Inspirert av tråden om venninne som ikke går i begravelse

[Anonym bruker]

... altså, i begravelsen til et dødfødt barn av hennes bestevenninne.

 

Uten å ta stilling til selve innholdet i tråden, så reagerer jeg på én ting. Hun tar avstand fra såkalte "gribber", altså de som interesserer seg for begravelser og dødsfall kun av sensasjonslyst.

 

Mange i tråden påstår at de ikke tror det fins sånne "gribber". Men der må jeg stille meg helt uenig! Bare se på f eks minnesmerke-debatten ved Utøya: konflikten startet jo nettopp fordi stedet ble nedrent av gribber og "drapsturister" som tok selfies på stranden. Noen felte sikkert noen krokodilletårer, men

 

Jeg har dessuten opplevd det på kroppen for ikke lenge siden. Vi hadde et tragisk dødsfall i familien for noen få måneder siden. Veldig mange vennlige mennesker tok kontakt, og vi følte oss veldig ivaretatt.

 

Så, bare 4 uker etter inntraff et forferdelig dødsfall i nærheten (et selvmord). Jeg er blitt ganske vant til at folk tar kontakt på gata og vil gi meg en klem og si noen ord om den avdøde. Det er hyggelig - men det blir nesten litt perverst når folk kommer og skal sympatisere og trøste - og så skjønner du at de faktisk ikke har møtt mitt døde familiemedlem, de snakker om personen som tok livet sitt!

 

Det syns jeg er gribbete. Å stå og trøste feil pårørende bare fordi man syns det er pikant å være nær en "skandale", det er bare helt vrengt.

 

Anonymous poster hash: aa251...664

[Anonym bruker]

Det finnes sikkert slike, men hvis jeg treffer en venninne som har mistet noen vil jeg jo naturlig forsøke å vise min medfølelse selv om at jeg ikke har truffet den som er død. Da jeg mistet min svigermor kom flere i begravelsen for å støtte meg og min mann selv om at de ikke kjente henne så godt selv. Jeg opplevde det som veldig fint.

 

Men mulig jeg misforstår deg?

 

Anonymous poster hash: 10503...4b8

[Anonym bruker]

Man kan da vise medfølelse selv om man ikke kjente den avdøde... 

 

Som student var jeg f.eks. i begravelsen til moren til en studievenninne.  Jeg hadde aldri truffet moren, venninnen min var flyttet hjemmefra og man inviterer jo sjelden studievenner med hjem på besøk til foreldrene sine.  Men moren til venninnen min døde relativt ung av kreft og jeg ønsket å støtte venninnen min.  Jeg følte meg på ingen måte som en gribb.  

Anonymous poster hash: 83ad1...04a

[Anonym bruker]

På bygda her vi bor er det alltid et par stykker som alltid stiller i begravelser til sambygdinger. Også folk de ikke kjente, de har vært på hils med pårørende.

De deltar også på ALLE åpne minnestunden med mat etter begravelsene. Spiser seg gode og mette.

Jeg er oppdratt til å ikke "ta for meg" i slike tilfeller.

Det er faktisk gribbete.

 

Men det hører til sjeldenheten.

 

Jeg har mistet fire av mine klassekamerater. Folk jeg hadde mistet kontakten med, for meg var det viktig å stille i begravelsen. Høre på presten/pårørende snakke om den voksne personen jeg ikke kjente lengre.

Det føltes godt å vise en siste respekt, ta farvel og tenke på gode minner fra skoletiden.

Mulig noen synes det er nysgjerrighet, men mitt hjerte er helt rent. Jeg har vært veldig lei meg i alle begravelsene og har følt dypt med deres pårørende. De pårørende har kanskje lurt på hvem jeg er. Der det har passet seg har jeg presentert meg.

Som regel forsvinner jeg stille.

 

Anonymous poster hash: 73e7e...97c

[Gjest Muji81]

Jeg har snakket med mange som har måttet begrave barnet sitt. Mange forteller at kirken var full, og at det var bra.

 

Dødsfall, særlig når det er snakk om barn, føles ofte så meningsløst. Å se at folk kommer i begravelse vil for mange etterlatte vise at avdøde betydde noe, for mange!

 

Å ikke gå i begravelsen til venners barn er for meg helt uforståelig.

 

Tror ikke det er vanlig med gribber. Begravelser er jo ofte på dagtid når folk er på jobb.

[Anonym bruker]

Det finnes sikkert slike, men hvis jeg treffer en venninne som har mistet noen vil jeg jo naturlig forsøke å vise min medfølelse selv om at jeg ikke har truffet den som er død. Da jeg mistet min svigermor kom flere i begravelsen for å støtte meg og min mann selv om at de ikke kjente henne så godt selv. Jeg opplevde det som veldig fint.

 

Men mulig jeg misforstår deg?

 

Anonymous poster hash: 10503...4b8

Blir bare rart når de åpenbart ikke vet hvem verken jeg eller avdøde er, og trøster som om jeg er etterlatte etter feil fyr...

 

Anonymous poster hash: aa251...664

[Anonym bruker]

 

Man kan da vise medfølelse selv om man ikke kjente den avdøde...

 

Som student var jeg f.eks. i begravelsen til moren til en studievenninne. Jeg hadde aldri truffet moren, venninnen min var flyttet hjemmefra og man inviterer jo sjelden studievenner med hjem på besøk til foreldrene sine. Men moren til venninnen min døde relativt ung av kreft og jeg ønsket å støtte venninnen min. Jeg følte meg på ingen måte som en gribb.

 

Anonymous poster hash: 83ad1...04a

Men du kjente din studievenninne. Hvis du uttrykte sympati overfor en du egentlig ikke kjente, og sa det var så leit å høre om faren hennes og hvilken flott fyr han var, så ville jo hun syns det var rart (siden hun hadde mistet moren...)

 

Anonymous poster hash: aa251...664

[Anonym bruker]

På bygda her vi bor er det alltid et par stykker som alltid stiller i begravelser til sambygdinger. Også folk de ikke kjente, de har vært på hils med pårørende.

De deltar også på ALLE åpne minnestunden med mat etter begravelsene. Spiser seg gode og mette.

Jeg er oppdratt til å ikke "ta for meg" i slike tilfeller.

Det er faktisk gribbete.

 

Men det hører til sjeldenheten.

 

Jeg har mistet fire av mine klassekamerater. Folk jeg hadde mistet kontakten med, for meg var det viktig å stille i begravelsen. Høre på presten/pårørende snakke om den voksne personen jeg ikke kjente lengre.

Det føltes godt å vise en siste respekt, ta farvel og tenke på gode minner fra skoletiden.

Mulig noen synes det er nysgjerrighet, men mitt hjerte er helt rent. Jeg har vært veldig lei meg i alle begravelsene og har følt dypt med deres pårørende. De pårørende har kanskje lurt på hvem jeg er. Der det har passet seg har jeg presentert meg.

Som regel forsvinner jeg stille.

 

Anonymous poster hash: 73e7e...97c

På bygda her jeg bor, går veldig mange i begravelse til sambygdinger som de ikke nødvendigvis kjente så godt. Respekt og støtte til familien. Vi bor på en liten plass, men kirken er alltid full når det er begravelse.

 

Når det er samvær etterpå, er det enten lukket eller åpent. De åpne blir alle oppfordret til å delta. Jeg synes det er veldig koselig. Opplever ikke at det er gribbete.

 

Anonymous poster hash: f8b66...36c

[Anonym bruker]

Jeg mistet mitt barn som vart 3 år og folk kom barre og ga meg ein klem men sa ingen ting. Er det gribbete. Det var godt da dei kom og klemte meg. Dei som kjende meg og ikkje kjende meg.

 

Sorg kan ein ikkje si er ein fasit på. Alle er ikkje like når det gjelder sorg. Ordet gribbete kan mangen bruke, for jeg mener det og du mener det. Da kan ordet gribbete bli tolket på mangen måter.

 

Kva gjør den naboen i begravelsen som avdøde aldri har hatt kontakt med. Gribbete eller ikkje gribbete.

 

Naboen har ikkje lov og vise medkjensle.

Anonymous poster hash: 18391...6c1

[Anonym bruker]

Dette med å vise respekt for avdøde, hvis dere ikke hadde kontakt når avdøde var i live blir det bare gribbete å dukke opp i begravelsen. Og for meg hadde det ikke vært støttende om en haug ukjente eller dama i butikken hadde dukket opp på en så intim og trist opplevelse. Men så hadde jeg nok spesifisert at det var lukket begravelse også

 

Anonymous poster hash: 9c5bf...9a5

[Anonym bruker]

Eg tenkjer det handlar om å vise respekt for det livet som ikkje lengre er, og medkjensle for dei som har mista nokon. Dess yngre personen som døyr er, dess vanlegare er det at "framande" møter opp i kyrkja. Eg oppfattar det som ein måte å vise støtte på, "eg kjenner ikkje deg, men eg kjenner di sorg over å ha mista noko umistelige". Dei fleste forstå kor tungt det må være å miste eit born, eit søsken eller anna nær person - og då er det normal folkeskikk å vise dette gjennom å stille i begravelse.. I alle fall her me bur. Bestemora mi er for dårleg til å gå i begravelse, så når nokon ho kjenner/kjende/slektning døyr - stiller alltid minst eit av borna hennar i den begravelsen. Sjølv om dei ikkje kjenner dei det angår.

 

Eller ein kan sei som bestefaren min, som hadde store problem med å gå i begravelsar:

Eg går ikkje i begravelse.. H*n kjem jo ikkje i min.

 

(Men han gjekk han altså, men han grudde seg alltid veldig).

 

Anonymous poster hash: 90875...35a

[Anonym bruker]

Blir bare rart når de åpenbart ikke vet hvem verken jeg eller avdøde er, og trøster som om jeg er etterlatte etter feil fyr...

 

Anonymous poster hash: aa251...664

Mener du at det kommer folk bort til deg som ikke vet hvem du er som kondolerer for dødsfallet til en mann de ikke kjenner?

 

Da er de jo ikke helt pålogget.

 

Anonymous poster hash: a1360...07a

[Anonym bruker]

Blir bare rart når de åpenbart ikke vet hvem verken jeg eller avdøde er, og trøster som om jeg er etterlatte etter feil fyr...

 

Anonymous poster hash: aa251...664

Ok. Da misforsto jeg. Trodde de kjente deg, men ikke avdøde. Ja, enig i at det er litt rart..

 

Anonymous poster hash: 10503...4b8

[Anonym bruker]

På bygda her jeg bor, går veldig mange i begravelse til sambygdinger som de ikke nødvendigvis kjente så godt. Respekt og støtte til familien. Vi bor på en liten plass, men kirken er alltid full når det er begravelse.

 

Når det er samvær etterpå, er det enten lukket eller åpent. De åpne blir alle oppfordret til å delta. Jeg synes det er veldig koselig. Opplever ikke at det er gribbete.

 

Anonymous poster hash: f8b66...36c

Ikke jeg heller. Men å stå og kondolere noen med feil dødsfall syntes jeg var rimelig spesielt.

 

Anonymous poster hash: aa251...664

[Anonym bruker]

Mener du at det kommer folk bort til deg som ikke vet hvem du er som kondolerer for dødsfallet til en mann de ikke kjenner?

 

Da er de jo ikke helt pålogget.

 

Anonymous poster hash: a1360...07a

Jo, de har lest i avisen... Og så leser de om ham med det tragiske dødsfallet og kobler det til meg. Klemmer meg og greier, og forteller meg at han (som tok livet sitt) var en fantastisk fyr. Men jeg kjente ham ikke, det er en annen jeg sørger over 😳

 

Anonymous poster hash: aa251...664

[Anonym bruker]

 

Jeg mistet mitt barn som vart 3 år og folk kom barre og ga meg ein klem men sa ingen ting. Er det gribbete. Det var godt da dei kom og klemte meg. Dei som kjende meg og ikkje kjende meg.

 

Sorg kan ein ikkje si er ein fasit på. Alle er ikkje like når det gjelder sorg. Ordet gribbete kan mangen bruke, for jeg mener det og du mener det. Da kan ordet gribbete bli tolket på mangen måter.

 

Kva gjør den naboen i begravelsen som avdøde aldri har hatt kontakt med. Gribbete eller ikkje gribbete.

 

Naboen har ikkje lov og vise medkjensle.

 

Anonymous poster hash: 18391...6c1

Trist å lese at du mistet barnet ditt❤️

 

Anonymous poster hash: 2c567...190

[Anonym bruker]

Jo, de har lest i avisen... Og så leser de om ham med det tragiske dødsfallet og kobler det til meg. Klemmer meg og greier, og forteller meg at han (som tok livet sitt) var en fantastisk fyr. Men jeg kjente ham ikke, det er en annen jeg sørger over

 

Anonymous poster hash: aa251...664

 

Da hadde jeg svart (med et nokså frekt tonefall!!) at jeg faktisk ikke vet hvem de snakker om, eller at du ikke kjente ham!!!

Fy fader, så frekt!!!!

Det lyser sensasjons-jag!!!

 

Anonymous poster hash: 510f3...e5a

[Anonym bruker]

Hva svarer du forresten når sånt skjer??

Anonymous poster hash: 510f3...e5a

[Anonym bruker]

 

Hva svarer du forresten når sånt skjer??

 

Anonymous poster hash: 510f3...e5a

Ble bare så paff. Hadde ikke noe svar. Hun avsluttet med "lykke til", og da sa jeg bare takk. Jeg kan trenge litt lykke til!

 

Anonymous poster hash: aa251...664

[Anonym bruker]

Jo, de har lest i avisen... Og så leser de om ham med det tragiske dødsfallet og kobler det til meg. Klemmer meg og greier, og forteller meg at han (som tok livet sitt) var en fantastisk fyr. Men jeg kjente ham ikke, det er en annen jeg sørger over 😳

 

Anonymous poster hash: aa251...664

Hvordan vet du at han som tok livet av seg ikke kjente den som klemte deg når du ikke kjente ham?

 

Anonymous poster hash: 66caa...017

[Anonym bruker]

Hvordan vet du at han som tok livet av seg ikke kjente den som klemte deg når du ikke kjente ham?

 

Anonymous poster hash: 66caa...017

Aner ikke hvilken relasjon de hadde. Men jeg var ikke gift med han som tok livet sitt. Den som klemte meg aner nok heller ikke hvem kona hans var. I så fall ville de nok ha spart sympatien til de traff rette vedkommende.

 

Anonymous poster hash: aa251...664

[Anonym bruker]

I det tilfellet du forteller om så er det jo helt tydelig en stor feil vedkommende har gjort.

Mest trolig er det en misforståelse eller en total feilkobling i øyeblikket.

 

Når det kommer til dødfall er min erfaring at de aller, aller fleste mener vel. Unntak finnes dessverre alltid, men jeg føler det beste er å ikke fokusere på dem.

 

Jeg syntes det var rart en gang jeg ønsket å gå i begravelsen til en eldre mann jeg riktignok ikke hadde kjent lenge eller nært, men vi hadde hatt et veldig koselig forhold til gjennom jobben i nærmere et par år. Han kom også ofte innom bare for å slå av en liten prat, han ga meg alltid avisen han abonnerte på, for han visste jeg likte å lese den.

Min kollega og eier av bedriften nektet meg å gå i begravelsen, for hun skulle gå dit og hun ville gå alene. Det var ingen problemer med å holde stengt akkurat når vi skulle til kirken, det var helt opp til oss, og siden "hele" bygda skulle dit ville det uansett ikke komme noen til firmaet den timen. Hun ville ikke tape penger om jeg var borte, det var det i så fall bare jeg som gjorde. Men hun var helt steil, hun ville stå som eneste som hadde hjulpet ham fra oss, noe som jo ikke stemte.  Hun følte det ga henne status. Jeg orket ikke å krangle om en død manns begravelse, så jeg lot være å gå. Snakke med hans datter (som jeg kjente litt utenom jobb) senere og fortalte da at jeg gjerne skulle vært der, men at jeg ikke fikk gå fra jobben. Hun forstod nok tegningen, men ingen av oss sa noe mer om det.

Så i dette tilfellet var min kollega en merkelig gribb. Men jeg tror heldigvis det er eneste gangen jeg har opplevd det. Mister litt respekten for slike folk.

 

Kondolerer med den du mistet, Hi!

Såsant det ikke var en virkelig gribb som kom til deg, så tror jeg at damen i utgangspunktet var velmenende. Tenk hvor flau hun må ha blitt når det en dag gikk opp for henne at hun tok feil...

 

 

 

Anonymous poster hash: e3260...1d7

[Anonym bruker]

Så hvis jeg er din avdødes far elskerinne gjennom mange år og ikke kjenner noen som lever er jeg velkommen, men er jeg din venninne uten videre kjennskap til din far bør jeg holde meg hjemme? Ok

 

Anonymous poster hash: dc201...55d

[Anonym bruker]

Så hvis jeg er din avdødes far elskerinne gjennom mange år og ikke kjenner noen som lever er jeg velkommen, men er jeg din venninne uten videre kjennskap til din far bør jeg holde meg hjemme? Ok

 

Anonymous poster hash: dc201...55d

Det må være den merkeligste og skeiveste assosiasjonen jeg noen gang har sett til et innlegg på DIB. Og det sier ikke så lite.

 

Anonymous poster hash: aa251...664

[sotosmor]

Jeg var i begravelsen til et barn jeg ikke kjente, min datter sin skolekamerat i et lavere trinn. Dette dødsfallet var veldig brått pga en ulykke.

Selv om jeg ikke kjente de så godt, visste hvem de var, så var det en veldig trist og tøff opplevelse. Da var kirken stappfull av klasse-og skolekamerater av gutten.

Det var sånn i pappa sin begravelse også, det var mange der jeg ikke kjente. Men det kjentes veldig godt for meg at kirka var full. At han hadde betydd så mye for så mange.