Gå til innhold

Hjelp! Hva nå?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Hei er det noen som kan gi meg et råd?

Jeg er 41 år, har "klart" den bragden å bli gravid med en 4-barnspappa som fortalte at han hadde sterilisert seg.... Jeg har også gått på p-piller så hva var oddsen en sønn på 8. Faren hans døde for 5 år siden, så jeg vet absolutt n for at dette kunne skje? Saken er jo den at han selvfølgelig og ikke under noen omstendigheter vil ha et barn til. De to eldste har vi hos oss annen hver uke, de to yngste har han ingen kontakt med. Mammaen til disse "lurte" han to ganger, fortalte at hun brukte prevensjon og fikk disse ungene mot hans vilje. Følgelig har han veldig dårlig erfaring med unger, svangerskap og alt som følger med. Han har utsatt meg for et ganske massivt press for å få meg til å ta abort. Om jeg ikke gjør det sier han at han ikke kommer til å takle å bli "påtunget" enda en unge og vil derfor gå fra meg/oss. Selv har jeg en sønn på 8. Faren hans døde for 5 år siden, så jeg vet absolutt hvordan det er å være alene med en unge uten far. Det er ikke enkelt! Barnefaren til det jeg har i magen har utsatt meg for så mye press at jeg

ikke vet hva jeg vil selv. Jeg klarer ikke å tenke klart på om jeg vil ha barnet, og da mest sannsynlig alene. Jeg har ikke et stort nettverk, gammel familie for øvrig og eier ikke eget hus. Har fast jobb og eller ordnede forhold. Alt i meg sier NEI, jeg vet ikke om jeg klarer å ta abort! For meg har alt liv verdi. Jeg er 8 uker på vei. Noen råd om hva jeg skal gjøre? Jeg tenker også på at jeg er godt voksen. Orker jeg å bli alenemor for nok en unge, har jeg fysisk helse til et svangerskap nå? Og ikke minst, er det verd å fortsette et forhold som stiller slike kriterier for at han skal bli hos meg? For han er det også uaktuelt at jeg "beholder" ungen alene, for han vet likevel at det fins noen der ute som er hans kjøtt og blod. Og det takler han ikke sier han, han har jo alt 4 unger. Men jeg har bare en... Finnes det noen i lignende situasjon som meg? Takknemlig for svar:)


Anonymous poster hash: 6fbae...589



Anonymous poster hash: 6fbae...589
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Her ble det noe feil i begynnelsen, jeg vet ikke hvorfor teksten har hoppet sånn og det ser ikke ut til at det går an å redigere. Det skal stå: Jeg har også gått på p-piller så hva var oddsen for at dette kunne skje?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Hvordan har det gått med deg?

Jeg håper du har lyttet til deg selv, og ikke gitt etter for slikt hjerterått press fra samboeren din. Som du er inne på selv, hva slags forhold er dette å satse videre på når han kan agere på den måten?

 

Jeg har vært i en lignende situasjon som deg, bortsett fra at jeg var i andre enden av skalaen aldersmessig. Jeg var student, ung, dum og hodestups forelska i en fyr som kun var interessert i å ha meg på gress. Han frika helt ut da jeg ble gravid, og la massivt press på meg for å ta abort.

Jeg valgte å beholde og har ikke angret en dag, men det skal ikke stikkes under en stol at det har vært en formidabel jobb å samarbeide med bf.

 

Når det gjelder at du har lite nettverk og familie, ville det ikke vært fint for sønnen din å få et søsken når han til og med har mistet faren sin?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Hvordan har det gått med deg?

Jeg håper du har lyttet til deg selv, og ikke gitt etter for slikt hjerterått press fra samboeren din. Som du er inne på selv, hva slags forhold er dette å satse videre på når han kan agere på den måten?

 

Jeg har vært i en lignende situasjon som deg, bortsett fra at jeg var i andre enden av skalaen aldersmessig. Jeg var student, ung, dum og hodestups forelska i en fyr som kun var interessert i å ha meg på gress. Han frika helt ut da jeg ble gravid, og la massivt press på meg for å ta abort.

Jeg valgte å beholde og har ikke angret en dag, men det skal ikke stikkes under en stol at det har vært en formidabel jobb å samarbeide med bf.

 

Når det gjelder at du har lite nettverk og familie, ville det ikke vært fint for sønnen din å få et søsken når han til og med har mistet faren sin?

Hei.

 

Det har vært og er et helvete! Jeg har veid frem og tilbake samtidig som jeg har levd under psykisk terror vil jeg kalle det. Han har trua med både det ene og det andre. Nå sist sa han at om jeg bærer det frem trenger jeg aldri å se til han s kant igjen. Jeg tenker også lit på min egen fremtid. Jeg har sittet alene med en unge tidligere, tatt alt av nattevåk, barnehagedugnader, tårer og gleder. Jeg vet ikke om jeg makter det en gang til. Denne gangen vil det på en måte være enda verre enn at far er død. Det vil være en far som ikke bryr seg. Jeg har time for abort på mandag, men vet ikke om jeg er i stand til å gjennomføre det. Og ikke minst vet jeg ikke hva det gjør med meg psykisk å gjennomføre det. Men det driter den ego mannen mildt sagt i. Uansett hva som skjer er iallfall dette forholdet over. Så snart jeg finner en annen leilighet er jeg  ute av døra herifra. Han fortjener ikke meg eller noen andre for den sags skyld...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Hvordan har det gått med deg?

Jeg håper du har lyttet til deg selv, og ikke gitt etter for slikt hjerterått press fra samboeren din. Som du er inne på selv, hva slags forhold er dette å satse videre på når han kan agere på den måten?

Jeg har vært i en lignende situasjon som deg, bortsett fra at jeg var i andre enden av skalaen aldersmessig. Jeg var student, ung, dum og hodestups forelska i en fyr som kun var interessert i å ha meg på gress. Han frika helt ut da jeg ble gravid, og la massivt press på meg for å ta abort.

Jeg valgte å beholde og har ikke angret en dag, men det skal ikke stikkes under en stol at det har vært en formidabel jobb å samarbeide med bf.

Når det gjelder at du har lite nettverk og familie, ville det ikke vært fint for sønnen din å få et søsken når han til og med har mistet faren sin?

 

Hei.

 

Det har vært og er et helvete! Jeg har veid frem og tilbake samtidig som jeg har levd under psykisk terror vil jeg kalle det. Han har trua med både det ene og det andre. Nå sist sa han at om jeg bærer det frem trenger jeg aldri å se til han s kant igjen. Jeg tenker også lit på min egen fremtid. Jeg har sittet alene med en unge tidligere, tatt alt av nattevåk, barnehagedugnader, tårer og gleder. Jeg vet ikke om jeg makter det en gang til. Denne gangen vil det på en måte være enda verre enn at far er død. Det vil være en far som ikke bryr seg. Jeg har time for abort på mandag, men vet ikke om jeg er i stand til å gjennomføre det. Og ikke minst vet jeg ikke hva det gjør med meg psykisk å gjennomføre det. Men det driter den ego mannen mildt sagt i. Uansett hva som skjer er iallfall dette forholdet over. Så snart jeg finner en annen leilighet er jeg  ute av døra herifra. Han fortjener ikke meg eller noen andre for den sags skyld...

Uff, jeg kan virkelig identifisere meg med situasjonen, har som sagt vært der selv. Er veldig glad for at du ser ut til å vurdere forholdet som over iallfall, en slik mann vil ikke være bra for deg uansett hvordan det går med denne saken.

Jeg har også stor respekt for at du tar med i betraktningen hva du har kapasitet til, i forhold til å følge opp enda et barn alene. La bare ikke hans press være utslagsgivende, da tror jeg aldri du vil finne fred med valget ditt.

Gode tanker sendes deg iallfall, håper du har noen i din bekjentskapskrets som er der for deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

 

Hvordan har det gått med deg?

Jeg håper du har lyttet til deg selv, og ikke gitt etter for slikt hjerterått press fra samboeren din. Som du er inne på selv, hva slags forhold er dette å satse videre på når han kan agere på den måten?

Jeg har vært i en lignende situasjon som deg, bortsett fra at jeg var i andre enden av skalaen aldersmessig. Jeg var student, ung, dum og hodestups forelska i en fyr som kun var interessert i å ha meg på gress. Han frika helt ut da jeg ble gravid, og la massivt press på meg for å ta abort.

Jeg valgte å beholde og har ikke angret en dag, men det skal ikke stikkes under en stol at det har vært en formidabel jobb å samarbeide med bf.

Når det gjelder at du har lite nettverk og familie, ville det ikke vært fint for sønnen din å få et søsken når han til og med har mistet faren sin?

Hei.

 

Det har vært og er et helvete! Jeg har veid frem og tilbake samtidig som jeg har levd under psykisk terror vil jeg kalle det. Han har trua med både det ene og det andre. Nå sist sa han at om jeg bærer det frem trenger jeg aldri å se til han s kant igjen. Jeg tenker også lit på min egen fremtid. Jeg har sittet alene med en unge tidligere, tatt alt av nattevåk, barnehagedugnader, tårer og gleder. Jeg vet ikke om jeg makter det en gang til. Denne gangen vil det på en måte være enda verre enn at far er død. Det vil være en far som ikke bryr seg. Jeg har time for abort på mandag, men vet ikke om jeg er i stand til å gjennomføre det. Og ikke minst vet jeg ikke hva det gjør med meg psykisk å gjennomføre det. Men det driter den ego mannen mildt sagt i. Uansett hva som skjer er iallfall dette forholdet over. Så snart jeg finner en annen leilighet er jeg  ute av døra herifra. Han fortjener ikke meg eller noen andre for den sags skyld...

Uff, jeg kan virkelig identifisere meg med situasjonen, har som sagt vært der selv. Er veldig glad for at du ser ut til å vurdere forholdet som over iallfall, en slik mann vil ikke være bra for deg uansett hvordan det går med denne saken.

Jeg har også stor respekt for at du tar med i betraktningen hva du har kapasitet til, i forhold til å følge opp enda et barn alene. La bare ikke hans press være utslagsgivende, da tror jeg aldri du vil finne fred med valget ditt.

Gode tanker sendes deg iallfall, håper du har noen i din bekjentskapskrets som er der for deg.

 

 

 

 

Hvordan har det gått med deg?

Jeg håper du har lyttet til deg selv, og ikke gitt etter for slikt hjerterått press fra samboeren din. Som du er inne på selv, hva slags forhold er dette å satse videre på når han kan agere på den måten?

Jeg har vært i en lignende situasjon som deg, bortsett fra at jeg var i andre enden av skalaen aldersmessig. Jeg var student, ung, dum og hodestups forelska i en fyr som kun var interessert i å ha meg på gress. Han frika helt ut da jeg ble gravid, og la massivt press på meg for å ta abort.

Jeg valgte å beholde og har ikke angret en dag, men det skal ikke stikkes under en stol at det har vært en formidabel jobb å samarbeide med bf.

Når det gjelder at du har lite nettverk og familie, ville det ikke vært fint for sønnen din å få et søsken når han til og med har mistet faren sin?

Hei.

 

Det har vært og er et helvete! Jeg har veid frem og tilbake samtidig som jeg har levd under psykisk terror vil jeg kalle det. Han har trua med både det ene og det andre. Nå sist sa han at om jeg bærer det frem trenger jeg aldri å se til han s kant igjen. Jeg tenker også lit på min egen fremtid. Jeg har sittet alene med en unge tidligere, tatt alt av nattevåk, barnehagedugnader, tårer og gleder. Jeg vet ikke om jeg makter det en gang til. Denne gangen vil det på en måte være enda verre enn at far er død. Det vil være en far som ikke bryr seg. Jeg har time for abort på mandag, men vet ikke om jeg er i stand til å gjennomføre det. Og ikke minst vet jeg ikke hva det gjør med meg psykisk å gjennomføre det. Men det driter den ego mannen mildt sagt i. Uansett hva som skjer er iallfall dette forholdet over. Så snart jeg finner en annen leilighet er jeg  ute av døra herifra. Han fortjener ikke meg eller noen andre for den sags skyld...

Uff, jeg kan virkelig identifisere meg med situasjonen, har som sagt vært der selv. Er veldig glad for at du ser ut til å vurdere forholdet som over iallfall, en slik mann vil ikke være bra for deg uansett hvordan det går med denne saken.

Jeg har også stor respekt for at du tar med i betraktningen hva du har kapasitet til, i forhold til å følge opp enda et barn alene. La bare ikke hans press være utslagsgivende, da tror jeg aldri du vil finne fred med valget ditt.

Gode tanker sendes deg iallfall, håper du har noen i din bekjentskapskrets som er der for deg.

 

Takk skal du ha. Det med å finne fred med valget mitt er vel det jeg frykter mest. Men jeg må tenke at det er jeg som velger det både for det barnet jeg har og meg selv og ikke for bf sin del. Tenker også på at om jeg bar fram barnet og jeg falt fra ville det ikke hatt så mange rundt seg. Jeg får bruke helga til en aller siste runde med meg selv, gruer meg veldig til det som skal skje. Takk for gode tanker:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...