Gå til innhold

Helikopterbesteforeldre


Mira Tander

Anbefalte innlegg

Jeg leste en artikkel på Facebook her om dagen om helikopterforeldre og andre slags foreldre med morsomme titler som alle har det til felles at de åpenbart ødelegger ungene sine med omsorg og bortskjemming. Jeg har lest utallige sånne, så jeg bet meg ikke spesielt merke til denne. Det sto ingenting der som jeg ikke har lest mange ganger før.


Men idag hadde jeg en diskusjon med min mor om oppdragelsen av min eldste datter, og da husket jeg plutselig på denne, og jeg innså at midt oppi alle disse flotte artiklene om foreldre som er så moderne og ressurssterke at de nesten ikke strekker til lenger, så er det én artikkel jeg aldri har lest. Det er den om helikopterbesteforeldre.


Misforstå meg rett; jeg elsker foreldrene mine og er kjempeglad for at jeg fikk akkurat de, men som besteforeldre så synes jeg av og til at de er ganske teite. Faktisk ganske slemme, til og med. De er teite og slemme fordi de er så snille. Og jeg nekter å tro at jeg er alene om å tenke akkurat det.


Situasjonen er nemlig sånn at datteren min som jeg elsker over alt på jord er en ufyselig drittunge! Ikke nok med det; hun har vært en ufyselig drittunge det meste av sitt sekstenårige liv. Og jeg er villig til å påstå at mine elskede foreldre må ta sin del av skylden for det. Når hun er i det rette hjørnet er hun både morsom, hyggelig og omsorgsfull. Så lenge hun får det som hun vil. Og det er hun jo vant til. Datteren min har nemlig alltid fått det som hun vil, og hun har aldri manglet noe. Det er min feil, det er besteforeldrenes feil og det er samfunnets feil. 


Vi er så ressurssterke, så oljerike og navlebeskuende som samfunn at det er til å bli kvalm av. Ungene våre har alt de kan drømme om, verdsetter ingenting av det og kjeder seg forferdelig.


Da jeg vokste opp så hadde ikke foreldrene mine det så fett økonomisk. De hadde studielån, huslån, noen ekstra lån og en sofa som de hadde arvet av mormor. I tillegg var de to, de var trygge og kjærlige og gjorde så godt de kunne. Jeg hadde ikke alle de nyeste lekene eller de mest moderne klærne, og vi kjørte rundt i en bil som var så gammel at den var den eneste i sitt slag i byen, selv om faren min hadde to jobber og sleit rævva av seg for å få endene til å møtes. Men de var så forbannet gode foreldre, døren var alltid åpen for ungene i nabolaget, og jeg merket ikke at moren min var mer kreativ enn Picasso på kjøkkenet for at vi ikke skulle måtte spise pølser og spagetti hver eneste dag. Det var det de hadde råd til. Så fikk faren min lederjobb, studielånene ble banket ned og huset begynte å nærme seg nedbetalt. De fikk mer å rutte med. Mens jeg og søsteren min, vi hadde akkurat begynt på utdanning og hverdagsmas. Vi fikk barn omtrent samtidig og hadde omtrent det samme i studielån. Det var altså ikke alt vi hadde råd til å kjøpe til ungene våre. 


Faren til den eldste datteren min var lite synlig. “Stakkars unge som nesten ikke har en far”, sa moren min. Han slet med sitt og ante virkelig ikke hvordan man skal være pappa. Jeg var alene om alt, både den første tannen, det første skrittet og første gang den lille jenta satte seg på rompa i butikken og skreik; “Jeg vil ha!” Jeg telte til hundre, tok ungen under armen og bar henne i bilen. “Klart bestemors lille prinsesse skal få” smilte moren min og sprang sporenstreks til butikken. Siden fortsatte de å overkjøre meg som forelder. “Vi kan passe tulla så du får en frihelg, du ser så sliten ut. 


Og jeg VAR sliten. Jeg var utmattet. Jeg hadde studier, barnehageregninger og en unge i trassalderen. Pluss en diger haug med klesvask som ventet når hun endelig hadde lagt seg. Takknemlig sendte jeg ungen avgårde og gikk i koma. Rakk så vidt å hente inn litt sårt etterlengtet søvn før jeg gikk løs på husarbeidet. På søndagen kom den lille tulla mi hjem. Med Bergansjakke, nye sko og dukkevogn. Akkurat den dukkevogna jeg hadde krysset av i Briokatalogen som julegave til datteren min.


Og sånn holdt vi på. Jeg spinket og sparte, foreldrene mine kjøpte. Jeg satte grenser, foreldrene mine brøt dem. 


“Mamma du er slem”, sa seksåringen min da hun ikke fikk Furby (noen som husker de helsikes snakkende pelsdottene som kostet halve strømregninga og som ALLE ungene i barnehagen måtte ha om de skulle være noe tess?)


Så hun ringte til mormor. Og mormor kom. Det samme gjorde Furbyen.


Jeg husker blikket faren min sendte meg da jeg holdt ungen min hjemme fra en bursdagsfest fordi hun knuste en kopp fordi hun ikke fikk til å ta på seg strømpebuksa. Det er mulig jeg ikke ville gjort det samme valget idag, men det var et valg jeg tok, som ung, sliten og uerfaren mamma som prøvde å sette grenser når jeg egentlig ikke hadde peiling på hva jeg holdt på med. Grenser som til stadighet ble overkjørt av mine ressurssterke foreldre. 


Jeg burde protestert, selvfølgelig burde jeg det. Jeg konstruerte lange taler om kveldene når jeg hadde lagt meg, om hva jeg skulle si til dem. Men når jeg sto der klar så fikk jeg selvfølgelig tidenes jernteppe. De var jo så snille, de ville oss jo bare godt.


Jeg er den første til å være enig i at barn må få lov til å skjemmes litt bort av besteforeldre, jeg er da barnebarn selv.  Men det må da være mulig å gjøre dette uten å vrake foreldrenes integritet overfor ungene. Jeg tror jeg hatet moren min hver gang jeg ba datteren min rydde rommet sitt og hun ringte til bestemor og sa at mamma var sur, og bestemor poppet opp som troll av eske med softis og hjalp henne å rydde. Jeg innrømmer at jeg gråt mine modige tårer da jeg avbestilte sommerferien fordi foreldrene mine hadde avtalt med fjortenåringen min at hun skulle være med dem til Sverige akkurat i det tidsrommet vi hadde planlagt å reise.


“Vi behandlet deg og søsteren din akkurat likedan og det ble da folk av dere”, sa moren min da jeg forsiktig ymtet frampå at jeg syntes de var i overkant ettergivende. 


Nei mamma, dere gjorde ikke det. Jeg er sikker på at jeg og søsteren min ikke fikk plukke alle rosene av marsipankaka eller bestemme hva bestemor skulle kjøpe på butikken. Da tror jeg nemlig ikke det hadde blitt folk av oss. Det verste av alt er at de behandler den yngste datteren min annerledes. Når hun ble født hadde jeg nemlig en mann som fungerte og vi hadde begge gode jobber og begynte å se en ende på gjeld og studieslit. Dessuten var vi to, både om smilene og kosen og spytørking og nattevåk. Vi var også to om å sette grenser, og det funker kjempefint. Med den minste. Har mamma bestemt noe, så er pappa enig, og omvendt. Når mamma er så sinna at hun vil lage hakkemat av ungene, sier pappa: ”Sett deg du, jenta mi så tar jeg dette”, og selv om han ikke alltid gjør det jeg ville gjort så tar han ansvaret, han gjennomfører og han vet at han har min fulle støtte. Det er jo han jeg har å takke for at jeg ikke har kastet ungene ned fra verandaen! Vi støtter hverandre, og vi er enige om det mest grunnleggende. Og den minste aksepterer. Men den største smeller med dørene og løper til bestemor. 


Søsteren min slipper dette. Hun er eldre enn meg, har vært gift med samme mann hele tiden og viktigst av alt. Hun satte foten ned fra første dag. Hun måtte riktignok kaste moren min ut på trappa sammen med den nyinnkjøpte kjeledressen, men hun og mannen har i det miste fått oppdra ungene uten innblanding fra besteforeldre. Nå er det jeg som får høre hvor streng og urettferdig søsteren min er og hvordan ungene lider under regimet hennes med sydentur bare annethvert år og én Playstation på deling. Jeg er så misunnelig på storesøsteren min. Barna hennes er høflige og vanlige ungdommer. Vi omgås mye med dem. Bortsett fra den eldste datteren da, for hun er sjelden med. Hun føler seg så utenfor. Naturligvis, i flokk lar de seg ikke herse med!


Idag fikk bestemor virkeligheten rett i puppen.


“Makan til oppførsel på den ungen”, klaget moren min da hun kom innom i ettermiddag og fortalte at hun hadde overhørt sitt elskede barnebarn hudflette en venninne i full offentlighet på et kjøpesenter. “Du skulle hatt klarere grenser til jenta”, sa hun og stirret bebreidende på meg.


Men kjære mamma: Jeg VET at datteren min er ufyselig og at hun nesten ikke har noen venner på grunn av det. Jeg har sett det lenge og jeg har prøvd å stoppe det. Jeg har bare ikke fått lov. Hver gang jeg har satt en grense så har hun ringt dere og så har dere gått bak ryggen min. Hver gang jeg var så modig at jeg våget å konfrontere dere så ga dere meg det blikket som fikk meg til å føle at jeg var fem år, og sa at dere har da oppdratt unger selv, at jeg ikke må være så streng, at det kan da umulig skade med en is, eller en sykkel eller et svømmebasseng! Men vi har ikke plass til svømmebasseng, og det er ingenting i veien med sykkelen som vi kjøpte pent brukt. Vi vil gi ungene våre andre verdier, mamma. Og jeg tror ærlig talt at de mister noe på veien ved å ikke gå glipp av en eneste ting. Når de alltid får være i fokus og får tilfredsstilt sitt minste vink så mister de evnen til å glede seg over de små tingene, og ikke minst glede seg på andres vegne. Det ser vi dessverre på nært hold med den lille prinsessen som selv bestemor nå begynner å miste tålmodigheten med. “Si meg, har du ikke lært ungen å takke?”, spurte hun meg her en dag da hun kom med enda en gave til datteren min. 


“Jeg har én unge til, mamma”, sa jeg da jeg så øynene på den yngste ungen min som ble forbigått enda en gang.


“Ja men hun har jo TO foreldre”, svarte moren min da.


Jeg elsker foreldrene mine og de har vært flotte foreldre, men jeg håper virkelig at jeg aldri blir som dem når jeg en gang blir bestemor selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Annonse

Bra skrevet :)

Vanligvis orker jeg ikke lange innlegg , men dette var interessant . Og noe å tenke på for alle .

 

Ville kanskje prøvd å nå igjennom til moren og faren din . Kanskje sende de dette som mail/ brev ?

 

Tror ikke det er for sent for den eldste datteren din :) Men det kreves mye jobb fremover :) Tror det er lurt å ta grep nå, for datteren din sin del . Det er nå det begynner vet du :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så veldig bra skrevet :-) Dette skulle du ha sendt inn så det kan offentligjøres. Er så mange som har noe å lære av denne artikkelen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres slitsomt ut, men hvorfor i alle dager har ikke DU stoppet dem før? Aldri i verden om mine foreldre eller svigerforeldre hadde fått skjemt bort ungene mine så til de grader. Hadde gjort som søsteren din.

 

Anonymous poster hash: f873c...e19

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner hvor du vil, men å legge skylden på dine foreldre for at DIN unge er som hun er er feil. Du er moren, det er og har alltid vært ditt ansvar å sette grenser ovenfor din datter og dine foreldre :)

 

Det er du som har gjort feil.

 

Anonymous poster hash: a015e...fa1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres slitsomt ut, men hvorfor i alle dager har ikke DU stoppet dem før? Aldri i verden om mine foreldre eller svigerforeldre hadde fått skjemt bort ungene mine så til de grader. Hadde gjort som søsteren din.

 

Anonymous poster hash: f873c...e19

Hun skriver jo hvorfor... De som har foreldre utenfor normalen vet at det er vanskelig å "stå imot" foreldre.

 

Forøvrig oppfatter jeg ikke at søsteren har gjort noe annerledes, hun hadde en mann, og besteforeldre har kun skjemt bort det barnet som ikke hadde far.

 

Anonymous poster hash: e5d2d...414

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt skrevet! Mine foreldre er også sånn, og jeg ser tendensen hos en av tanteungene mine. Vi bor heldigvis litt unna foreldrene mine, så har ikke så tett kontakt. Men hver gang vi er der er det en kamp mot mamma.

 

Mamma dytter den tredje isen på ungene selv om jeg klart og tydelig har sagt at det holder (før hun gir isen). Likevel blir moren min da skikkelig sur på meg fordi jeg nekter ungene noe hun har sagt de kan få...

 

Jeg får stadig høre hvor streng og urimelig vi er som foreldre (særlig fordi vi er ganske strenge med tv/ iPad og søtsaker) Jeg har blide og fornøyde unger som ikke krever særlig mye.

 

Anonymous poster hash: 3adcb...926

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Dæven, du skriver bra!!

 

Er lett for andre å si at d er din feil, men kjære deg, de har ikke skjønt d!! ;)

 

JEG er en av de som setter ned foten og styrer selv, men skjønner deg faktisk kjempegodt allikevel!

 

Forferdelig å bli 'undergravd' av sine egne foreldre! De mener d selvsagt bare godt, men kjærlighet gjør blind... Så da blir d til at man biter seg selv i rompa :P

 

Så, hva skal du gjøre nå?? Vel, jeg vet ikke! Men håper for jentas del at dere kommer til en ordning...

Hun er alt 16 år, men samtidig er hun kun 16 år! D blir nok folk av henne også ;)

 

Lykke til og klem til deg :)

 

Og du burde definitivt sendt den artikkelen ut i offentligheten!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror jeg skal printe det ut og la mine forledre lese dette. Spesiel mamma.

Jeg er alene med en 5 åring. Jeg prøver å sette grenser, lære han normal høflighet, lære han at man kan ikke få alt man ønsker seg hele tiden.

Min mamma har en tendens til å overkjøre meg.

Senest i går på var jeg å skulle handle vintersko til poden. Inne på senteret fikk han lov til å titte i lekebutikken. Han bruker å være flink og godta et nei når han spør om å få noe. Men i går var min kjære mor med, og han vet at hvis han begynner å grine så bukker min mor under. "Men han kan få av meg da så klart" samme frasen hver gang. Og jeg sa nei. Dette endte med at jeg reiste hjem med ei sur mor og en gutt som var lei seg.

 

Da vi kom hjem så prøvde jeg å forklare at dette går ikke. Jeg setter grenser, sier nei, prøver å lære min sønn at man kan ikke få noe hver gang man er innom en butikk. Han mister fullstendig RESPEKT for meg.

 

Er som deg HI redd for at jeg ender opp men ufyselig unge som tror det bare er å stikke til bestemor og bestefar når han ikke får det som han vil hjemme.

 

Ja, jeg er som deg HI utrolig glad i mine foreldre og har verdens snilleste foreldre.

Jeg er heller ikke vandt med å vokse opp i rikdom. Typisk familie oppvokst på 70/80 tallet. Pappa jobbet mye mens mor var hjemmeværende med 2 barn.

Etter at vi barna har blitt voksne har foreldrene mine fått en romslig økonomi og har kunnet hjulpet oss barna når det har trengtes. Men dette har vært når det gjelder nødvendige ting.

 

Det er ikke det at jeg ikke "unner" sønnen min å bli litt skjemt bort av mine foreldre. Men jeg er redd for at han kommer til å ta det for gitt at han skal få alt og få lov til alt. Det må være en grense for alt.

 

Sikkert mange som sitter og tenker at vi er utakknemmlige når foreldre våre ønsker å bidra.

Nei, jeg er ikke utakknemlig. Jeg setter pris og er evig takknemlig for mye av hjelpen jeg får av mine foreldre. Men alt må vel ikke koste penger.

Jeg vet at min sønn setter like mye pris på "guttetur" med bestefar. Men kakao i sekken ved et fiskevann.

Eller med bestemor på bærtur i skogen eller bollebakedager. Det er dette han snakker om hjemme her. Ikke om lekebil nummer "ørtehunder" som er populær i en halvtime, som blir slengt i lekekassen og glemt.

 

Jeg husker selv fra min barndom. Det å overnatte hos bestemor og bestefar. Sitte lengre opp om kvelden å spille kort. Få hjemmelaget blåbærsaft og kjeks. Barndomsminner som kan være å fine å gi barna uten at det skal koste penger. Uten at det skal gi foreldrene stemplet som slemme og dumme fordi man ikke får det som man vil.

 

Besteforeldre er bra å ha i livet til barna, men husk de skal kunne respektere foreldrenes oppdragelse!

 

 



Anonymous poster hash: 06584...9cc
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt innlegg, og ikke minst en fattig trøst til oss som har besteforeldre som gir blanke faan og aldri bryr seg eller stiller opp.

 

Anonymous poster hash: 8d906...9f2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig godt skrevet.

 

Ser de samme tildensene hos svigermoren min, men etter tydelig beskjed fra mannen og samarbeid med svigerfar går det litt bedre.

 

Blir spennende å se til jul om ungen får 1 stor gave og 100 smågaver fra svigermor "for det er jo bare småting".

 

 

 

Anonymous poster hash: 13e40...c79

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skriften var for liten og teksten uten avsnitt, så dette ble veldig vanskelig å få lest.



Anonymous poster hash: 6dcb2...85b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et veldig bra innlegg om besteforeldre som begår overtramp i form av bjørnetjenester!

 

Noen besylder deg for å ikke sette foten ned, men det skjønner jeg ifht den situasjonen du var i. Den eldste er bare 16 og kan enda realitetsorienteres - gjerne i samarbeid med besteforeldrene.

 

Lykke til!

 

(PS! Det hadde vært fint med avsnitt og litt større skrift)



Anonymous poster hash: 30fec...52f
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bra skrevet men litt slitsomt med så tett skrift :) Jeg hadde gjemt tlf så jenta ikke kunne ringe besteforeldrene og klage :P

 

Anonymous poster hash: 09e22...e6b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig bra skrevet!

 

Og veldig likt min situasjon med mine foreldre og min eldste sønn. Jeg endte med å flytte langt unna dem en periode og da jeg kom tilbake hadde det blitt litt bedre. Nå er de mye reddere for å gjøre overtramp, heldigvis! Det er forferdelig å prøve og oppdra et barn som får verdens største sympati fra besteforeldrene så fort mamma er litt sint.

Jeg husker så godt da eldste barnet var yngre og veldig krevende. Jeg trengte sårt avlastning og foreldrene mine stilte opp. Men tilbake søndag kveld fikk jeg en grusom liten djevelunge som ville bli behandlet som en prins. Så vinninga gikk opp i spinninga og avlastningen som var deilig der og da ga oss tusen ganger mer jobb da barnet kom tilbake. Dette så aldri mine foreldre.

 

De fortsetter forøvrig nå. Det er bare et år siden vi skulle til Oslo for å se på Annie på teater. Min tanke var naturligvis at det skulle være fokus på selve turen og teateret. Vise hvor hyggelig vi kan ha det sammen og hvor fint det er med teater. Men mine foreldre klarte å få hele turen til å handle om å kjøpe leker. De tok oss med inn i lekebutikk og hintet om at barna kanskje kunne få leker etterpå. Vi gikk på teater og ut og spiste, men barna mine kunne jo bare fokusere på lekene de (kanskje) skulle få. Når mormor sier kanskje, så betyr det ja. Resultatet var at barna maste og spurte, spurte og maste. Og de fikk leker samtidig som foreldrene mine kommenterte hvor masete de barna mine er!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...