Trenger alt være så kjedelig og sort/hvitt? Jeg gjør alt jeg kan for å holde den lille gnisten vi har i live. Ordner små pakker til han og legger enten på badet eller i bilen eller kjøleskapet, så finner han de plutselig, og blir (forhåpentligvis) kjempeglad. Skriver lapper en gang i blant og gjemmer til han, kjæler med han og stryker på han omtrent hver kveld!

 

Men jeg føler jeg får så lite tilbake. Det er sånn at jeg blir fryktelig lei meg og kan gråte meg i søvn. Det er sjelden han vil ha sex. Som oftest er det jeg som tar iniativet, og flere ganger blir det avslått. Han sier han er sliten og trett. Hva med meg da? Jeg er hjemme med to små, jeg er også sliten og trett! Jeg gjør alt av husarbeid til han kommer hjem fra jobben, i håp om at han kanskje da kan ta seg av meg litt når ungene har sovnet. Jeg vil si han har en ganske grei hverdag. Han er borte i ni timer om dagen, når han kommer hjem, står som oftest middagen på bordet, huset er ok, og vi alle er glade for å se ham. Vi har ingenting å prate om lenger. Før kunne vi sitte å prate i timesvis, men nå er det helt tomt! Han bruker flesteparten av kveldene på å se tv. Om vi skal gjøre noe annet må jeg foreslå det. Han foreslår aldri at vi kan finne på noe annet.

 

Vi krangler mye, det er noe vi alltid har gjort. Vi er ganske forskjellige i grunn, men er som oftest enig når det kommer til de store spørsmålene. Jeg føler at vi går og "knuffer" på hverandre hele tiden. Han kan provosere meg noe voldsomt! Har snakket med han om dette flere ganger, og han sier at han ikke har mer og gi! Han mener jeg krever for mye! Nå har han imidlertid sagt at han skal prøve å være litt mer oppmerksom da. Det har han også sagt før, og jeg har blitt skuffet. Da jeg ble forelsket i han, var han omtenktsom, litt sjalu, romantisk, god og snill og jeg følte virkelig at han brydde seg om meg! Det er jo sånn jeg vil ha han, det var jo dette som gjorde at jeg falt for han! Jeg elsker han over alt på denne jord, det er ikke noe med det. Synes det virker som om han er så trygg på at jeg alltid vil være her for han, at han ikke gidder bry seg om hvordan jeg/vi har det!

 

Tårene triller her, som de så ofte gjør. Synes det er så ufattelig trist at vi skal ha det sånn. Trodde virkelig aldri at vi kom til å få problemer med forholdet. Vi hadde time til ekteskapsrådgivning for over ett år siden. Han avbestilte timen fordi det ikke passet for han. Han skulle bestille ny time, men jeg har enda ikke hørt noe. Jeg er kanskje ikke den perfekte ektefelle jeg heller, i sær når jeg er ulykkelig. Jeg kjenner selv at jeg er til tider innmari lei hele fyren. Og kan bare ikke skjønne hvorfor jeg ikke har gått fra han før. Funnet meg en som virkelig setter pris på meg. Jeg har så mye å gi til de jeg er glad i, men det er ikke så gøy å gi heller, om man ikke får tilbake.

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger, jeg er så rådvill!

Skal jeg gidde å prøve mer, eller la hele forholdet seile sin egen sjø? Jeg er jo så bunnløs glad i han, og vet at han elsker meg. Skal jeg da godta at jeg ikke får så mye nærhet som jeg har behov for? Skal jeg leve med denne mannen vel vitende om at jeg kanskje aldri kommer til å bli lykkelig?

 

 

 

Hjelp meg!!!

 

 

Beklager at det ble så langt! Er ikke så lett å fatte seg i korthet når det gjelder ens liv og framtid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

hei:)

kjenner meg litt igjen, men har det ikke fullt så ille som du beskriver.

Jeg har også et stort behov for nærhet og kroppskontakt, mer enn min mann. Jeg savner det hele tiden. Samtidig vet jeg at min mann setter pris på ros og verbale oppmerksomheter - der er jeg mindre flink.

Jeg har også tenkt på fam.rådgivning, men har møtt lite gehør for dette hos min kjære. Har ingen råd til deg. Men tror nok at det finnes råd og hjelp! Ikke gi opp før du har forsøkt å få hjelp!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei. Jeg føler med deg. Jeg har det ganske likt selv så vi er omtrent i samme båt. Mannen min er ikke så interessert i rådgivning heller. Føler at det er jeg som må ta initiativet til alt sånt om kommunikasjon osv. Vi ligger aldri å koser og sånt. Jeg tenker også som deg at skal jeg leve sånn hele livet. Jeg kan nok leve sånn i noen år, men ikke resten av livet. Å få barn har mer eller mindre drept forholdet, men jeg angrer selvsagt ikke på å ha fått barn da. De spm du stiller stiller jeg meg selv og. Er jo kjempe glad i han. Ikke lett dette her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler med deg og nei slik kan du ikke ha det over legre tid. Husk tiden går altfor fort og det er dette livet du har til din disposisjon og du skal ha det bra og være lykkelig. Verken mer eller mindre.

Om jeg var deg hadde jeg bestilt ny time selv og sagt det til han. Og samtidig sagt at om han er redd for å miste deg avbestiller han ikke timen en gang til, men heller avlyser andre avtaler om der skulle være noen.

Dette burde vært like viktig for han som for deg.

Jeg sliter selv i mitt forhold og jeg har bestilt time. Man bær se på det som en invistering i forholdet...alle burde gått innimellom. Er så lett å glemme hvordan man best kommuniserer og tar vare på hverandre når man har fått barn, Alt går liksom i hverandre.

Stå på du og lykke til videre

 

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...