Gå til innhold

Griner meg ofte i søvn; samboeren min liker ikke barna mine


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Hei,

Jeg har vært så deprimert de siste månedene, men tenkte jeg kanskje skulle prøve å poste her inne, skrive litt, få det ut, og se om det hjelper.

 

Jeg har 2 barn fra før, en på 7 og en på 6.  Og så har jeg og samboer en baby sammen på 9 mnd.

 

Da jeg traff min samboer, var han utrolig blid, virket som han likte ungene, tøyset, tullet, var tolerant etc. Han var flink med de, og jeg skjønte at dette var mannen jeg kunne tilbringe resten av livet sammen med.

 

Akkurat når det var ting forandret seg, er jeg litt usikker på, men jeg tror det skjedde da jeg var høygravid.  Han orket plutselig ingen ting lengere. Var alltid sliten, ville ikke være med på noen ting, spesielt ikke med barna.

 

Etter at vi da fikk babyen har ting gått fra ille til verre!  Han orket bare å fokusere på babyen, igjen ALLTID så sliten, og barna mine var bare irriterende.

Nå er babyen 9 måneder, og det er ikke morsomt i det hele tatt lengere.  Han klager på absolutt alt. Han liker ikke å sitte på kjøkkenet med de når vi spiser, fordi de smatter. Måltidene er preget av "lukk munnen din når du tygger",, som starter rolig, og som raskt eskalerer til høy frustrasjon og klaging fra min samboer. Barna smuler også, og de griser. De er visst helt umulige!  I går tok det helt av, da begge hadde fått tyggegummi, og smattet og smattet!  Han ble jo helt mental til slutt. Barna har begynt å kommentere at de hele tiden får kjeft for alt!  At min samboer alltid er sur.

 

Samboeren min følger de ikke på trening, fordi han ikke orker.  Han er jo alltid sliten, og har aldri energi. Men nå har han bestemt seg for å bli fotballtrener til en gjeng ukjente unger!  -Altså; han orker ikke være med mine barn, orker ikke følge de på trening etc, men har visst energi til å coache en gjeng med andre unger, opptil 2 ganger per uke.   Jeg blir jo helt fra meg, og havner så langt ned i kjelleren! Mine unger vil han liksom ikke ha noe med å gjøre, men alle andres er OK!?

 

Han gjør aldri noe positivt med de!  Vi er på ferie nå, hos hans foreldre, og det er kun jeg som gjør noe med barna!  Jeg som tar de med ut opptil flere ganger per dag, for han ikke orker, ikke er i form, ikke har energi etc. "De klarer seg ute alene"... ja, jeg er jo enig, de klarer jo å leke ute alene, men kanskje det hadde vært positivt om de kunne spille fotball SAMMEN, eller gå på stranden SAMMEN bare de? 

 

Jeg føler at jeg ødelegger ungene mine, de får bare kjeft og han pirker på de konstant. Det er bare fokus på de negative tingene, ikke de positive. Han sier de er så umulige, og får jo helt panikk hvis en av de går inn med sko!  -Jeg disiplinerer ungene mine, og sier også i fra når nok er nok, men jeg er jo også mild og rund i kantene. Man kan ikke forvente all verden av de, de er fremdeles små!  Jeg klikker ikke hvis de går inn med sko, men minner de heller på at "oy! du glemte å ta av skoene.. det er litt dumt hvis du har masse sant under de", og ikke som min samboer" NEI, NEI, NEI! SE HVA DU HAR GJORT NÅ! DET ER IKKE LOV TIL Å GÅ INN MED SKO; DET HAR JEG SAGT TIL DEG TUSEN GANGER FØR".

 

Og siden han hele tiden er så streng, blir jeg jo nesten påvirket selv!  Jeg føler jo at de bare er til bry, og at de er byrder for han!  Vi sitter nå relativt isolert på en øy hos hans foreldre, og været har vært BÆSJ, så vi har ikke vært ute så mye. Barna får jo da naturligvis lopper i blodet og kjeder seg og finner på mindre lure ting; altså en del krangling og røff leking, som resulterer i at noen får vondt...  Og han syns de oppfører seg helt elendig, og at de bare bråker og er umulige... Jeg forklarer jo at det ikke er så rart siden de kjeder vettet av seg og ikke har så mye annet å gjøre... Og så ender det opp med at jeg må ta de med ut i møkk vær for å beskytte både de og han.

 

Dette SUGER!  Vi har jo en baby sammen, og jeg er jo glad i han, men situasjonen er utholdelig!  Jeg har bedt pent om vi kan gå til familierådgivning etc, men han er ikke interessert. 

 

Eksempel fra i dag:  Jeg går et nettkurs for en liten videreutdanning. Jeg tenkte å få unnagjort noen timers lesing nå i påsken. Så jeg sitter å leser, og han skal styre fortet imens. Jeg får jo ikke lekt, for barna ikke er stille, og når jeg spør om de skal ut, så vil de ikke ut alene. Jeg spør da min samboer om ikke han kan ta de med ned til stranden for å se etter skjell, men nei, han er såååå sliten at han nesten ikke klarer holde øynene åpne, og vil helst bare slappe av!  (Men bowling senere i dag er han 100% klar for!) 

 

Han har alltid energi til å gjøre ting, så lenge det ikke inkluderer barna mine. De bor hos oss fast, og besøker exen min annen hver helg, samt at han kommer og hjelper til med idretten deres, slik at min samboer slipper.  Jeg er jo i full jobb, han er hjemme i permisjon nå. Men selv om jeg kommer hjem kl 17, og ikke har sett babyen hele dagen, er det likevel jeg som må følge på idrett, fordi han ikke orker, og når vi da kommer hjem igjen kl 19, har babyen lagt seg. Så jeg føler jo at dette går utover babyen også!

 

Sukk!  Dette føler jeg ble et klageinnlegg, og det er jo et drøss med ting jeg ikke har nevnt her; men det er liksom som at alt barna gjør irriterer han. Han kan sitte å drikke cola foran de, men de får ikke lov til å ha cola. Han kan spise i stua, men det får ikke de lov til...

 

Noen råd? Noen i samme situasjon?  Jeg føler at jeg ødelegger de to eldste barna mine helt, og føler meg som en råtten, mislykket mor. Alt det negative han har å si om mine barn, tar jeg jo som kritikk i og med at det er jeg som er moren deres, og tydeligvis gjør en bedriten jobb med å oppdra de :(

 

 

 



Anonymous poster hash: 9f1fc...ad8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Dette hørtes helt forferdelig ut! Stakkars, stakkar barn, alle tre! Og stakkars deg. Jeg skjønner godt at du sliter. Du må rett og slett ta en skikkelig prat med mannen, vis han dette innlegget. Forklar hvordan oppførselen hans ser ut utenfra, tviler på at han ser på det slik du forklarer, men da trenger han virkelig en oppvekker!

 

Du må gi han konkrete eksempler på hvorfor dette er uakseptabelt også vil jeg anbefale deg å pakke kofferten og dra om han ikke innser det, eller prøver å få til en forandring.

 

Kan godt hende at han er sliten etter babyen kom, men da må du hjelpe han å få øynene opp. Du er også sliten, men man lar det ikke gå ut over barna, hvertfall ikke i den grad.

 

Lykke til <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Hei,

Jeg har vært så deprimert de siste månedene, men tenkte jeg kanskje skulle prøve å poste her inne, skrive litt, få det ut, og se om det hjelper.

 

Jeg har 2 barn fra før, en på 7 og en på 6.  Og så har jeg og samboer en baby sammen på 9 mnd.

 

Da jeg traff min samboer, var han utrolig blid, virket som han likte ungene, tøyset, tullet, var tolerant etc. Han var flink med de, og jeg skjønte at dette var mannen jeg kunne tilbringe resten av livet sammen med.

 

Akkurat når det var ting forandret seg, er jeg litt usikker på, men jeg tror det skjedde da jeg var høygravid.  Han orket plutselig ingen ting lengere. Var alltid sliten, ville ikke være med på noen ting, spesielt ikke med barna.

 

Etter at vi da fikk babyen har ting gått fra ille til verre!  Han orket bare å fokusere på babyen, igjen ALLTID så sliten, og barna mine var bare irriterende.

Nå er babyen 9 måneder, og det er ikke morsomt i det hele tatt lengere.  Han klager på absolutt alt. Han liker ikke å sitte på kjøkkenet med de når vi spiser, fordi de smatter. Måltidene er preget av "lukk munnen din når du tygger",, som starter rolig, og som raskt eskalerer til høy frustrasjon og klaging fra min samboer. Barna smuler også, og de griser. De er visst helt umulige!  I går tok det helt av, da begge hadde fått tyggegummi, og smattet og smattet!  Han ble jo helt mental til slutt. Barna har begynt å kommentere at de hele tiden får kjeft for alt!  At min samboer alltid er sur.

 

Samboeren min følger de ikke på trening, fordi han ikke orker.  Han er jo alltid sliten, og har aldri energi. Men nå har han bestemt seg for å bli fotballtrener til en gjeng ukjente unger!  -Altså; han orker ikke være med mine barn, orker ikke følge de på trening etc, men har visst energi til å coache en gjeng med andre unger, opptil 2 ganger per uke.   Jeg blir jo helt fra meg, og havner så langt ned i kjelleren! Mine unger vil han liksom ikke ha noe med å gjøre, men alle andres er OK!?

 

Han gjør aldri noe positivt med de!  Vi er på ferie nå, hos hans foreldre, og det er kun jeg som gjør noe med barna!  Jeg som tar de med ut opptil flere ganger per dag, for han ikke orker, ikke er i form, ikke har energi etc. "De klarer seg ute alene"... ja, jeg er jo enig, de klarer jo å leke ute alene, men kanskje det hadde vært positivt om de kunne spille fotball SAMMEN, eller gå på stranden SAMMEN bare de? 

 

Jeg føler at jeg ødelegger ungene mine, de får bare kjeft og han pirker på de konstant. Det er bare fokus på de negative tingene, ikke de positive. Han sier de er så umulige, og får jo helt panikk hvis en av de går inn med sko!  -Jeg disiplinerer ungene mine, og sier også i fra når nok er nok, men jeg er jo også mild og rund i kantene. Man kan ikke forvente all verden av de, de er fremdeles små!  Jeg klikker ikke hvis de går inn med sko, men minner de heller på at "oy! du glemte å ta av skoene.. det er litt dumt hvis du har masse sant under de", og ikke som min samboer" NEI, NEI, NEI! SE HVA DU HAR GJORT NÅ! DET ER IKKE LOV TIL Å GÅ INN MED SKO; DET HAR JEG SAGT TIL DEG TUSEN GANGER FØR".

 

Og siden han hele tiden er så streng, blir jeg jo nesten påvirket selv!  Jeg føler jo at de bare er til bry, og at de er byrder for han!  Vi sitter nå relativt isolert på en øy hos hans foreldre, og været har vært BÆSJ, så vi har ikke vært ute så mye. Barna får jo da naturligvis lopper i blodet og kjeder seg og finner på mindre lure ting; altså en del krangling og røff leking, som resulterer i at noen får vondt...  Og han syns de oppfører seg helt elendig, og at de bare bråker og er umulige... Jeg forklarer jo at det ikke er så rart siden de kjeder vettet av seg og ikke har så mye annet å gjøre... Og så ender det opp med at jeg må ta de med ut i møkk vær for å beskytte både de og han.

 

Dette SUGER!  Vi har jo en baby sammen, og jeg er jo glad i han, men situasjonen er utholdelig!  Jeg har bedt pent om vi kan gå til familierådgivning etc, men han er ikke interessert. 

 

Eksempel fra i dag:  Jeg går et nettkurs for en liten videreutdanning. Jeg tenkte å få unnagjort noen timers lesing nå i påsken. Så jeg sitter å leser, og han skal styre fortet imens. Jeg får jo ikke lekt, for barna ikke er stille, og når jeg spør om de skal ut, så vil de ikke ut alene. Jeg spør da min samboer om ikke han kan ta de med ned til stranden for å se etter skjell, men nei, han er såååå sliten at han nesten ikke klarer holde øynene åpne, og vil helst bare slappe av!  (Men bowling senere i dag er han 100% klar for!) 

 

Han har alltid energi til å gjøre ting, så lenge det ikke inkluderer barna mine. De bor hos oss fast, og besøker exen min annen hver helg, samt at han kommer og hjelper til med idretten deres, slik at min samboer slipper.  Jeg er jo i full jobb, han er hjemme i permisjon nå. Men selv om jeg kommer hjem kl 17, og ikke har sett babyen hele dagen, er det likevel jeg som må følge på idrett, fordi han ikke orker, og når vi da kommer hjem igjen kl 19, har babyen lagt seg. Så jeg føler jo at dette går utover babyen også!

 

Sukk!  Dette føler jeg ble et klageinnlegg, og det er jo et drøss med ting jeg ikke har nevnt her; men det er liksom som at alt barna gjør irriterer han. Han kan sitte å drikke cola foran de, men de får ikke lov til å ha cola. Han kan spise i stua, men det får ikke de lov til...

 

Noen råd? Noen i samme situasjon?  Jeg føler at jeg ødelegger de to eldste barna mine helt, og føler meg som en råtten, mislykket mor. Alt det negative han har å si om mine barn, tar jeg jo som kritikk i og med at det er jeg som er moren deres, og tydeligvis gjør en bedriten jobb med å oppdra de :(

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9f1fc...ad8

 

Hei,

 

først må jeg si at dette var interessant. Interessant fordi dette kunne nok min samboer skrevet om meg. Jeg er samboer med en mann som har barn fra før, samt vi har felles barn.

 

Jeg var også blid. Jeg var også verdens beste ste-mor/bonus-mamma/ekstra-mamma. Jeg lekte, jeg bakte, jeg leste og tegnet. Men så ble jeg gravid....og uten at jeg kan gi èn spesifikk grunn for at tinge endret seg, så gjorde de det.

 

Men hvis jeg skal prøve å sette noen ord på det: Oppi alle følelsene som kommer når en opplevelser å bli foreldre for første gang, så følte jeg bare avmakt. Jeg begynte å grue meg til barn(a) kom...jeg lengtet etter noen å dele "første gang foreldre" følelsen med....men det hadde jeg jo ikke.

 

Det ble for mye....Jeg vet nok at det er mange mange der ute som vil si og tenke: guuuuud hvor ond hun er. Stakkars barn! Men ok, la dem tenke og si det.

 

Det jeg prøver å si er at jeg kan på en måte forstå din samboer og hans reaksjon. Jeg må også innrømme at hans barn(s) fritidsaktiviteter får han og biologisk mor ta seg av. Det er deres barn, og jeg tror at de har mest glede av å se sine håpefulle score sitt første mål, eller synge sin første strofe i kor ect.

 

Når min samboer er skuffa over meg, og ønsker så inderlig at jeg skal elske hans barn like mye som mine egne; så sier jeg "beklager, jeg kan aldri elske dine barn like mye som mine egne".

 

Jeg trodde jeg var ond som tenke det i begynnelsen. Men etter noen år endte vi opp på familievernkontoret, og da sa de: "men hvorfor mener du at du skal det? Det er vel helt naturlig å ikke kunne det? Behandle dem selvfølgelig med respekt...men elske dem som dine egne, kan ingen be deg om!"

 

 

Jeg følte meg 10 kg lettere....

 

 

Uansett, kanskje det hjelper hvis du prøver å forstå ham? Sette deg inn i hans situasjon? Møte ham der? Jeg lengter etter forståelse fra min samboer, det hadde hjulpet utrolig mye på min sorg.

 

Lykke til :-)

 

Anonymous poster hash: 94563...290

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 år senere...

Kanskje han er deprimert? Er ikke bare mødre som opplever fødselsdepresjon. Prøv å luft disse tankene med helsesøster eller hos en terapeut på fvk. Man kan dra dit og ha en samtale alene. Hvis du velger å gjøre det så spør de litt om fødselsdepresjon hos fedre så får du mer informasjon :-)

Anonymkode: 1401c...766

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kanskje han er deprimert? Er ikke bare mødre som opplever fødselsdepresjon. Prøv å luft disse tankene med helsesøster eller hos en terapeut på fvk. Man kan dra dit og ha en samtale alene. Hvis du velger å gjøre det så spør de litt om fødselsdepresjon hos fedre så får du mer informasjon :-)

Anonymkode: 1401c...766

Han har neppe fødselsdepresjon etter 4 år.

Anonymkode: 73387...3ff

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Dette ødelegger barna dine. 💔 Alle 3.  De får jo kritikk for alt. Hadde det slik selv da jeg var liten. Dårlig stemning og kjeft og pirk for alt. Jeg holdt på å ta selvmord da jeg var ungdom. Spiseforstyrrelser. 

Tenk på barna dine og deg selv. Ikke nøy deg med dette. 

Anonymkode: 328b3...ba1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan går det med deg HI? 

Anonymkode: 359a2...7c1

Hva er vitsen ????????????? 😑

Anonymkode: 328b3...ba1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...