Gå til innhold

Forskjellsbehandling av stesønn og særkullsbarn


@@@

Anbefalte innlegg

Trenger virkelig noen synspunkter fra andre nå! Har vært sammen med kjæresten min i 2,5 år. Han har en sønn fra tidligere forhold på 4 år og jeg har en sønn fra tidligere som er 3 år. Sønnen min, "S", er hos oss 100% av tiden og sønnen hans, "L" er hos oss annen hver helg, fra fredag til mandag, og ferier.

 

Vi får ikke barnehelgene når L er hos oss til å fungere! Føler kjæresten min forskjellsbehandler ungene på en fæl måte. Har forståelse for at han ikke har de samme følelsene for sønnen min som for hans egen, men slik det er nå mtp hvordan han forskjellsbehandler dem kan ikke fortsette. Håper på råd om hvordan jeg kan få kjæresten min til å forstå.

 

Kjæresten min har sinneproblemer og svært kort lunte når det gjelder mitt barn. Han kjefter for den minste bagatell, ikke snakk om å si det i rolig toneleie, men brøler ut. Sønnen hans blir oppdratt svært lite konsekvent og han slipper unna med det meste. Far/kjæresten min gir som regel etter når han møter motstand. Ber jeg barna om noe på samme måte til dem begge, så er det ofte slik at min sønn gjør som han får beskjed om, mens L slår seg vrang. Da griper far inn og lar han få viljen sin, sitte på fanget å kose eller annen "belønning".

 

Jeg har ikke en ting jeg skulle ha sagt i barnehelgene. Far er svært raskt til å brøle ut og komme med kommentarer til meg. Han nekter å bli med på på å lage felles grenser for de to små og at de blir behandlet som likeverdige. Han har sagt rett ut at hans sønn skal bli behandlet annerledes fordi han er her så lite. Med annerledes så mener ham at han skal bli behandlet bedre enn min sønn.

 

Eks hadde L spist godteri og stuebordet var fullt av godteripapir. Far rydder opp. Like etterpå skal vi alle gå ut en tur. S mister et godteripapir ute på trappa. Da blir kjæresten min rasende! Brøler ut at han må plukke opp søpla etter seg. Går mot ham mens han brøler og sparket papiret mot ham. Han er en stor mann på 100 kg og kraftig stemme, klart en gutt på 3 år blir skremt! Han kunne jo bare rolig sagt at han mistet et papir og måtte plukke det opp. Litt senere på dagen er vi hjemme igjen og bordet er fullt opp med godteripapir etter L. Jeg sier til S at han må rydde opp lekene og L må kaste godteripapiret i søpla. S reagerte straks, men L som vanlig ikke hører. Da bryter kjæresten min inn og setter på tegnefilm til ham. Sønnen hans vet godt nå at han ikke trenger å høre på noe jeg sier. Lager trass bare hvis jeg f.eks lager mat til ungene og sier at nå kan de komme og spise. Far avbryter nesten hver gang jeg er rolig og bestemt, så han vet jo at han ikke trenger å bry seg om noe han sier. Sier jeg far imot, så blir han rasende. Føler jeg bare skal fungere som kokk og vaskehjelp, ellers bare bli behandlet som søppel i barnehelgene.

 

Nå har nettopp L vært på ferie her i 2 uker og jeg syns det har vært et strev uten like. Føler meg fullstendig verdiløs og føler ikke jeg makter en barnehelg til, grunnet hvordan kjæresten min blir.

 

Det værste er uten tvil hvordan han brøler til sønnen min! Svært streng mot ham og ikke konsekvent med egen sønn. Kan ikke huske sist sønnen min fikk et positivt ord fra kjæresten min.

 

Vi har hatt mange samtaler rundt dette tidligere, da blir det bedre i en kort stund og så er det tilbake igjen. I ferien nå syns jeg det ble værre enn på lenge.

 

Skinner veldig igjennom at hans sønn er det eneste viktige. Var på tivoli og begge ungene løp bort til et svært bilde av traktoren "Gråtass". Da roper kjæresten min til S at han skal gå bort, gå vekk. Så tar han bilde av sønnen sin foran Gråtass. Klart S blir lei seg. Stefar som roper at stesønn skal gå bort, fordi stefar kun ønsker sin egen sønn på bildet. Er måten det blir gjort på, bare brøle ut og så ikke si noe til ham etterpå.

 

Er redd S kommer til å bli preget av dette:(

 

Kjenner selv at jeg ikke lengre gleder meg over å se stesønn. Får ikke ta del i oppdragelsen og har ikke noe jeg skulle ha sagt. Tenker at annen hver helg så skal kjæresten min behandle sønnen min og meg dårlig. Tidligere var det kun i selve helgene, nå er han også sint dagene før barnehelgen og dagene etter. Spør om det er noe galt jeg gjør som jeg kan forandre på, men får bare til svar "Gjør som du vil". Har holdt på å gå fra ham tidligere grunnet forskjellsbehandlingene, han tok seg sammen, men nå er det ille igjen.

 

Da vi ble sammen så syns jeg han var god mot S, virket oppriktig interessert i ham. Han fikk med til å føle meg spesiell og at han virkelig elsket meg. Vi hadde lange samtaler om hvordan vi ønsket at et forhold skulle være. Han sa også flere ganger at han aldri kunne finne på å bli sint på meg. Nå kjenner jeg ham ikke igjen:( Gikk et år uten at jeg fikk se ham sint, så da han først en gang ble det, så er det akkurat som at grensen er gått over og kan ikke respekterer meg lengre. Han har pratet med legen og sagt at han har et sinneproblem og problem med å føle empati. Fikk ikke noen grundig hjelp, syns ikke vi ble tatt alvorlig. Nå virker det som at siden han liksom har prøvd å gjøre noe med sinnenpoblemet og det ikke gikk, så skal jeg bare akseptere at han er slik mot oss. Tok det opp for litt siden etter en periode igjen, at vi måtte gjøre noe med sinnet dersom forholdet skulle kunne fungere. Han skulle bruke hele kvelden på å søke rundt om et sted hvor de kunne tilby hjelp for dette. Han gjorde ikke det, brukte 2 sek og sa at han ikke fant noen slike steder. Sendte ham noen forslag, sa han skulle sjekke opp i det, men blir ikke gjort. Så ser jo at han egentlig ikke vil gjøre noe med sinnet sitt selv og ta den jobben som skal til for å få gjort noe med det.

 

Han nekter også å snakke med meg om sinnet eller problemene rundt barna. Vanlig at han først brøler dersom jeg spør om vi kan snakke, for så å ikke si et ord til meg over flere dager og sende sinte blikk, bare fordi jeg spør om vi kan prate når han har mulighet.

 

Er så utrolig glad i den mannen og håper så inderlig jeg kan få frem den mannen han først sa han var, men har ikke så mye håp igjen og føler det kun er sønnen hans han bryr seg om. Før forrige samvær ville han gjøre det slutt med meg dersom samværet ble forskjøvet en dag. Å bli kastet bort slik gjorde virkelig at følelsen om at han ikke er glad i meg lengre ble forsterket. Han tok det tilbake siden, men han så i flere dager hvordan jeg gråt på nettene og hvor lei meg jeg var uten å bry seg. Spurte om å få snakke, men ble kun avvist. Hadde kostet ham 10 min å snakke litt.

 

Føler meg ofte bare som at vi er i veien for ham og andre dager, midt i mellom barnehelgene, så kan han være helt fantastisk igjen.

 

Han ønsker at vi også skal ha et felles barn. Jeg har sagt at det ikke går pga forskjellsbehandlingen. Han har sagt rett ut at i en slik situasjon så ville han finne på ting med hans sønn og felles barn, ikke min sønn. Kanskje jeg selv også ønsker er barn til etter hvert, men kan ikke få det med ham da jeg ikke vil at barnet skal ha en far med slike sinneproblemer og at sønnen min skal bli behandlet slik.

 

Har en ide til neste helg, et siste desperat forsøk, men føler der blir utrolig feil. Da han nektet å snakke med meg om ferien, så foreslo jeg at fra nå av i barnehelgene så kan heller jeg også oppføre med mot kjæresten min og sønnen hans, slik han er mot meg og min sønn. Han sa det kunne jeg bare gjøre, men vet at han sier det fordi han vet jeg ikke kommer til å klare det. Han hadde blitt rasende dersom jeg hadde hakket på og brølt til hans sønn. Dette blir jo feil mot stebarnet mitt, men ungene hadde i det mindre blitt behandlet som likeverdige. Kanskje dette hadde fått kjæresten min til å åpne øynene og forstå hvordan det egentlig er. Han sliter med å føle empati, noe jeg vet er vanskelig for ham og at han skammer seg over. Men jeg både ser tydelig selv og han sier at han føler empati for sønnen sin. Så kanskje dette kunne ha ført til en forandring i måten han er mot min sønn, men tror ikke jeg kan klare å være slik mot stesønn.

 

Har så utrolig dårlig samvittighet for sønnen min i barnehelgene. Samtidig som jeg er utrolig glad i kjæresten min, sønnen min er på tross av forskjellsbehandlingen glad i stefar og ungene er glade i hverandre. Noen som ser en måte dette kunne ha fungert på?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Du kan ikke være sammen med en mann som behandler deg og sønnen din slik, jeg håper at du innerst inne ser det selv?

Du kryper for mannen og gjør deg selv og sønnen din verdiløse, mens han terroriserer dere. Du tenker på hvordan DU kan forandre deg for å få dette til å fungere, når han sier rett ut at HAN ikke er interessert i å få det til å fungere med din sønn.

Du kan ikke få dette til å fungere alene, han må ville det også.

Jeg tror du lever på en drøm om hvordan dette kunne blitt/burde være, men det er på tide å stikke fingeren i jorda og se hvordan det virkelig er.

Måten han behandler sønnen din på er på grensen til barnemishandling, spesielt dette med skrikingen/brølingen.

Ta ditt ansvar som mor på alvor og fjern tankene fra hvor mye du elsker han og hvor snill han er noen ganger, og flytt fokuset til å skape et godt miljø for din sønn å vokse opp i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vokste opp i en slik familie. Den dag i dag så hater jeg han som var stefaren min og er ganske sint på mamma for at hun lot han holde på slik. Hadde jeg vært deg så hadde jeg tatt med meg sønnen min og flytta, sønnen din fortjener bedre enn det her.



Anonymous poster hash: 87671...e3c
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei. Måten du skriver på viser hvor voksen og reflektert du er. Jeg har bare et råd til deg: Du må avslutte forholdet til denne mannen. Han trykker deg ned. Mannen som er ment for deg løfter deg opp. PS: ikke få barn med ham!

 

Anonymous poster hash: 7b0c6...80b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er dessverre enig med de andre. Dette er ikke et forhold å satse på, denne mannen høres rett og slett ikke god ut. Jeg har selv stebarn og vet at det er ikke alltid en like lett rolle å forholde seg til, men samboeren din prøver ikke engang og jeg mistenker at innsatsen i starten var lite mer enn spill for galleriet for å få deg på kroken. Tvert i mot, han er en av de som gir steforeldre dårlig rykte på måten han terroriserer og forskjellshandler 3-åringen din; at du er glad i han er fullstendig uvesentlig, han kommer til å ødelegge din sønns oppvekst. Personlig synes jeg du bør forlate ham, det finnes så mange hyggelige menn der ute at det er ingen grunn til å kaste livet bort på en sinnatagg som mangler empati. Det er en farlig kombinasjon rett og slett, hvordan tror du han vil reagere hvis sønnen din blir trassig mot ham eller prøver grensene når han blir eldre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flytt! Hvis han ikke kan akseptere sønnen din er han ikke den riktige for deg. Husk at din viktigste oppgave er å sørge for at sønnen din har det bra, i lengden vil du uansett ikke ha det godt om han ikke er snill med sønnen din.



Anonymous poster hash: 747ae...d87
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Og du er sammen med han fordi???? Hadde noen behandlet barn slik i min nærhet kan jeg love at jeg ville tatt det videre. Kom deg unna! Sønnen din, en liten pjokk på 3 år blir behandlet forferdelig. Jeg får vondt i mammahjertet mitt bare av tanken på at noen skulle vært slik mot min sønn på 3 år. Du kan ikke være glad i en så grusom slem mann???

 

Anonymous poster hash: 525f2...dee

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan bare si en ting at s kommer til å bli preget av dette. Og hvis du ikke gjør ble kommer han mest sannsynlig til å føle avsky mot deg.

 

Du sloss jo ikke for han... Er du glad i sønnen din? Vil du sønnen din så vondt som du gjør nå pga en mann?

 

Jeg har vært sønnen din og det er helt jævlig. Og jeg er alenemor nå selv men kunne aldri i denne vide verden funnet meg i det du gjør der. Dere er jo ikke en familie.

 

Beklager at jeg snakker litt fra levra men blir nesten sint på det du skriver.

 

Du må ta tak i dette nå, du sier jo selv at du ikke kan få barn med han pga hvordan han er... Hvordan skal du ha ett forhold med han ?

 

Anonymous poster hash: dda50...181

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Du kan aldri få et forhold til å fungere alene.

 

Det er for så vidt greit at du lar en mann overkjøre deg fullstendig, men det er ikke greit at du lar en mann behandle barnet ditt som mindreverdig/ trakassere det. For det er klart dette vil følge sønnen din. Å bli hakket på, trakassert og oppleve en truende "omsorgsperson" er ikke noe man glemmer i en fei.

 

Er du sikker på at du vil ha denne mannen? Er du sikker på at han egentlig er så elskelig og grei? Eller er det bare at han har en makt over deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...
Gjest Antarctica

Løp, løp, løp. Før det er "for seint". Ikke få felles barn med ham. Han kan ha så mye dårlig samvittighet han vil for sitt eget barn, men han kan ikke skremme, plage og ødelegge ditt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om han ikke allerede er preget så vil han bli det, hi!

 

Det er i slike situasjoner vi må vise oss som den voksne og ta valg på vegne av barnas framtid. Du skal IKKE være sammen med en mann som behandler ungen din som en dritt! I denne situasjonen er det DU som er den voksne og må få ham vekk fra denne fjotten!

Du skal ikke la kjæresten din brøle til sønnen din EN ENESTE gang til!

 

Merker jeg blir litt sint når jeg leser innlegg som dette. Det hjelper ikke at du elsker mannen om han mishandler ungen din! Det er ikke DITT beste, dine ønsker og behov som er viktigst her, det er barnet som skulle vært ditt hovedfokus. Du skal liksom beskytte ham, hi! Finner du deg i at mannen din brøler slik til gutten så er du jo like skyldig som ham! Sønnen din har ikke bedt om å leve med denne mannen. Men han er tvunget til det pga deg, da bør du pokker meg i hvert fall sørge for at han vokser opp i et trygt og stabilt hjem med mennesker som godtar ham, respekterer ham, og elsker ham som han er! Ikke sammen med en som behandler ham som annenrangs og en pain in the ass!

 

Få hodet opp av sanda, hi! Innse at han ikke er slik han sa han var (var det ikke det du skrev?). Han er som han er, og det stemmer visst ikke med inntrykket du først hadde av ham. Da vet du realiteten. Man får ikke forandret på noen som ikke ønsker det selv. Det eneste du kan kontrollere er deg selv og dine valg!



Anonymous poster hash: ad96c...00b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 måneder senere...

Jeg er tante til en 3-åring. Jeg får vondt langt inn i margen av tanken på at han skulle måtte leve i det du nå utsetter din lille gutt for. Selv om du ikke er enig i mannens handlinger er det du som velger at sønnen din skal bo med dette mennesket. Hvem pokker gjør slikt mot en 3-åring? Han har attpåtil kjent barnet fra han var baby, men han aksepterer ham ikke, er ikke glad i ham og bruker ham som søppelbøtte. En 3-åring, som er fritt vilt fot en voksen mann. Det er bare grusomt, og han kommer ikke til å forandre seg.

 

Her må du bare bryte, og skape et trygt liv for din sønn og deg. Han elsker ikke deg heller, for slikt gjør man ikke mot barnet til den en elsker. Heller ikke mot noe som helst lite barn i det hele tatt.

 

Tar du ikke barnet ditt i sikkerhet bort fra denne psykiske mishandlingen, burde du miste omsorgen og barnet plasseres i fosterhjem. Dette er alvorlig. Du kan ikke elske og veilede denne mannen til å bli et godt menneske, for det er det som er problemet. Han er ikke det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...