ble noen av dere utsatt for dette?

[Camilla*]

I det du gjør noe fysisk mot barnet ditt, går du imot noe som bør være en del av oppdragelsen. Det å ikke ty til vold bør være en del av oppdragelsen, noe viktig å lære videre. Idet foreldren utøver fysisk straff, går du over en grense som ødelegger en tillit overfor barnet ditt som du aldri kan endre!

[Anonym bruker]

dagen er over og jeg skal snart gå hjem,men så kom jeg over dette innlegget!

jeg har aldri blitt slått,men truet med det i flere år.jeg skulle få så mye ris at jeg ikke kunne sitte på en uke ol.

jeg ble tatt med i skogen når det regnet og blåste,min far gikk så fra meg en lang stund for så å komme igjen.har en haug med eksempler på slik straff og alltid etterfulgt av truing med slag.

 

for en stund tilbake fortalte samboeren min at han hadde blitt slått.dette like etter at vi hadde sett en scene fra den svenske filmen onskapen.

jeg har alltid båret dette inni meg,men da sprakk alt.jeg gråt og gråt i næmere en halv time.alt kom tilbake.

etter det er jeg ble jeg helt paranoid.tørr ikke se enkelte tv program i redsel for og måtte se slag og pisking.

alt minner meg om det og jeg ser for meg faren til kjæresten min som slå ham gang på gang.er som en film som ruller forann øynene mine enten jeg vil eller ikke.

 

har liksom hatt en følelse av at jeg var helt alene så dette innlegget var både godt å lese og uendelig vondt.

vet jeg kommer til å ha mareritt i natt,men det var fint å se jeg ikke var alene.

har også slitt med en enorm ensomhetsfølelse.som om jeg er helt tom og ikke hører til her..vet ikke hvordan jeg skal beskrive det.

 

er det noen som vet om det finnes noen støttegrupper el.for oss med slike minner/problmer?

for meg tar disse tankene ofte opp mer enn halvparten av dagen.orker ikke å bære på det mer....

 

tusen takk til deg som startet linken og til alle dere andre!

[Anonym bruker]

Jepp, fikk juling av pappa for et godt ord. Vi trengte en gang ikke å gjøre noe galt for å få juling, det holdt at han misforstod samtalen mellom oss søskenene.

 

Husker godt at et par melketenner som i satt godt ble rimelig løse etter en helg hos pappa. Vi sa ingenting til mamma, så hun visste det ikke før vi ble store.

 

Jeg sliter ikke så mye pga det, men jeg kan ikke akkurat si at jeg er nær pappa. Jeg føler meg rett og slett litt likegyldig overfor ham.

[Anonym bruker]

jeg opplvede også juling av faren min... lugging, riving i ørene og slag var vanlig.... moren min gjorde ingenting for å forhindre det heller...

 

jeg var egentlig rolig som barn, det var broren min som var veldig aktiv... man kan si det sånn at han fikk mye pryl og en hard oppekst... jeg prøvde alltid å beskytte han, holde han igjen når pappa skulle ta han... men det gikk jo bare utover meg selv... jeg fikk 10 ganger tilbake...

 

dette var på midten av 80 tallet, og jeg kommer ALDRI til å legge hånd på mine barn.... kjenner bare enda redselen, smerten og ydmykelsen... har enda ofte mareritt om dette, og hver gang jeg ser film hvor mishandling etc er med kommer alle minnene tilbake og jeg blir uvel...

 

Kan nok aldri tilgi foreldrene mine det de gjorde mot meg, men MINST av alt kommer jeg aldri til å tilgi det de gjorde mot brorn min... vi var tross alt bare barn...

Hilsen

[Anonym bruker]

Jeg er like gammel som deg, og jeg har aldri noensinne hverken hørt om eller sett noen av mine venner eller venninner bli fysisk straffet av sine foreldre. Det ville vært helt utenkelig.

 

Jeg hadde stor omgangskrets og stor familie spredt over hele landet, og jeg har ALDRI hørt noen si eller antyde at fysisk avstraffelse skulle være på sin plass eller akseptabelt.

 

Tror nok ikke dette var særlig vanlig "på syttitallet" heller heldigvis, det må nok ha vært i ganske spesielle miljøer.

[Anonym bruker]

kjære du siste anonym...

 

jeg har det på en måte slik som deg.jeg sktev et innlegg lenger oppe,men ønsker også å være anonym.

jeg har det også slik at jeg blir skikkelig uvell når jeg ser misshandling el.på film.

hva gjør du for å lege sårene?går du til psykolog el?har du noen andre å snakke med?

 

jeg sliter virkelig nå i voksen alder og er blitt veldig var på andre mennesker og veldig skeptisk.

 

om du vil ha noen å snakke med eller dele tanker med hadde det vært fint å "møtes" på et annet forum.

tenker at kanskje all den dritten jeg var gjennom kan vendes til noe positivt...kanskje være til hjelp for andre....

[Anonym bruker]

hei anonym... jeg som skrev inn nest sist...

jeg går til psykolog, men det er for noe annet da... har faktisk ikke TURT å ta dette opp med psykologen, føler nesten ikke at jeg orker.... nesten som jeg føler en slags skam eller sånn... Jeg hadde en jente som mobbet med (sjalusi) fraandre klasse og helt fram til for noen år siden... dette har satt sine spor hos meg, og det er defor jeg går til psykolog... hver natt har jeg mareritt, enten om denne jenta eller om mishandlingen...

hilsen

[Anonym bruker]

kjære du siste anonym

det er slik jeg også føler det.jeg vil på en måte gjerne ha noen å snakke med,men jeg føler jeg ikke orker.er redd jeg ikke vil bli tatt på alvor ol.

men du som det sliter på både kropp og sinn,til og med etter alle disse årene.

kan jeg spørre....får du noen gang en følelse av å være helt alene?

 

jeg får et slags sug i kroppen.det kan hende sammen med familien,samboeren min,altså i alle mulige situasjoner.

er litt vanskelig å beskrive den følelsen,men det er som en vanvittig tomhetsfølelse.lurer på om dette kan ha noen med det å gjøre......

[Anonym bruker]

det får jeg oxo... bra jeg ikek er alene..

ellers er jeg livredd for at faren min skal fortelle om oppdragelse osv... har hatt noen forferdelige situasjoner med dette... er så redd for at sambo skal få vite hva som har skjedd....

han kan plutselig blande seg i andre sin oppdragelse av andre barn og si "nå må du ta dne ungen et vers"... da kjenner jeg hjerte og pulsen min banke SINNSYKT fort... blir livredd, og skjemmes... vet ikke hvorfor... sikkert for at alle minnene kommer tilbake...

mange ganger ligger jeg å tenker på dette om kveldene...

hva har du gjort med dine problemer?? hva sa sambo sin når du fortalte omdet??

er så usikker på hav jeg sakl gjøre... broren min vet jeg sliter enormt med dette, han som har hatt det aller værst av oss 3 søskene...

synd skikkelig synd på han... men vi har aldri snakket om det som skjedde...

 

Hilsen

[Anonym bruker]

ok,så da er det kanskje derfor jeg får den følelsen av ensomhet.prøver liksom å være min egen psykolog, men det er mye jeg ikke kommer gjennom.

jeg har det som deg når far snakker om oppdragelse med andre.akurat som deg faktisk, pulsen blir mye høyere og jeg blir varm i hele kroppen,nesten som feber.det er nok alle minnene ja...

det er utallige kvelder/netter som har gått med til tanker og tårer.

 

jeg har ikke gjort noe fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.det er ingen som vet at jeg sliter utenom sambo.søstera mi har vokst opp med lomma full av penger og to foreldre som aldri kjefter.hun har bare fått med seg at hun kan si /gjøre hva hun vil med meg fordi det alltid er jeg som er den slemme uansett.

 

sambo skulle heller ikke vite no, men så så vi som sagt den filmen på tv, da han sa at han hadde blitt slått av faren raknet alt for meg.

jeg bare gråt hysterisk uten og egentlig vite hvorfor.det tok ennå lang tid før jeg fortalte det til sambo, men han var jo så bekymret for at det skulle være noe galt med meg.

 

han er en veldig sindig og rolig person og sa det veldig fint etter at jeg hadde fortalt alt.

han sa at han hadde tilgitt sin far og at både han og min far nok hadde opptrått slik fordi de ikke viste bedre.det var jo vanlig å slå før,kanskje var de blitt slått selv ol.

han tok det veldig fint, men likevel kommer tankene ofte og særlig nå som vi skal ha et eget barn.

 

sambo vet jeg sliter og han vil ha meg til en psykolog, men jeg vet ikke helt om jeg vil.....

 

har du snakket med noen?hva sa de?

[Anonym bruker]

jeg har faktisk ikke snakket med noen om dette... har ikke turt... faren min er egentlig en sinnsykt bra person hvis man ser bort fra det han har gjort og den holdningen han har rundt det--- tror ikke folk ser på han som en person som kunne gjort noe slikt mot sine barn... detmye som skjer innefor husets fire vegger som andre ikke vet om..

jeg har lyst å si det til sambo eller snakke med psykologen om det, men er så redd for at sambo skal blir forbanna på pappa liksom... for de har faktisk et veldig bra forhold... han er også en veldig rolig person...

når det er sagt også en annen grunn til at jeg ikke tørr å ta det opp er at jeg har hatt en del ubehagelige situasjoner med svigerfar også... hvor han har sagt "det var bedre før da man kunne rise barna"... Da blir sambo sånn som jeg blir, flakkende i blikket(ser hvordan jeg reagerer) osv... han blir helt rar... jeg tror faktisk at han også har blitt slått... og han unnviker alltid temaet hvis vi kommer litt inn på det... jeg er 20 og han 24... faren hans er av den gamle skole skjønenr du 70 år... mine foreldre er i 40 årene...

hvordan sysn du jeg skal gripe det an?

samboern din, har han noe problemer med dette som har skjedd med seg selv? han sliter ikke??

Hilsen

[Anonym bruker]

samme her,det er vel egentlig ikke noe vondt i far, men han fulgte nok bare det oppvekstmønsteret han hadde hatt fordi han trodde det var rett.dette tror jeg fordi jeg vet han ble slått,men han har aldri slått direkte,bare truet og gjot div.andre ting som jeg har skrevet over.

dette var kanskje hans måte å bruke den oppdragelsen på selv om han ikke var fult så "gal" som sin far...i egne øyen i alle fall.han har bare ikke tenkt på de psykiske skadene.

siden du sier samboeren din reagrerer på samme måte, kan det jo tyde på at han vet veldg godt hva du føler.jeg ville snakket med ham for det kan virke som han også har en del vonde minner.

om han blir forbannet på din far vil jeg forstå det, det er det samme "hatet" som jeg føler mot min svigerfar.men siden han ser ut som han også har vonde minner vil jeg ikke tro det kommer til å ødelegge deres forhold som de har i dag.

det er tross alt noe som har hendt for lenge siden, men et er viktig å snakke om det.

da jeg fikk vite at han ble slått av sin far ble jeg forbannet på svigerfar.heldigvis bor ikke han i samme land, så jeg har ikke sagt noe til ham,men det er naturlig at du føler hat mot en som har misshandlet den personen du elsker mest!

jeg tror det vil hjelpe om dere snakker sammen om det.er ikke lett, men om du er trygg på ham kommer det nok til å føles bra etterpå, både for ham og deg!

min sambo sier han har tilgitt faren fordi han tror han gjorde det fordi han ikke viste bedre.

han er også av den gamle skolen og i tillegg er sambo fra et annet land der slik er/var mer vanlig.

vi snakker mye om alt og han vet at jeg sliter, tror ikke han gjør det, men er jo ikke sikker.sier alt er ok, så jeg kan jo ikke tvinge ut noen andre "tilståelser".

han har bokset da han var yngre og jeg vet han var en "tøffing" om en kan kalle det det.tror muligens han fikk det ut gjennom å spille tøff og uberørt og at det har fungert for ham.

han er i alle fall helt klar på at han aldri kommer til å legge hånd på sin kommende baby.

vi har snakket en del om det i forbindelse med at vi skal bli foreldre selv.

 

hold meg oppdatert:-)

[Anonym bruker]

Jeg kan bare huske en gang: jeg ble så sint på mamma at jeg fiket til henne. Da fiket hun meg tilbake på refleks tror jeg, så bare det rett inn på rommet og jeg fikk husarrest en uke. Føler ikke egentlig at det var en fysisk avstraffelse, for jeg tror hun gjorde det på refleks og jeg hadde jo fiket henne først. På den tiden var jeg vel 14 år...

 

Typen min vokste opp seint på 70-tallet og han sier han ble "ristet" av faren når han hadde gjort noe galt. Han mener det var den riktige avstraffelse, fordi "hvis ikke hadde jeg ikke lært". Jeg synes det høres helt sykt ut og har gitt ham totalforbud om å noen sinne riste våre barn. Han påsto hardnakket at risting ikke var farlig helt til han fikk sommerjobb som psykiater (han er lege) og lærte at risting også er en uakseptabel fysisk avstraffelse. HELDIGVIS!!!!

[Mamma til gutt06+jente mai-10]

Huff det hørtes orntlig sykt ut!!

 

Syns det er sjokkernede hvor mange som ble slått av sine foreldre.. Har heldigvis aldri blitt slått, og aldri sett noen bli slått av mamman og pappan sin. Er selv 22 år.

[Anonym bruker]

jeg fikk bare psykisk tettor jeg....

[Anonym bruker]

det er ikke bare bare det!det fikk jeg også og det pågår den dag i dag..jeg sliter virkelig med ettervirkningene.

det er minst like ille som fysisk terror!

[Anonym bruker]

Nei, heldigvis ble jeg aldri straffet på den måten. Det hendte jeg måtte gå på rommet mitt og bli der hele kvelden, selv om jeg heller ville ut og leke med venner, men jeg ble aldri rist/slått på noen måte.

 

Men faren min var streng, og han hevet nok stemmen mer enn han strengt tatt hadde grunn til. Det var mye jeg ikke torde å si/gjøre nettopp pga det. Han er en helt annen nå i dag sammen med barnebarna sine, så han er nesten blitt en "myk" mann, men jeg klarer fortsatt ikke å ha det tette forholdet til ham som jeg kunne ønsket meg den gangen. Han er og blir en autoritet i mine øyne, og ikke alltid i positiv forstand. All kritikken og kjeftingen har nok satt dypere spor enn han hadde ment den gangen. Synd at han oppdaget det for sent ):

[Anonym bruker]

Uff, det var fælt å se så mange svar på dette innlegget.

 

Jeg og mine brødre fikk mye kjeft og juling av pappa; slag, klaps,risting, dytting og noen ganger ble vi løfta og kasta. Det var hele tiden en underliggende trussel om at vi ikke kunne gjøre noe feil i hans øyne. Det var ikke alltid lett å vite hva som var feil heller...

Han gjorde mye verre ting mot mamma enn mot oss..

 

Jeg vet at farfar straffet pappa og hans brødre med belte. Det var jo lov på den tiden. Det gjorde sikkert hans far også.

Men pappa visste at det han gjorde mot oss var galt, og da vi bodde sammen med han og hans samboer, etter at han var skilt fra mamma, rørte han oss aldri fysisk. Det gjør meg forbanna å vite at han faktisk kunne styre seg hvis han ville.

 

Jeg sliter med sinne som voksen, jeg sliter forferdelig.

Har to døtre som er små, og jeg har lovet meg selv at denne arven SKAL brytes!

[Anonym bruker]

Er født i 84 jeg da... og har mange yngre søsken, den siste født i 94.

Alle vi har fått ris på rumpen som det så fint heter.

Vil ikke si at jeg har tatt noe skade av det, men litt henger det jo igjen.

Husker spesielt en episode da jeg var 3-4 år gammel... Mamma klabbet til meg på kinnet fordi jeg ikke ville ha regntøy på.. ble både blå og hoven..

Hun gråt etterpå og var så lei seg.. jeg fikk kald vaskeklut på kinnet og ble holdt hjemme fra barnehagen. Hun gjorde heldigvis ikke det flere ganger.

Men fikk stadig ris i ræven fram til jeg var tenåring... noe som resulterte i hevnaksjoner fra meg.. jeg slo etter og traff både mamma og stefaren min flere ganger når vi kranglet... laget stor flenge i hodet på lillebroren min med en fjernkontroll.. han forstuet håndleddet mitt med en steikepanne og en gang kastet vi kniver etter hverandre...

Vokste opp med det inntrykket av at vold var greit... at det var en fin måte å løse konflikter på... stakk hjemmefra da jeg var 16... Når jeg var rundt 18-19 år gammel hadde jeg klart å roe meg og ikke bruke vold når jeg ble sint.. med god hjelp fra min samboer..

prøver å få mine søsken til å forstå dette i dag, ser ut som om jeg når igjennom til de litt etter litt...

Men en ting er sikkert.... aldri om jeg skal oppdra min datter på samme måte... når jeg ser på henne kan jeg ikke skjønne at noen kan slå et barn.

[Anonym bruker]

Er jeg virkelig den eneste som ikke har tatt skade av ris en sjelden gang? Kanskje fordi jeg har et veldig godt forhold til begge foreldrene min og fordi jeg aldri har vært i tvil om hvos glad de er i meg. Det er som noen av dere sier, det de selv vokste opp med og som var vanlig den gang. Tror av og til at det var det eneste som nyttet. Men det har selvfølgelig mye å si om en har andre problemer i forholdet til foreldrene. Når det er sagt så ønsker jeg ikke å bruke det som straff mot mine egne barn, særlig fordi det ikke lenger er vanlig og lovlig. Og det er jo ikke sikkert at mine barn ikke ville tatt skade av det, slik som jeg ikke har gjort. Min far er verdens snilleste, men han har temperament og kan bli veldig sint. Og jeg får hetta av når folk snakker om mishandling bare for om en får et lite klaps på baken eller noe for å vise at noe er farlig eller ikke lov. Da er det mishandling å si "nei" også, psykisk vel å merke. Men det er jo noen som mener det også, og det synes jeg er litt vel "snillistisk".

 

 

[Anonym bruker]

Eg er 18 år, og dette var vanlig da eg var liten, men ikkje offentleg og ikkje so hart.

Eg har ikkje hatt varige men med det. og dersom barnet er skikkeli ulydig, og du har prøvd alt, er eg ikkje i mot ris. men ellers er eg det...

Eg var ikkje den enkleste ungen, og eg meiner att eg fekk som fortjent, men eg gjekk i 4 klasse første gang.

og eg ville aldrig gitt ein liten unge ris...

 

[Anonym bruker]

Ja, vi fikk ris, med bjørkeris på baken. Skulle visttnok være bedre med bjørkeris pga at man bruker hendene til klapp og klem...Helt idiotisk, men desverre sant. Vi er født på 70 tallet. Var først på 80 tallet at det ble forbudt å slå barn.

Tror mange sliter med minner av dette, eller har fortrengt det. Det man skal passe seg for er å overføre noe av denne aggresjonen på egne barn.. Derfor er jeg veldig bevisst på å ikke legge hånd på egne unger.

Og straff hos oss nå, er at man må gå på rommet en stund, til man har roet seg ned...eller trekk i ukelønn...

[Anonym bruker]

Du har tydligvis blitt litt skadet allikevel, fordi du forsvarer det. Dvs. foreldrene dine har klart å forklare deg hvorfor på en måte som gjør at du tror det var det som måtte til...Men idag bruker man andre metoder, og det er ikke slik at slag er det eneste som nytter. Ville du slått en annen voksen, bare fordi de var uenige med deg eller ikke gjorde det du ville?

Fint at du ikke slår barna dine, men tenk igjennom følgende: alle barn elsker sine foreldre, på tross av alt det de utsetter dem for...det at din far har temerament er sikkert en følge av hvordan han selv ble oppdratt...ble han slått?

Ikke la det gå i arv videre...

[Anonym bruker]

Jeg er blitt en gammel mann nå. Vokste opp i England, men kom fra Norge. Da jeg var en gutt fikk jeg og de aller fleste på min alder ris på blanke messingen. Selv når vi kom opp i 16-18 alderen fikk vi ris på blanke messingen, både hjemme og på skolen. Selv når vi var soldater i hæren fikk vi ris på blanke messingen - av både befalet og i den baren soldatene besøkte - som ble drevet av godt voksne sivile. Vi uniformerte soldatene som ikke oppførte oss skikkelig, måtte pent gå hjelpeløse med hengende armer mens vi ble dradd etter øreflippen av svære sivile dørvakter ut på bakrommet hvor vi fikk ris på blanke messingen. De fleste gutter fikk ris på blanke messingen av foreldrene selv etter de var kommet opp i 20- årene. Disiplinen var hard og guttene våget sjelden opponoere mot foreldrene. Jeg fikk ris på blanke messingen hjemme til jeg var en gutt på 23 år og jeg flyttet for meg selv og dannet min egen familie. Faktisk var det ikke uvanlig at gutter & jenter i 20- årene som ikke jobbet godt nok, eller kom for sent på jobb, fikk ris på blanke messingen. Politiet ga alle ris, uansett kjønn og alder, om de ble arrestert. Dette høres nok utrolig ut idag, men dette var svært lenge siden i England og tidene var veldig annerledes. Jeg har aldri gitt mine egne barn ris. Etter hva jeg vet har ikke de gitt sine barn ris heller. Jeg er sterkt imot å slå barn på rompa. Det finnes mange måter å straffe "ulydige" barn uten å slå dem.

[Anonym bruker]

Jeg ble "dasket" på rumpa som barn. Ikke spesielt hardt, det var aldri noen smerte å snakke om, men det var så enormt, grusomt ydmykende! Jeg hatet at noen kom nær rumpa mi. Husker en barnehagetante som pleide å daske til oss helt lett når vi var ferdig kledd og skulle ut, bare som en sånn "nå er du ferdig, ut og lek!"-gest, men jeg mislikte berøringen så mye at jeg ikke ville kle på meg når hun var tilstede. Selv nå, nesten 30 år gammel, kan jeg ikke fordra det. Berøring på rumpa gir meg med en gang den samme følelsen av dyp ydmykelse som da jeg var liten.

Ser at flere her har skrevet det jeg selv har tenkt flere ganger: Det er ikke egentlig om slaget er hardt eller ikke det kommer an på. Ydmykelsen er den samme, og det å ydmyke noen er en grusom ting!

Fikk et par ørefiker i løpet av oppveksten også, men det opplevde jeg ikke på samme måte i det heletatt. Da ble jeg bare sint, ikke flau.