ble noen av dere utsatt for dette?

[Anonym bruker]

Nei, aldri opplevd det. Ikke hørt om andre som fikk fysisk avstraffelse heller. Helt sikkert noen som fikk det, men tror ikke det var så veldig utbredt der jeg kommer fra, i hvert fall. Er 35 år i dag.

[Gjest]

Har aldri opplevd det, og ikkje høyrt om andre heller, bortsett frå at man ein sjelden gang måtte gå på rommet.

[camilla^]

Ingen av mine venner har jeg hørt har fått dette. Men for ti-15 år siden eller noe slikt så jeg sønnen til en nabo på hytta gi sin sønn dette. Dette ute, og like ved stranda. Jeg synes det var hårreisende, og det var ikke bare meg som ble satt ut pga det.

[Anonym bruker]

Har ikke fått noe form for fysisk straff. Husker lilebroren min fikk ris på rompa en gang. Men det har heller mer psykisk. Mamma er mer av ypen som blir veldig fort sinna. Har tedens til å kjefte før hun tenker. Hun kan kjefte for ting som ingen andre ville ha kjefta for osv. Har vanskligheter med å si ting til henne. Jeg kan ikke være sur eller irritert uten at jeg blir en utakknelig person. Alt er min feil. Osv.

[Anonym bruker]

Jeg er 30 og har aldri fått ris. Tror heller ikke noen av venninne mine fikk det.

Det som jeg synes var forferdelig flaut var at mora mi altid ringte rundt etter meg hvis jeg var for seint hjemme, tror ikke hun sluttet med det før jeg ble 20 og fikk meg mobil.

Husker jeg dro på ferie med en kjæreste når jeg var 19 og lovte å ringe hjem når vi kom frem. Vi kom frem midt på natten så jeg drøyde det til dagen etter. Da hadde hun allerede vært på tråden til foreldrene til kjæresten min for å sjekke om han hadde hadde gitt lyd fra seg.

[blond]

Det er omsorg! Vær glad du har en mor som bryr seg og som våger å vise det!

[Viva_oslo]

Jeg har aldri blitt slått av mine foreldre, og har heller ikke hørt om at noen av mine venner eller bekjente er blitt slått. Jeg er født midt på sekstitallet, og gikk på barneskolen gjennom hele syttitallet. Kan aldri huske at jeg hørte om noen som fikk juling, ørefiker, klaps eller noe annet, men selvsagt betyr ikke det at det ikke skjedde. Det jeg mener, er at det i alle fall ikke var vanlig eller allment akseptert - det skjedde kanskje i smug i en del familier, men det var nok ikke det vanlige.

 

Mine foreldre, som er åtti år og altså født på tjuetallet, fikk heller ikke noen form for fysisk avstraffelse av sine foreldre, selv om det den gangen ikke var så uvanlig som nå. Vi er en nokså hedensk familie, så det er vel ingen som har vært så opptatt av å tukte sine barn...

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp på 70-tallet, men har aldri opplevd noen slags form for vold fra egne foreldre eller at noen jeg kjente ble slått.

Derfor ante jeg ikke at det ennå var så vanlig den gangen! Har lest til øyet ble stort og vått, det må være tungt å rippe opp i gamle sår. Det som går igjen er den ydmykelsen mange følte, og det får meg til å tenke på egne barn. Hvor avhengige de er av oss foreldre, hvor tillitsfulle og lojale de er, de har jo bare oss, det er vi - mamma og pappa som skal forsvare dem mot farer, redsler og smerte....Hvordan noen kan forsvare å misbruke et slikt forhold klarer jeg bare ikke å forstå.

 

Jeg vil gjerne si til de av dere som den dag i dag sliter: vurder å snakk med en psykiater eller psykolog. Om ikke annet så kan man få hjelp til å plassere all skyld der den hører hjemme. Det krever tid og krefter, for er det mye "gammel dritt" som må ut av systemet så tar det tid, men på sikt kan det likevel være til det bedre.

 

 

 

[Anonym bruker]

Ja, bank over rumpa og spykisk straff har jeg fått nok av. Innelåst på rom.

Trussel om skilsmisse om vi ikke var snille.

[Anonym bruker]

Blir helt sjokkert jeg av å lese om alle dere som har blitt slått. Skjønner ikke at noen kan gjøre noe sånt mot små barn og ungdom for dens slagsskyld.. kommer aldri til å legge en hånd på mine barn..

[Anonym bruker]

Jeg har lest gjennom denne tråden nå, og forstå meg riktig riktig når jeg sier at det var "godt" å se at man ikke er alene om å ha opplevd dette. Jeg ble rett og slett banket og slått i oppveksten. Noen ganger drev jeg vel foreldrene mine til vanvidd, men mesteparten av gangene var det rett og slett urettferdig.

 

Jeg husker spesielt noen episoder svært godt. Den ene gangen var mamma i kjelleren å satte på ei vaskemaskin. Jeg og søstera mi satt å spiste kveldsmat, og jeg skulle helle i mer melk til meg.

Den gangen var det 2 liters kartonger, og dem var ikke veldig lette for ei lita jenta å håndtere. Jeg var vel 7-8 år den gangen. Melkekartongen glapp og gikk i gulvet.

Jeg fikk totalt panikk og prøvde å tørke opp så godt jeg kunne. Og så fort jeg kunne, men mamma kom opp av kjelleren før jeg rakk å gjøre noe særlig, og jeg fikk så juling at jeg gråt til jeg kastet opp. Jeg husker den episoden som det var i går.

 

En annen gang hadde jeg fått ny cordbukse som var så populært den tiden. Da var jeg litt eldre. 11-12 år.

Og som den uheldige jenta jeg desverre var, klarte jeg å få laget et hull i buksa mi når jeg var ute å lekte med andre barn i gata der vi bodde.

Det som skjedde da, egner seg ikke på trykk.

Jeg tar meg i at jeg gråter når jeg skriver dette, og det er første gang jeg skriver det ned.

 

Jeg er snart 34 år. Og det blir for sterkt for meg, så jeg slutter her.

[Anonym bruker]

Dette var ekstremt trist lesning. At det går ann sier jeg bare!

Blir tom for ord rett og slett.

[Anonym bruker]

Jeg måtte stå ute å vente på venninna mi når hun fikk ris... Så kom hun ut etter pappen var ferdig med henne...

 

Hos oss var det mamma som slo... Husker jeg var 7 år, våknet om natten å gråt, sto i døråpningen til foreldrene mine, turte ikke gå inn, håpet pappa våknet, men det gjorde mamma, hun reiste seg opp, gikk mot meg og slo meg hardt i ansiktet... Ikke første og ikke siste gangen... Eller når vi satt i bilen, hun snudde seg mens hun kjørte å slo til meg rett i ansiktet...

 

Glemmer det aldri, og den dag i dag tenker jeg ofte på det når vi er sammen, men kan ikke si det til henne, da får jeg bare kjeft, trur ikke hun tør slå meg nå som jeg er 34 år da...

 

Og hun kløyp, skikkelig vonde klyp...auuu

[pussimus86]

jeg fikk en del avstraffelse,men husker ikke så mye av det,kommer fra russland der dette var ganske vanlig,og enda så tenker jeg ikke så mye på det ettersom det foregikk i den delen av livet så er dette normalt i hodet mitt...men etter jeg kom til norge som11 åring,og stefaren skulle prøve seg å avstraffe meg fysisk så slo jeg meg helt vrang...hørte aldri etter mamma heller i ettertid fordi hun hadde valgt å gifte seg med han...

så livet har fått et preg av dette,flyttet jo for meg selv da jeg ble 15,og drakk mye,ruset meg på hasj og flykta generelt fra virkeligheten,turte ikke å være meg selv å være stolt av den jeg var...først etter at jeg ble mamma selv forsto jeg sammenhengen med ungdomstiden og barndommen...så jeg prøver å gjøre alt i min makt for å gjør det rette for jenta mi...hun får så mye kjærlighet at det flyter over,og det eneste hun opplever er at jeg holder godt rundt henne når hun har raserianfall(trass feks) helt til hun roer seg så jeg kan snakke med henne,og når hun gjør det så tar det 5 min så gliser hun igjen og er kjempeglad for at mamma tok kontroll da hun mistet den...

[Anonym bruker]

Nei, hverken fysisk eller psykisk avstraffelse har vært vanlig i vår familie. Vi måtte sitte rolig og snakke om problemet hvis vi hadde gjort noe galt.

 

Er født på midten av 60-tallet. Mine besteforeldre som er født i begynnelsen av 1900-tallet brukte heller ikke ris i oppdragelsen av sine barn. Den eneste gangen min mor kan huske at hun ble slått var da Nazistene gjennomsøkte huset hun bodde i og en av Nazistene gav henne en ørefik.

 

Jeg blir helt sjokkert når jeg leser at foreldre har brukt fysisk avstraffelse selv etter at det kom lovforbud mot det.

 

 

[Anonym bruker]

Utrolig trist (og helt sykt) å tenke på at voksne kan gjøre slikt mot barna sine! Jeg er født på slutten av 70-tallet og har aldri hørt at noen av mine jevnaldrende har blitt utsatt for fysisk avstraffelse.. Man slår ikke voksene og man slår ikke barn PUNKTUM!

[Anonym bruker]

Født på 70 tallet, og fikk fysisk og psykisk juling, for ingenting. Jeg kunne tatt på meg feil genser i forhold til hva hun mente jeg skulle gå med. Fikk juling for å spise hvis jeg var sulten. Fikk juling for å ikke få de karakterene hun forventet at jeg skulle ha. Jeg fikk juling for alt jeg gjorde og ikke gjorde... Kom ofte med blåveiser på skolen og måtte lyve og si at jeg haddef falt eller finne på noe. Til og med morra mi spurte hva som hadde skjedd med trynet mitt, og hvis jeg sa at hun hadde slått meg, fikk jeg juling. Og sa jeg at jeg hadde falt o.l så skrek hun at jeg løy og fikk juling...

Sitter dypt enda og har ikke noe med mor å gjøre. Hun var alene med meg hele oppveksten. jeg hater henne og måtte hun dø ensom og alene....

[blond]

Stor klem fra meg!!

 

Det står respekt av å bryte med noen som har (hatt) så stor innvirkning på deg. Det viser at du vet ditt eget beste!! Flott!

[Anonym bruker]

Mamma dasket meg på rumpa en gang da jeg var en 8-9 år (med bukse da) å dæven det svei, ikke fordi det var vondt, men fordi jeg skjønte at jeg hadde nok gått langt over streken siden mamma ble så sint, jeg husker jeg var en skikkelig drittunge, så skjønner reaksjonen hennes. Det har ikke gitt meg noe varige men, det er heller så jeg ler litt av tanken på min ellers meget beherskede mamma så dampende forbannet. jeg gjorde henne aldri så sint igjen.

 

Pappa har aldri lagt en hånd på noen av oss, tror hverken mamma eller pappa er vant med vold i barndommen sin.

 

Min samboers far brukte visst nok å slå han på rompa med en stekespade e.l når han var barn, sambo sier selv at han ikke ser noe galt i det. Jeg syns det er syk! Vil aldri utsette ungen min for slik "organisert" fysisk avstraffelse, men er ikke bråsikker på at jeg klarer å gå gjennom hele oppveksten uten at jeg f.eks tar henne litt hardt i armen, men det ser jeg ikke på som vold, men en mild impuls. Det har både mamma og pappa gjort med oss.

[Anonym bruker]

All ros til HI som startet denne debatten.. Det var både godt og vondt å lese alle innleggene. Da vi var små ble vi utsatt for bl.a ris på blanke messingen, ble lagt over beina til far og slått. Ikke så hardt, som jeg husker, men følelsen av skam og ydmykelse er det som i dag sitter i. Jeg er 24 år og eldst av oss søsknene, og husker at det var jeg som gjorde opprør mot denne oppdragelsesformen og klarte å unngå at den minste av oss fikk oppleve dette. Før var det pappa jeg følte mest avsky mot, nå har det snudd litt og jeg kjenner at jeg er nesten mest sint på mamma som lot dette skje og som aldri stilte opp for oss. Men dette har mye med andre forhold i familien å gjøre, hvor mamma var den trygge, snille og rolige, mens pappa var oppfarende, ustabil og med mye sinne.. Jeg har slitt med relasjoner til mennesker i ettertid, og også følt at jeg ikke turte bli mamma selv, fordi jeg har vært redd for å føre oppdragelsesmønsteret videre. Heldigvis har jeg klart å tenke tilbake på disse tingene, og snakket litt med søsken/venninne/samboer. Og heldigvis lever vi i et opplyst samfunn nå, med forståelse og respekt også overfor de små.

 

Fysisk eller psykisk avstraffelse mot barn er ALDRI greit!

[Anonym bruker]

Jeg ble født på slutten av 60-tallet og har gode foreldre. Jeg har alltid visst at de elsker meg, og de har vært flinke til å vise det i ord og gjærninger. Men: av en eller annen grunn mente de at en klaps på baken var en del av oppdragelsen. Dette ble ikke gjort ofte, men det ble gjort - og jeg husker også at det en gang ble gjort mens en venninne så det.

 

Til dere som forsvarer en klaps: det eneste jeg forbinder med det er fornedrelse og ydmykelse. Jeg var, og er, en klassisk snill pike, og vet at jeg ikke gjorde så mye galt at de måtte ty til klaps. Men de gjorde det allikevel - og jeg kommer aldri til å forstå hvorfor.

 

Etter at jeg selv fikk barn har jeg fortalt mine foreldre hva jeg mente om det, og fikk til svar at jeg hadde jo ikke tatt skade av det. Mitt svar var og er: hva vet de om det, og har det gjort meg til et bedre menneske?

 

Man kan ikke lære sine barn at det er stygt å slå, samtidig som man selv slår i oppdragelsen.

 

Jeg håper denne tråden viser alle som forsvarer å daske/slå/klapse (er det ikke rart at hvis man kaller det er dask er det greit?), skjønner at man aldri på forhånd kan vite om et barn vil ta skade av et dask/slag/klaps. Å bruke klaps i oppdragelsen er i mine øyne en falitterklæring.

[Anonym bruker]

Ja. Husker 'pryl' bare en gang. Ellers husker jeg at jeg ble lugget hardt noen ganger. Ydmykende, var vel følelsen...

Absolutt ikke noe jeg skal ta med videre.

[Anonym bruker]

Har fått mye juling selv. Vet at jege aldri skal legge en hånd på mine barn!

[Anonym bruker]

Ja, jeg fikk ris på blanke messingen frem til jeg var altfor gammel til å få det (les; kommet i puberteten) av min far.

 

Har fortsatt et anstrengt forhold til min far. Forakter ham for å ha ydmyket meg på denne måten.

 

KOmmer ALDRI til å ydmyke mine egne barn ved å ty til vold. Den dagen jeg tyr til vold har jeg tapt som forelder..

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver om å vokse opp i troen på at vold er normalt og greit.

 

Jeg ble også slått frem til jeg var minst 15 år på blanke messingen av min far. Jeg var kjent somet hissig barn med kort lunte. jeg lærte at det var greit å reagere med vold. Jeg slo faktisk min egen lillebror på 2 år da han ikke ville ta på seg klær. Jeg sliter fortsatt med mennesker som hver stemmen sin, får høy puls med en gang. Jeg utviklet også etterhvert sosial angst og måtte gå til psykolog. Det viste seg at mye bunnet i det mange kaller for "harmløse dask på rompa". Det var ikke mye harmløst for meg.