Hjertesukk fra meg..vet ikke hvordan jeg skal gå fram..

[Anonym bruker]

Er i et "mine dine våre barn forhold"..hans barn er her annenhver helg, gutt i tweens alderen..

Har vært MYE problemer grunnet min samboerskap eks..hun er oppå alt annet manisk depressiv..når hun har nedgangstider er det oss det går utover..

Det har skjedd så mye både i forhold til henne og min samboer, mellom meg og henne og mellom oss og barnet, at det nå etter 4 år med konflikt er vanskelig å gå videre med et "vanlig" forhold til min samboer. Vi er nå inne i en rolig periode igjen, denne perioden har nå vart i et halvt år..og jeg håper at det egentlig er slutt med bråket, men pga slike mindre ,rolige perioder tidligere, tør jeg ikke senke skuldrene..bare går å venter på neste stikk fra henne. Jeg kan helt sikkert si at jeg har posttraumatisk stress etter alt dette..

 

Mine svigerforeldre har kontakt med henne..selv om vi har sagt fra flere ganger nå om at vi ikke ønsker at de skal ha det..mener det handler om respekt for oss egentlig. Å ser virkelig ikke behovet for å ha kontakt med noen som har gjort så mye galt mot sønnen sin og samboeren hans. Eksen har mye kontakt med de og div andre bekjentskaper av min samboer. Jeg føler rett og slett ikke at jeg har den plassen jeg fortjener her jeg. Ikke jeg, og ikke våre og mine barn. Esken og samv.barnet tar all plass!

Det er forskjellsbehandling og det synes jeg ikke blir rett!

 

Jeg har mest lyst til å kutte all kontakt med svigerfamilien så lenge de skal ha kontakt med eksen. Men føler ikke det blir riktig overfor samboeren min. Så jeg føler meg rett og slett fanget..vet ikke hva jeg skal gjøre..

 

 

Er det noen her inne som har erfaring med slikt? Med svigers som har kontakt med esken selv om det er betent?

 

Den eneste utveien jeg ser snart er å dra fra hele gjengen, ta med meg barna og flytte for meg selv...det tar rett og slett alt for mye fra meg, psykisk..tenker og kverner og føler jeg må følge med hele tiden..

 

Anonymous poster hash: 4588a...7a7

[smiia]

Jeg har erfaring med at noen har antenner på hvordan de bør agere, andre har dessverre ikke helt det. Her tenker jeg på både eksen til samboeren din og svigerforeldrene dine.

Noen kjører dessverre bare sitt eget løp også, ser ikke sin plass og har ingen interesse av å ta hensyn til andre. Det er utrolig kjipt å komme ut for slike folk, men dessverre vanskelig å gjøre noe med.

Jeg er personlig ikke noe for å bryte kontakt med familiemedlemmer, det taper alle - og spesielt barna - mye på. Jeg heller til å spise en del kameler, og prøve å ikke tenke så mye på det. Lufte frustrasjoner med mannen når det topper seg.

 

I min situasjon har mannen en eks som prøver å bruke mine svigerforeldre som barnevakt for sine særkullsbarn (som hun har med en annen mann enn samboeren).

Heldigvis er de ikke interessert i det.

Kjenner godt til hvordan det stikker når folk er så frekke.

[Anonym bruker]

De har jo veldig gode antenner når det kommer til samv.barnet da..deres biologiske og eldste barnebarn..

Skjønner hva du mener, men tror ikke det er mangel på antenner det står på..bare at de er så opptatt av at samv.barnet skal ha det bra at de kjører over alle andre på veien..og det er dessverre meg og mine barn som må vike der..vil ikke bryte kontakten med de jeg heller, hadde bare vært godt å vist de hva som skjer når de ikke respekterer meg

Kameler svelges på høyt nivå allerede..har gjort det lenge..begynner bare å kjenne på at det er nok, blir så skuffet gang på gang.

 

Så bra at dine svigers ikke er intr. I å være barnevakten hennes!

Men her så gjør de egentlig hva som helst for eksen..

 

Hi

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4588a...7a7

[smiia]

De har jo veldig gode antenner når det kommer til samv.barnet da..deres biologiske og eldste barnebarn..

Skjønner hva du mener, men tror ikke det er mangel på antenner det står på..bare at de er så opptatt av at samv.barnet skal ha det bra at de kjører over alle andre på veien..og det er dessverre meg og mine barn som må vike der..vil ikke bryte kontakten med de jeg heller, hadde bare vært godt å vist de hva som skjer når de ikke respekterer meg

Kameler svelges på høyt nivå allerede..har gjort det lenge..begynner bare å kjenne på at det er nok, blir så skuffet gang på gang.

 

Så bra at dine svigers ikke er intr. I å være barnevakten hennes!

Men her så gjør de egentlig hva som helst for eksen..

 

Hi

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4588a...7a7

Skjønner, de overkompenserer i forhold til det stakkars særkullsbarnet somhar vært ggjennom et samlivsbrudd og dermed har førstepri på alt av oppmerksomhet og andre goder. Kjenner til den... de innser ikke at de gjør ungen en gigantisk bjørnetjeneste ved å behandle det som en liten prins/prinsesse som alltid blir forfordelt.

Slike barn har en tendens til å få noen nykker som er mindre sympatiske, og virkeligheten kommer til å smelle dem i ansiktet en dag...

 

Svigerforeldrene dine er sikkert opptatt av å holde seg inne med eksen til mannen din, for å være sikre på å ikke bli ekskludert fra barnebarnets liv.

Så har du jo de også, som ser på første barnebarnet/barnebarna som det "virkelige" barnebarnet. De fra nytt forhold er liksom annenrangs.

Trist, men noen besteforeldre føler faktisk slik.

 

Skjønner at det kan være fristende å la oppførselen til svigerforeldrene dine få følger (bryte kontakten), men min erfaring med vanskelige mennesker er at de ser ting på sin egen måte, er uvillige til å ta selvkritikk, og du ender opp som den store stygge ulven uansett...

[snuppi34]

Her har også svigerforeldrene kontakt med exen. De kjenner henne godt fra når hun var svigerdattera deres, et ekteskap som varte i mange år! De kjenner henne mye bedre enn de kjenner meg. Jeg tror alltid det vil føles vanskelig akkurat det der, men hva kan man gjøre? Det er jo slik det er? Man kan ikke spole tilbake tida, og være "eneste svigerdatter". Historien/fortida- den ER der.

 

Jeg tror det beste er å forsøke å fokusere på deg, mannen din og barna. La exen få så liten plass i tankene dine som overhodet mulig, jobb aktivt for å endre fokuset ditt. Jeg tror ikke du kan endre andre mennesker, deres relasjoner eller oppførsel. Det du kan styre, er hvordan du håndterer det.

 

Misforstå meg rett, jeg skjønner at dette er vanskelig! Jeg skjønner veldig godt at du ønsker at de ikke skal ha noen kontakt, men det er nok urealistisk. Hun vil alltid være mammaen til barnebarna deres. Det er en plass ingen andre kan ta- forhåpentligvis er det plass til deg OGSÅ.

 

Alle gode tanker til deg, og lykke til

[Anonym bruker]

Har opplevd akkurat det samme; svigerforeldre som forskjellsbehandler barnabarna sin, som har kontakt og avtaler ting bak fars rygg med eks-kone, som ikke anerkjenner meg som svigerdatter, som kjefter på meg mht at jeg ikke klarer å elske særkullsbarna like mye som mine egne, og vil helst at alt skal dreie seg om de stakkars særkullsbarna. For i deres øyne er, det som dere andre sier også, synd på dem som har skilte foreldre.

 

For min del kan jeg bare toppe det med at jeg har en mor som også syns synd på disse særkullsbarna, og som også forskjellsbehandler. Da mener jeg at hun er så opptatt av at disse særkullsbarna skal føle seg inkludert i min familie at alt dreier seg om dem; alle kjekke aktiviteter skal skje når særkullsbarna er hos oss, hvis ikke de er der kontakter min mor eks-kone og henter dem osv osv osv.

 

Jeg, sammen med mine barn, kjenner meg fullstendig annenrangs.

 

Så igjen, det er ikke særkullsbarna det er noe galt med (som oftes)...... det alle rundt. For min del forsterker fars, svigerforeldre og mine egne foreldres oppførsel sorgen jeg har mht situasjonen jeg er i, og rollen jeg har blitt gitt.

 

Og til deg som gruer deg til å føde ditt første barn, må jeg bare si jeg hadde det akkurat på samme måte. Jeg prøvde på en fin måte å si til min mann at jeg hadde behov for at vi fikk være alene de 2 første ukene, og om han kunne spørre sin eks. Han syns selvfølgelig jeg var urimelig, men etter mange tårer, så spurte han. Men hos eks-kone var det ingen forståelse. Der fikk jeg bare en masse beskyldninger om eksludering osv osv. Så når jeg lå på sykehuset etter en lang og komplisert fødsel, fullstendig utmatta, med en kropp som var lappa sammen på alle måter, så kjente jeg at jeg ble kvalm når døren gikk opp og særkullsbarn kom inn og krøp oppi sengen med barnehagetøy og skitne fingerer og skulle se og klappe. Det var i det øyeblikket det bikka over for meg....det ødela alt!

Anonymous poster hash: 69da3...b7d

[Anonym bruker]

Har opplevd akkurat det samme; svigerforeldre som forskjellsbehandler barnabarna sin, som har kontakt og avtaler ting bak fars rygg med eks-kone, som ikke anerkjenner meg som svigerdatter, som kjefter på meg mht at jeg ikke klarer å elske særkullsbarna like mye som mine egne, og vil helst at alt skal dreie seg om de stakkars særkullsbarna. For i deres øyne er, det som dere andre sier også, synd på dem som har skilte foreldre. For min del kan jeg bare toppe det med at jeg har en mor som også syns synd på disse særkullsbarna, og som også forskjellsbehandler. Da mener jeg at hun er så opptatt av at disse særkullsbarna skal føle seg inkludert i min familie at alt dreier seg om dem; alle kjekke aktiviteter skal skje når særkullsbarna er hos oss, hvis ikke de er der kontakter min mor eks-kone og henter dem osv osv osv. Jeg, sammen med mine barn, kjenner meg fullstendig annenrangs. Så igjen, det er ikke særkullsbarna det er noe galt med (som oftes)...... det alle rundt. For min del forsterker fars, svigerforeldre og mine egne foreldres oppførsel sorgen jeg har mht situasjonen jeg er i, og rollen jeg har blitt gitt. Og til deg som gruer deg til å føde ditt første barn, må jeg bare si jeg hadde det akkurat på samme måte. Jeg prøvde på en fin måte å si til min mann at jeg hadde behov for at vi fikk være alene de 2 første ukene, og om han kunne spørre sin eks. Han syns selvfølgelig jeg var urimelig, men etter mange tårer, så spurte han. Men hos eks-kone var det ingen forståelse. Der fikk jeg bare en masse beskyldninger om eksludering osv osv. Så når jeg lå på sykehuset etter en lang og komplisert fødsel, fullstendig utmatta, med en kropp som var lappa sammen på alle måter, så kjente jeg at jeg ble kvalm når døren gikk opp og særkullsbarn kom inn og krøp oppi sengen med barnehagetøy og skitne fingerer og skulle se og klappe. Det var i det øyeblikket det bikka over for meg....det ødela alt! Anonymous poster hash: 69da3...b7d

Ødela alt? Fordi små uskyldige barnehagebarn ville se på og kose med sitt nye søsken?

Du virker jo aldeles sprengt ut. Sorry, men tror nok det er du som er problemet. Stakkars barn.

 

Anonymous poster hash: 36c09...c68

[Anonym bruker]

 

_{Har opplevd akkurat det samme; svigerforeldre som forskjellsbehandler barnabarna sin, som har kontakt og avtaler ting bak fars rygg med eks-kone, som ikke anerkjenner meg som svigerdatter, som kjefter på meg mht at jeg ikke klarer å elske særkullsbarna like mye som mine egne, og vil helst at alt skal dreie seg om de stakkars særkullsbarna. For i deres øyne er, det som dere andre sier også, synd på dem som har skilte foreldre. For min del kan jeg bare toppe det med at jeg har en mor som også syns synd på disse særkullsbarna, og som også forskjellsbehandler. Da mener jeg at hun er så opptatt av at disse særkullsbarna skal føle seg inkludert i min familie at alt dreier seg om dem; alle kjekke aktiviteter skal skje når særkullsbarna er hos oss, hvis ikke de er der kontakter min mor eks-kone og henter dem osv osv osv. Jeg, sammen med mine barn, kjenner meg fullstendig annenrangs. Så igjen, det er ikke særkullsbarna det er noe galt med (som oftes)...... det alle rundt. For min del forsterker fars, svigerforeldre og mine egne foreldres oppførsel sorgen jeg har mht situasjonen jeg er i, og rollen jeg har blitt gitt. Og til deg som gruer deg til å føde ditt første barn, må jeg bare si jeg hadde det akkurat på samme måte. Jeg prøvde på en fin måte å si til min mann at jeg hadde behov for at vi fikk være alene de 2 første ukene, og om han kunne spørre sin eks. Han syns selvfølgelig jeg var urimelig, men etter mange tårer, så spurte han. Men hos eks-kone var det ingen forståelse. Der fikk jeg bare en masse beskyldninger om eksludering osv osv. Så når jeg lå på sykehuset etter en lang og komplisert fødsel, fullstendig utmatta, med en kropp som var lappa sammen på alle måter, så kjente jeg at jeg ble kvalm når døren gikk opp og særkullsbarn kom inn og krøp oppi sengen med barnehagetøy og skitne fingerer og skulle se og klappe. Det var i det øyeblikket det bikka over for meg....det ødela alt! Anonymous poster hash: 69da3...b7d}

_{Ødela alt? Fordi små uskyldige barnehagebarn ville se på og kose med sitt nye søsken?}

Du virker jo aldeles sprengt ut. Sorry, men tror nok det er du som er problemet. Stakkars barn.

 

Anonymous poster hash: 36c09...c68

 

 

_{He he he he...takk for konstruktivt og voksent svar :-)}

 

Anonymous poster hash: 69da3...b7d

[Anonym bruker]

Det er godt du klarer å le av svaret du fikk!

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver jeg, det er mange følelser man får i løpet av et svangerskap og i barselperioden. Du, som jeg, hadde vel et ønske om at vi skulle settes først og prioriteres.

Når man går inn i et forhold med en som har barn fra før opplever man aldri å bli den "viktigste" personen i den andres liv. Barna kommer alltid først.

At du ønsket litt alenetid og ro rett etter fødsel skjønner jeg godt, og det betyr overhodet ikke at man ikke ønsker stebarnas tilstedeværelse.

Alt til sin tid.. :-)

 

Mht det du skriver om behandling selv fra moren din så tror jeg sannelig jeg hadde satt meg ned med henne og høtt hvordan hun tenker og fortalt henne hva du tenker og føler. Spør også hva hun synes om at du trenger dine støttespillere og hvordan hun ser for seg at ting skulle blitt om du og mannen din gikk fra hverandre. Kanskje deres barn kunne få mer prioritet, men er det virkelig noe slikt som må til?!

 

Anonymous poster hash: 2c97a...b3f