Gå til innhold

Hva slags forhold har du til din mor? Har dere ett nært forhold?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Har det alltid vært nært ? Vi kranglet noe vanvittig når jeg var tenåring.Men i dag har vi et bra forhold.



Anonymous poster hash: b404b...eab
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Dårlig forhold. Mamma hadde mye angst og depresjoner helt fra jeg var barn. Det gikk mye utover meg og jeg taklet det dårlig. Flyttet hjemmefra da jeg var 15 år og omsider ble jeg fro fra mamma sin sykdom.

Snakkes innimellom på telefonen og sees maks 1 gang i året.

 

Anonymous poster hash: 25b9a...e05

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg var tenåring så kranglet vi helt enormt å hun var den eneste som fikk meg så sint at det svartnet for meg.

Etter jeg flyttet ut har vi fått ett mye nærmere forhold å jeg forteller hun ganske mye egentlig.

Føler faktisk at jeg ikke hadde klart meg uten hun i livet mitt..

 



Anonymous poster hash: 3ce45...ce7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nr 2 Hvordan gikk det utover deg at moren din hadde angst å depresjon? 

Har det samme .Og det er ikke bra.



Anonymous poster hash: b404b...eab
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et svært distansert, men for så vidt høflig, forhold.

 

Hun burde ikke hatt barn. Jeg ønsker ingen nær relasjon med henne. Hun later ikke til å ha noe ønske om det med meg eller min familie heller. Vi møtes et par ganger årlig, sender noen tekstmeldinger om praktiske ting kanskje fire-fem ganger årlig.



Anonymous poster hash: dac40...042
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan kan dere ha så dårlig forhold.Dere har jo vokst opp med mammaen deres? H va har de gjort for som er så ille?

Er mammaene deres bare ressurssvake ,eller er det oppgåeende folk også?



Anonymous poster hash: b404b...eab
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hadde aldri et nært forhold til mamma i oppveksten. Husker henne ikke som en mor jeg satt på fanget og koste meg med. Husker ikke at hun noensinne sa hun var glad i meg.

 

I fjortistida og da foreldrene mine skilte seg eskalerte det og vi kunne knapt omgås. Jeg bar frustrert for at hun aldri forsto og hun avskrev meg som å være ute av kontroll. Null forståelse.

 

Etter jeg fikk barn har vi fått et bedre og mer positivt forhold. Jeg ringer henne mer og vi har em fin tone. Men jeg kjenner enda jeg ikke har glemt hvordan hun var mot meg da jeg trengte henne som mest og jeg kan i visse situasjoner se glimt av den mamman jeg ikke likte.

 

Men hun liker ikke å snakke om ting og tar fort ting for personlig. Hun forstår ikke at jeg prøver å snakke med henne for å løse opp i ting og se fremover. Hun tar det som kritikk. Så jeg har sluttet og prøve å snakke med henne, men føler jef har blitt den voksne som må se gjennom fingrene med tinf. For jeg er glad i henne og vil barna skal ha et fint forhold til bestemor.

Men jeg er ganske lei av kameler for å si det på den måten ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nr 2 Hvordan gikk det utover deg at moren din hadde angst å depresjon? Har det samme .Og det er ikke bra. Anonymous poster hash: b404b...eab

Det la begrensninger på livet mitt i form av å aldri kunne ha med venner hjem og at jeg ofte måtte gjøre foreldreoppgaver som å handle, gå i banken, ta telefoner, vaske, lage mat, smøre matpakker etc. Mamma deltok aldri på fritidsaktiviteter eller avslutninger. Å aldri ha mamma der når det var håndballkamper, på avslutninger, som kunne delta og var med opplevde jeg som veldig trist. Hun hadde humørsvigninger, var uforutsigbar, mye trøtt og gråt endel. Jeg lærte meg fort at jeg måtte ta vare på både henne og meg selv.

Det var som om jeg var mamma og hun var barnet.

Fikk liksom aldri en relasjon til mamma. Vi levde i samme hus, men hun levde mest i sin egen verden der alt dreide seg om henne og hennes lidelser.

 

.

 

Anonymous poster hash: 25b9a...e05

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Hvordan kan dere ha så dårlig forhold.Dere har jo vokst opp med mammaen deres? H va har de gjort for som er så ille?

Er mammaene deres bare ressurssvake ,eller er det oppgåeende folk også?

 

Anonymous poster hash: b404b...eab

 

Det er vel nettopp fordi jeg har vokst opp med henne vi har en så dårlig relasjon. Jeg kjenner mange andre som står meg nærmere.

 

Hun er nok psykisk syk, skjønt hun har aldri vært hos noen lege for det. Hun var ekstremt uforutsigbar og skremmende som omsorgsperson, og jeg har brukt en hel del tid i terapi for å forsone meg nok med oppveksten til at jeg nå er noenlunde likeglad med henne. Før var jeg bitter, rasende og i sorg samtidig, det var langt mer slitsomt.

 

Utad fremstår hun og min far som oppegående, noenlunde ressurssterke mennesker. Driver en liten familiebedrift, har omgangsvenner, deltar i sosiale lag, sysler med litt lokalpolitikk osv.

 

Anonymous poster hash: dac40...042

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Hvordan kan dere ha så dårlig forhold.Dere har jo vokst opp med mammaen deres? H va har de gjort for som er så ille?

Er mammaene deres bare ressurssvake ,eller er det oppgåeende folk også?

 

Anonymous poster hash: b404b...eab

Mamma er en svært oppegående dame. Men hun har aldri vært noe "følelesemenneske".. Og det har vært sårt for meg. Og når årene går og det dukker opp vankelige ting, og man knapt får et klapp på skulderen og aldri oppmuntrende ord.. Da kan det sette sine spor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke et nært forhold.

Hun er verdens snilleste menneske, men hun har liten interesse av barn og barnebarn. Hun synes både barn og barnebarn er kjedelig inntil de er store nok til å være vennine med henne. Men det vil hverken barna eller barnebarna. De vil ha en mor/mormor.

Hun stiller opp hvis man spør, men det vises på hele henne at hun kjeder seg og da frister det lite å spørre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en fantastisk mamma <3

Hun har alltid vært der 100% for meg. Nå også for barnebarna. Er så utrolig takknemlig for alt hun gjør og er! Mamma er en stor del av livet vårt!

 

Som tenåring kranglet vi mye!! Jeg var så sint på henne! Men heldigvis er det bare en fase ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har et veldig nært forhold til mamma. Kan prate om alt med henne. Jo vi har hatt våre krangler, diskusjoner, men det går ikke lenge før vi blir venner igjen. Har alltid vært der for meg, stilt opp når jeg har hatt behov. Er nå ei fantastisk bestemor som elsker barnebarna:-)

Vi bor ikke så veldig langt unna hverandre, vi har jentekvelder med god mat og drikke, ute på teater og konserter sammen. Reiser gjerne sammen på jentetur.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Har et veldig nært forhold til mamma'n min, har alltid hatt det :) De første 5 årene mine var det meg, mamma og mormor, før mamma traff pappa og jeg fikk søsken. Mamma har pratet med meg om alt siden jeg var baby og det er blitt naturlig for meg å kunne ty til mamma om det er noe, kan prate med henne om alt :) Noe privat lar jeg være riktignok, hun trenger ikke vite alt ;) Har, i mine øyne, den beste mamma'n i verden :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt Ok forhold.hun er ekstremt selvdyrkende og jeg var nok det barnet "for mye"..hun var mye borte i barndommen min,noe som har preget meg endel.jeg har distansert seg selv for min egen del

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma er en av mine beste venninner :) <3 Hun har alltid forstått meg, og så på meg med en gang det var noe galt. Husker ikke at vi har hatt noe spesielt kos/klem-forhold, men hun har alltid vært der. De var opptatt av at familien skulle lage gode minner sammen, og holdt på rutiner som felles måltider osv. Dette gjorde oss nok nærmere. Med en gang jeg fikk barn ønsket jeg å flytte nærmere foreldrene mine. Og i dag møtes vi omtrent daglig :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke spesielt nært nei.

 

Hun er litt for mye styrt av sin sosiale angst og tidvise depresjoner. Selv om hun nok er omsorgsfull blir det på en veldig selvsentrert måte fordi hennes psykiske problemer kommer i veien for henne.

 

Vi sees kanskje en gang i måneden og snakkes på telefonen kanskje to ganger i måneden. Alltid jeg som ringer, alltid jeg som drar til henne.

 

Tvinger jeg frem at hun kommer hit sitter hun ytterst på sofaen og venter på at hun kan dra hjem til sin trygge hule igjen. Null interesse av barnebarna.

 

Anonymous poster hash: 0c4cc...6da

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri kranglet med min mor. Snakker med henne 2-3 ganger i uka. Møtes med ujevne mellomrom og tilbringer ofte en del av ferier sammen med dem. Er selv over 40 år og har heldigvis verdens beste mor!



Anonymous poster hash: 2c23f...be8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde jeg svart på denne tråden for tre- fire år siden, hadde jeg skrevet at min mamma var min nærmeste venninne og verdens mest fantastiske bestemor. En jeg kunne komme til med alt jeg hadde på hjertet, som lyttet og hjalp og som vi tilbragte mye tid med. Jeg og mine søsken hadde en flott oppvekst, med gode og kjærlige foreldre. Alt endret seg for omtrent fire år siden, når pappa forlot mamma. Det var ingen ny dame inne i bildet, han var bare sliten og lei og uten følelser for min mor. Nå er min mor en bitter, selvsentrert og ufordragelig person som jeg ikke prater med mer enn høyst nødvendig. Hun klarer ikke snu tankegangen sin, klarer ikke å komme videre i livet og finnes ikke interessert i å høre om verken barnebarn eller egne barn. Min bror har kuttet henne fullstendig ut. Det er kjempetrist men hun suger energien totalt utav folk.. Har prøvd alt vi kan for å hjelpe, men når vedkommende ikke vil ha hjelp, bare sitte og sverte andre mennesker, så har man ikke mer å tilby..

 

Anonymous poster hash: 2374e...1e2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før jeg fikk barn ville jeg svart at jeg hadde et godt forhold til min mor. Men de siste årene har hun vist at hun ikke stiller opp når jeg trenger, skjelt meg ut og stengt meg ute i perioder av livet hvor jeg trengte henne som mest.

 

Nå snakker vi sammen når resten av familien også er samlet. Jeg registrerer ellers at det kan gå måneder uten at vi snakker sammen hvis ikke jeg kontakter henne. Hun kommer aldri hjem til oss (bortsett fra bursdagene til barna).

 

Trist, men jeg har lært meg å leve med det..

 

Anonymous poster hash: d7f19...85b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har verdens snilleste mamma. Hun stiller opp for begge ungene sine, hun passer baebarnebarn og hjelper med det meste. Vi bor ved siden av hverandre så vi ses hver dag.

 

Hun er rett og slett fantastisk.

 

Anonymous poster hash: 068f6...bbc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma er den som har lært meg om ubetinget kjærlighet, raushet med andre og om hvordan finne glede i de små tingene i livet. Frem til de seneste årene ha vi hatt et nært forhold. Jeg er uendelig glad i henne, men hun har store vansker med å godta at jeg har utviklet meg i en spirituell retning, selv om jeg aldri har prakket dette på henne. (På dette området er hun ikke så raus ;) )

Jeg håper at vi finner ut av det. Jeg må godta at hun tar avstand fra en side ved meg jeg håper at hun vil slutte med å være sint.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma var den beste mammaen i hele verden, og jeg håper på og få ett like bra forhold til mine barn når de blir tenåringer og voksene, jeg kunne snakke med mamma om alt!

 

Hun døde før jeg fikk barn, men min pappa har giftet seg på nytt ( han og mamma var skilt) og jeg har ett mor/ datter forhold til min "ste"mor, hun behandler alle likt og mine barn er hennes barnebarn 100%.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har verdens snilleste mamma. Hun stiller opp for begge ungene sine, hun passer baebarnebarn og hjelper med det meste. Vi bor ved siden av hverandre så vi ses hver dag.

 

Hun er rett og slett fantastisk.

 

Anonymous poster hash: 068f6...bbc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...