Gå til innhold

la han gå eller prøve?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Dater en mann som er 40. Jeg er 33 og har et barn på 8. Vi er i startfasen, men har det så gøy sammen! Ikke sex enda, men kyssing og koser oss i hverandres selskap. Så sa han en dag at han var usikker på om han klarte dette med at jeg har barn. Han ønsker barn selv, og sa også at han skjønte at muligheten for at han finner ei uten barn er liten. Vi møttes for å prate ut om dette. Jeg har forståelse for at det ikke er så lett for han heller. Han er snill og mener ikke noe vondt med dette. Har heller ikke møtt barnet enda. Da vi møttes så endte det med at han ville møtes igjen likevel fordi vi har det så fint sammen.

 

Jeg har ingen hast, og tror han også trenger tid. Jeg sa vi kan ta det rolig og at barnet mitt kan han møte som vennen til mamma når han er klar for det. Det er ingen hast med det. Jeg liker han, men er selv usikker på om han er en venn, eller om kjemien er så fantastisk at han er han jeg har ventet på. Vil derfor gi det litt mer tid. Hva hadde dere gjort?

 

Anonymous poster hash: 8024f...81c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg hadde droppet ham. Når en mann som enda ikke har møtt barnet ditt og ikke vet hvordan barnet er allerede har problem med barnet, er det ingenting å samle på. Og nei, de fleste menn blir ikke klare for barn, seriøst forhold, samboerskap osv senere hvis de nå sier at de ikke er klare. De fleste blir aldri klare hvis det ikke er den rette. Med den rette bruker ting å løse seg av seg selv og man anser ikke alder, antall barn og andre faktorer som hindring. Han er ikke forelsket nok i deg.



Anonymous poster hash: cef62...ad6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

min ektemann hadde samme tanker rundt dette, jeg hadde en unge på 5 da vi traff hverandre. Jeg tenker at det er BRA at denne mannen tør å snakke åpent med deg rundt dette for det skal ikke være lett å gå inn i et forhold hvor en av partene har barn fra før. Forholdet er tvunget til å bli mer alvorlig, om man ser for seg en fremtid hvor man bor sammen, og kanskje får barn sammen etterhvert. Det er da, slik jeg ser det, umodent å ikke reflektere over utfordringer rundt dette, og kanskje være redd for hvordan det blir?

 

Min mann og jeg snakket sammen om disse utfordringene og jeg var krystallklar på hva jeg forventet av han i forhold til barnet og hva jeg forventet av han om vi skulle ha en fremtid sammen. Så sa jeg også at jeg har barn fra før, så et forhold mellom oss ville alltid være preget av det, fordi min mann ville alltid stille i andre rekke for meg, ettersom barnet og barnets behov kommer først. Dtte måtte han forholde seg til, og jeg gav han tid til å tenke over hva han ville.

 

ungen og mannen traff hverandre først som venner og etter ca 1 år ble han introdusert som en kjæreste. Det har gått utrolig bra, og vi er nå gidt og har fått et barn til. Min mann behandler ungen jeg hadde fra før som sin egen, og er med på alle mulige aktiviteter.Så mitt råd er ikke "dropp han" men "hør på han og vær tydelig på hva du forventer". Lykke til :)

 



Anonymous poster hash: d36ca...76b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Jeg hadde droppet ham. Når en mann som enda ikke har møtt barnet ditt og ikke vet hvordan barnet er allerede har problem med barnet, er det ingenting å samle på. Og nei, de fleste menn blir ikke klare for barn, seriøst forhold, samboerskap osv senere hvis de nå sier at de ikke er klare. De fleste blir aldri klare hvis det ikke er den rette. Med den rette bruker ting å løse seg av seg selv og man anser ikke alder, antall barn og andre faktorer som hindring. Han er ikke forelsket nok i deg.

 

Anonymous poster hash: cef62...ad6

 

Ikke enig! Det kan være snakk om en mann som vil være sikker før han involverer seg med barnet og fornuftsmessig er det da virkelig bedre at han innser at et stebarn er potensielt vanskelig enn at han hiver seg inn i det uten å tenke. Da jeg var alene med datteren min ble jeg langt mer skremt av ham som omtalte seg som "pappa" før han hadde møtt barnet og som sa at han ikke kunne se noen utfordringer ved å være sammen med noen med barn enn av ham som brukte tid på å finne ut av om han orket å involvere seg med en annens barn.

 

For meg er usikkerheten alltid der, har aldri opplevd å være 100% sikker. Det at du selv er usikker kan dermed være helt normalt eller det kan være et uttrykk for at dette faktisk ikke er det helt store. Det er det bare du selv som vet.

 

Hva risikerer du med å gi det litt mer tid? Tenker du at du gjerne vil etablere deg med en annen og at det å gi ham tid, kan kaste bort tiden du ellers kunne brukt på å finne Mannen med stor m?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, jeg tenker helt som dere to siste. Han er villig til å gi det en sjanse med meg. Om det varer to uker eller to år vil jeg egentlig ta sjansen på. Hva om det varer livet ut?

 

Anonymous poster hash: 8024f...81c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dater en mann som er 40. Jeg er 33 og har et barn på 8. Vi er i startfasen, men har det så gøy sammen! Ikke sex enda, men kyssing og koser oss i hverandres selskap. Så sa han en dag at han var usikker på om han klarte dette med at jeg har barn. Han ønsker barn selv, og sa også at han skjønte at muligheten for at han finner ei uten barn er liten. Vi møttes for å prate ut om dette. Jeg har forståelse for at det ikke er så lett for han heller. Han er snill og mener ikke noe vondt med dette. Har heller ikke møtt barnet enda. Da vi møttes så endte det med at han ville møtes igjen likevel fordi vi har det så fint sammen.

 

Jeg har ingen hast, og tror han også trenger tid. Jeg sa vi kan ta det rolig og at barnet mitt kan han møte som vennen til mamma når han er klar for det. Det er ingen hast med det. Jeg liker han, men er selv usikker på om han er en venn, eller om kjemien er så fantastisk at han er han jeg har ventet på. Vil derfor gi det litt mer tid. Hva hadde dere gjort?

 

Anonymous poster hash: 8024f...81c

 

Min samboer var usikker når vi traff hverandre for to år siden, hadde da et barn på fire år, han barnløs. Når de ble kjent ble saken en helt annen! vi har et felles barn nå også. Han fikk litt "pes" og ble kalt for "pappa xxx" på tull av vennene og de spøkte om at nå ble han stefar og blabla. Men vi er bare i midten av tjueårene da, og en mann på 40 bør da ikke forvente at damer flest på hans alder skal være barnløse? Han innser jo dette selv :- ) Ville nok ha funnet meg en mann som er glad i unger, men absolutt et pluss om han er barnløs. Er glad for at det "kun" er min og våre barn her i hus, ikke mine, dine og våre.

 

Anonymous poster hash: 69481...340

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

I går var det tråd fra ei som skrev at hennes samboer gjennom 2 år som hun datet i lang tid før de flyttet sammen nå plutselig ville ut av forholdet fordi han ikke trivdes i rollen som stefar. Hadde aldri tatt sjansen på en mann som tviler, alt for stor risiko å ta.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ikke det negative i det, men han er jo ærlig. Han sier jo at han vet han ikke kan forvente noe annet, og ombestemte seg. Nå er det mer jeg som er usikker.

 

Anonymous poster hash: 8024f...81c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes han høres reflektert ut! Jeg hadde det på samme måte med mannen min, han hadde en sønn på 4 år fra før. Jeg måtte ha ekstra tenkepause for å gå inn i forholdet, fordi det blir mer alvorlig med en gang. Og jeg hadde behov for å vite om jeg kunne klare det. Og det hadde INGENTING med at jeg ikke likte barn!!!! Men å gå inn i en oppsplitttet familie med dine, våre ekser, samarbeid... Ergo; høres ut som en fornuftig mann som ikke bare stuper inn i noe som faktisk er veldig viktig å ta hensyn til!



Anonymous poster hash: 0f5da...e19
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde han vært 28, hadde usikkerheten vært både naturlig og forventet, men en mann på 40 burde være mer moden og trygg enn som så. Jeg hadde lurt på om han var en forvokst guttunge. Særlig siden han vil ha barn (type en gang). Og siden han vakler pga dette. Voks opp, tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En mann på 40 skjønner kanskje at livet med barn ikke bare er en dans på roser...

 

Dersom han ikke er spesielt vant til barn, så er d så klart ukjent, skummelt farvann.

 

Men mannen virker jo åpen og ærlig, han SIER d jo til deg, hvilket betyr at han tenker seriøst på d!

 

Han må jo få venne seg til tanken på et nytt liv ;)

 

Elsker han deg og vil satse på deg, etterhvert, så tror jeg nok barnet faller naturlig inn.

 

Lykke til :)

 

Anonymous poster hash: c2922...6c3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...