Gå til innhold

ADHD som voksen! Hva nå? studie? jobb?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan begynne med å forklare kortfattet og detaljert om livet mitt til dagens dato. Uff da, dette ble likevel veldig lagt gitt!!! Håper dere har tålmodighet og forståelse til å lese dette. Utrolig viktig for meg!

 

Kan begynne med å si at jeg er en helt normal jente på utsiden og som er godt likt av venner og familie. Har alltid vært mer likt av venner enn lærerne for å si det sånn. Jeg har hatt en mattelærer fra 5-7 klasse som har vært spesielt opptatt av kunnskapene mine. Vil nevne at jeg alltid har likt matte mer enn alle andre fag. Av en eller en annen grunn klarte jeg å samle meg ved skrivebordet rundt 5 klasse og klarte å fokusere meg på mattetimene. Det resulterte med at jeg ble ferdig med alle vanskelige(rød oppgavene) på en onsdag. Noe som betydde at jeg stod helt tom for matte lekser/oppgaver resten av uken. Læreren bestemte da seg for å lage ekstra lekser kun til meg av hele klassen. Den dummeste jenta viste seg til å være flink likevel. Han var veldig stol av meg i den perioden. En dag tok han å testet mattekunnskapene mine og fortalte meg at dersom jeg fortsetter slik kan jeg bli hva enn jeg måtte ønsket meg her i livet. I 8 klasse braste det hele ned igjen. Det var utrolig vanskelig å konsentrere seg. Vi fikk en ny lærer som var så udugelig, og som alle i klassen avskydde. I 9-10 klasse skulket jeg kanskje 80% av de 2 årene. Jeg kunne dra på skolen bare på fredager, rett og slett fordi vi hadde gym og Historie, fordi jeg synes disse fagene ikke krevde så mye anstrengelse og at det var litt lettere å følge med på det som ble sagt og gjort, men jeg var selvfølgelig ikke aktiv i timene likevel. Rakk aldri opp hånda og svarte aldri på spørsmålene som ble stilt. Jeg var hatet av kontakt læreren og de fleste lærerne kjente meg ikke igjen i klassene sine. Etter 10. valgte jeg å skaffe meg jobb istedenfor å studere videre. Det endte opp med at jeg var hjemme i to år, fordi det var ``vanskelig`` å komme seg inn i arbeidsmarkedet. Deretter begynte jeg på vgs. Stoffet var ikke så vanskelig men konsentrasjonen var veldig oppfordrende. Jeg klarte alltid å finne meg en medelev hvor jeg kunne slippe unna timene med (jeg skulket ikke) Jeg bare var ´´borte´´ fra den eksisterende verdenen. I en annen rosa verden full av håp og drømmer. Der hvor jeg er en høy utdannet kvinne med så mange gode evner. Et eksemplarisk forbilde for min fremtidige barn og ektefelle. Jeg ´´visste´´ i den tiden at jeg en dag skal kunne samle kreftene mine igjen å få muligheten til ta opp fagene, jeg i dette øyeblikket slet med.

 

Jeg har hele livet drømt om å få meg en skikkelig utdannelse. Noe jeg brenner for, det er et fag jeg fikk prøve meg i og få innføring i på vgs. Jeg tok psykologi faget i 2 og 3 vg. Dette faget likte jeg veldig godt, noe som resulterte med at jeg leste psykologi på fritiden. Jeg leste rett og slett noe som var HELT utenfor pensumet.

 

Idag er jeg på en 50% stilling, en fin jobb som jeg tenker å fortsetter med i en stund til. Til jeg har klart å betale ned gjelda og samtidig som jeg tar opp fag fra vgs. Jeg lykkes med det å ta opp fag, nå har jeg fått minst 4 i fagene som jeg har tatt opp. Før medisiner var det umulig å få ræva ned på stolen for å studere. Jeg hadde 2 i de fleste fagene fra vg og stryk i tre av dem. Nå har jeg bare 1 stryk igjen. Et fag som jeg helt har gitt opp, og heller valgt å erstatte. Jeg begynner endelig å skjønne fagene og matte igjen for engangs skyld, men det er som om å aldri har studert før. Det er som å starte fra scratch. Jeg har jo ikke fått med meg NOE fra ungdomsskolen. Dette oppdaget jeg ved å skikke litt i ungdomsskole bøkene. At alt på vgs bygger opp på pensumet fra ungdomsskolen. Jeg blir også veldig usikker når jeg skal presentere noe. Blir så nervøs av å stå foran noen å prate. Det er som om jeg aldri har gjort det før, og det er jo for såvidt sant, fordi jeg klarte å skulke hver gang vi hadde fremføring. Jeg blir så usikker på språket mitt, glemmer alle begreper jeg har lært og detter ut av presentasjonen. Noe som får meg til å gjøre det dårlig under muntlige presentasjoner. Jeg vet ikke om disse problemene er til å forbedres eller at jeg bare skal gi opp drømmen om å være psykolog. Nå som jeg endelig fikk vite at det fortsatt finnes håp for alle som har lyst, at man eventuelt kan søke seg inn på 23/5 regel eller det å studere i utlandet(Danmark).

 

Jeg vet at jeg setter for høye krav til meg selv. Men det er noe jeg virkelig verdsetter, psykologi er et emne som jeg lenge har vært fascinert av. Dette er et fag jeg har mye tanker og ideer rundt, så jeg vet i det minste på forkant at det er noe jeg liker å jobbe med i og med at jeg allerede har litt kunnskap i, og vil være stolt av å måtte drive med det livet ut. 

 

Jeg har selvfølgelig tenkt at dersom det ikke blir noe bedre med karakterene så må jeg finne meg en annen løsning. Som for eks, å studere pedagogikk eller noe innenfor læren om mennesket. Jeg har verken tatt det opp med psykologen min eller noen av de jeg kjenner, fordi jeg er redd jeg blir møtt med motstand, kanskje også bli gjort narr av. Jeg er redd det er alt for sent å tenke å ta opp alle disse relevante fagene i alder av 26. og samtidig klare alle utfordringene jeg har til daglig.

 

Spørsmålene er da samlet: 

 

-Er det noe i all verden man kan gjøre med det? Finnes det noen læresteder som gir innføring i ungdomsskole pensumet? 

 

- Er det feil å tro at man kan nå et så høyt punkt selv med ADHD?

 

- Kjenner du noen med ADHD som har fått seg hvilken som helst utdanning etter utredningen, evnt. hva drev de med før det?

 

- Er det noen relaterte studier, snarveier til studier dere kjenner til og vil anbefale?

 

- Eller er det bare å gi opp? enkelt sakt.



Anonymous poster hash: bbc85...65f
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg kjenner meg mye igjen og sitter selv med de samme spørsmålene. Jeg er også en jente på 26 år med adhd. Skoletidene var tortur. Jeg vet ikke helt hva jeg fikk av karakterer, alt var bare rot rundt meg. Vanskelig på skole og hjemme. Men jeg fungerte bra i gym,kunst og håndtverk og musikk ( praktiske ting) jeg lærer unormalt fort hvis det er noe som interesserer meg, og gjør det veldig bra.

 

Etter jeg begynte på medisin (3 år siden) og itillegg jobbet med meg selv og ta riktige valg. Så har jeg fått det mye bedre. Før tenke jeg at ingenting i livet kan jeg få til. Men nå har jeg fått følelsen av at jeg kan få til det jeg vil. Jeg vil ihvertfalv gi det en sjangse.

 

Jeg meldte meg da på voksenopplæring. Det er gratis. Da kan man ta teorien til fagbrev iforkjellige fagyrker. Jeg gikk på barn og ungdoms arbeider. Jeg er også veldig interessert i psykologi og leser mye og har lært en god del av å lese selv. Det er interresant å jobbe med mennesker. Jeg liker meg veldig godt i barnehage. Da får jeg brukw alle mine evner og energien min. Men jeg tenker ofte på om det er andre muligheter med større utdannelse.

 

Men jeg vet ikke. Vet ikke om hode hadde orket det. Jeg kan ha gode perioder og dårlige perioder. Jeg er trøtt nå. Så jeg vet ikke om det er noen sammenheng i dette.

 

Veldig sterkt av deg å ta opå fag igjen, er det ikke vanskelig?

 

 

 

Anonymous poster hash: 0520c...f95

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også gode og dårlige dager. Det er så mye å konsentrere seg om. Jeg har i tillegg til ADHD mye annet som jeg sliter med, blant annet gjeldsproblemer, høy husleie og ingen fast arbeid. Så akkurat det å fokusere seg på skolen nå synes jeg er bare tull. Derfor har jeg tenkt en stund nå på å la det ligge i en periode til jeg har klart meg gjennom denne perioden. Men det er flott at du har satt deg plan og faktisk gått mot det. Det er jo helt fantastisk. Bare tenk hvordan det hadde vært uten medisiner? Jeg synes selv livet er mye hyggeligere nå enn det det var før medisinene. Men jeg begynte jo i sommer, og er så og si i prøveperioden fortsatt. 



Anonymous poster hash: bbc85...65f
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Off ikke noe gøy med gjeld og husleie 😕.... Har du barn også da? Har du en mann som hjelper til? Bra at du har en jobb og trives med den. Jeg har aldri fått fast jobb selv, er sykt vanskelig. Har kun vært vikar og jobbet mange forkjellige plasser. Egentlig er det tungt å jobbe 100%... blir sliten av for mye sosialt. Trives veldig godt i egent selskap, og ro rundt meg. Liker best å være med få personer om gangen. Føler jeg ikke mestrer det sosiale greiene så godt heller. Føler alle tenker så rart. Føler de fleste er litt "dumme" og treige...😮

 

Medisinen har hjulpet meg litt, men mest av alt er det mental trening som har hjulpet meg. Da mener jeg at jeg har forandret måten jeg tenker på og bare gjort ting jeg egentlig ikke tørr/vil eller tror jeg klarer. Jeg har fikset på ting jeg ikke har mestret og jeg jobber forsatt med ting. Da er det kun små forandringer. Og det er det som kan endre livet. Alle valg man tar i hverdagen har en betydning for fremtiden. Små valg.

 

Har vært langt nede etter mye motgang og dumme/triste ting som har skjedd så jeg har jobbet mye med det også. Nå bruker jeg mine vonde opplevelser til å bli min styrke. Trening er nummer 1 for at jeg skal fungere.

 

 

Voksenopplæring var greit å ta. 2 ganger i uken på kveldstid bare i 1 år. Kan jobbe samtidig. Det er lurt å ikke ha for høye krav for seg selv. Begynn å sette noen greie mål først og se om du klarer det. Etterhvert vil du finne ut hva som er realistisk. Men husk at man kan klare alt om man virkelig vil!

 

 

Ett spm: Jeg kan noen ganger få raserianfall. Hvis en som står meg nær sier/gjør noe galt kan jeg vri det til noe negativt. (Kommer ann på humøret mitt og situasjonen) Hvis personen forsetter å stresse meg eller sier noe mer imot meg blir jeg sintere og sintere til jeg mister kontrollen. Da skriker jeg og smeller med dører kaster ting. Mister meg selv... Etterpå er jeg utrolig lei meg og har det veldig vondt. Blir helt utslitt av det.

 

Er det normalt for ADHD? Har du opplevd noe lignende, noen andre?... det er vanskelig å gjøre noe med akkurat det..

 

Anonymous poster hash: 0520c...f95

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Uff da dette hørtes vanskelig ut! Jeg har aldri opplevd noen raserianfall etter graviditeten min. Siste gang var da jeg var veldig sinna på lillebror. Etter det satt jeg og jobbet med meg selv i hele 9 måneder. Jeg har unngått situasjoner som får meg til å tenke negativt og har klart meg fint hittil. Men nå har jeg for ca 3 dager siden økt dosen til 70 mg Elvanse. Og igår skjedde det noe helt uforventet.

 

Jeg har mye stress i hverdagen nå og klarer ikke roe meg. Sover dårlig og spiser dårlig. Så igår fikk jeg et raseriutbrudd jeg ikke har hatt på mange år. Det var problem med kjæresten. Jeg stakk ut av huset uten mobil eller nøkler eller noe og dro til skogen i nærheten(heldigvis var ungen på skolen). ville bare være alene og gråt høyt midt i skogen. Før det sendte jeg mange tekstmeldinger til kjæresten som er veldig sårende. Kan hende medisinen har mye å si med tanke på dette utbruddet. Men tenker også at han har skylda i det. Jeg har mye stressende faktorer i livet og har så mye å tenke på i løpet av en dag, jeg blir sliten av medisinutprøvingen og føler at jeg mislykkes selv med medisinen. Så skal han komme å gjøre det verre for meg! Blir helt gal av det. Jeg har også sagt til han på forhånd at han får spare meg for hans menninger og følelser i den nærmeste perioden, på grunn av et prosjekt. Etter lørdagen står han fritt til å si og gjøre hva han enn måtte ønske. Hvem som helst kunne klart det. Jeg har jo bare 3 dager igjen på meg, og dette stresser meg så innmari. Igår ble bare hele dagen bortkastet. Var i dårlig humør hele dagen og endte opp med at jeg drakk meg full til jeg falt i søvn.

 

Føler med deg du med innlegget over og håper at du klarer å bearbeide dette problemet. Jeg synes alle mennesker kan kontrollere seg hvis de selv ønsker og vet at de kan. Men noen av oss har vansker med å tenke på hvordan man i det hele tatt kan begynne. Jeg tror grunnen til at jeg klarte å bearbeide det selv før i tiden, er fordi jeg for det aller første var gravid( har lest flere ganger at kvinner med ADHD får ikke ADHD symptomene under graviditeten) tror det er derfor jeg kunne samle tankene mine et sted og legge et plan på hvordan jeg kunne gå frem. Og at jeg i tillegg leste meg frem til det. Sånne bøker kan du få over alt i vanlige biblioteker i nærheten av der du bor. Skrevet av norske pedagoger og psykologer. Du kan også ta kontakt med noen profesjonelle der ute. Eneste du må ha i baktanken, er at slike behandlinger tar tid. Altså du må ha tid til å først få tillit til personen som skal hjelpe deg, så tålmodighet til å følge deres råd og til å feile. Fordi du ikke kan få til noe ved første forsøk. Uansett ønsker jeg deg lykke til med hva enn du skulle gjøre!



Anonymous poster hash: bbc85...65f
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...