Gå til innhold

Det finnes bare hat!! :(


moota m storebror&lillebror

Anbefalte innlegg

Mannen

Regn

Jeg er skikkelig dårlig

Mannen

Krangler med mannen

Sliter med magen

Mannen er en dust

ME

Bilen skulle vært på verksted

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Neimen huffda.. Har det ikke blitt bedre siden torsdag altså?

Nå må han virkelig se og ta seg sammen. Du kan jo ikke ha det slik som dette.. Kjenner jeg blir både sinna, oppgitt og lei meg på dine vegne, det er ikke sånn livet i et parforhold skal være. Det kan du godt sitere meg på når du krangler med ham :P

 

Håper snart han våkner. Imellomtiden får du glede deg til han reiser på jobb igjen, ikke så lenge nå vel?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Helle_Høygir

Er mannen dust Moota? Skal vi komme og røske opp litt ?

 

Først lurte jeg litt fordi jeg trodde det stod at du hadde kjøpt hatt, men så så jeg !! Tegnene..

 

Orker ikke rusle sammen noe elsk nå; er bare trist egentlig

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja han er en stor tosk om dagen :(  Å leve på sosialstønad resten av livet begynner å høre nokså fristende ut. Vi finner jo ingen løsning heller.

Han reiser neste uke tror jeg. I morgen skal vi feire med hele familien at minsten ble 7 år i ferien. Det er vanskelig, men vi prater jo greit sammen når vi ikke krangler.

 

Jeg har et eneste et forslag til nødløsning som kanskje, bare kanskje muligens går. Om jeg har litt hell. Men spiller jeg det så er det spilt og fremtiden falt og mannen ute av bildet for alltid. Om jeg har hell eller ei.

 

Hadde jeg bare vunnet 20 mill :P   Eller kanskje 2 :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, så trist!

 

Det er så tungt når ting ikke fungerer! Jeg har ikke fått med meg hva som er problemet deres, men det spiller heller ingen rolle. Det som gjelder nå er om dere kan finne ut av det - enda en gang. Men da må begge to legge ned en innsats, det nytter ikke om bare du tar tak.

 

Håper det ordner seg - på ene eller andre måten.

 

Nattaklem :*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff! Det virker på meg som den mannen har vært dust litt for ofte over litt for lang tid nå. Og det spørs om det er kommet til det punktet at du må gjøre noe med det?

 

Nå kjenner jo ikke jeg detaljene, men håper du kommer best mulig ut av det på sikt uansett løsning. Og skulle den bli at du velger å gå så er vel ikke jeg så langt unna deg? Jeg bidrar gjerne med hjelp til det praktiske! Har vært i samme situasjon og vet hvor vanskelig det er. Ikke nøl med å spørre meg!

 

Stor klem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Takk for gode ord :) Ja han har drete seg ut, igjen. Han blånekter, skyver problemstillingen over til meg og svarer med et spørsmål som får han til å virke som en drittonge og prøver å sette meg i et dårlig lys. Han har ingen forslag til hvordan vi skal løse dette og er fullstendig tiltaksløs på alle plan.

 

Jeg er usikker på hvordan jeg skal takle det og er redd for å gjøre noe jeg angrer på. Det er akkurat som om han har drete seg ut så mange ganger i det siste at nå tror han at han kan gjøre hva som helst uten at jeg går.. :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er usikker på hvordan jeg skal takle det og er redd for å gjøre noe jeg angrer på. Det er akkurat som om han har drete seg ut så mange ganger i det siste at nå tror han at han kan gjøre hva som helst uten at jeg går.. :(

Det endrer jo maktbalansen i et ekteskap hvis den ene tror at den andre tåler alt. Hvis du har vist gjennom handling (på tross av krangler og anklager) at du til syvende og sist tilgir og går videre, så har han jo grunn til å tro at alt ordner seg igjen og igjen. Jeg vet ikke hvorvidt det er riktig å tilgi og glemme denne gangen, men det er viktig at han skjønner at alt har en ende og at du også har en toleransegrense. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff det høres ikke ut som om du har det så lett for tiden. Men iiiik skriver litt av det jeg tenker, at det kan være greit å vise at du også har en grense, hvis han føler at han kan "drite seg ut" gang på gang og likevel ende opp med å få tilgivelse. 

 

Jeg vet ikke hva problemene består i, og ikke trenger jeg å vite det heller, men jeg håper du finner løsningen som er best for deg. Sender en god klem! :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På generelt grunnlag kan jeg si at det går på lyging. Han har løyet flere ganger og blitt fersket. Og lover og lover og påstår det ene og det andre.

I tillegg er han fullstendig tiltaksløs og tror at om han setter seg ned så ordner alt seg selv.

 

Jeg har null tillit til han og han gjør ingen innsats eller forsøk på å endre det. Ei heller har han forslag til hvordan han kan gjøre det.

Jeg har jo gått før. Så fant vi tilbake til hverandre igjen. Dørstokkmila eller hva det heter er lang. Vi har lang historie bak oss og jeg kommer jo til å savne den jeg vet han var om jeg går... :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Helle_Høygir

Uff det høres ikke lett ut Moota - det er vanskelig å gi noe særlig gode råd i en slik situasjon. Men du kan jo ikke ha det sånn særlig mye lengre; jeg er ikke langt unna å si hardt mot hardt her.

 

Er det noen rundt dere som kan snakke til han? Få han til å se hva han gjør og er i ferd med å miste?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, da. Har ikke fått med meg hva han har gjort eller hvordan han er, jeg heller. Men han høres ut som iallefall tidvis en premieidiot! Og det er faktisk grenser for hva man kan leve med, hvor mange kameler man kan svelge og hvor langt man kan strekke seg uten at strikken ryker. Sender deg en varm klem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for støtte! :)  Det verste av alt er at når jeg ikke kjefter så tror han at alt er fint. Da planlegger han skap og tapetsering. For meg gjør det ikke noe. Det er aldri feil og øke verdien av boligen. Men jeg skjønner det ikke. Han tror at det verste er over når jeg ikke kjefter og at ting kommer til å gå over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Han virker jo rett og slett ikke på nett ift andres følelser, slik du beskriver ham. Han lever i sin egen lille boble, der alt handler om at ting skal være mest mulig bekvemt for ham. Hvordan du og ungene har det inni der, ser ikke ut til å bekymre ham nevneverdig...

Jeg skjønner dilemmaet ditt, du har jo mer å ta hensyn til enn for eksempel det økonomiske også ved et evt brudd. Men husk at du bare har ett liv. Hvordan tror du det bli å leve 10-20 år til i denne miséren som du nå lever i? Tror du ikke det vil tappe deg for vel så mye energi og livsglede som det å leve alene, til tross for alt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det er masse å ta hensyn til. Barn, flytting, helsen min, økonomi, familie og venner og ikke minst vårt forhold. Som jeg skrev tidligere. Den jeg savner er den mannen jeg ble kjent med, og som har vært min kjæreste i mange år. Og kanskje jeg på en måte venter på at han skal dukke opp igjen.. Det er stor sjans for at han tar meg for gitt. Han viser ikke tegn til å sette pris på meg.

Jeg er usikker på om jeg bør gjøre noe før han reiser i slutten av uka eller om jeg bare må tenke uten å lage bråk. Ta avgjørelsen basert på det jeg har nå, eller gi han en sjanse til å forstå hva som skjer om han ikke gjør noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tenkt mye på deg de siste dagene. ME diagnosen gjør det ikke lettere kan jeg tenke. Du må ta en beslutning for flere enn deg selv med en sykdom som er så uforutsigelig. Det er ikke et lett valg du står overfor uansett, men jeg håper du klarer å grave deg frem til hva som riktig for deg- uten å ta for mye hensyn til alle andres ønsker og forventninger! Tenk deg. Hvordan passer du på de kreftene du har best mulig?

(En liten forklaring; Min søster har ME- jeg vet i det hvordan hennes form endrer seg).

 

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sender en stor klem i en vanskelig tid.

Tungtveiende avgjørelser er en påkjenning selvom man ikke er syk og det gjør jo ikke saken bedre nå.

Går det an å si at å avslutte noe betyr starten på noe nytt og kanskje bedre?

Vet det høres ut som en klisje, men det betyr jo ikke at det er mindre sant.

Lykke til, Moota.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tenkt mye på deg de siste dagene. ME diagnosen gjør det ikke lettere kan jeg tenke. Du må ta en beslutning for flere enn deg selv med en sykdom som er så uforutsigelig. Det er ikke et lett valg du står overfor uansett, men jeg håper du klarer å grave deg frem til hva som riktig for deg- uten å ta for mye hensyn til alle andres ønsker og forventninger! Tenk deg. Hvordan passer du på de kreftene du har best mulig?

(En liten forklaring; Min søster har ME- jeg vet i det hvordan hennes form endrer seg).

 

Lykke til!

 

Så søt du er! <3  Ja det er absolutt sant at både fysisk og psykisk helse spiller en stor rolle her. Om jeg vil eller ei spiller også økonomi som følge av det en viktig rolle. Jeg bor nå en plass hvor det er veldig lite utleieleiligheter og mulighet for meg til å få meg en plass å bo med barna.

Jeg har ingen egenkapital og ingen inntekt som tilsier at jeg kan få lån til noe eget.

 

Det beste for barna hadde jo vært å bli boende her. Lillebror har allerede gått i 3 barnehager. De har begynt på skolen begge to, har fått nettverk her og går på fritidsaktiviteter osv.

Meeeen, jeg har jo ingenting her. Skal jeg bli boende 1 time fra min familie, midt i smørøyet til mannens familie og der han vokste opp mens jeg kaster han ut av huset?

Jeg har 2 alternativer om jeg velger å flytte. 1.Å flytte ned mot min søster på en liten plass (25 min "feil" vei, her bor også noen av mannens familie og bekjente. Men jeg kan få et hus her med 3 soverom og hage for samme pris som leilighet i alternativ 2).

2. Flytte mot min far hvor jeg er oppvokst, tilbake til byen. Det er 45-50 min herfra, og dyrere. Det er også nærmere en av mine beste venninner, som nå bor 1 time unna.

 

Enn så lenge er problemet enda at jeg ikke engang har funnet ut om jeg skal gi han en sjans før han reiser eller bare la han reise og bestemme meg. Og tiden løper ut for han reiser denne uka.

 

Og et spørsmål, hvorfor i mangel på bedre ord og forklaring, har jeg egentlig ikke veldig lyst å gi slipp på alt vi har. Det er faktisk flaut å si. Men det er så lageligt.. Jeg er så sliten og har bare lyst å hvile, men så skal jeg liksom være så sterk og ordne alt dette. Jeg vet jo hvor masse arbeid det er, både fysisk og psykisk.

Jeg kan jo ikke ta for gitt noe. Vi har hus, ikke stort, men hus, stor, god bil, campingvogn, fine ferier, penger til meg selv hver mnd osv.

 

Om jeg hadde hatt mange millioner og bare kunne kjøpt meg fri fra stresset hadde jeg nok gjort det. Men det er ikke slik. Det er jobb, det er hardt, det er livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som holder meg mest igjen, som gjør at jeg ikke vet om jeg tør er at jeg vet hvordan jeg ble sittende igjen sist gang. Jeg satt og savnet mannen jeg traff som 19 åring. Men, jeg venter på han og han kommer jo ikke tilbake. Jeg blir sjalu når han treffer en ny fordi jeg vet hva jeg traff. Jeg vet hva han kan være.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som holder meg mest igjen, som gjør at jeg ikke vet om jeg tør er at jeg vet hvordan jeg ble sittende igjen sist gang. Jeg satt og savnet mannen jeg traff som 19 åring. Men, jeg venter på han og han kommer jo ikke tilbake. Jeg blir sjalu når han treffer en ny fordi jeg vet hva jeg traff. Jeg vet hva han kan være.

Det høres ut som du må involvere mannen. Hvis du mener du vil ende med å savne det han var, vil du klare å slå deg til ro med ikke å prøve å finne ham en siste gang?

Jeg vet ikke- du står overfor et umulig valg. Alle blir slitne av sånt. Jeg skjønner at det er umulig å tenke å orke alle følger av et valg om å gå. Og om du går må du velge stedet med best mulighet for avlastning hjelp. Det vil du trenge.

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke flaut i det hele tatt å ville ha det komfortable - pengene, tryggheten, kjernefamilien og drømmen om at det kan ordne seg på sikt.

 

Jeg tenker imidlertid at du må velge. Du kan pr i dag ikke både opprettholde tryggheten og det komfortable og samtidig ha en mann som ser deg og prioriterer deg. Det blir så skrekkelig slitsomt for deg å hele tine ønske at han skal endre seg, at han skal være drømmemannen og fallhøyden er så stor. I målinger av hva som er stressorer av negativ art i forhold til psykisk helse, er det å leve i et vondt forhold, høyt på lista. Det trenger ikke å innebære vold av noe slag, men det å hele tiden ønske seg noe som ikke innfris.

 

Hvis du velger det komfortable, tror jeg altså at du må jobbe med å endre dine egne forventninger. Hvis du klarer å slå deg til ro med at han tenker at hans behov er viktigere enn dine, at han når han står overfor et valg, vil ta hensyn til deg etter seg selv, tror jeg at du på et rart vis vil kunne være fornøyd med det. Forventer du lite annet enn et brukbart hus, fine ferier, et akseptabelt samarbeidsfellesskap, så vil du ikke bli så skuffet.

 

Jeg vet ikke om en sånn kognitiv rydding er mulig for deg, men jeg frykter at han har et begrenset potensiale for endring. Du kan jo bestemme seg for at sånn skal det være et år eller to. Da får du kanskje tid til å hente deg inn helsemessig. Om du klarer det, er det bare du som vet. Hva som skal veie tyngst er det jo også bare du som kan vurdere. Stor klem til deg uansett hva du bestemmer deg for!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi for et konstruktivt og fornuftig svar! :)  Tusen takk! :D

 

Jeg pratet med mannen, ga han en sjanse til å si hva som helst om hva som helst. Han hadde ikke noe som helst å si om noe. Han forsto omtrent ikke spørsmålet og satt bare der. Etter at jeg ga han et tips om hva han kunne si så kom det, og jeg siterer: -jeg får vel prøve litt hardere da!?

 

Vi snakket en stund og jeg vet ikke helt hva jeg tenkte, jeg hadde tatt medisinen som gjør at jeg blir trøtt og sovnet nesten så det ble som det ble. Men når jeg har sovet og våknet har jeg tenkt mer. Det er ikke nok. Om han ikke har mer å si, mer å gi, så får han bare sitte der. Jeg kan ikke dra ekteskapet alene. Jeg vil ikke, jeg nekter å prate med han om dette før i morgen, tidligst. Han kommer hjem mellom kl.22 og 23.30 og jeg legger meg vanligvis senest 22.30. Vi blir sittende sent oppe, jeg blir trøtt, dårlig, utslitt osv. Så i helga får jeg ta det opp med han igjen og se om det er vits.

Jeg kan nok leve med det. Om jeg setter kjernefamilien, lageligheten og hva andre tenker om oss høyere enn min egen lykke og helse. Barna er jeg usikker på hva som er best for.

 

Når jeg gikk sist gang, tok det 1 år før jeg fant ut at jeg virkelig ville gå til jeg gikk. Jeg har ikke hastverk med en slik avgjørelse nå heller. Det er bare 1 1/2 uke siden jeg fikk servert realiteten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...