Gå til innhold

Angående barnas tid hos far og stemor


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Mine barn bor et stykke fra sin far, men er der ca hver skoleferie. Bf og stemor har aldri hatt noe til overs for meg, men inntil relativt nylig trodde jeg begge var veldig positive mot barna og at de hadde det topp der. Nå har det imidlertid kommet fram at stemor ikke behandler dem så bra, spesielt den ene. Det har vært en fysisk episode som var på grensen til barnemishandling, den har jeg forsåvidt fått snakket med bf om og noe lignende har ikke skjedd i ettertid (har likevel en vond klump i magen når jeg tenker på det).

Bortsett fra det er det småhakking på dette barnet stor del av tiden de er der, av typen sitter og nistirrer på h*n når h*n spiser og kommenterer alt h*n gjør feil (smuler, smører på på feil måte, tørker seg ikke raskt nok rundt munnen etc).

Jeg merker på barna når de kommer hjem at de har gått som på nåler når de har vært der, de er stille, unnskylder seg hele tiden, ser redd på meg hvis de søler noe etc. Det går et par dager før de er de frie, trygge barna jeg kjenner.

Bortsett fra det ene barnet, jeg merker at hakkingen har påvirket h*n på en mer dyptgripende måte. H*n er på grensen til å utvikle spiseforstyrrelser, og er veldig usikker og forsiktig i forhold til jevnaldrende. Jeg skal ikke si at dette helt sikkert skyldes stemorens hakking, men jeg kan ikke se noen annen grunn (har vært i dialog med lærer, helsesøster etc - ingen problemer på skolen).

Nå trenger jeg hjelp fra noen der ute til hva jeg skal gjøre ang dette. Som sagt har ikke bf og stemor høye tanker om meg, de har heller ikke god selvinnsikt på å se seg selv.

Jeg er redd for konflikt med dem, for å gjøre det verre for barnet, og for at det ikke skal skje noe i det hele tatt.

Men jeg kan da ikke svikte barnet mitt ved å bare la det skure og gå?

Har bedt om time på fvk men lang ventetid. Er barnevernet noen jeg kan rådføre meg med ang dette, evt anonymt?

Håper virkelig noen har noen råd der ute.

 

Anonymous poster hash: b48e5...851

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Fortsetter under...

Dette må du stoppe. Snakk med helsesøster/barnas fadtlege og rådfør deg. Ta eventuelt kontakt med barnevernet. Dette kan ikke fortsette, barna blir jo psyket ut. Lykke til.

 

Anonymous poster hash: b99c9...008

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei.

 

 

Jeg vet ikke så mye om situasjonen, men her kommer min mening etter hva jeg har erfart  :)

 

Jeg forstår at dette er en vond situasjon. men slik jeg ser mange mødre her inne takler ting tror jeg er helt feil og mer skadelig for barna enn de tror og mange mødre lager et hat forhold med sin eks. Av erfaring ville jeg trådd veldig forsiktig og tenkt igjennom hvordan du gjør ting for å ikke lage unødvendig drama for deg og barna.  

 

Jeg har lang erfaring med at datteren til min samboer lyver om sin far til sin mor om hendelser som aldri har skjedd her, er helt absurde eller blåst opp til noe ekstremt. Moren har da sendt enormt mange stygge meldinger til far, kritisert alt han gjør, støtte opp datteren på ting som ikke har skjedd og dannet et helt feilaktig bilde av far. Mor har aldri snakket til far på en hyggelig og konstruktiv måte for å løse problemet eller hørt på han. Mor har ingen/ få regler hjemme hos seg, mens far har vanlige regler (ikke lyve, stjele, snakke stygt til andre osv.). Dette liker ikke datteren. Dette har dannet et så stort konfliktnivå av mor at barnet ikke kommer hit mer uten å kunne si konkret hvorfor hun ikke ønsker det. 

 

På den andre siden har faren til sønnen (min eks) min har også gjort endel ting som ikke hører hjemme når man har barn. Jeg snakket med han på en ordentlig måte og spurte om hans synspunkter på det og hørte på han (selv om jeg var veldig sint og skuffet). Han ble desverre veldig sint først og løy. Men etter han hadde roet seg litt og så at jeg ønsket å løse dette og ikke eksludere han helt, kom han etterpå å sa unnskyld for at han løy. Men samværet opphørte inntil videre. Jeg tjente så innmari mye på å være hyggelig og forståelsefull ovenfor far selv om det han gjorde var veldig galt. Min sønn tjente også på dette, da mor og far kan prate hyggelig med hverandre og vi ordnet samvær med tilsyn når han ønsket dette. Jeg forklarte til min sønn at pappa var syk og at han måtte bli frisk før han kunne dra til sin far. Jeg sa hele tiden at pappa er veldig glad i han og gledet seg til å se han. 

Hadde far satt seg opp mot meg og krevd samvær hadde jeg prøvd en siste gang å prate med han og deretter satt hardt mot hardt, men aldri slengt dritt eller kjeftet på han. 

 

Ofte er det slik at vi mødre (og fedre) gjør alt for å beskytte barna våres og reagerer på det barna sier med engang uten å være kritiske, noe som kan være litt dumt da barn kan overdrive og finne på hendelser for å slippe å dra til den andre foreldren eller av andre grunner. Vi gjør da alt for å holde barna unnav far (og mor i noen situasjoner) og ser ikke at dette ofte er mer ødeleggende enn å samarbeide. Jeg hold på i et år å være hyggelig og grei mot faren til min sønn før han begynte å snakke hyggelig tilbake. Tungt? ja, men alle tjente godt på det tilslut  :)

 

Men man skal også ta det barna sier alvorlig. Man ser jo ikke hva som egentlig foregår hos den andre og det kan jo være litt vondt når barna forteller det de gjør. De kan jo også underdrive situasjonen vis de er redde for å miste samvær med far. Så selv om det er tungt å vanskelig må man ta tak i det og finne en løsning. 

 

 

Hvis jeg var i din situasjonen (slik jeg ser det) ville jeg ha fått barna til en dyktig barne psykolog, der kan de avsløre rimelig mye og se mellom linjene. Gjør stemor mye galt, vil dette komme frem i lyset og det er enklere for deg å ta tak i. Samtidig får barna hjelp og en profesjonell å snakke med. Hold barna vekk fra samvær og prøv å forklar at du er usikker på situasjonen og at dette kun er imidlertidig. 

Så hadde jeg snakket med far på en hyggelig måte om problemet. Hør hva han sier og spør han hva han synes, og legg ned alle murer (selv om far ikke gjør det). Dette er kjempe viktig for både deg og barna nå og fremover. Kanskje prøv å inkludere stemor? Det er sikkert ikke så lett for henne heller? (men selvfølgelig går det jo en grense hos deg å vil jeg tro  ;) ) 

 

Hvis det viser seg at stemor ikke behandler dem riktig så er familivernkontoret neste. La barna få en time hos  familievernkontoret og sett opp en time med din eks. Kanskje også stemor? Men husk at mye ordner seg når man kan snakke på en ordentlig måte og ikke angripe den andre. Da vil jo bare den andre også sette seg i forsvar og ingen fornuftig løsning vil komme frem. Dette er nok også vondt for far, så ha litt tolmodighet. 

 

Du kan jo også ringe barnevernet og høre hva de synes du skal gjøre. Men de kan ikke gjøre noe med samværet eller far desverre når du har hovedomsorgen, men de kan gi gode tips. Der kan du være anonym. 

 

Kjempe vanseklig situasjon der mange må tas hensyn til og ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre.

 

Masse lykke til videre  :)



Anonymous poster hash: 2a7ef...3d5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei.  Jeg vet ikke så mye om situasjonen, men her kommer min mening etter hva jeg har erfart  :) Jeg forstår at dette er en vond situasjon. men slik jeg ser mange mødre her inne takler ting tror jeg er helt feil og mer skadelig for barna enn de tror og mange mødre lager et hat forhold med sin eks. Av erfaring ville jeg trådd veldig forsiktig og tenkt igjennom hvordan du gjør ting for å ikke lage unødvendig drama for deg og barna.   Jeg har lang erfaring med at datteren til min samboer lyver om sin far til sin mor om hendelser som aldri har skjedd her, er helt absurde eller blåst opp til noe ekstremt. Moren har da sendt enormt mange stygge meldinger til far, kritisert alt han gjør, støtte opp datteren på ting som ikke har skjedd og dannet et helt feilaktig bilde av far. Mor har aldri snakket til far på en hyggelig og konstruktiv måte for å løse problemet eller hørt på han. Mor har ingen/ få regler hjemme hos seg, mens far har vanlige regler (ikke lyve, stjele, snakke stygt til andre osv.). Dette liker ikke datteren. Dette har dannet et så stort konfliktnivå av mor at barnet ikke kommer hit mer uten å kunne si konkret hvorfor hun ikke ønsker det.  På den andre siden har faren til sønnen (min eks) min har også gjort endel ting som ikke hører hjemme når man har barn. Jeg snakket med han på en ordentlig måte og spurte om hans synspunkter på det og hørte på han (selv om jeg var veldig sint og skuffet). Han ble desverre veldig sint først og løy. Men etter han hadde roet seg litt og så at jeg ønsket å løse dette og ikke eksludere han helt, kom han etterpå å sa unnskyld for at han løy. Men samværet opphørte inntil videre. Jeg tjente så innmari mye på å være hyggelig og forståelsefull ovenfor far selv om det han gjorde var veldig galt. Min sønn tjente også på dette, da mor og far kan prate hyggelig med hverandre og vi ordnet samvær med tilsyn når han ønsket dette. Jeg forklarte til min sønn at pappa var syk og at han måtte bli frisk før han kunne dra til sin far. Jeg sa hele tiden at pappa er veldig glad i han og gledet seg til å se han. Hadde far satt seg opp mot meg og krevd samvær hadde jeg prøvd en siste gang å prate med han og deretter satt hardt mot hardt, men aldri slengt dritt eller kjeftet på han.  Ofte er det slik at vi mødre (og fedre) gjør alt for å beskytte barna våres og reagerer på det barna sier med engang uten å være kritiske, noe som kan være litt dumt da barn kan overdrive og finne på hendelser for å slippe å dra til den andre foreldren eller av andre grunner. Vi gjør da alt for å holde barna unnav far (og mor i noen situasjoner) og ser ikke at dette ofte er mer ødeleggende enn å samarbeide. Jeg hold på i et år å være hyggelig og grei mot faren til min sønn før han begynte å snakke hyggelig tilbake. Tungt? ja, men alle tjente godt på det tilslut  :) Men man skal også ta det barna sier alvorlig. Man ser jo ikke hva som egentlig foregår hos den andre og det kan jo være litt vondt når barna forteller det de gjør. De kan jo også underdrive situasjonen vis de er redde for å miste samvær med far. Så selv om det er tungt å vanskelig må man ta tak i det og finne en løsning.   Hvis jeg var i din situasjonen (slik jeg ser det) ville jeg ha fått barna til en dyktig barne psykolog, der kan de avsløre rimelig mye og se mellom linjene. Gjør stemor mye galt, vil dette komme frem i lyset og det er enklere for deg å ta tak i. Samtidig får barna hjelp og en profesjonell å snakke med. Hold barna vekk fra samvær og prøv å forklar at du er usikker på situasjonen og at dette kun er imidlertidig. Så hadde jeg snakket med far på en hyggelig måte om problemet. Hør hva han sier og spør han hva han synes, og legg ned alle murer (selv om far ikke gjør det). Dette er kjempe viktig for både deg og barna nå og fremover. Kanskje prøv å inkludere stemor? Det er sikkert ikke så lett for henne heller? (men selvfølgelig går det jo en grense hos deg å vil jeg tro  ;) )  Hvis det viser seg at stemor ikke behandler dem riktig så er familivernkontoret neste. La barna få en time hos  familievernkontoret og sett opp en time med din eks. Kanskje også stemor? Men husk at mye ordner seg når man kan snakke på en ordentlig måte og ikke angripe den andre. Da vil jo bare den andre også sette seg i forsvar og ingen fornuftig løsning vil komme frem. Dette er nok også vondt for far, så ha litt tolmodighet.  Du kan jo også ringe barnevernet og høre hva de synes du skal gjøre. Men de kan ikke gjøre noe med samværet eller far desverre når du har hovedomsorgen, men de kan gi gode tips. Der kan du være anonym.  Kjempe vanseklig situasjon der mange må tas hensyn til og ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre. Masse lykke til videre  :)Anonymous poster hash: 2a7ef...3d5

Takk for at du tok deg tid til å skrive et langt og utfyllende svar, med mange gode innspill:)

Jeg er som deg, jeg er ikke den som ønsker å gå rett i strupen, men tar ofte mange turer rundt grøten og pakker det jeg sier inn i empati og forståelse. Det gjelder ikke minst når jeg forholder meg til far og stemor, for der gjelder det å velge ord og vinkling med omhu.

Jeg har vært i akkurat den avveiningen du snakker om, prøve å finne en balanse mellom å ta barna på alvor og se om de overdriver. Det er vanskelig å vite når man ikke har vært flue på veggen! Har likevel landet på at det verste jeg kan gjøre er å ikke ta dem på alvor, det vil være et alvorlig svik som mor. Jeg har jo også en lang historie med bf og stemor som bakteppe, og med det tatt med i betraktningen er ikke det de sier usannsynlig. I tillegg ser jeg jo som sagt oppførselen deres når de har vært der, de virker veldig hundset rett og slett.

Jeg har gjennom oppveksten deres aldri snakket nedsettende om far og stemor, og har oppmuntret samværene veldig. Har vært med dem å kjøpe gaver som de har tatt med til stesøsken/halvsøsken hos far etc. Til og med etter den fysiske episoden jeg nevnte i første innlegg, da det ene barnet ikke ville dra til faren lengere, snakket jeg med far på en ok måte, og sammen snakket vi med barnet og fikk det til å fortsette med samvær.

 

Jeg har nå snakket med far om dette, og hans reaksjon var som forventet - han gikk rett i forsvar. Men vi hadde flere samtaler de påfølgende dagene, og han imøtegår nå barnet på at han kan skjønne litt av hvorfor barnet føler som det gjør. Samtidig kaller han alle barna bortskjemte, late og nervøse, og at de trenger en fast hånd og noen som krever litt av dem (implisitt: jeg er altfor slapp, skjemmer dem bort).

Jeg har også fått vært på fvk og snakket, der ga de meg noen nyttige innspill, og jeg har nå ordnet time hos fastlegen for å henvises til bup. Håper er som du sier at de skal vite å stille de rette spørsmålene, slik at vi får nøstet opp i hvor ille dette egentlig er/om det er noe jeg må gripe fatt i.

Problemet er at etter som tiden går etter siste samvær, så får barnet det på avstand og bagatelliserer det, mens når det kommer rett fra far er barnet på bristepunktet av oppdemmet frustrasjon og vonde følelser. I tillegg er barnet veldig lojal mot far, vil ikke snakke om dette med noen andre enn meg, og får helt skrekk når jeg sier at vi må snakke med far eller noen andre om det.

Men bup har vel masse erfaring med hvordan få barn tilå åpne seg og fortelle sannheten, barn som har opplevd mye verre ting enn mine.

 

Igjen, takk for innspill, kom gjerne med flere.

 

HI

 

Anonymous poster hash: b48e5...851

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Ungene mine hadde store problemer med stemor og stebror. Bl.a truet stebroren på 8 år ungene mine med en tapetkniv.. Var også flust av andre episoder.

Jeg gikk rettens vei for ¨stoppe samværet. Faren var først i fornektelse, men etterhvert flyttet han fra stemora.

Ungene har blomstret etter det, nå vil de plutselig til faren igjen! 

 

Hi; du må bare stå i det. Jeg vet det er vanskelig å gå i konflikt med far og stemor, men du må bare ta kampen! Du må vise ungene at de alltid kan stole på at du er der for dem og kjemper ved deres siden om det trengs.  

Lykke til! Håper det ordner seg for barnet/barna!



Anonymous poster hash: 8bfa8...072
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...