Jeg vil ikke gi opp, trenger råd

[Anonym bruker]

Advarsel: Dette er et veldig langt innlegg, og jeg ber om at de som velger å svare prøver å holde det så konstruktivt som mulig. Jeg er enig i at jeg fortjener en del kritikk, men jeg henvender meg her rett og slett for å få litt perspektiv og råd fra folk som ikke kjenner verken meg eller han, og kan derfor gi et mer objektivt syn. Jeg kommer til å poste dette anonymt da jeg er fra et lite sted hvor alle kjenner alle, og jeg er ikke ute etter å henge ut hverken meg selv eller kjæresten. 

 

Jeg og samboeren har vert sammen i 1,5 år nå, og har etter min mening hatt det veldig fint. Forholdet har vert veldig berg og dalbane da vi er veldig forskjellige personer både følelsesmessig og bakgrunnsmessig, men jeg har egentlig aldri sett på dette som noe stort problem. På min side så har jeg hatt en oppvekst med mye drama, opplevd tunge ting og har vanskelig for å åpne meg og vise følelser- men etter at jeg møtte han så er det akkurat som at noe har smeltet inni meg og jeg ble helt hodestups forelsket. I begynnelsen sleit vi veldig med at han hadde unormalt mye kontakt med eksen som prøvde å få han tilbake, og det laget en veldig stor utrygghet mellom oss. I tillegg sleit jeg med sinneproblemer (mye innestengte følelser fra fortiden), og kunne eksplodere på han når jeg følte meg urettferdig behandlet. Dette var for meg helt normalt, for det var sånn jeg hadde vert i over 20 år. Han tok det opp etter hvert at han ble såret og følte seg utrygg når jeg "klikket", og jeg tok det til meg og sluttet (etter mye selvbeherskelse)- jeg har i dag et mye roligere sinn og det skal mye til for at jeg skal heve stemmen eller bli sint for noe. I sommer spurte han meg om jeg ville dele livet med han, han mente det som et slags frieri, men ettersom vi ikke hadde vert sammen så lenge så ville vi ikke at det skulle være en offisiell greie- men jeg sa ja og slo meg til ro med det. I august snudde alt seg på hodet, hunden vi hadde sammen døde i en fryktelig ulykke som kjæresten min ble vitne til, og det var veldig tungt for han å oppleve. Samtidig sluttet han i jobben til fordel for en ny, som han fikk kontrabeskjed på dagen før han var ferdig på den gamle- altså stod han plutselig arbeidsledig. Det gikk 3 måneder med Battlefield i boxeren før han kom seg ut igjen i arbeidslivet, og jeg såg at det sakte men sikkert sleit han ned og "kaste bort tid" på den måten. Jeg kommenterte det aldri, og klaget ikke når jeg kom hjem fra 12 timers arbeidsdager og måtte ta meg av alt i huset også, jeg visste at han trengte pause (dette har han takket meg for i ettertid). I denne perioden sleit han veldig med depresjoner, og det gikk såpass langt en gang at han ville gjøre det slutt og var veldig slem i måten han snakket til meg for at jeg skulle lettere "la han gå", men jeg skjønte at det var noe gale og prøvde med alt jeg hadde å holde han på overflaten. Denne perioden med mye negativitet, mye usikkerhet og vonde følelser sleit meg så mye ned at jeg ble en helt annen person. Plutselig var det livsnødvendig for meg og høre han si at han var glad i meg minst 15 ganger for dagen for at jeg skulle klare å holde meg oppegående, og det var forferdelig. Dette "snappet" jeg ut av etter hvert som forholdet sakte men sikkert begynte å stabilisere seg mer og mer og til slutt var jeg tilbake til den vanlige, lykkelige kjæresten som elsket å ordne og fikse ting, lage middag til han og gi han gaver og oppmerksomhet. MEN så begynte han å interessere seg for en slags politisk ideologi og ble helt oppslukt, han leste og skreiv artikler dagen lang, og hadde lite tid til oss. Han ville også at jeg skulle bli like interessert, men å sette meg inn i noe helt annet enn pensum bare noen uker før eksamen var uaktuelt for meg, og han tok det som en stor skuffelse at jeg ikke "brydde meg" om det han interesserte seg for. Jeg bryr meg absolutt, men han må forstå at vi har forskjellige interesser og at jeg ikke kan vie all min tid til hans interesser når jeg studerer og har egne ting og lese på. Selvsagt prøvde jeg og sette meg inn i det, men jeg avviste mye av det uten å tenke meg om- og det var det som skulle ødelegge alt for oss. I rein dummhet så lo jeg av at han var så opphengt, og avskreiv mye av det han sa som tull. Jeg tullet ofte med å si "herregud skal du skrive en bok eller?" og værst av alt så følte han at jeg prøvde å nekte han å fortsette med interessen sin, noe som jeg i ettertid vet at ikke var det jeg mente- det var bare det som kom fram av situasjonen. Selvfølgelig ville jeg heller at han skulle bruke tid på oss enn på andre ting, og jeg skjønte ikke hvor viktig dette faktisk var for han før jeg hadde vert destruktiv og nedlatende- jeg respekterte det ikke slik som jeg burde gjort, og nå angrer jeg så sinnsykt mye på at jeg ikke tok det mer alvorlig. For noen dager siden kom han til meg og sa igjen at han ønsket å gjøre det slutt, for han følte seg ikke trygg i foholdet, han føler at jeg kun er destruktiv og nedlatende og at han er redd for å vise interesse til andre ting for da kom jeg bare til å ødelegge det for han. 

Dette kom jo som et sjokk for meg, jeg hadde jo aldri i verden ment de tingene, jeg trodde han skjønte at jeg tullet med han og at jeg var opptatt med studiene. Jeg føler meg så helt forferdelig dum og slem som ikke har vert mer støttende for han, og jeg er flau over meg selv. Jeg har prøvd å fortelle han at det aldri var ment slikt, og jeg har tilogmed prøvd å sette meg litt inn i interessen hans nå i ferien og komt med mine synspunkt- men han avskriver dette som falskt og dårlig samvittighet. Den forrige gangen vi hadde problemer bestemte vi oss for å oppsøke en parterapeut for å finne en bedre måte å kommunisere på som gjorde at vi begge følte oss trygge- og den timen lot virkelig vente på seg, for den har vi fått i midten av februar. Derfor har vi avtalt nå at jeg flytter ut og at vi holder litt avstand fra hverandre en stund, en slags "pause" frem til den timen, men uten at vi ser andre folk- vi er fredeles sammen, men tilbringer ikke tid sammen og har kun sporadisk kontakt. Familiene og de næreste vennene våre vet at vi har pause, men det blir ikke offentliggjort på facebook liksom. Litt tid fra hverandre kan gjøre veldig godt, men han sa at han gikk inn i denne perioden med en veldig negativ innstilling og at det skal veldig mye til for at han skal skifte mening. Han klarer ikke å forestille seg at jeg skal klare å endre min holdning mot ting jeg ikke forstår eller interesserer meg for (at jeg avblåser det lett som tull) og han sier at han føler at han aldri kommer til å føle seg trygg. 

Jeg har alltid ment at pauser er en feig måte å gjøre det slutt på, og hadde det ikke vert for at jeg virkelig har sterke følelser for han, så hadde det bare vert slutt for min del også. Men utenom de utrygge følelsene så har vi et helt fantastisk forhold. Vi har et kjempetett og godt vennskap, mye humor og tull og mye kjærlighet. Vi har kjøpt oss en leilighet sammen som står ferdig bygget i desember 2014, og han er en person som jeg lett kan se meg selv sammen med om 40 år liksom. Jeg vet at han føler det samme når det gjelder alle disse tingene, vi har ofte snakket om framtiden og ambisjoner og har flere ganger vert enig om at vi er helt perfekte sammen og elsker å tilbringe tid sammen. Det er kun denne utryggheten og usikkerheten mellom oss som har oppstått av lite gjennomtenkte utsagn og dårlig kommunikasjon som står i veien. 

 

Anonymous poster hash: f1f1c...fad

[Cuckold]

 

Advarsel: Dette er et veldig langt innlegg, og jeg ber om at de som velger å svare prøver å holde det så konstruktivt som mulig. Jeg er enig i at jeg fortjener en del kritikk, men jeg henvender meg her rett og slett for å få litt perspektiv og råd fra folk som ikke kjenner verken meg eller han, og kan derfor gi et mer objektivt syn. Jeg kommer til å poste dette anonymt da jeg er fra et lite sted hvor alle kjenner alle, og jeg er ikke ute etter å henge ut hverken meg selv eller kjæresten. 

 

Jeg og samboeren har vert sammen i 1,5 år nå, og har etter min mening hatt det veldig fint. Forholdet har vert veldig berg og dalbane da vi er veldig forskjellige personer både følelsesmessig og bakgrunnsmessig, men jeg har egentlig aldri sett på dette som noe stort problem. På min side så har jeg hatt en oppvekst med mye drama, opplevd tunge ting og har vanskelig for å åpne meg og vise følelser- men etter at jeg møtte han så er det akkurat som at noe har smeltet inni meg og jeg ble helt hodestups forelsket. I begynnelsen sleit vi veldig med at han hadde unormalt mye kontakt med eksen som prøvde å få han tilbake, og det laget en veldig stor utrygghet mellom oss. I tillegg sleit jeg med sinneproblemer (mye innestengte følelser fra fortiden), og kunne eksplodere på han når jeg følte meg urettferdig behandlet. Dette var for meg helt normalt, for det var sånn jeg hadde vert i over 20 år. Han tok det opp etter hvert at han ble såret og følte seg utrygg når jeg "klikket", og jeg tok det til meg og sluttet (etter mye selvbeherskelse)- jeg har i dag et mye roligere sinn og det skal mye til for at jeg skal heve stemmen eller bli sint for noe. I sommer spurte han meg om jeg ville dele livet med han, han mente det som et slags frieri, men ettersom vi ikke hadde vert sammen så lenge så ville vi ikke at det skulle være en offisiell greie- men jeg sa ja og slo meg til ro med det. I august snudde alt seg på hodet, hunden vi hadde sammen døde i en fryktelig ulykke som kjæresten min ble vitne til, og det var veldig tungt for han å oppleve. Samtidig sluttet han i jobben til fordel for en ny, som han fikk kontrabeskjed på dagen før han var ferdig på den gamle- altså stod han plutselig arbeidsledig. Det gikk 3 måneder med Battlefield i boxeren før han kom seg ut igjen i arbeidslivet, og jeg såg at det sakte men sikkert sleit han ned og "kaste bort tid" på den måten. Jeg kommenterte det aldri, og klaget ikke når jeg kom hjem fra 12 timers arbeidsdager og måtte ta meg av alt i huset også, jeg visste at han trengte pause (dette har han takket meg for i ettertid). I denne perioden sleit han veldig med depresjoner, og det gikk såpass langt en gang at han ville gjøre det slutt og var veldig slem i måten han snakket til meg for at jeg skulle lettere "la han gå", men jeg skjønte at det var noe gale og prøvde med alt jeg hadde å holde han på overflaten. Denne perioden med mye negativitet, mye usikkerhet og vonde følelser sleit meg så mye ned at jeg ble en helt annen person. Plutselig var det livsnødvendig for meg og høre han si at han var glad i meg minst 15 ganger for dagen for at jeg skulle klare å holde meg oppegående, og det var forferdelig. Dette "snappet" jeg ut av etter hvert som forholdet sakte men sikkert begynte å stabilisere seg mer og mer og til slutt var jeg tilbake til den vanlige, lykkelige kjæresten som elsket å ordne og fikse ting, lage middag til han og gi han gaver og oppmerksomhet. MEN så begynte han å interessere seg for en slags politisk ideologi og ble helt oppslukt, han leste og skreiv artikler dagen lang, og hadde lite tid til oss. Han ville også at jeg skulle bli like interessert, men å sette meg inn i noe helt annet enn pensum bare noen uker før eksamen var uaktuelt for meg, og han tok det som en stor skuffelse at jeg ikke "brydde meg" om det han interesserte seg for. Jeg bryr meg absolutt, men han må forstå at vi har forskjellige interesser og at jeg ikke kan vie all min tid til hans interesser når jeg studerer og har egne ting og lese på. Selvsagt prøvde jeg og sette meg inn i det, men jeg avviste mye av det uten å tenke meg om- og det var det som skulle ødelegge alt for oss. I rein dummhet så lo jeg av at han var så opphengt, og avskreiv mye av det han sa som tull. Jeg tullet ofte med å si "herregud skal du skrive en bok eller?" og værst av alt så følte han at jeg prøvde å nekte han å fortsette med interessen sin, noe som jeg i ettertid vet at ikke var det jeg mente- det var bare det som kom fram av situasjonen. Selvfølgelig ville jeg heller at han skulle bruke tid på oss enn på andre ting, og jeg skjønte ikke hvor viktig dette faktisk var for han før jeg hadde vert destruktiv og nedlatende- jeg respekterte det ikke slik som jeg burde gjort, og nå angrer jeg så sinnsykt mye på at jeg ikke tok det mer alvorlig. For noen dager siden kom han til meg og sa igjen at han ønsket å gjøre det slutt, for han følte seg ikke trygg i foholdet, han føler at jeg kun er destruktiv og nedlatende og at han er redd for å vise interesse til andre ting for da kom jeg bare til å ødelegge det for han. 

 

Dette kom jo som et sjokk for meg, jeg hadde jo aldri i verden ment de tingene, jeg trodde han skjønte at jeg tullet med han og at jeg var opptatt med studiene. Jeg føler meg så helt forferdelig dum og slem som ikke har vert mer støttende for han, og jeg er flau over meg selv. Jeg har prøvd å fortelle han at det aldri var ment slikt, og jeg har tilogmed prøvd å sette meg litt inn i interessen hans nå i ferien og komt med mine synspunkt- men han avskriver dette som falskt og dårlig samvittighet. Den forrige gangen vi hadde problemer bestemte vi oss for å oppsøke en parterapeut for å finne en bedre måte å kommunisere på som gjorde at vi begge følte oss trygge- og den timen lot virkelig vente på seg, for den har vi fått i midten av februar. Derfor har vi avtalt nå at jeg flytter ut og at vi holder litt avstand fra hverandre en stund, en slags "pause" frem til den timen, men uten at vi ser andre folk- vi er fredeles sammen, men tilbringer ikke tid sammen og har kun sporadisk kontakt. Familiene og de næreste vennene våre vet at vi har pause, men det blir ikke offentliggjort på facebook liksom. Litt tid fra hverandre kan gjøre veldig godt, men han sa at han gikk inn i denne perioden med en veldig negativ innstilling og at det skal veldig mye til for at han skal skifte mening. Han klarer ikke å forestille seg at jeg skal klare å endre min holdning mot ting jeg ikke forstår eller interesserer meg for (at jeg avblåser det lett som tull) og han sier at han føler at han aldri kommer til å føle seg trygg. 

 

Jeg har alltid ment at pauser er en feig måte å gjøre det slutt på, og hadde det ikke vert for at jeg virkelig har sterke følelser for han, så hadde det bare vert slutt for min del også. Men utenom de utrygge følelsene så har vi et helt fantastisk forhold. Vi har et kjempetett og godt vennskap, mye humor og tull og mye kjærlighet. Vi har kjøpt oss en leilighet sammen som står ferdig bygget i desember 2014, og han er en person som jeg lett kan se meg selv sammen med om 40 år liksom. Jeg vet at han føler det samme når det gjelder alle disse tingene, vi har ofte snakket om framtiden og ambisjoner og har flere ganger vert enig om at vi er helt perfekte sammen og elsker å tilbringe tid sammen. Det er kun denne utryggheten og usikkerheten mellom oss som har oppstått av lite gjennomtenkte utsagn og dårlig kommunikasjon som står i veien. 

 

 

Anonymous poster hash: f1f1c...fad

 

Hvordan gjekk det med teraputen da??

Er dere fortsatt sammen?

[Anonym bruker]

^{Det var egentlig bare en lang historie... Og ikke noe spørsmål?} 

Anonymous poster hash: d642c...867