Vet snart ikke min arme råd lenger.

[Anonym bruker]

Jeg var grei i starten, før vi fikk felles barn. Men etterhvert, ble jeg så provosert at jeg sa til faren at det var han som hadde samvær med barnet sitt så han fikk være hjemme. Han ble selvfølgelig kjempesur, og konsekvensen ble at jeg ble sittende enda mer alene. For når samværsperioden var over, så skulle han trene, reise på gutteturer, reise med jobben osv osv. Jeg ble enda mer alene, siden han tilbragte tid sammen med særkull i samværsperioden, og lot meg sitte hjemme med de små fellesbarna (for de kunne jo ikke gå på kino osv), og skulle ha "alenetid" når særkull ikke var der.

 

Men men.....det var viktig for meg å få frem at det var ikke  jeg som hadde ikke behov for å ha samvær med hans barn. I tillegg så påpekte jeg at siden han var så lei seg for at han ikke fikk se dem hele tiden, så måtte han jo bare være glad når de var her og benytte all den tiden han kunne med å være sammen med dem.....da ble han enda mer sur.

 

Nei damer, jeg har en oppfatning av at det er ikke vår plikt å stille opp når mor eller far ikke kan. Kan jeg sende våre fellesbarn til eks-kone når jeg er i skvis? Nei da benytter jeg meg av min mor! Da får de jammen meg gjøre det samme.

Anonymous poster hash: 357ff...70a

[Gjest Siklerotte]

Gjør dere selv og de involverte barna en stor tjeneste: flytt. Voksne damer som sutrer over hvor forferdelig de har det fordi mannen ønsker samvær med sitt eget barn, og som gjør det veldig tydelig for barnet/a at det/de ikke er ønsket som en del av familien - trist. En livssituasjon dere for øvrig valgte selv, i motsetning til barna. Det er helt greit å ikke like situasjonen, men da får dere komme dere ut av grusomheten - oppegående folk velger ikke en bitter kjerring fremfor egne barn.

[snuppi34]

Nei, vet dere hva- dere som kommer med disse bedrevitende utspillene her- det hører virkelig ingen steder hjemme..

Dette er jo et forum der man skal få lov til å komme med tanker og følelser, uten å måtte bli dømt nord og ned.

 

Det er på grunn av slike utspill, at mange stemødre ikke tør å være ærlig om hvilke utfordringer rollen medfører.

 

Jeg tror det er verdifullt og veldig viktig å kunne være åpen om også de vanskelige tingene. Jeg tror heller INGEN som uttaler seg i denne tråden er "den onde stemor" som påfører de stakkars uskyldige barna vondt. Nei, dette er stemødre som virkelig prøver å gjøre sitt beste!

 

...og kanskje de til og med gjør en ennå bedre "jobb", om de får lov til å være åpenhjertig om helheten av situasjonen. Verden er, som noen andre poengterte- ikke sort/hvitt...

 

Noe å tenke på før man slenger ut unødvendige og ganske ugjennomtenkte kommentarer.

[Anonym bruker]

He he he....er vel ikke helt enig at vi sutrer. Vi prøver bare å overleve en situasjon som du så pent sier "har valgt selv". Vi valgte kjærligheten, og hadde dessverre ingen mulighet å forutsi hvordan livssituasjonen vår kom til å bli. Hadde vi det, hadde vel de fleste av oss takket nei og funnet en mann som ikke hadde barn fra før.

 

Vi prøver bare som sagt å overleve. Vi prøver å få bekreftelse fra andre i samme situasjon at vi ikke er onde kvinner som ikke klarer å leve opp til det alle andre mener vi skal. Vi prøver bare å få en bekreftelse på at; det er greit å ikke elske sin manns barn like mye som våre egne, at vi ikke er onde som mener at vi skal sitte barnevakt for våres manns barn når han eller mor til barnet heller vil trene, reise på jobbreise, jobbe sent, gå på fest osv, at vi syns det er kjipt å sitte hjemme med vårt første barn alene, mens far er på konsert/kino/fjelltur osv med sine særkullsbarn, at vi føler oss ensomme i en familiesituasjon for en selv og felles barn aldri blir prioritert først, at vi blir utslitt å hele tiden bli uglesett av hans familie mht måten vi snakker til hans saærkullsbarn på, hvordan vi behandler dem, om vi forskjellsbehandler dem......jeg kunne fortsatt i en evighet.

 

Nei du, vi sutrer ikke....vi prøver bare å overleve, for vi er i en fastlåst situasjon som vi vet at det nesten er umulig å komme ut av.

Anonymous poster hash: 357ff...70a

[Anonym bruker]

Nei, vet dere hva- dere som kommer med disse bedrevitende utspillene her- det hører virkelig ingen steder hjemme..

Dette er jo et forum der man skal få lov til å komme med tanker og følelser, uten å måtte bli dømt nord og ned.

 

Det er på grunn av slike utspill, at mange stemødre ikke tør å være ærlig om hvilke utfordringer rollen medfører.

 

Jeg tror det er verdifullt og veldig viktig å kunne være åpen om også de vanskelige tingene. Jeg tror heller INGEN som uttaler seg i denne tråden er "den onde stemor" som påfører de stakkars uskyldige barna vondt. Nei, dette er stemødre som virkelig prøver å gjøre sitt beste!

 

...og kanskje de til og med gjør en ennå bedre "jobb", om de får lov til å være åpenhjertig om helheten av situasjonen. Verden er, som noen andre poengterte- ikke sort/hvitt...

 

Noe å tenke på før man slenger ut unødvendige og ganske ugjennomtenkte kommentarer.

Helt enig...vi trenger ikke mer kjeft! Så fint hvis dere som syns vi er så onde lar vær å kommentere og lar oss få lov til å bearbeide vår "sorg" i fred! For det er det vi har; "sorg" over alt vi ikke kan få og over det valget vi har gjort.....det gjelder ihvertfall for meg!

 

Anonymous poster hash: 357ff...70a

[smiia]

Disse kjefte-innleggene på oss stemødre er noe av det mest fordummende jeg leser her inne. De oser som oftest av overforenkling, er bastante om situasjoner forfatterene vet svært begrenset om, er unyanserte og gjennomsyret av en tro på at forfatteren har meget stor tiltro til egen moral og evne til å bedømme andre mennesker og deres liv. I tillegg har forfatterene av disse innleggene en tendens til å ty til ufint språkbruk som kjerring, samt å hentyde til at man er mindre intelligent eller har mangelfullt utviklede sjelsevner, noe som ytterligere bidrar til at jeg ser disse bidragene som useriøse/kun skrevet for å dytte ned.

Grunnen til at jeg overhode kommenterer dette, er at jeg ønsker å si til alle stemødre som sliter at dere ikke må ta dere nær av disse innleggene.

La oss velge å overse dem, eller iallfall ikke ta oss nær av dem.

[Gjest sug lut]

 

Nei, vet dere hva- dere som kommer med disse bedrevitende utspillene her- det hører virkelig ingen steder hjemme..

Dette er jo et forum der man skal få lov til å komme med tanker og følelser, uten å måtte bli dømt nord og ned.

 

Det er på grunn av slike utspill, at mange stemødre ikke tør å være ærlig om hvilke utfordringer rollen medfører.

 

Jeg tror det er verdifullt og veldig viktig å kunne være åpen om også de vanskelige tingene. Jeg tror heller INGEN som uttaler seg i denne tråden er "den onde stemor" som påfører de stakkars uskyldige barna vondt. Nei, dette er stemødre som virkelig prøver å gjøre sitt beste!

 

...og kanskje de til og med gjør en ennå bedre "jobb", om de får lov til å være åpenhjertig om helheten av situasjonen. Verden er, som noen andre poengterte- ikke sort/hvitt...

 

Noe å tenke på før man slenger ut unødvendige og ganske ugjennomtenkte kommentarer.

Helt enig...vi trenger ikke mer kjeft! Så fint hvis dere som syns vi er så onde lar vær å kommentere og lar oss få lov til å bearbeide vår "sorg" i fred! For det er det vi har; "sorg" over alt vi ikke kan få og over det valget vi har gjort.....det gjelder ihvertfall for meg!

 

Anonymous poster hash: 357ff...70a

 

Dere er voksne mennesker med voksne menneskers valgmuligheter. Ergo kan dere også velge dere ut igjen. Dere var naive i utgangspunktet, og kan gjerne sørge over egen tilkortkommenhet, men ikke fremstill DERE som den store taperen her, den som har krav på sympati og ingen motforestillinger. Det er og blir stebarna som har tapt mest på denne ordningen.

[Anonym bruker]

Jeg blir veldig trist når jeg leser alle disse innleggene, og jeg skjønner hvor tøft det er å stå som både stemor og stefar. Jeg er på motsatt side, er den som har dratt barn inn i et nytt forhold og mannen er stefar. Noen over sier at stefedre takler det bedre, jeg tror de har like mange følelser og tanker rundt dette som dere over, bare at mannen snakker ikke så mye om det kanskje. Her er noen tips fra vårt hjem. 

Min mann synes det har vært en fryktelig tøff omstilling til å ha andres barn i sitt hjem opp til 80 % av tiden. Litt forskjellig samværsløsning på de forskjellige barna avhengig av alder. Noen ganger bare graver han seg ned i sofaen elller han forsvinner ut døra og sier han må ha luft fra alle barna. Han blir sint og han blir lei seg og vi blir alle slitne..og lett å glemme hvorfor vi to voksne ble sammen i det hele tatt. Nå dreier jo livet seg bare om disse barna som kommer og går, og når vi endelig har et pusterom til vårt fellesbarn så bruker vi den tida til å hente oss inn igjen før neste samværsperiode. Forholdet har vært tynt nå siste månedene.

Men nå har vi hatt en skikkelig prat, for de eldste barna merket at det begynte å skurre og de ble fryktelig redde for at de måtte gjennom en ny skilsmisse. Vi måtte sette oss ned og virkelig tenke om det er oss eller skal vi gi opp, og skulle vi fortsette så måtte vi gjøre noen endringer for at det skal bli levelig for oss alle i huset. Det har vært noen tøffe kvelder og netter med krangel og gråt og fine samtaler...og vi skal jobbe videre i forholdet for vår del og for barnas del.

1) Vi har satt vårt voksen forhold som første prio, vi må gi hverandre mer oppmerksomhet, gi komplimenter, se hverandre, gi klem og forsøke når samværsbarna ikke er her og gjøre noe ekstra koselig som gir påfyll for oss. ...og vi har holdt på en måned med det nå og det funker, vi er begge blitt mer glade !!

2) egentid for oss voksne. Vi må enten få tid til å holde på med hobbyene våre eller være med venner slik at vi får påfyll som egne individer..er ikke så mye tid til dette i en travel hverdag, men vi presser inn litt her og der.. 

3) Når det er mange barn hos oss så forsøker vi gjøre mye hyggelige familieting sammen for å bli mest mulig knyttet sammen. Det kan være alt fra å lage koselig middag sammen, se en hyggelig familiefilm i sofaen, høytlesning av bok, gå i svømmehallen, tur i skogen eller på stranda, kino..dette setter vi helst av tid til i helgene for hverdagene er jo ofte travle.

4) vi har ikke adskilt ferie hvor jeg har mine barn alene, vi velger å ha felles familieferie og prøver å finne på noe som ikke bare sliter ut oss voksne, at alt går på barnas premisser men også gir oss voksne noe. Ferien skal testes ut i sommer så er spent ..

 

men første punktet har gjort mye for å få vår hverdag til å bli bedre..

 

kanskje noen tips til dere som er helt utslitte av å være stemor..ta en skikkelig prat er første steg, tøm dere for tankene deres..det gjorde mannen min, og det var tøft for meg å høre, men uten det hadde jeg jo ikke visst hva vi måtte jobbe med..og da tror jeg vi hadde gått mot skilsmisse..

 

lykke til !!

Anonymous poster hash: ef212...974

[Anonym bruker]

Anonym #33, takk for fint innlegg! Mange gode tips her Dette skal jeg ta med meg videre, positivt og godt å høre at det går an å snu en vanskelig situasjon.

Anonymous poster hash: b2bd8...c0e

[Anonym bruker]

 

 

Nei, vet dere hva- dere som kommer med disse bedrevitende utspillene her- det hører virkelig ingen steder hjemme..

Dette er jo et forum der man skal få lov til å komme med tanker og følelser, uten å måtte bli dømt nord og ned.

 

Det er på grunn av slike utspill, at mange stemødre ikke tør å være ærlig om hvilke utfordringer rollen medfører.

 

Jeg tror det er verdifullt og veldig viktig å kunne være åpen om også de vanskelige tingene. Jeg tror heller INGEN som uttaler seg i denne tråden er "den onde stemor" som påfører de stakkars uskyldige barna vondt. Nei, dette er stemødre som virkelig prøver å gjøre sitt beste!

 

...og kanskje de til og med gjør en ennå bedre "jobb", om de får lov til å være åpenhjertig om helheten av situasjonen. Verden er, som noen andre poengterte- ikke sort/hvitt...

 

Noe å tenke på før man slenger ut unødvendige og ganske ugjennomtenkte kommentarer.

 

Helt enig...vi trenger ikke mer kjeft! Så fint hvis dere som syns vi er så onde lar vær å kommentere og lar oss få lov til å bearbeide vår "sorg" i fred! For det er det vi har; "sorg" over alt vi ikke kan få og over det valget vi har gjort.....det gjelder ihvertfall for meg!

Anonymous poster hash: 357ff...70a

Dere er voksne mennesker med voksne menneskers valgmuligheter. Ergo kan dere også velge dere ut igjen. Dere var naive i utgangspunktet, og kan gjerne sørge over egen tilkortkommenhet, men ikke fremstill DERE som den store taperen her, den som har krav på sympati og ingen motforestillinger. Det er og blir stebarna som har tapt mest på denne ordningen.

Det er ikke stemora som setter ungene i denne situasjonen, men deres egen far.

 

Anonymous poster hash: 2fcc0...528

[Anonym bruker]

 

 

 

Nei, vet dere hva- dere som kommer med disse bedrevitende utspillene her- det hører virkelig ingen steder hjemme..

Dette er jo et forum der man skal få lov til å komme med tanker og følelser, uten å måtte bli dømt nord og ned.

 

Det er på grunn av slike utspill, at mange stemødre ikke tør å være ærlig om hvilke utfordringer rollen medfører.

 

Jeg tror det er verdifullt og veldig viktig å kunne være åpen om også de vanskelige tingene. Jeg tror heller INGEN som uttaler seg i denne tråden er "den onde stemor" som påfører de stakkars uskyldige barna vondt. Nei, dette er stemødre som virkelig prøver å gjøre sitt beste!

 

...og kanskje de til og med gjør en ennå bedre "jobb", om de får lov til å være åpenhjertig om helheten av situasjonen. Verden er, som noen andre poengterte- ikke sort/hvitt...

 

Noe å tenke på før man slenger ut unødvendige og ganske ugjennomtenkte kommentarer.

Helt enig...vi trenger ikke mer kjeft! Så fint hvis dere som syns vi er så onde lar vær å kommentere og lar oss få lov til å bearbeide vår "sorg" i fred! For det er det vi har; "sorg" over alt vi ikke kan få og over det valget vi har gjort.....det gjelder ihvertfall for meg!

Anonymous poster hash: 357ff...70a

Dere er voksne mennesker med voksne menneskers valgmuligheter. Ergo kan dere også velge dere ut igjen. Dere var naive i utgangspunktet, og kan gjerne sørge over egen tilkortkommenhet, men ikke fremstill DERE som den store taperen her, den som har krav på sympati og ingen motforestillinger. Det er og blir stebarna som har tapt mest på denne ordningen.

Det er ikke stemora som setter ungene i denne situasjonen, men deres egen far.

 

Anonymous poster hash: 2fcc0...528

 

Enig! Far forventer at vi stemødre skal overta mødrerollen for disse særkullsbarna, som i en annen tradisjonell kjernefamilie, der mor tar seg mest av barna. Har prøvd å forklare til min mann at det slik er det dessverre ikke for han. Det stilles andre krav til en far som har særkulls, han må ta mer ansvar, og ikke forvente at ny kone skal innta samme rolle og bli skuffa når hun ikke gjør det!

 

Jeg ble også veldig glad for innlegget fra #33, som beskriver at rollen hos dem er snudd. Det er hennes mann som er stefar og som sliter med rollen sin. Det er helt fantastisk at hun som mor kan lytte til hans "fortvilelse" og prøver og sette seg inn i hans situasjon....det er helt fantastisk. Jeg har prøvd å få til en dialog og en forståelse hos min mann, men det går ikke. Han blir bare sint....

 

Så ja; mann og far må ta mer ansvar for situasjonen som han setter sine særkullsbarn i, og ikke minst den situasjonen han sette oss stemødre i!

 

God sommer :-)

 

Anonymous poster hash: 357ff...70a

[Anonym bruker]

Finnes det noen solskinnshistorier ang dette med stebarn/far/mødre?

 

Anonymous poster hash: 5ab00...0f6

[Anonym bruker]

Jeg er stemor selv, eller bonusmor som jeg selv kaller det. Jeg kjenner at jeg vrir meg av vrede og flauhet når jeg leser slike innlegg. Det er BARN det er snakk om her!! Om du ikke takler de, eller om du mener at dine barn/felles barn er mer verdt enn din manns barn, ja for det er faktisk din manns barn, på lik linje som at de barna dere har felles er din manns barn!!

 

Jeg er, som sagt, bonusmor selv, riktig nok på fulltid hvor barnet kun er på samvær hos biomor i helger. Men før når barnet bodde fast hos mor også så gjorde vi ALDRI noe som var familiert uten at bonusbarnett mitt var med, og det gjør vi ikke i dag heller. Det ville føltes helt unaturlig!! Han er jo barnet "vårt" og er en del av familien på LIK linje som de andre barna.

 

Dere tror kanskje at livet her har gått smertefritt, men Belive me, det har vært 10 år med MANGE opp og ned turer, samt at biomor og jeg er ikke på talefot annet enn på høflig vis ovenfor barnet. Men, vi lar ikke noe av dette gå ut over barnet, og vi er felles en familie her hjemme! Jeg åpnet alle dører fra første stund og dermed har jeg og bonusbarnet fått ett godt forhold, på lik linje, så godt som det kan la seg, som meg og min manns felles barn! Ta legetimer osv, har jeg fri og ikke mannen min, ja da er det jeg som går på dette. Familie, alle barna har rett til å føle at de er naturlig del av familien!!

 

Anonymous poster hash: adb0d...781

[Anonym bruker]

Klart at jeg skulle ønske at jeg kunne hatt den samme følelsen av at særkullsbarnet er "vårt" barn, at jeg var like raus som deg. Men det klarer jeg ikke....og det har plaget meg i mange år, og gitt meg en gnagende dårlig samvittighet.

 

Men jeg tror at opplevelsen for oss kvinner som finner menn med barn fra før er veldig ulik. Jeg har kommet frem til at det er hvordan mannen, og hans familie, håndterer situasjonen som er den utslagsgivende faktoren for hvordan vi kvinner opplever stemor-rollen og "situasjonen".

 

Hvis;

• mannen har empati og klarer å sette seg inn i kvinnen situasjon der han gir uttrykk for at han skjønner at det noen ganger kan være vanskelig

 

• at mannen opplever det å få barn med kvinnen som like fantastisk som den gangen han fikk barn med eks-kone. At han gir kvinnen følelsen av at dette er et mirakel og fantastisk, og ikke gir et inntrykk av at "dette har jeg gjort før".

 

• mannens familie ønsker deg velkommen og anser dere fellesbarn som like mye verd og behandler ALLE sine barnebarn likt

 

• mannen og kvinnen har samme syn på barneoppdragelse og hva som er best for et barn. For å komme med et eksempel; jeg er av en oppfatning av at det er viktig at foreldre setter at tid hver dag for å være sammen med barna sine. Dvs skru av TV, mobiltelefonen, PC osv osv....og faktisk vær tilstede for barna. Vi er ikke enig det. Han mener at barn ikke trenger "å lekes med", men jeg mener at det hyggelig å bygge togbane 45 minutter etter middag (har jo ikke sett dem hele dagen). Så da blir han sur hvis jeg ikke også gjør det samme med hans særkull, at jeg ikke bruker tid på det. Da kjenner jeg at blir provosert; i tillegg kjenner jeg meg ond for at jeg ikke ønsker å gjøre det samme med hans særkulls.

 

• at vi skal leve som en vanlig familie også når særkullsbarnet ikke er der. Det er ikke bare i samværsperioder alt det kjekke skal skje.

 

• eks-kone er hyggelig mot kvinnen. At eks-kone er hyggelig motfelles barna også, at det ikke kun skal forventes at kvinnen skal være hyggelig og elske hennes barn, mens eks-kone later som felles barn ikke eksisterer. Det skal ikke bare gå en vei.

 

Jeg er enig i at det er barn det handler om. Men vi kvinner har også følelser, og det er ikke alltid like enkelt å sette tilside all frustrasjon og late som om alt er fantastisk....

 

MEN for å oppsummere; det er min oppfatning at det er måten mannen, og hans familie som er utslagsgivende for hvordan vi stemødre opplever situasjonen.

Anonymous poster hash: 357ff...70a

[Anonym bruker]

 

Applaus! Så enig i det du skriver! Og til deg over, ærevære deg for at du takler stemorsrollen så godt! Du er heldig!

 

 

Klart at jeg skulle ønske at jeg kunne hatt den samme følelsen av at særkullsbarnet er "vårt" barn, at jeg var like raus som deg. Men det klarer jeg ikke....og det har plaget meg i mange år, og gitt meg en gnagende dårlig samvittighet.

 

Men jeg tror at opplevelsen for oss kvinner som finner menn med barn fra før er veldig ulik. Jeg har kommet frem til at det er hvordan mannen, og hans familie, håndterer situasjonen som er den utslagsgivende faktoren for hvordan vi kvinner opplever stemor-rollen og "situasjonen".

 

Hvis;

• mannen har empati og klarer å sette seg inn i kvinnen situasjon der han gir uttrykk for at han skjønner at det noen ganger kan være vanskelig

• at mannen opplever det å få barn med kvinnen som like fantastisk som den gangen han fikk barn med eks-kone. At han gir kvinnen følelsen av at dette er et mirakel og fantastisk, og ikke gir et inntrykk av at "dette har jeg gjort før".

• mannens familie ønsker deg velkommen og anser dere fellesbarn som like mye verd og behandler ALLE sine barnebarn likt

• mannen og kvinnen har samme syn på barneoppdragelse og hva som er best for et barn. For å komme med et eksempel; jeg er av en oppfatning av at det er viktig at foreldre setter at tid hver dag for å være sammen med barna sine. Dvs skru av TV, mobiltelefonen, PC osv osv....og faktisk vær tilstede for barna. Vi er ikke enig det. Han mener at barn ikke trenger "å lekes med", men jeg mener at det hyggelig å bygge togbane 45 minutter etter middag (har jo ikke sett dem hele dagen). Så da blir han sur hvis jeg ikke også gjør det samme med hans særkull, at jeg ikke bruker tid på det. Da kjenner jeg at blir provosert; i tillegg kjenner jeg meg ond for at jeg ikke ønsker å gjøre det samme med hans særkulls.

• at vi skal leve som en vanlig familie også når særkullsbarnet ikke er der. Det er ikke bare i samværsperioder alt det kjekke skal skje.

• eks-kone er hyggelig mot kvinnen. At eks-kone er hyggelig motfelles barna også, at det ikke kun skal forventes at kvinnen skal være hyggelig og elske hennes barn, mens eks-kone later som felles barn ikke eksisterer. Det skal ikke bare gå en vei.

Jeg er enig i at det er barn det handler om. Men vi kvinner har også følelser, og det er ikke alltid like enkelt å sette tilside all frustrasjon og late som om alt er fantastisk....

 

MEN for å oppsummere; det er min oppfatning at det er måten mannen, og hans familie som er utslagsgivende for hvordan vi stemødre opplever situasjonen.

 

Anonymous poster hash: 357ff...70a

Anonymous poster hash: 44386...f47

[Anonym bruker]

Nå fikk jeg også lyst til å dele noen tanker...

 

jeg er også på andre siden i denne saken... jeg har en datter alene, og jeg og min mann (nygift) har en felles. Min eldste var 7 når min nåværende mann kom inn i bildet.... 

 

Jeg vil nok ikke si det stemmer, ikke alltid i allefall at menn er enklere enn kvinner på dette med stebarn.

 

Min datter som nå er 15, bor hos oss ca 80%. Det var helt til ifjor 50/50 ordning. 

 

 

 

 

Det begynte vel ganske tidlig i forholdet vårt at jeg følte han var etter henne på en måte. Vi hadde på dette tidspunktet ingen felles barn... Jeg følte han hang seg opp i alt, var krass og streng... han er  i utg.punktet ikke en person som viser så mye kjærlighet, så det ble ikke akkurat mye slikt mellom de heller... 

 

Jeg satt på sidelinjen og var vaktbikkje. Jeg fulgt med og hang meg opp i alle detaljer... Jeg gikk henne i forsvar alltid. Det ble masse krangler ( vi krangler ikke med skrik og slikt, men en dødlig stillhet over flere dager, noe som faktisk er værre ) Jeg følte og mente at grenser og relger han prakket på min unge, kun kom fordi det var MIN unge, og ikke hans egne meninger.

 

Nå idag, 8 år etter, hvor vi har ett fellesbarn på 7, ser jeg at historien gjentar seg, han henger seg opp i samme ting, ønsker samme regler og grenser. Men denne gangen blir vi enige da, for jeg har ikke piggene ute...  Jeg ser jo nå at han faktisk mener det han maset om den gangen... Forskjellen er at i diskusjoner ang fellesbarnet angriper ikke jeg, men vi snakker om det, og blir enige...

 

Vi slet temmelig bra i noen år, det var rett før vi gikk fra hverandre mange ganger... Men problemene dreide seg ikke om meg og han, men hans forhold til min datter. Derfor var vi sterke sånn ellers i forholdet... Jeg hatet han og elsket han samtidig.. Vi holdt sammen og holdt sammen og holdt sammen. 

 

Vår felles datter ble født, uten at det forandret noe, ble ikke bedre og ikke værre... Nå føler jeg at det høres ut som alt var tråki hjemme hos oss, men det var det ikke altså. Det var mye fine ting også. 

 

Han er veldig klar på at han trenger tiden med meg og fellesbarn alene innimellom. Derfor er han veldig opptatt av at samværet skal være avtalt og holdes. Det er ikke noe kom som du vil her hos oss... Å dette har jeg bare MÅTTE forholde meg til, ellers måtte jeg flyttet fra han.. Jeg passer på å sette denne tiden på timeplanen, og passer på hva slags vakter jeg tar på meg på jobb ( eks, prøver unngå kveld) Jeg jobber annenhver helg, og fikk faktisk endret slik at hun er hos oss helgen jeg jobber, slik at jeg , min mann og fellesbarn har frihelgen sammen. Jeg føler meg råtten når jeg skriver det. Men jeg jobber da fra 7-15 på lørdag, og vi har hele lørdag sammen ( hun sover jo til 13 ) Også jobber jeg da søndag kveld ) Dette trengte han, å jeg valgte å gi han det. Det har gjort at annet har blitt MYE bedre. Akkurat som at når han fikk noe, ble han mer rund i kantene...

 

Han er storsinnet også, i fjor ønsket hun endre fra 50% til kun annenhver helg hos sin far. Det gikk helt fint. Så lenge han føler han er med på avgjørelsen ( da tenker jeg at hun har det fint hos oss, faren hennes er singel, og der har hun fritt spillerrom. tror egentlig hul liker litt regler)

 

Dummeste ting jeg kunne gjøre var å ta avgjørelser uten han, da klikket det kan du si. Det har jeg lært meg. Alt ordner seg nå egentlig, bare jeg legger det fram riktig=)

 

Så begynte ting å endre seg, jeg tror nok det var en kombinasjon av at hun ble større og han eldre muligens. Tonen mellom de ble bedre... Joda, han henger seg opp i "tull" enda, men hun har vel lært seg at følger hun de få reglene han ( vi) har, så får hun så mange fordeler tilbake. Hun vet det ikke nytter å være frekk...

 

Nå er det krangel her veldig sjelden. Nå har vi kommer hjem fra 2 uker ferie, tett oppe på hverandre i en hytte. Det har gått utrolig bra. Ikke NOE uenigheter. 

 

 

Nei dette ble rotete gett.... men, ville bare si at det kan gå bra også=)   nå tenker jeg vel at hun begynner bli voksen nå, og bor vel ikke hjemme i mange år til... Kanskje livet blir kjedelig da, uten noen utfordinger=)

 

Anonymous poster hash: b1b41...8ae

[Anonym bruker]

 

Nå fikk jeg også lyst til å dele noen tanker...

 

jeg er også på andre siden i denne saken... jeg har en datter alene, og jeg og min mann (nygift) har en felles. Min eldste var 7 når min nåværende mann kom inn i bildet.... 

 

Jeg vil nok ikke si det stemmer, ikke alltid i allefall at menn er enklere enn kvinner på dette med stebarn.

 

Min datter som nå er 15, bor hos oss ca 80%. Det var helt til ifjor 50/50 ordning. 

 

 

 

 

Det begynte vel ganske tidlig i forholdet vårt at jeg følte han var etter henne på en måte. Vi hadde på dette tidspunktet ingen felles barn... Jeg følte han hang seg opp i alt, var krass og streng... han er  i utg.punktet ikke en person som viser så mye kjærlighet, så det ble ikke akkurat mye slikt mellom de heller... 

 

Jeg satt på sidelinjen og var vaktbikkje. Jeg fulgt med og hang meg opp i alle detaljer... Jeg gikk henne i forsvar alltid. Det ble masse krangler ( vi krangler ikke med skrik og slikt, men en dødlig stillhet over flere dager, noe som faktisk er værre ) Jeg følte og mente at grenser og relger han prakket på min unge, kun kom fordi det var MIN unge, og ikke hans egne meninger.

 

Nå idag, 8 år etter, hvor vi har ett fellesbarn på 7, ser jeg at historien gjentar seg, han henger seg opp i samme ting, ønsker samme regler og grenser. Men denne gangen blir vi enige da, for jeg har ikke piggene ute...  Jeg ser jo nå at han faktisk mener det han maset om den gangen... Forskjellen er at i diskusjoner ang fellesbarnet angriper ikke jeg, men vi snakker om det, og blir enige...

 

Vi slet temmelig bra i noen år, det var rett før vi gikk fra hverandre mange ganger... Men problemene dreide seg ikke om meg og han, men hans forhold til min datter. Derfor var vi sterke sånn ellers i forholdet... Jeg hatet han og elsket han samtidig.. Vi holdt sammen og holdt sammen og holdt sammen. 

 

Vår felles datter ble født, uten at det forandret noe, ble ikke bedre og ikke værre... Nå føler jeg at det høres ut som alt var tråki hjemme hos oss, men det var det ikke altså. Det var mye fine ting også. 

 

Han er veldig klar på at han trenger tiden med meg og fellesbarn alene innimellom. Derfor er han veldig opptatt av at samværet skal være avtalt og holdes. Det er ikke noe kom som du vil her hos oss... Å dette har jeg bare MÅTTE forholde meg til, ellers måtte jeg flyttet fra han.. Jeg passer på å sette denne tiden på timeplanen, og passer på hva slags vakter jeg tar på meg på jobb ( eks, prøver unngå kveld) Jeg jobber annenhver helg, og fikk faktisk endret slik at hun er hos oss helgen jeg jobber, slik at jeg , min mann og fellesbarn har frihelgen sammen. Jeg føler meg råtten når jeg skriver det. Men jeg jobber da fra 7-15 på lørdag, og vi har hele lørdag sammen ( hun sover jo til 13 ) Også jobber jeg da søndag kveld ) Dette trengte han, å jeg valgte å gi han det. Det har gjort at annet har blitt MYE bedre. Akkurat som at når han fikk noe, ble han mer rund i kantene...

 

Han er storsinnet også, i fjor ønsket hun endre fra 50% til kun annenhver helg hos sin far. Det gikk helt fint. Så lenge han føler han er med på avgjørelsen ( da tenker jeg at hun har det fint hos oss, faren hennes er singel, og der har hun fritt spillerrom. tror egentlig hul liker litt regler)

 

Dummeste ting jeg kunne gjøre var å ta avgjørelser uten han, da klikket det kan du si. Det har jeg lært meg. Alt ordner seg nå egentlig, bare jeg legger det fram riktig=)

 

Så begynte ting å endre seg, jeg tror nok det var en kombinasjon av at hun ble større og han eldre muligens. Tonen mellom de ble bedre... Joda, han henger seg opp i "tull" enda, men hun har vel lært seg at følger hun de få reglene han ( vi) har, så får hun så mange fordeler tilbake. Hun vet det ikke nytter å være frekk...

 

Nå er det krangel her veldig sjelden. Nå har vi kommer hjem fra 2 uker ferie, tett oppe på hverandre i en hytte. Det har gått utrolig bra. Ikke NOE uenigheter. 

 

 

Nei dette ble rotete gett.... men, ville bare si at det kan gå bra også=)   nå tenker jeg vel at hun begynner bli voksen nå, og bor vel ikke hjemme i mange år til... Kanskje livet blir kjedelig da, uten noen utfordinger=)

 

 

Anonymous poster hash: b1b41...8ae

 

Tusen tusen takk for innlegget ditt :-) Mannen din har nok mange av de samme utfordringene som vi stemødre har. I tillegg beskriver du så fint hvordan du opplever dette. Det er fantastisk å se at du har klart å sette deg inn i hans situasjon og at du har forståelse for rollen hans. i tillegg så har du så mye selvinnsikt at du ser at du aggerer annerledes mht ditt særkulls vs fellesbarn.

 

Det er vel en slik approach vi stemødre ønsker at våre menn skal ha....

 

Igjen, tusen takk :-)

 

 

 

Anonymous poster hash: 357ff...70a

[Zephy]

Jeg har vært i "stemorslivet" i 13 år og sliter med det samme. Mannen har 4 barn. Da jeg flytta sammen med mannen var barna: 5, 8, 12, og 14 år. Jeg sliter fremdeles med stemorsrollen og det å bo sammen med hans barn ennå.  

 

Han har nå 18 åringen boende hjemme, han har bodd sammen med oss i 1 år nå og nå begynner han å bli "varm i trøya", svarer meg frekt og virker helt "i tåka".

Slapper ikkje av når han er hjemme, selv om han bare sitter på rommet stortsett. Føler mannen gjør forskjell på han og vår felles sønn.

 

Er lei av å føle meg minst viktig i huset, lite av betydning og pappa eier alt selv om du har betalt det-følelsen. Den selvtilliten jeg hadde når jeg flytta inn, troen på meg selv, den er borte nå.

 

Håper det blir bedre.

 

Lykke til alle "medsøstre" :-)

 

[Anonym bruker]

 

 

Nå fikk jeg også lyst til å dele noen tanker...

 

jeg er også på andre siden i denne saken... jeg har en datter alene, og jeg og min mann (nygift) har en felles. Min eldste var 7 når min nåværende mann kom inn i bildet.... 

 

Jeg vil nok ikke si det stemmer, ikke alltid i allefall at menn er enklere enn kvinner på dette med stebarn.

 

Min datter som nå er 15, bor hos oss ca 80%. Det var helt til ifjor 50/50 ordning. 

 

 

 

 

Det begynte vel ganske tidlig i forholdet vårt at jeg følte han var etter henne på en måte. Vi hadde på dette tidspunktet ingen felles barn... Jeg følte han hang seg opp i alt, var krass og streng... han er  i utg.punktet ikke en person som viser så mye kjærlighet, så det ble ikke akkurat mye slikt mellom de heller... 

 

Jeg satt på sidelinjen og var vaktbikkje. Jeg fulgt med og hang meg opp i alle detaljer... Jeg gikk henne i forsvar alltid. Det ble masse krangler ( vi krangler ikke med skrik og slikt, men en dødlig stillhet over flere dager, noe som faktisk er værre ) Jeg følte og mente at grenser og relger han prakket på min unge, kun kom fordi det var MIN unge, og ikke hans egne meninger.

 

Nå idag, 8 år etter, hvor vi har ett fellesbarn på 7, ser jeg at historien gjentar seg, han henger seg opp i samme ting, ønsker samme regler og grenser. Men denne gangen blir vi enige da, for jeg har ikke piggene ute...  Jeg ser jo nå at han faktisk mener det han maset om den gangen... Forskjellen er at i diskusjoner ang fellesbarnet angriper ikke jeg, men vi snakker om det, og blir enige...

 

Vi slet temmelig bra i noen år, det var rett før vi gikk fra hverandre mange ganger... Men problemene dreide seg ikke om meg og han, men hans forhold til min datter. Derfor var vi sterke sånn ellers i forholdet... Jeg hatet han og elsket han samtidig.. Vi holdt sammen og holdt sammen og holdt sammen. 

 

Vår felles datter ble født, uten at det forandret noe, ble ikke bedre og ikke værre... Nå føler jeg at det høres ut som alt var tråki hjemme hos oss, men det var det ikke altså. Det var mye fine ting også. 

 

Han er veldig klar på at han trenger tiden med meg og fellesbarn alene innimellom. Derfor er han veldig opptatt av at samværet skal være avtalt og holdes. Det er ikke noe kom som du vil her hos oss... Å dette har jeg bare MÅTTE forholde meg til, ellers måtte jeg flyttet fra han.. Jeg passer på å sette denne tiden på timeplanen, og passer på hva slags vakter jeg tar på meg på jobb ( eks, prøver unngå kveld) Jeg jobber annenhver helg, og fikk faktisk endret slik at hun er hos oss helgen jeg jobber, slik at jeg , min mann og fellesbarn har frihelgen sammen. Jeg føler meg råtten når jeg skriver det. Men jeg jobber da fra 7-15 på lørdag, og vi har hele lørdag sammen ( hun sover jo til 13 ) Også jobber jeg da søndag kveld ) Dette trengte han, å jeg valgte å gi han det. Det har gjort at annet har blitt MYE bedre. Akkurat som at når han fikk noe, ble han mer rund i kantene...

 

Han er storsinnet også, i fjor ønsket hun endre fra 50% til kun annenhver helg hos sin far. Det gikk helt fint. Så lenge han føler han er med på avgjørelsen ( da tenker jeg at hun har det fint hos oss, faren hennes er singel, og der har hun fritt spillerrom. tror egentlig hul liker litt regler)

 

Dummeste ting jeg kunne gjøre var å ta avgjørelser uten han, da klikket det kan du si. Det har jeg lært meg. Alt ordner seg nå egentlig, bare jeg legger det fram riktig=)

 

Så begynte ting å endre seg, jeg tror nok det var en kombinasjon av at hun ble større og han eldre muligens. Tonen mellom de ble bedre... Joda, han henger seg opp i "tull" enda, men hun har vel lært seg at følger hun de få reglene han ( vi) har, så får hun så mange fordeler tilbake. Hun vet det ikke nytter å være frekk...

 

Nå er det krangel her veldig sjelden. Nå har vi kommer hjem fra 2 uker ferie, tett oppe på hverandre i en hytte. Det har gått utrolig bra. Ikke NOE uenigheter. 

 

 

Nei dette ble rotete gett.... men, ville bare si at det kan gå bra også=)   nå tenker jeg vel at hun begynner bli voksen nå, og bor vel ikke hjemme i mange år til... Kanskje livet blir kjedelig da, uten noen utfordinger=)

 

 

Anonymous poster hash: b1b41...8ae

 

Tusen tusen takk for innlegget ditt :-) Mannen din har nok mange av de samme utfordringene som vi stemødre har. I tillegg beskriver du så fint hvordan du opplever dette. Det er fantastisk å se at du har klart å sette deg inn i hans situasjon og at du har forståelse for rollen hans. i tillegg så har du så mye selvinnsikt at du ser at du aggerer annerledes mht ditt særkulls vs fellesbarn.

 

Det er vel en slik approach vi stemødre ønsker at våre menn skal ha....

 

Igjen, tusen takk :-)

 

 

 

Anonymous poster hash: 357ff...70a

 

så hyggelig da=) ja det har ikke vært bare bare på denne siden... Men jeg har virkelig prøvd å få det til, å tilfredstille begge parter... Selv har jeg nok ofret meg selv mange ganger, men føler det har vært verdt det idag... 

 

De gangene det har vært uro her, så har jeg alltid sørget for at datteren min ikke får med seg hva og hvorfor. Eks bytte helg da... Han hadde ett stort ønske om at jeg byttet denne helgen, slik at vi hadde "alene tid" da.. Jeg sa til henne at jeg skulle møte studievenninnene mine, å gjøre lekser denne helgen, og det tror hun jo på da... hvit løgn=)  Det var vondt for meg, det skal jeg love deg. Jeg ville jo ha begge mine barn her... Men jeg så gevinsten i å gjøre det.. Ikke bare for han, men også for henne, for det gjorde at han igjen var "enklere" mot henne... 

 

Håpet er, at jeg har gitt henne den oppveksten hun fortjener, tross at hun må ha viket innimellom. Hun har jo ikke visst det, så håper ikke hun føler det på noen måte... 

 

Det må være vanskelig for dere, om mennene deres ikke klarer sette seg i den situasjonen der er i.. Jeg har lært meg hvordan jeg får det til... Jeg elsker begge mine barn like høyt, men forstår godt at han ikke gjør det.. sånn er det bare, og vi gjør det beste ut av det...

 

lykke til=)

 

Anonymous poster hash: b1b41...8ae

[Anonym bruker]

Godt å lese at man ikke er helt alene i en situasjon hvor man føler seg alene og ofte sitter med dårlig samvittighet. Jeg er kjempe glad i min mans barn, men selv om dette er noe jeg selv har valgt, så sitter man med mange tanker og føler seg alene. tror og håper barna ikke merker mye til mine tanker, er nok mest meg selv det går utover.

I fare for å bli slaktet om jeg oppretter en egen tråd, skriver jeg mitt spørsmål her, siden jeg føler meg mer forstått enn jeg noen gang har gjort. så på forhånd sier jeg unnskyld for at jeg kupper tråden din HI, men jeg ønsker minst mulig fordommer

 

 

Mannen har som sagt barn fra et tidligere forhold, og vi skal om ikke så lenge ha et barn sammen. Fødselen begynner å nærme seg, noe som medfører mange tanker i og med at dette er noe jeg aldri har gjort før.

Har i det siste begynt å tenke veldig på tiden rett etter fødselen. Vet at det er individuelt hvordan man reagerer, hvordan fødsler er osv. Jeg er bare så redd for at fødselen skal skje i den uka barna er hjemme hos oss. Dette fordi jeg ser for meg en tid med barselstårer, sliten etter fødselen og søvnmangel, usikkerhet i forhold til amming. ja, rett og slett en stor forandring i hverdagen.

Slik jeg tenker nå, er at jeg er redd for at all usikkerhet og det å være sliten, vil gå utover barna, og den første tiden med den lille blir litt ødelagt fordi jeg sitter med dårlig samvittighet ovenfor alt og alle. Jeg vil aldri kunne få oppleve å gi mannen det første barnet, men jeg føler jeg trenger å oppleve mitt første barn bare sammen med mannen, uten å måtte ha noen andre å forholde seg til. Selvfølgelig skal barna få hilse på babyen, og være hjemme, men tror det blir tungt hvis de skal være hjemme hver dag, hele vår uke, den første uken. Gruer meg egentlig veldig til dette. Hvordan har dere gjort dette, dere som er førstegangsfødende stemor? bekymrer jeg meg unødvendig?

huff, skulle ønske jeg kunne bestemme når fødselen skal starte, slik at dette aldri blir en problemstilling

Anonymous poster hash: b3cbb...226

[nasse nøffen]

 

Godt å lese at man ikke er helt alene i en situasjon hvor man føler seg alene og ofte sitter med dårlig samvittighet. Jeg er kjempe glad i min mans barn, men selv om dette er noe jeg selv har valgt, så sitter man med mange tanker og føler seg alene. tror og håper barna ikke merker mye til mine tanker, er nok mest meg selv det går utover.

I fare for å bli slaktet om jeg oppretter en egen tråd, skriver jeg mitt spørsmål her, siden jeg føler meg mer forstått enn jeg noen gang har gjort. så på forhånd sier jeg unnskyld for at jeg kupper tråden din HI, men jeg ønsker minst mulig fordommer

 

 

Mannen har som sagt barn fra et tidligere forhold, og vi skal om ikke så lenge ha et barn sammen. Fødselen begynner å nærme seg, noe som medfører mange tanker i og med at dette er noe jeg aldri har gjort før.

Har i det siste begynt å tenke veldig på tiden rett etter fødselen. Vet at det er individuelt hvordan man reagerer, hvordan fødsler er osv. Jeg er bare så redd for at fødselen skal skje i den uka barna er hjemme hos oss. Dette fordi jeg ser for meg en tid med barselstårer, sliten etter fødselen og søvnmangel, usikkerhet i forhold til amming. ja, rett og slett en stor forandring i hverdagen.

Slik jeg tenker nå, er at jeg er redd for at all usikkerhet og det å være sliten, vil gå utover barna, og den første tiden med den lille blir litt ødelagt fordi jeg sitter med dårlig samvittighet ovenfor alt og alle. Jeg vil aldri kunne få oppleve å gi mannen det første barnet, men jeg føler jeg trenger å oppleve mitt første barn bare sammen med mannen, uten å måtte ha noen andre å forholde seg til. Selvfølgelig skal barna få hilse på babyen, og være hjemme, men tror det blir tungt hvis de skal være hjemme hver dag, hele vår uke, den første uken. Gruer meg egentlig veldig til dette. Hvordan har dere gjort dette, dere som er førstegangsfødende stemor? bekymrer jeg meg unødvendig?

huff, skulle ønske jeg kunne bestemme når fødselen skal starte, slik at dette aldri blir en problemstilling

 

Anonymous poster hash: b3cbb...226

 

Dette her vil jo løse seg utifra hvilket forhold du og din mann har, du og den andre moren, og mannen din og den andre moren,,,,

 

Jeg mener, om dere har god kommunikasjon, så kan det vel ikke være vanskelig å si at om du feks føder den uker de er hos dere, så reiser de til sin mor... ??? At dere har litt "åpent" samvær den første tiden.. At de kan komme å hilse på babyen, men sove hos sin mor... Om moren er normal, vil hun forstå den...

 

Er det derimot konflikter i dette samværet, blir det sikkert vanskelig å gjøre noe med... det ordner seg uansett... lykke til=)

[smiia]

 

 

 

Godt å lese at man ikke er helt alene i en situasjon hvor man føler seg alene og ofte sitter med dårlig samvittighet. Jeg er kjempe glad i min mans barn, men selv om dette er noe jeg selv har valgt, så sitter man med mange tanker og føler seg alene. tror og håper barna ikke merker mye til mine tanker, er nok mest meg selv det går utover.

I fare for å bli slaktet om jeg oppretter en egen tråd, skriver jeg mitt spørsmål her, siden jeg føler meg mer forstått enn jeg noen gang har gjort. så på forhånd sier jeg unnskyld for at jeg kupper tråden din HI, men jeg ønsker minst mulig fordommer

 

 

Mannen har som sagt barn fra et tidligere forhold, og vi skal om ikke så lenge ha et barn sammen. Fødselen begynner å nærme seg, noe som medfører mange tanker i og med at dette er noe jeg aldri har gjort før.

Har i det siste begynt å tenke veldig på tiden rett etter fødselen. Vet at det er individuelt hvordan man reagerer, hvordan fødsler er osv. Jeg er bare så redd for at fødselen skal skje i den uka barna er hjemme hos oss. Dette fordi jeg ser for meg en tid med barselstårer, sliten etter fødselen og søvnmangel, usikkerhet i forhold til amming. ja, rett og slett en stor forandring i hverdagen.

Slik jeg tenker nå, er at jeg er redd for at all usikkerhet og det å være sliten, vil gå utover barna, og den første tiden med den lille blir litt ødelagt fordi jeg sitter med dårlig samvittighet ovenfor alt og alle. Jeg vil aldri kunne få oppleve å gi mannen det første barnet, men jeg føler jeg trenger å oppleve mitt første barn bare sammen med mannen, uten å måtte ha noen andre å forholde seg til. Selvfølgelig skal barna få hilse på babyen, og være hjemme, men tror det blir tungt hvis de skal være hjemme hver dag, hele vår uke, den første uken. Gruer meg egentlig veldig til dette. Hvordan har dere gjort dette, dere som er førstegangsfødende stemor? bekymrer jeg meg unødvendig?

huff, skulle ønske jeg kunne bestemme når fødselen skal starte, slik at dette aldri blir en problemstilling

 

Anonymous poster hash: b3cbb...226

 

Dette her vil jo løse seg utifra hvilket forhold du og din mann har, du og den andre moren, og mannen din og den andre moren,,,,

 

Jeg mener, om dere har god kommunikasjon, så kan det vel ikke være vanskelig å si at om du feks føder den uker de er hos dere, så reiser de til sin mor... ??? At dere har litt "åpent" samvær den første tiden.. At de kan komme å hilse på babyen, men sove hos sin mor... Om moren er normal, vil hun forstå den...

 

Er det derimot konflikter i dette samværet, blir det sikkert vanskelig å gjøre noe med... det ordner seg uansett... lykke til=)

I følge din definisjon på hvordan en normal mor bør agere/samarbeide, har jeg fått treffe mange unormale mødre i mitt liv ;-)

 

Anonymous poster hash: b66fc...54a

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Godt å lese at man ikke er helt alene i en situasjon hvor man føler seg alene og ofte sitter med dårlig samvittighet. Jeg er kjempe glad i min mans barn, men selv om dette er noe jeg selv har valgt, så sitter man med mange tanker og føler seg alene. tror og håper barna ikke merker mye til mine tanker, er nok mest meg selv det går utover.

I fare for å bli slaktet om jeg oppretter en egen tråd, skriver jeg mitt spørsmål her, siden jeg føler meg mer forstått enn jeg noen gang har gjort. så på forhånd sier jeg unnskyld for at jeg kupper tråden din HI, men jeg ønsker minst mulig fordommer

 

 

Mannen har som sagt barn fra et tidligere forhold, og vi skal om ikke så lenge ha et barn sammen. Fødselen begynner å nærme seg, noe som medfører mange tanker i og med at dette er noe jeg aldri har gjort før.

Har i det siste begynt å tenke veldig på tiden rett etter fødselen. Vet at det er individuelt hvordan man reagerer, hvordan fødsler er osv. Jeg er bare så redd for at fødselen skal skje i den uka barna er hjemme hos oss. Dette fordi jeg ser for meg en tid med barselstårer, sliten etter fødselen og søvnmangel, usikkerhet i forhold til amming. ja, rett og slett en stor forandring i hverdagen.

Slik jeg tenker nå, er at jeg er redd for at all usikkerhet og det å være sliten, vil gå utover barna, og den første tiden med den lille blir litt ødelagt fordi jeg sitter med dårlig samvittighet ovenfor alt og alle. Jeg vil aldri kunne få oppleve å gi mannen det første barnet, men jeg føler jeg trenger å oppleve mitt første barn bare sammen med mannen, uten å måtte ha noen andre å forholde seg til. Selvfølgelig skal barna få hilse på babyen, og være hjemme, men tror det blir tungt hvis de skal være hjemme hver dag, hele vår uke, den første uken. Gruer meg egentlig veldig til dette. Hvordan har dere gjort dette, dere som er førstegangsfødende stemor? bekymrer jeg meg unødvendig?

huff, skulle ønske jeg kunne bestemme når fødselen skal starte, slik at dette aldri blir en problemstilling

 

Anonymous poster hash: b3cbb...226

 

Dette her vil jo løse seg utifra hvilket forhold du og din mann har, du og den andre moren, og mannen din og den andre moren,,,,

 

Jeg mener, om dere har god kommunikasjon, så kan det vel ikke være vanskelig å si at om du feks føder den uker de er hos dere, så reiser de til sin mor... ??? At dere har litt "åpent" samvær den første tiden.. At de kan komme å hilse på babyen, men sove hos sin mor... Om moren er normal, vil hun forstå den...

 

Er det derimot konflikter i dette samværet, blir det sikkert vanskelig å gjøre noe med... det ordner seg uansett... lykke til=)

I følge din definisjon på hvordan en normal mor bør agere/samarbeide, har jeg fått treffe mange unormale mødre i mitt liv ;-)

 

Anonymous poster hash: b66fc...54a

Det går an å velge å skjønne setningen om "normal mor". Og det går tydeligvis an å velge å ikke skjønne den...

 

Anonymous poster hash: d7c33...7ad

[nasse nøffen]

 

 

 

Godt å lese at man ikke er helt alene i en situasjon hvor man føler seg alene og ofte sitter med dårlig samvittighet. Jeg er kjempe glad i min mans barn, men selv om dette er noe jeg selv har valgt, så sitter man med mange tanker og føler seg alene. tror og håper barna ikke merker mye til mine tanker, er nok mest meg selv det går utover.

I fare for å bli slaktet om jeg oppretter en egen tråd, skriver jeg mitt spørsmål her, siden jeg føler meg mer forstått enn jeg noen gang har gjort. så på forhånd sier jeg unnskyld for at jeg kupper tråden din HI, men jeg ønsker minst mulig fordommer

Mannen har som sagt barn fra et tidligere forhold, og vi skal om ikke så lenge ha et barn sammen. Fødselen begynner å nærme seg, noe som medfører mange tanker i og med at dette er noe jeg aldri har gjort før.

Har i det siste begynt å tenke veldig på tiden rett etter fødselen. Vet at det er individuelt hvordan man reagerer, hvordan fødsler er osv. Jeg er bare så redd for at fødselen skal skje i den uka barna er hjemme hos oss. Dette fordi jeg ser for meg en tid med barselstårer, sliten etter fødselen og søvnmangel, usikkerhet i forhold til amming. ja, rett og slett en stor forandring i hverdagen.

Slik jeg tenker nå, er at jeg er redd for at all usikkerhet og det å være sliten, vil gå utover barna, og den første tiden med den lille blir litt ødelagt fordi jeg sitter med dårlig samvittighet ovenfor alt og alle. Jeg vil aldri kunne få oppleve å gi mannen det første barnet, men jeg føler jeg trenger å oppleve mitt første barn bare sammen med mannen, uten å måtte ha noen andre å forholde seg til. Selvfølgelig skal barna få hilse på babyen, og være hjemme, men tror det blir tungt hvis de skal være hjemme hver dag, hele vår uke, den første uken. Gruer meg egentlig veldig til dette. Hvordan har dere gjort dette, dere som er førstegangsfødende stemor? bekymrer jeg meg unødvendig?

huff, skulle ønske jeg kunne bestemme når fødselen skal starte, slik at dette aldri blir en problemstilling Anonymous poster hash: b3cbb...226

Dette her vil jo løse seg utifra hvilket forhold du og din mann har, du og den andre moren, og mannen din og den andre moren,,,,

Jeg mener, om dere har god kommunikasjon, så kan det vel ikke være vanskelig å si at om du feks føder den uker de er hos dere, så reiser de til sin mor... ??? At dere har litt "åpent" samvær den første tiden.. At de kan komme å hilse på babyen, men sove hos sin mor... Om moren er normal, vil hun forstå den...

Er det derimot konflikter i dette samværet, blir det sikkert vanskelig å gjøre noe med... det ordner seg uansett... lykke til=)

I følge din definisjon på hvordan en normal mor bør agere/samarbeide, har jeg fått treffe mange unormale mødre i mitt liv ;-)Anonymous poster hash: b66fc...54a

Det går an å velge å skjønne setningen om "normal mor". Og det går tydeligvis an å velge å ikke skjønne den...Anonymous poster hash: d7c33...7ad

ja, jeg tenkte at i forhold til dette alvorlige og viktige temaet forstod dere hva jeg mente hva normal mor var... Noen ekser er jo kokko, å bare vil ødelegge, andre ønsker sin eks lykke til, og samarbeider Endret 14. august 2013 av nasse nøffen

[smiia]

 

 

 

 

Godt å lese at man ikke er helt alene i en situasjon hvor man føler seg alene og ofte sitter med dårlig samvittighet. Jeg er kjempe glad i min mans barn, men selv om dette er noe jeg selv har valgt, så sitter man med mange tanker og føler seg alene. tror og håper barna ikke merker mye til mine tanker, er nok mest meg selv det går utover.

I fare for å bli slaktet om jeg oppretter en egen tråd, skriver jeg mitt spørsmål her, siden jeg føler meg mer forstått enn jeg noen gang har gjort. så på forhånd sier jeg unnskyld for at jeg kupper tråden din HI, men jeg ønsker minst mulig fordommer

Mannen har som sagt barn fra et tidligere forhold, og vi skal om ikke så lenge ha et barn sammen. Fødselen begynner å nærme seg, noe som medfører mange tanker i og med at dette er noe jeg aldri har gjort før.

Har i det siste begynt å tenke veldig på tiden rett etter fødselen. Vet at det er individuelt hvordan man reagerer, hvordan fødsler er osv. Jeg er bare så redd for at fødselen skal skje i den uka barna er hjemme hos oss. Dette fordi jeg ser for meg en tid med barselstårer, sliten etter fødselen og søvnmangel, usikkerhet i forhold til amming. ja, rett og slett en stor forandring i hverdagen.

Slik jeg tenker nå, er at jeg er redd for at all usikkerhet og det å være sliten, vil gå utover barna, og den første tiden med den lille blir litt ødelagt fordi jeg sitter med dårlig samvittighet ovenfor alt og alle. Jeg vil aldri kunne få oppleve å gi mannen det første barnet, men jeg føler jeg trenger å oppleve mitt første barn bare sammen med mannen, uten å måtte ha noen andre å forholde seg til. Selvfølgelig skal barna få hilse på babyen, og være hjemme, men tror det blir tungt hvis de skal være hjemme hver dag, hele vår uke, den første uken. Gruer meg egentlig veldig til dette. Hvordan har dere gjort dette, dere som er førstegangsfødende stemor? bekymrer jeg meg unødvendig?

huff, skulle ønske jeg kunne bestemme når fødselen skal starte, slik at dette aldri blir en problemstilling Anonymous poster hash: b3cbb...226

Dette her vil jo løse seg utifra hvilket forhold du og din mann har, du og den andre moren, og mannen din og den andre moren,,,,

Jeg mener, om dere har god kommunikasjon, så kan det vel ikke være vanskelig å si at om du feks føder den uker de er hos dere, så reiser de til sin mor... ??? At dere har litt "åpent" samvær den første tiden.. At de kan komme å hilse på babyen, men sove hos sin mor... Om moren er normal, vil hun forstå den...

Er det derimot konflikter i dette samværet, blir det sikkert vanskelig å gjøre noe med... det ordner seg uansett... lykke til=)

I følge din definisjon på hvordan en normal mor bør agere/samarbeide, har jeg fått treffe mange unormale mødre i mitt liv ;-)Anonymous poster hash: b66fc...54a

Det går an å velge å skjønne setningen om "normal mor". Og det går tydeligvis an å velge å ikke skjønne den...Anonymous poster hash: d7c33...7ad

ja, jeg tenkte at i forhold til dette alvorlige og viktige temaet forstod dere hva jeg mente hva normal mor var... Noen ekser er jo kokko, å bare vil ødelegge, andre ønsker sin eks lykke til, og samarbeider

La meg oppklare.

Jeg er helt med på at det normale ville være å være smidig og samarbeide. Det faller naturlig for meg å være slik mot eksen og samboeren iallefall!

Poenget mitt var bare at det er overraskende mange ekser som ser på det som mer naturlig å være vrien og kjip.