Gå til innhold

Klarer ikke glede meg over graviditeten, gruer bare til ammingen:(


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg er 8 uker på vei og burde være lykkelig over endelig ha klart å bli gravid, men alt jeg føler er en altoppslukende angst over hvordan det skal gå med ammingen.

Har enda mareritt etter ammeperioden med mitt første barn (som nå er 18 år, jeg var selv 18 da jeg fikk barnet). Glemmer aldri den følelsen det var, smerten som rev og slet for hver gang jeg skulle amme og angsten jeg hele tiden gikk med mellom hver gang jeg skulle amme, fordi jeg grudde meg slik til neste runde. Jeg har (noe, usikker på hvor mye) innovervendte brystvorter og jeg var til slutt så sår at hele vorten var et eneste stort krater med åpne sår, alt som kom ut var blod og grønn materie. Holdte på med denne torturen i tre måneder før jeg kapitulerte og begynte med mme.

 

Jeg har allerede kjøpt meg niplette for å hjelpe brystvortene til å komme mer ut, noe jeg føler hjelper der og da og en time etter jeg tar de av, men neste morgen er brystvortene som før. Disse kan heller ikke brukes siste trimester og derfor tror jeg iallefall at det ikke vil gi meg noen hjelp når barnet blir født. Jeg skrubber meg også med hampvott hver gang jeg dusjer.

 

Trenger desperat noen tips og råd for hvordan jeg skal forberede meg og hvordan jeg skal ha mulighet til å få til en vellykket amming denne gangen, hvis det i det hele tatt er mulig...

 

Anonymous poster hash: 48eb5...b6c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Dropp hele amminga!

Jeg ammet mine to eldste så lenge jeg klarte, og med mellomstemann endte det med fødselsdepresjon.

Når jeg ble gravid med nr. 3 var jeg så "heldig" å gå på medisiner som ikke er forenelige med amming så jeg kunne ikke amme, men om jeg så hadde kunnet gjort det tror jeg at jeg hadde droppet det pga. erfaringene med forrigemann.

 

MME er et meget godt alternativ til puppen, og kroppskontakt og kos kan du gi i akkurat like stor grad selv om du gir flaske.

I starten ga jeg flaske i bar overkropp, hud mot hud med babyen, var bare kos!

 

 



Anonymous poster hash: d2fec...d97
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Der fikk jeg et svar etter 938 visninger av innlegget. Har tenkt mye på dette med respons på innlegg etter etter jeg skrev dette og vil gjerne dele det med dere. Tenker dere på hva det kan gjøre med en person å se at så mange leser innlegget man har skrevet, uten å få et eneste svar? Hvis man i utgangspunktet er i en fortvilet situasjon og ber om råd her inne synes jeg faktisk vi andre kan vise såpass respekt at man kan skrive noen trøstende ord til vedkommede, uansett om man har noe konstruktivt og konkret å råde vedkommede til eller ikke. Det å se at "tusenvis" av mennesker leser det du har skrevet uten at en eneste har noe som helst å komme med, det tror jeg kan få enhvert menneske i en sårbar situasjon til å tenke negative tanker og lure på om de er helt på jordet. (KAN få, og jeg skriver dette på generelt grunnlag.)

 

Til deg som svarte meg:

Tusen takk for svar, setter pris på det:) Trasig å lese at det endte med fødselsdepresjon, da har det jo gått alt for langt:( Hadde nok det jeg også når jeg ser tilbake, men når man står midt oppi det er det jo ikke så lett å vite hva som er hva, årsak og virkning og hvordan man skal forholde seg til alle utfordringer som dukker opp. Jeg tenker også at det er helt greit å gi mme og er inneforstått med at det nok kan bli eneste utvei. Det kommer til å være helt greit og jeg vil ikke se på det som noe nederlag. Jeg vil selvsagt mye heller være en lykkelig og avslappet mor som klarer å nyte spedbarnstiden, i stedet for å gjennomgå det jeg opplevde sist. Jeg vil likevel gjøre alt jeg kan for å mestre ammingen ved å forberede meg på best mulig måte, ha et åpent sinn, nullstille meg og tenke at "dette skal gå bra".

 

Anonymous poster hash: 48eb5...b6c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trist å lese det du skriver, kjenner meg mye igjen...

Amming var et helvete første gang og jeg var på randen til fødseldepresjon... Klarte heldigvis å si til meg selv at nok er nok når jeg begynte å tenke negativt ang. babyen som ville ha mat ;(

Når jeg gikk med andremann begynte jeg å forberede meg mentalt men svingte veldig ift. om jeg ønsket å prøve amming eller ikke. Kjøpte inn flasker og ferdig MME for å ha med på sykehuset. Dette var mest for at jeg skulle roe meg ift. at jeg hadde et alternativ til babyen, og at jeg ikke skulle trenge å "krangle" med dem på barsel for å få MME til babyen. (Traff dessverre flere "ammenazier" på barsel med førstemann.)

Det er ingen andre enn deg som vet hvordan du har det og hvordan dette påvirker deg. Det kan være det er lettere for deg å snakke med noen om det som f.eks. helsesøster, partner el. Vil bare gjøre deg obs på at du ikke trenger å forsvare deg for noen, du føler det du føler, uansett om noen andre forstår det eller ikke. Jeg forsøkte å snakke med JM og hun virket mottakelig, men når fødselen nærmet seg begynte hun å mase om amming og alt rundt dette så jeg tok de siste kontrollen hos lege heller...

Valgte å skrive et brev til barsel som jeg la ved helsekortet mitt. Der nevnte jeg at jeg hadde dårlig erfaring med amming og stresset rund dette så under oppholdet mitt ønsket jeg ikke hjelp til amming dersom jeg ikke selv ba om det, og at jeg hadde med meg MME og utstyr som jeg kom til å benytte meg av dersom jeg ønsket dette. Hadde også med meg en manuell pumpe, den på sykehuset var vond!

Lykke til :)



Anonymous poster hash: e9cd4...2fa
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ammehjelper / ammehjelpen.no

 

Jeg støtter forslaget om å snakke med jordmor om dette i svangerskapet. Dersom du ikke går til jordmor (ikke alle kommuner har kapasitet til at alle som ønsker det kan gå til jm) ville jeg kontaktet sykehuset du skal føde på og bedt om en samtale med jordmor eller ammepoliklinikk der i god tid før fødselen. Du har nok en del følelser og kanskje spørsmål rundt amminga med førstemann som det kan hjelpe å snakke med fagfolk om, uansett om du ender opp med å amme eller ikke. Du kan også kontakte Ammehjelpen (feks. meg, ammehjelper.lillenims @ gmail.com) på forhånd, men dine tanker og tidligere opplevelser rundt amming er definitivt noe som du må få med i svangerskapskort, journal og/eller "fødebrev" slik at sykehus og helsepersonell er klar over det!

På måten du stiller spørsmålet på virker det på meg som at selv om du mener mme er et alternativ så ønsker du å iallfall forsøke å amme? Det er et godt utgangspunkt!

 

Innovervendte brystvorter er i seg selv ikke nødvendigvis et problem. Jeg vil gjette på at selv om det kan ha medvirket til ammeproblemene du hadde med førstemann så var det nok flere problemer som du ikke fikk hjelp med, feks. feil ammestilling og/eller dietak, eller stramt tungebånd. Amming skal i utgangspunktet ikke gjøre vondt, dersom det ER vondt (utover "litt sårhet" som aldri blir uutholdelig vondt!) så er det viktig å finne (og utbedre) årsaken! Om man lurer på om vondten er "litt sårhet" eller noe som er feil så er det viktig å få kyndig hjelp (det viser seg ofte at mor har rett i at noe er galt når smertene er så store at hun begynner lure på det...).

 

Noen ganger er det ikke så enkelt å gjøre noe med årsaken, feks. ved utdrivingssmerter, men da dreier det seg som regel om ting som går over etter noen uker (og som ofte kan lindres noe).

Dersom problemet er feil ammeteknikk/ammestilling eller feil dietak hos barnet så må dette selvsagt korrigeres, deretter kan det ta noe tid før smertene er borte, fordi de skyldes sår eller sårhet som må heles. Stramt tungebånd kan klippes på sykehuset, i noen tilfeller så hjelper det også med en annen ammestilling.

 

Niplette har jeg ikke noe særlig erfaring med. Imidlertid vet jeg av kvinner som har pumpet i flere mnd pga innadvendte brystvorter, og klart å amme normalt med barn nummer to. Så selv om det ikke ser ut som nipletten hjelper mer enn en kort stund skjer det sannsynligvis noe på "innsiden".

 

Skrubbing med hampvott er et råd jeg håper du ikke har fått fra ammekyndig helsepersonell... Dette er et kjerringråd jeg ikke har særlig tro på, spesielt ikke når problemet ditt mest sannsynlig ikke skyldes at du er spesielt tander/sart, men et ammeproblem du ikke fikk hjelp med. Jeg vil si du er gammel nok til at brystene dine har blitt naturlig herdet, selv om du ikke har ammet i (eller for den del på) mange år (for ordens skyld, vi er ca like gamle, så jeg har vel lov å si sånt ;-)).

 

Du er mer enn velkommen til å ta kontakt med meg (helst på epost, ammehjelper.lillenims @ gmail.com uten mellomrom) før eller etter fødselen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...