Det er vanskelig...

[Anonym bruker]

Min nye kjæreste (vært sammen i ett år nå) har en fin liten datter på to år.. Problemet er at det er så mye tull med eksen.. Hun ringer hele tiden, bryter alle avtaler i fht samvær. Vi får beskjed på fredagsformiddag at jenta må være hos oss. Jeg har barn i fra før av, og liker at ting er i rutiner. I tillegg blir jeg så irritert av at kjæresten min ikke kan sette ned foten, men alltid føyer seg. Han blir overkjørt hele tiden. I det siste har hun begynt å true med at hvis ikke han gjør som hun sier, så vil hun gjøre samvær mye vanskeligere. Nå kjenner jeg at det er nok for min del. Det er så negative følelser over biomor at forholdet til meg og lillepia blir vanskeligere, og selvfølgelig til min kjæreste også. Hvordan skal jeg takle dette, eller er det best å gi slipp?

 

Anonymous poster hash: 80c0b...2d4

[smiia]

Uff, fælt å si det, men jeg har vært en stund i gamet og kan dessverre ikke gi deg noen oppmuntrende prognoser.

Min erfaring tilsier at menn som "lyder eksens minste vink" gjerne har en lang historie med å gjøre dette, og at dette er veldig vanskelig å forandre på. Sannsynligvis har det vært slik helt siden de ble sammen, det er hun som har bestemt og han har føyd seg. Dette er så innarbeidet at ingen av dem egentlig er innstilt på å endre det. Hun fordi hun liker å få det som hun vil, han fordi han er konfliktsky og gjør alt for å ikke få kjeft og lignende. Hun har en slags makt over han, der han tror hun kan ta fra han barna, ruinere han økonomisk etc.

Det som skal til for å endre denne maktbalansen er at mannen står opp for seg selv, men ofte har han ikke mot og nerver til det. Det er jo en grunn til at det ble slik opprinnelig..

[Anonym bruker]

Hadde det samme med min samboer og hans eks og det var ikke enkelt i det heletatt. 

 

Eksen hans skulle bestemme alt vi gjorde hos oss. Alt fra hva vi spiste til ting vi gjorde i ferien. Både jeg og han har barn. Jeg sa i 2 år at han måtte sette ned foten sin og at vi ikke kunne ha det slik at hans eks omtrent bodde i huset vårt. Han nektet for at det var sant helt til flere rundt han også så hva som skjedde og sa at det måtte ta en slutt. 

 

Da samboeren min satte ned foten ble alt mye værre. Moren "klikket" helt, men var veldig slu. Hun gav seg aldri og det var helt forferdelig i perioder. Vi ble redd for alle lyder på mobilen, posten og hva vi gjorde når barnet var hos oss. Etter hvert eneste samvær fikk vi mailer, sms eller telefoner om alt vi gjorde galt. Alt vi gjorde var feil i barnets øyne også etterhvert. Moren var best i alt. Vi kunne ikke gjøre noe som helst uten at det var galt. Kjempe vanskelig situasjon og utrolig vondt fordi moren etterhvert hadde snudd barnet mot oss da min samboer satte ned foten. Det endte med at barnet hans ikke kommer hit mer uten en spesifikk god grunn (vi hadde regler og serverte ikke den maten ungen ønsket) og mor krevde fullt foreldreansvar gjennom advokat og 100% samvær. Vi hadde ikke sjanse til å gjøre noe da mor har blandet inn alle instanser som kan blandes inn, samt barnet mot oss. 

 

Jeg sitter med kjempe dårlig samvittighet for at jeg sa han måtte stå opp mot moren og ikke la henne overstyre både barnet, meg og han. Han er glad for at jeg satt ned foten og sa at han hadde det ikke bra slik han heller og heller ikke barnet. Men jeg vet også at hadde ikke jeg vært i bildet hadde de sikkert hatt samvær. Moren til barnet gikk virkelig inn for å ødelegge for far og det klarte hun tilslutt. Jeg sitter bare å venter nå på neste "slag" fra henne da hun aldri gir seg.

 

Men alle situasjoner er ulike og det er vanskelig å si hva en skal gjøre i en slik situasjon. Vi har hatt masse ekstra belsatning i familien våres pga eksen. Kjempe synd for både barna og oss. Man må liksom finne en måte å dempe situasjonen på, samtidig som man er veldig frustret. Men vil ikke din samboer samarbeide er det jo vanskeligere. Man må nesten vurdere om det er verdt å kjempe for og sette sine egne følelser til side en god stund. Mødre som dette tenker ofte ikke på barnets beste, men egen "vinning" av å kontrollere eksen sin og gir seg aldri. Det som fikk meg igjennom alle disse årene var å tenke at eksen hans ikke skal få ødelegge for vår familie og at vi står sammen uansett hva samt at vi ønsker å skape en stabil og trygg plass for begge barna. Men jeg angrer på at jeg ikke ventet med å flytte inn til han og se an situasjonen. 

 

Masse lykke til hva enn du bestemmer deg for. 

 

 

Anonymous poster hash: b0a7a...417

[MindreGlad]

Tusen takk for svar til begge to. Det går nok mot slutten i mellom oss. Jeg klarer ikke å bare legge mine følelser til siden, og er på ett stadium hvor jeg ikke har noe positivt igjen. Alt er blitt negativt og jeg trives ikke. Jeg velger derfor å gå da jeg ikke vil være grunnen til at han ikke får ha det beste forholdet til sin datter, og da kan det være bygd på hvem som helst sine premisser uten at det vedrører meg.

[smiia]

Tusen takk for svar til begge to. Det går nok mot slutten i mellom oss. Jeg klarer ikke å bare legge mine følelser til siden, og er på ett stadium hvor jeg ikke har noe positivt igjen. Alt er blitt negativt og jeg trives ikke. Jeg velger derfor å gå da jeg ikke vil være grunnen til at han ikke får ha det beste forholdet til sin datter, og da kan det være bygd på hvem som helst sine premisser uten at det vedrører meg.

Det synes jeg faktisk er en moden og fornuftig beslutning, og støtter deg i den.

Bedre å stikke fingeren i jorda og se hvordan ting faktisk er, enn å gå å håpe og være frustrert i mange år.

Da unngår du også å bli dypt involvert med fellesbarn og det hele, før du må ta et mye mer traumatisk brudd om noen år.

Mange skulle vært så fornuftige, inkludert meg selv.