Gå til innhold

Stebarn klenger på barnefar


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 4 år. For 2 år siden flyttet jeg inn hos ham. Han har en datter på 14 år og en sønn på 8 år som bor hos oss annenhver uke. Jeg har ingen barn enda. Gutten på 8 er ikke noe problem, han er mye ute med venner og bryr seg ikke så mye om hva vi voksne holder på med. Jenten på 14 år derimot, klenger noe enormt på faren sin, og for øvrig på meg også. Hun er aldri på besøk med venninner den uken hun er hos oss. Hun henger som en hale etter oss hele tiden. Hun suger seg på når vi kommer hjem fra jobb klokken 4, og fotfølger oss til vi legger oss. Jeg og samboeren min har ikke 1 minutt alene før vi legger oss. Hun er voldsomt opptatt av hva vi driver med. Jeg kan nevne noen eksempler:

- Sitter vi i sofaen og ser tv ligger hun ved siden av faren og lener seg inntil ham hele tiden, babler i ett sett og blander seg bort i alt. Og jeg mener hele tiden!

- Når vi er på kjøkkenet og lager mat sitter hun på kjøkkenøyen og lytter og blander seg bort i alt vi snakker om.

- Skal vi en tur på butikken skal hun selvsagt alltid bli med.

- Skal vi gå en kveldstur skal hun bli med.

- Kommer vi hjem 5 minutter senere enn vi sa vi skulle, blir vi kryssforhørt om hvor vi har vært og hva vi har gjort.

- Finner vi på noe (kino, restaurant, hotellweekend) den uken de ikke er hos oss, blir hun kjempedeprimert og det er SÅ urettferdig at ikke hun får være med! Da sutrer hun hele uken. Vi har tydeligvis ikke lov til å gjøre noe uten henne.

- Vasker vi hus tusler hun hakk i hjel, går i veien, tuller med faren og forstyrrer hele tiden.

- I helgene spør hun "Hva skal vi finne på i dag?" Det er en selvfølge at vi skal være sammen heeeeele tiden, og det er en selvfølge at vi skal underholde henne, tydeligvis.

 

Hun er voldsomt oppmerksomhetssyk. Hun oppfører seg tidvis som en hyperaktiv 5-åring. Snakker med babystemme, "faller" ned fra sofaen og trenger pappas hjelp til å dra henne opp igjen, killer pappaen, ligger med hodet i fanget hans, fjaser, synger høyt og falskt med vilje, ler med tilgjort latter og plager for å tøye strikken. Hun prøver rett og slett å provosere, og sier pappaen et skjevt ord, for eksempel "Nå må du roe ned" så blir hun SÅÅÅ fornærmet. Da drar hun pleddet over hodet, hendene i kors, snurt mine og er pottesur helt til faren smisker seg inn igjen. Venninnene bryr hun seg overhodet ikke om når hun er hos oss, hun skal KUN være sammen med oss HELE tiden. Og hun MÅ ha oppmerksomhet.

 

Jeg føler jeg blir helt kvalt av dette. Hun henger på oss og det virker nesten som hun tror at dette er et forhold med 3 personer. Hun blir helt fra seg om vi gjør noe uten henne, og hun overvåker og passer på hele tiden så vi ikke får et sekund alene. Denne 14-åringen tok bruddet mellom foreldrene ekstremt tungt. Hun var deprimert i 2 år etterpå, og helt ærlig tror jeg fortsatt ikke hun har kommet seg. Nå er det slik at hun liker meg ganske godt, sender meg masse meldinger og klenger nokså mye på meg også, så det er nok ikke det at hun ikke aksepterer meg. Vi har fått et godt og nært forhold, hun baksnakker til og med moren til meg, noe jeg finner ganske merkelig. (Jeg svarer selvsagt diplomatisk når hun gjør dette.) Men jeg blir helt kvalt av dette, og jeg føler jeg ikke får puste i mitt eget hjem. Hun er der HELE tiden, maks 2 meter unna oss. Jeg har selvfølgelig snakket med samboeren min om dette, men han sier at "Han kan ikke kaste henne ut heller" og "Hun har hatt det fryktelig tungt, jeg vil ikke tippe henne utfor kanten." Men dette kan ikke fortsette! Er det normalt at en 14-åring oppfører seg sånn? Og hvorfor er hun sånn? Samboeren min har hatt lyst til å "tvinge" henne til å snakke med familievernkontoret, så hun kan få litt hjelp av en psykolog spesialisert for å snakke med barn, men moren nekter, og da har han ingenting han skulle sagt visst. Jeg har snakket med samboeren min mange ganger, og jeg kommer ikke lenger. Jenta er veldig skjør, han har dårlig samvittighet fordi det var han som flyttet ut, og han lar henne derfor klenge. Men hun holder på å gå meg på nervene! Jeg får ikke puste! Er det virkelig sånn at vi overhodet ikke skal få NOE tid sammen alene? Må jeg akseptere dette rett og slett? Nå maser hun også om at hun vil bo med oss hele tiden, og jeg KAN IKKE ha det sånn hele tiden! Hva i all verden skal jeg gjøre? Er dette normalt?



Anonymous poster hash: 8515c...c18
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hun trenger hjelp NÅ! Mannen din har rett i at hun trenger psykolog, og heller før enn senere. Det virker som hun er utrygg og redd utifra det du skriver, men det er nok best å få profesjonell hjelp til dette. At moren motsetter seg betyr bare at hun ikke fatter at datteren trenger hjelp til å komme seg gjennom dette evnt at hun håper at dette vil ødelegge forholdet deres? Det ser ut som begge må være enige men dere får ta henne(moren) til et familievernkontor for å få klarhet i dette med en "tredjepart" som kan hjelpe. Alt du har beskrevet viser for meg at hun gjør alt hun kan for å beholde faren, ved å spille et lite barn igjen o.l. fordi hun ble "forlatt".

 

-Hva med å starte en aktivitet som hun deltar i den uken som hun er med dere? Rideskole? et eller annet som er i nærområdet som gjerne en av dere kanskje kan være delaktig i. Danseskole, svømming, tennis, speider? 

-I forhold til alenetid, så si det rett ut at jeg/vi trenger litt tid for meg/oss selv, jeg/vi forsvinner ikke men avogtil så er det greit å gjøre ting hver for seg f.eks. oppvasken. 

-Ikke kjeft (med mindre det er god grunn) men snakk med henne og ha tydelige grenser, går hun over streken så snakk med henne, forklar henne hvorfor det ikke er greit og ta tak i problemet.

-Lytt til det hun sier, men det er dere som bestemmer. 

 

Det som jeg tror alt i alt som vil hjelpe mest er en aktivitet som hun gjør med faren, noe som binder dem sammen(for hennes del er det ikke nødvendigvis slik at det er en selvfølge) og får henne ut av huset. Kanskje faren kan ringe legen hennes og få råd om hva som kan gjøres? Hvorvidt det er normalt, det er reaksjonen hennes til situasjonen og hun trenger hjelp til å håndtere dette bedre både for nåtiden og fremtiden. Man kan si at trygghetsgrunnlaget hennes er antageligvis ødelagt uten at jeg skal si dette bastant. 

 



Anonymous poster hash: 626c7...1e0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja noe må i alle fall gjøres, for dette sliter enormt på meg. Jeg er 32 år nå, og har akkurat blitt gravid (2 uker). Jeg ser for meg at denne datteren vil gå helt i grus når pappaen hennes skal bli pappa til noen andre som han skal se hele tiden. Det verste er at jeg klarer ikke å ha noe forståelse for hennes "sorg". Jeg har rett og slett utviklet meg til å bli kjempeegoistisk. Jeg vet at hun er bare barn (14) og at hun ikke har valgt dette, men jeg klarer ikke la være å rett og slett synes synd på meg selv. Drømmen om en egen familie, drømmen om en lykkelig tid der vi skal bli foreldre vil bli overskygget av stebarnets sorg over at pappaen får et barn til. Det skal bli mitt første barn og skal være stoooort for meg! Jeg VIL IKKE ha slike skår i gleden! Jeg bearbeider fortsatt den tunge følelsen av å ikke kunne få "min helt egne" familie. Er jeg rett og slett ond?? Helt ærlig, jeg skulle ønske stedatteren ikke eksisterte. Ærlig og brutalt. Jeg bryr meg om henne, men jeg har store problemer med en altoppslukende 14-åring i livet mitt 50% av tiden! Som i tillegg kommer til å legge demper på den lykkeligste tiden i mitt liv, for jeg kjenner henne, og VET hun kommer til å bli kjempedeprimert, noe som vil påvirke MIN lykke, mest fordi det gjør at mannen min må ta hensyn til henne i stedet for å glede seg over vårt felles nye barn. Er jeg håpløs, eller er det noen stemødre her som skjønner hvordan jeg føler det?



Anonymous poster hash: 8515c...c18
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner deg veldig godt, for jeg har en lignende situasjon. Ikke så ekstrem som deg, men jeg kjenner godt igjen beskrivelsene dine av oppførsel hos stebarnet. Forskjellen her er at faren sier mer ifra til henne, og at hun ikke får lov til å surve, trasse når hun blir snakket til.

Men det er fortsatt ganske ille, og det blir ikke bedre med tiden.

Jeg hadde tenkt til å skrive til deg i går, men fikk ikke tid. Da hadde jeg tenkt til å råde deg til å bryte forholdet, da jeg fikk inntrykk av at dere ikke har noen felles, men nå ser jeg at du er gravid.

Jeg har dessverre liten tro på at dette vil bli bedre, og jeg har skrekkvisjoner om en noen-og-tyveåring som fortsatt bør hjemme og klamrer seg til faren...

Jeg har prøvd det som anonym før her foreslår, å få henne igang med en hobby her hos oss. Vel, det har ikke hjulpet på situasjonen. Får må komme hjem tidligere fra jobben for å følge henne (ikke godt nok at noen Andre følger, og et kvarter å gå), han må være der under treningen og følge henne hjem. Hun har ikke knyttet noen sosiale kontakter, viser liten interesse for det.

Vi har to fellesbarn, og hun klenger på dem også. Oppfører seg som moren og tar dem ut av hendene mine. Har vært nødt til å være ganske krass og sette grenser. Så husk at det kan skje også, at hun går helt opp i fellesbarnet deres, og tar på en lignende rolle som en overinvaderende svigermor.

Min overlevelsesmekanisme har blitt å trekke meg helt vekk når hun er her, og la henne og faren skulle på. Hvis ikke hadde jeg blitt sinnsyk.

Det er klart jenta har problemer, og når jeg får et par dagers pause får jeg medlidenhet med henne og lyst til å hjelpe. Men det er ikke så lett å føle med noen som invaderer livet ditt så du ikke får puste halvparten av tiden.

Psykolog har også vært et tema her, mor var først imot her også men ser ut til at hun er i ferd med å snu.

Vi får se hva som skjer, men har ingen tro på forbedring. Dette er en stor psykisk belastning i mitt liv, og går for tiden til psykolog blant annet pga det. Har ført til depresjon, rett og slett.

Hadde gått på dagen om det ikke var for fellesbarn.

 

Ja noe må i alle fall gjøres, for dette sliter enormt på meg. Jeg er 32 år nå, og har akkurat blitt gravid (2 uker). Jeg ser for meg at denne datteren vil gå helt i grus når pappaen hennes skal bli pappa til noen andre som han skal se hele tiden. Det verste er at jeg klarer ikke å ha noe forståelse for hennes "sorg". Jeg har rett og slett utviklet meg til å bli kjempeegoistisk. Jeg vet at hun er bare barn (14) og at hun ikke har valgt dette, men jeg klarer ikke la være å rett og slett synes synd på meg selv. Drømmen om en egen familie, drømmen om en lykkelig tid der vi skal bli foreldre vil bli overskygget av stebarnets sorg over at pappaen får et barn til. Det skal bli mitt første barn og skal være stoooort for meg! Jeg VIL IKKE ha slike skår i gleden! Jeg bearbeider fortsatt den tunge følelsen av å ikke kunne få "min helt egne" familie. Er jeg rett og slett ond?? Helt ærlig, jeg skulle ønske stedatteren ikke eksisterte. Ærlig og brutalt. Jeg bryr meg om henne, men jeg har store problemer med en altoppslukende 14-åring i livet mitt 50% av tiden! Som i tillegg kommer til å legge demper på den lykkeligste tiden i mitt liv, for jeg kjenner henne, og VET hun kommer til å bli kjempedeprimert, noe som vil påvirke MIN lykke, mest fordi det gjør at mannen min må ta hensyn til henne i stedet for å glede seg over vårt felles nye barn. Er jeg håpløs, eller er det noen stemødre her som skjønner hvordan jeg føler det?

 

Anonymous poster hash: 8515c...c18

Anonymous poster hash: 008a0...e47

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en stedatter som er 11 og hobbier/fritidsaktiviteter og psykolog er en del av hverdagen hennes. Hun takler ting bedre og bedre men det tar tid- hun har ENDELIG sluttet å krype oppi sengen vår. Tenk nesten 4 år med et stort barn som kryper oppi sengen hver gang hun var her, hver bidig natt! Holdt på å gå på veggen før foten hans endelig gikk ned og hun skjønte at det ikke var greit lenger, at hun var en stor jente og at vi passet på henne uansett hvor hun sov (i egen seng.. ). Det var ikke få ganger at jeg sto opp med henne for å sitte og passe på henne evnt gå og finne sofaen for resten av natten.

 

Hun går til terapi for å takle at faren, som har vært den som oppdro henne i flere år, måtte pakke og flytte og det å ha en syk mor som ikke kan stille opp som en vanlig mor. Det er veldig ofte jeg som stiller opp for henne og tar henne med på ting, og der hun trenger det fører jeg saker for henne til faren hennes og andre det måtte gjelde. Hun slapper mer av og begynner å bli mindre klengete. Hun driver med dans, fotball og deltar i ungdomsklubben og elsker spesielt danseskolen. Skolen går bedre og i det hele tatt så går det bedre med henne, men hun vil trenge hjelp en god stund fremover, det vet jeg.

 

Det er viktig med en aktivitet som er av interesse selvsagt, om barnet/ungdommen ikke vil noe så er alternativet noe som ikke er bindene men sosialt f.eks. ungdomsklubb, svømmehall/badeland, tur i skog med grilling o.l. Jeg sier ikke at det vil løse problemet men det kan bidra til at ting kan bli bedre over sikt.

 

Som jeg nevnte tidligere, få mannen din til å snakke med legen hennes og finn ut hvilken alternativer han har i forhold til datteren og det at hun trenger hjelp til å takle ting. Ting tar tid, ingenting av dette vil ordne seg over natten dessverre men ved å finne ut alternativer og finne ut hvor dere vil fremover er et skritt i riktig retning.

 

Moren hennes må han snakke med i klartekst ang hjelp for datteren deres og fremtiden for datterens del, jeg gikk til skrittet og snakket med moren her i klartekst selv, moro kan man tro men gikk greit for holdt meg saklig og vennlig. 

 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har hatt mer enn et tilfelle hvor jeg har ønsket at barnet ikke var et del av livet mitt, for det er slitsomt og man kan føle seg ganske så maktesløs til tider. Men det kan gå bra også :)



Anonymous poster hash: 626c7...1e0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Ja noe må i alle fall gjøres, for dette sliter enormt på meg. Jeg er 32 år nå, og har akkurat blitt gravid (2 uker). Jeg ser for meg at denne datteren vil gå helt i grus når pappaen hennes skal bli pappa til noen andre som han skal se hele tiden. Det verste er at jeg klarer ikke å ha noe forståelse for hennes "sorg". Jeg har rett og slett utviklet meg til å bli kjempeegoistisk. Jeg vet at hun er bare barn (14) og at hun ikke har valgt dette, men jeg klarer ikke la være å rett og slett synes synd på meg selv. Drømmen om en egen familie, drømmen om en lykkelig tid der vi skal bli foreldre vil bli overskygget av stebarnets sorg over at pappaen får et barn til. Det skal bli mitt første barn og skal være stoooort for meg! Jeg VIL IKKE ha slike skår i gleden! Jeg bearbeider fortsatt den tunge følelsen av å ikke kunne få "min helt egne" familie. Er jeg rett og slett ond?? Helt ærlig, jeg skulle ønske stedatteren ikke eksisterte. Ærlig og brutalt. Jeg bryr meg om henne, men jeg har store problemer med en altoppslukende 14-åring i livet mitt 50% av tiden! Som i tillegg kommer til å legge demper på den lykkeligste tiden i mitt liv, for jeg kjenner henne, og VET hun kommer til å bli kjempedeprimert, noe som vil påvirke MIN lykke, mest fordi det gjør at mannen min må ta hensyn til henne i stedet for å glede seg over vårt felles nye barn. Er jeg håpløs, eller er det noen stemødre her som skjønner hvordan jeg føler det?

 

Anonymous poster hash: 8515c...c18

Jeg er ikke stemor men har hatt stemor. Her må du gå litt i deg selv. Hun er nå en del av din familie og at du nevner at du bf og ny unge skal bli ny familie er litt skremmende å lese. Selv dette blir ditt første barn blir dette farens 3.barn.

 

Veldig synd at de to andre da skal få en annen status.

 

Men enig at hun burde gå til en barnepsykolog.

 

Hvis jeg var deg etter ungen ble født så ville jeg hatt lengre feriereiser med de to andre barna og. Som stebarn var det utrolig sårt at min pappa reiste på tur med hans stebarn og stemor. Vi ble liksom ikke inkludert i den familien.

 

Det er og noe jeg ville gjort er å være obs på hvordan dere er mot de eldste barna etter den nye kommer.

Hun kan jo eventuelt bli en god barnevakt for dere og etterhvert.

 

Anonymous poster hash: 16601...da7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Huff.. jeg skjønner deg godt! Jeg har nesten samme utfordringen, bare at barnet her er 8 år. Han er virkelig en klegg! Det er helt umulig å få litt tid alene. Og om natta må han sove med døra oppe og ved siden av oss.. Ting ble absolutt ikke bedre når vi fikk et fellesbarn for 2 mnd siden.

Psykolog hadde vært en fin ting her også, men foreldrene ser ikke behovet på tross av at en psykolog fra familievernkontoret anbefalte det. Han snakker mye om skillsmissen selv om han ikke husker noe fra livet før dette eller fra skillsmissen, da han var for ung. Tror hans klenging kommer av utygghet i seg selv. Og det hjelper ikke at moren behandler han som en baby. Han sover på hennes rom, får ingen ansvar eller konsekvenser av handling, ingen styring av tv-spill osv. Dette mefører to vidt forskjellige oppdragelse, så jeg skjønner jo utryggheten hos gutten.

Er det et godt samarbeid mellom foreldrene? Kanskje hun også er utrygg etter foreldrene gikk fra hverandre?

 

Anonymous poster hash: 5031b...426

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her.

 

Nei, foreldrene samarbeider overhodet ikke. De hadde et veldig bittert brudd for 5 år siden, og barnemor gjør alt hun kan for å sverte barnefar til en hver tid. Prøver stadig å sette barna opp mot barnefar og meg, og slenger dritt om barnefar til barna hele tiden. Barna har sett seg lei av dette, og det har endt med at både jenta og gutten ikke ønsker å bo med moren lenger, de vil bare være hos oss hele tiden. Nå er de 50/50, men spesielt jenta gnåler konstant om at hun vil flytte til oss permanent. Det er bare det at jeg grøsser ved tanken, for jeg og samboeren har ikke noe forhold når hun er hos oss. Da dreier alt seg om henne, og hun må være sammen med oss og ha fokus hele tiden. Forholdet kommer ikke til å tåle det. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Barnefaren sier at han skjønner meg, men at han først og fremst har et ansvar som far. Det skjønner jeg, for all del, men nå spiser denne jenta opp halvparten av livet mitt. Jeg har ingen liv når hun er hos oss, for hun henger på som en klegg hele tiden. Prøver jeg å få LITT privatliv ved å dra på trening, på butikken, gå en tur, ja så skal hun være med da også. Går jeg på soverommet og legger meg på sengen for å lese en bok i ro og fred, så følger hun etter, setter seg på sengekanten og skravler. Jeg får ikke puste, og det begynner å tære ganske mye på meg kjenner jeg. Jeg får aldri være alene, og i alle fall ikke alene med barnefar! Skjer ikke. Hvordan har dere andre stemødre det med sånne ting? Hvordan takler dere overgangen, og hvordan takler dere at deres eget liv og behov blir skyvd til sides når stebarna er på besøk? Og hvordan håndterer dere sånn klenging? Alle svar, både korte og lange, mottas med stoooor takk!



Anonymous poster hash: 8515c...c18
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du/dere må jo sette noen grenser.. begynn med enkle ting, forklar at soverommet deres er "off-limits" (ihvertfall på dagtid) og at dersom du går inn der så har du behov for alenetid.

Dette mååå mannen bare støtte deg i!

 

Ellers - finn ut sosiale aktiviteter som hun kan delta på som får henne ut av huset - samtidig som hun blir kjent med jevnaldrende.

 

Og - beklager, men jeg ville nok vurdert å flytte.. ihvertfall for en periode. Mannen sier jo at han først og fremst er far - er det ikke på tide at han tar ansvar som det også??

 

Anonymous poster hash: 0c426...754

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne jentas oppførsel gir meg sterke assosiasjoner til væremåten til fireåringen vår dersom jeg får et annet barn i fanget. Er det mulig at hun er sjalu?

 

Eller kan det tenkes at hun er blitt veldig glad i deg, og at hun er redd at forholdet mellom deg og faren også skal ryke?

 

Forøvrig er jeg litt enig med anonym bruker over her.. Jeg skjønner at dette er en veldig lykkelig tid for deg, men du må prøve å tenke at stebarna også er en del av familien, ikke at dere lager en ny. De kan ikke slettes.

 

Gratulerer så mye med den kommende spiren. Du har mye vakkert og spennende i vente. Ønsker deg mye lykke og glede i tiden fremover.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Denne datteren er så stor at dere må da kunne snakke med henne om det! Eller, at faren kan snakke med henne om det. Hvis faren ikke ser at det er noe galt i en sånn væremåte er det ille. 

 

Hun trenger å lære litt om forhold, alle forhold har behov for alenetid. Kjøp en tv til soverommet deres, si at dere kommer til å legge dere en time tidligere for å få litt kjærestetid. 

 

Jeg er mor og ikke stemor, men når kjæresten har vært på besøk så har jeg da sagt til datteren min at vi vil ha litt kjærestetid innimellom, feks gå en tur e.l. Datteren min er snart ni år, og jeg ler og er liksom litt "flau" når jeg sier det, noe som gjør at hun bare synes det er artig. Jeg er nøye på at min datter også skal få alenetid, feks låne med pc inn på rommet for å se film når hun har overnattingsbesøk. Det er viktig å lære at alle har krav på privatliv og alenetid, både alene og i par. Alle parforhold trenger det. 

 

Litt bekymret over at faren ikke tar tak i dette, men jeg håper dere får ordnet det på en fin måte. Jeg tror ikke en 14åring kan være så barnslig at de ikke ser det logiske i at alle trenger litt rom og tid for seg selv, men nå kjenner jeg ikke til henne og vet ikke hvor moden/oppegående hun er.  

 

(Ps. Her har jeg forresten en slags "regel" om at unger ikke sitter og lytter når voksne snakker. Har jeg voksenbesøk så får barnet finne på noe annet. Er det fint vær så sendes unger ut, både om frøkna mi er selv og andre ganger. Og vi kan godt se en voksenfilm (altså avtion, 15årsgrense) på dagtid lørdager hvis frøkna er ute og leker. Om hun kommer inn da, så får hun finne på noe på rommet sitt til filmen er ferdig.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres ut som et barn med utrygg tilknytning og hun vet ikke hvordan hun skal oppføre seg,men som gjør alt for å bli sett og ikke bli glemt. Hva med å sette seg ned sammen med henne og lage noen enkle "kjøreregler" som både kan trygge henne og som samtidig kan gi dere voksne litt fritid?



Anonymous poster hash: 27c04...ccf
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Ja noe må i alle fall gjøres, for dette sliter enormt på meg. Jeg er 32 år nå, og har akkurat blitt gravid (2 uker). Jeg ser for meg at denne datteren vil gå helt i grus når pappaen hennes skal bli pappa til noen andre som han skal se hele tiden. Det verste er at jeg klarer ikke å ha noe forståelse for hennes "sorg". Jeg har rett og slett utviklet meg til å bli kjempeegoistisk. Jeg vet at hun er bare barn (14) og at hun ikke har valgt dette, men jeg klarer ikke la være å rett og slett synes synd på meg selv. Drømmen om en egen familie, drømmen om en lykkelig tid der vi skal bli foreldre vil bli overskygget av stebarnets sorg over at pappaen får et barn til. Det skal bli mitt første barn og skal være stoooort for meg! Jeg VIL IKKE ha slike skår i gleden! Jeg bearbeider fortsatt den tunge følelsen av å ikke kunne få "min helt egne" familie. Er jeg rett og slett ond?? Helt ærlig, jeg skulle ønske stedatteren ikke eksisterte. Ærlig og brutalt. Jeg bryr meg om henne, men jeg har store problemer med en altoppslukende 14-åring i livet mitt 50% av tiden! Som i tillegg kommer til å legge demper på den lykkeligste tiden i mitt liv, for jeg kjenner henne, og VET hun kommer til å bli kjempedeprimert, noe som vil påvirke MIN lykke, mest fordi det gjør at mannen min må ta hensyn til henne i stedet for å glede seg over vårt felles nye barn. Er jeg håpløs, eller er det noen stemødre her som skjønner hvordan jeg føler det?

 

Anonymous poster hash: 8515c...c18

Jeg er ikke stemor men har hatt stemor. Her må du gå litt i deg selv. Hun er nå en del av din familie og at du nevner at du bf og ny unge skal bli ny familie er litt skremmende å lese. Selv dette blir ditt første barn blir dette farens 3.barn.

 

Veldig synd at de to andre da skal få en annen status.

 

Men enig at hun burde gå til en barnepsykolog.

 

Hvis jeg var deg etter ungen ble født så ville jeg hatt lengre feriereiser med de to andre barna og. Som stebarn var det utrolig sårt at min pappa reiste på tur med hans stebarn og stemor. Vi ble liksom ikke inkludert i den familien.

 

Det er og noe jeg ville gjort er å være obs på hvordan dere er mot de eldste barna etter den nye kommer.

Hun kan jo eventuelt bli en god barnevakt for dere og etterhvert.

 

Anonymous poster hash: 16601...da7

 

 

Jeg er også stebarn og tenker mye det samme som deg. Jeg skjønner at det ikke alltid er lett å være stemor, men det er sannelig ikke alltid lett å være stebarn heller, og finne sin plass. Og siden vi snakker om barn er dette noe som kan være med på å prege resten av livet til stebarnet. Det å ha to familier gjorde noe med meg i alle fall, både på godt og vondt! (Absolutt ikke bare negativt.) Hun er 14 år, og om noen få år er hun ute av redet, strekk deg langt for å bevare et godt forhold! Hun kan dessuten bli en kjemperessurs for sitt halvsøsken, det var jeg for mine og vi har et kjempenært forhold som voksne :)

 

 

Anonymous poster hash: 738f9...170

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...