Gå til innhold

deler dere barna inn i barn, stebarn, halvsøsken etc?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Lever i en moderne familie med mine barn fra tidl. ekteskap, så har vi et felles og så har min mann en fra før. Vi har inkludert alle barna og kalt dem alle for søsken for at de alle skal føle seg inkludert og like mye verdt når vi alle er samlet. Nå har mor til min manns barn fra før bestemt at hun vil at for hennes barn skal det være helt klart at mine barn skal han ikke kalle søsken, men stesøsken og hans halvbror er halvbror..dette fordi hun synes det er viktig at han er realitetsorientert om hvordan ting virkelig er her i livet! Gutten er forresten bare snart 2 1/2 år, og har nylig kommet hjem etter samvær hos oss og kalt alle barn hos oss for søsken, derfor kom denne diskusjonen opp.

Jeg blir litt fortvilet over dette, da jeg tenker det fører til forvirring for den lille gutten om hva slags plass han har i familien. Begynne å lure på er det anderledes enn meg fordi jeg får ikke kalle dem bror og søster men må kalle dem stesøsken eller halvbror. Skal jeg ikke være like glad i dem som om de var mine helsøsken? er jeg ikke like mye verdt hos faren min fordi jeg utpekes som ikke endel av hele gjengen.

 

Vi har jobbet hardt for at alle barna skal føle seg som del av EN familie, og fram til nå har alle barna vært kjempegode venner, leker godt sammen og jeg skjønner ikke hvorfor hun ser det nødvendig å lage slike skiller for han. Han vil jo vokse opp med disse barna i all den samværstida som en er hos far, og han vil ikke få noen helsøsken noen gang, muligens flere halvsøsken hos mor. Men er det bare meg som er rar?



Anonymous poster hash: e11b0...abf
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det er ikke du som er rar! Dette ville jeg nektet, dette er faktisk ikke noe mor kan bestemme. Hos oss er de kun søsken, ikke hel eller halv. Og min familie er ikke ste for mitt stebarn om du skjønner, de er tanter og onkler..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

takk Ariadne85, da føler jeg meg litt mindre rar..tenker helt likt som deg :) HI



Anonymous poster hash: e11b0...abf
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er ikke rar, og jeg er helt enig med deg ;-)

 

Datteren min har en søster, selv om søsteren ikke har samme mamma som henne selv. De har samme pappa. Snuppa omtaler henne som sin søster, og det har både jeg og pappaen hennes oppfordret henne til å si.

Nå er ikke jeg og pappaen sammen lenger, men hun har fortsatt en SØSTER!

 

Jeg har samme holdninger og verdier som deg. Det er kjempe viktig at alle barna føler et felleskap av familien, og at man ikke skal sette noe merkelapp på hver av dem.

Alle er like verdifulle og like elsket! Uavhengig hvem som har samme forelder eller ikke, hvor av den ene eller begge har samme foreldre.

 

Dette er noe jeg vil fortsette med å skape i fremtiden, da min nye kjæreste har to barn fra tideligere forhold. Og jeg har 1 barn. Så vi vil ha 3 barn ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er ikke noe mor til gutten kan bestemme. Hun kan velge selv hva hun kaller dine og deres felles barn når gutten er hos henne, og dere bestemmer hva dere kaller barna deres når han er hos dere.

Her er alle søsken enten det er halve, hele eller ste, og det syns vi er veldig fint :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar dere :)  har vært bortreist så ikke fått sjekket forumet. Godt det er andre som tenker som det vi gjør og søsken er søsken når vi lever i en og samme familie selv om det biologiske opphavet ikke alltid er likt !! og siden ingen har skrevet mot det jeg sier her ..så er det tydelig ikke så mange som har så klare meninger som denne moren om oppklaring av " virkeligheten " for sønnen sin.

 



Anonymous poster hash: e11b0...abf
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg som mor ville vært glad for å vite at mine barn ble regnet som fullverdige også i fars familie blant andre barn.

Hun kan ikke bestemme at dere skal omtale hans søsken som halvsøsken og ste søsken men hun bestemmer selvsagt selv hva som hun skal kalle de.

Men at du selvsagt ikke skal bruke mamma om deg selv ( noe jeg også går ut fra du ikke gjør) siden barnet har en aktiv mamma i livet sitt.

Antageligvis handler det mest om at mor er redd for at barnet skal føle seg mer som en del av en familie hos dere en hos seg.

En redsel for at barnet trives bedre og liker seg bedre hos dere og en redsel for å bli byttet ut som den viktigste for barnet.

 

Syntes dere gjør helt riktig og skal fortsette med det.



Anonymous poster hash: c11dc...805
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her i huset er alle barna søsken, selv om de er stesøsken. De kaller hverandre brødre med den største selvfølgelighet. Og det er jeg glad for, tenker at det er slik det skal være :)

 

Nei, du er IKKE rar som reagerer på mors innvendinger mot dette. Det er jo ikke realitetsorientert i det hele tatt spør du meg. Barna lever jo under samme tak, akkurat som andre søsken. Selv om de har forskjellige mødre og fedre. Nei, det er bare kjempeflott at de ser på hverandre som ekte søsken!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg som mor ville vært glad for å vite at mine barn ble regnet som fullverdige også i fars familie blant andre barn.Hun kan ikke bestemme at dere skal omtale hans søsken som halvsøsken og ste søsken men hun bestemmer selvsagt selv hva som hun skal kalle de.Men at du selvsagt ikke skal bruke mamma om deg selv ( noe jeg også går ut fra du ikke gjør) siden barnet har en aktiv mamma i livet sitt.Antageligvis handler det mest om at mor er redd for at barnet skal føle seg mer som en del av en familie hos dere en hos seg.En redsel for at barnet trives bedre og liker seg bedre hos dere og en redsel for å bli byttet ut som den viktigste for barnet. Syntes dere gjør helt riktig og skal fortsette med det. Anonymous poster hash: c11dc...805

Har ikke nevnt det med mamma her, men når du nevner det regner jeg ikke meg som hans mamma, han er ikke så mye hos oss at den rollen vil jeg aldri få fra hans side heller. Jeg kaller meg selv med fornavn , men han har selv valgt en mellomting hvor han kaller meg mamma + mitt fornavn og det må han gjerne kalle meg, har flere jeg kjenner hvor barna har valgt en slik versjon om steforeldrene sine. Er vel fordi de andre barna kaller meg mamma og voksne bruker fornavnet mitt så tenkte han det navnet var logisk. Han vokser nok det av seg tenker jeg, men hans mor ble hysterisk når hun hørte dette..

Hvis mor har den redselen som du nevner om at han liker seg bedre her enn hos henne så må hun jobbe mer med sin selvtillit, for hun skjønner vel at i perioder vil han sikkert synes det er mer stas hos pappa og så mer moro hos far..og skilsmissebarn bruker jo dette ofte mot foreldrene sine på begge sider for å gjerne oppnå ting.. Tror mor bør tenke mer slikt. Om gutten senere vil ønske å bo mer hos far en periode enn hos mor så er jo ikke det så unaturlig heller siden han er gutt og vil føle mer og mer behov for farens sin som rollemodell når han blir større, men han her så liten enda at vi får se. Vi tenker vel heller at mor kommer til å sabotere samvær etterhvert, hun vil jo helst ikke ha far i livet til denne gutten .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Jeg som mor ville vært glad for å vite at mine barn ble regnet som fullverdige også i fars familie blant andre barn.Hun kan ikke bestemme at dere skal omtale hans søsken som halvsøsken og ste søsken men hun bestemmer selvsagt selv hva som hun skal kalle de.Men at du selvsagt ikke skal bruke mamma om deg selv ( noe jeg også går ut fra du ikke gjør) siden barnet har en aktiv mamma i livet sitt.Antageligvis handler det mest om at mor er redd for at barnet skal føle seg mer som en del av en familie hos dere en hos seg.En redsel for at barnet trives bedre og liker seg bedre hos dere og en redsel for å bli byttet ut som den viktigste for barnet. Syntes dere gjør helt riktig og skal fortsette med det. Anonymous poster hash: c11dc...805

Har ikke nevnt det med mamma her, men når du nevner det regner jeg ikke meg som hans mamma, han er ikke så mye hos oss at den rollen vil jeg aldri få fra hans side heller. Jeg kaller meg selv med fornavn , men han har selv valgt en mellomting hvor han kaller meg mamma + mitt fornavn og det må han gjerne kalle meg, har flere jeg kjenner hvor barna har valgt en slik versjon om steforeldrene sine. Er vel fordi de andre barna kaller meg mamma og voksne bruker fornavnet mitt så tenkte han det navnet var logisk. Han vokser nok det av seg tenker jeg, men hans mor ble hysterisk når hun hørte dette..

Hvis mor har den redselen som du nevner om at han liker seg bedre her enn hos henne så må hun jobbe mer med sin selvtillit, for hun skjønner vel at i perioder vil han sikkert synes det er mer stas hos pappa og så mer moro hos far..og skilsmissebarn bruker jo dette ofte mot foreldrene sine på begge sider for å gjerne oppnå ting.. Tror mor bør tenke mer slikt. Om gutten senere vil ønske å bo mer hos far en periode enn hos mor så er jo ikke det så unaturlig heller siden han er gutt og vil føle mer og mer behov for farens sin som rollemodell når han blir større, men han her så liten enda at vi får se. Vi tenker vel heller at mor kommer til å sabotere samvær etterhvert, hun vil jo helst ikke ha far i livet til denne gutten .

Etter det du forteller, og den innstillingen du virker å ha til det hele, så kan jeg faktisk skjønne mors skepsis og redsel i forhold til hele opplegget.

La meg først si, jeg er både mor og stemor, og her er det både dine, mine og våre inne i bildet.

Jeg kjenner også en del som er i samme situasjon, og ingen av disse, inkludert meg selv, ser på det som ok å bli kalt som mamma i noen variant av stebarn. For meg sender dette signaler om at man ønsker å inneha en rolle som man verken kan eller skal ha. Rollene som mamma og pappa er veldig eksklusive, og jeg forstår veldig godt at denne moren reagerer med redsel og sinne ut ifra de holdningene du viser rundt dette. Ditt utsagn om at gutten ikke er der nok til at du skal bli mamma, skurrer også voldsomt i mine ører. Ikke engang om far hadde hovedomsorgen hadde du blitt mamma.

Også andre ting du sier kommuniserer at du har lyst til å kuppe foreldrerollen, som at du nærmest forventer at det blir naturlig for gutten fremover, fordi en gutt trenger sin far. Vel, som guttemor selv til en tenåring, så er min erfaring at en gutt fortsetter å trenge mammaen sin i like stor grad ettersom han vokser til. I tillegg til pappa selvfølgelig

Stemor og stefar derimot, er (forhåpentligvis) positive støttespillere, men ikke mer enn det.

Jeg synes det virker som om det er på sin plass at du tar noen steg tilbake, og lar mor og far styre skuta.

 

Anonymous poster hash: 5b74c...84a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

 

Jeg som mor ville vært glad for å vite at mine barn ble regnet som fullverdige også i fars familie blant andre barn.Hun kan ikke bestemme at dere skal omtale hans søsken som halvsøsken og ste søsken men hun bestemmer selvsagt selv hva som hun skal kalle de.Men at du selvsagt ikke skal bruke mamma om deg selv ( noe jeg også går ut fra du ikke gjør) siden barnet har en aktiv mamma i livet sitt.Antageligvis handler det mest om at mor er redd for at barnet skal føle seg mer som en del av en familie hos dere en hos seg.En redsel for at barnet trives bedre og liker seg bedre hos dere og en redsel for å bli byttet ut som den viktigste for barnet. Syntes dere gjør helt riktig og skal fortsette med det. Anonymous poster hash: c11dc...805

Har ikke nevnt det med mamma her, men når du nevner det regner jeg ikke meg som hans mamma, han er ikke så mye hos oss at den rollen vil jeg aldri få fra hans side heller. Jeg kaller meg selv med fornavn , men han har selv valgt en mellomting hvor han kaller meg mamma + mitt fornavn og det må han gjerne kalle meg, har flere jeg kjenner hvor barna har valgt en slik versjon om steforeldrene sine. Er vel fordi de andre barna kaller meg mamma og voksne bruker fornavnet mitt så tenkte han det navnet var logisk. Han vokser nok det av seg tenker jeg, men hans mor ble hysterisk når hun hørte dette..

Hvis mor har den redselen som du nevner om at han liker seg bedre her enn hos henne så må hun jobbe mer med sin selvtillit, for hun skjønner vel at i perioder vil han sikkert synes det er mer stas hos pappa og så mer moro hos far..og skilsmissebarn bruker jo dette ofte mot foreldrene sine på begge sider for å gjerne oppnå ting.. Tror mor bør tenke mer slikt. Om gutten senere vil ønske å bo mer hos far en periode enn hos mor så er jo ikke det så unaturlig heller siden han er gutt og vil føle mer og mer behov for farens sin som rollemodell når han blir større, men han her så liten enda at vi får se. Vi tenker vel heller at mor kommer til å sabotere samvær etterhvert, hun vil jo helst ikke ha far i livet til denne gutten .

Etter det du forteller, og den innstillingen du virker å ha til det hele, så kan jeg faktisk skjønne mors skepsis og redsel i forhold til hele opplegget.

La meg først si, jeg er både mor og stemor, og her er det både dine, mine og våre inne i bildet.

Jeg kjenner også en del som er i samme situasjon, og ingen av disse, inkludert meg selv, ser på det som ok å bli kalt som mamma i noen variant av stebarn. For meg sender dette signaler om at man ønsker å inneha en rolle som man verken kan eller skal ha. Rollene som mamma og pappa er veldig eksklusive, og jeg forstår veldig godt at denne moren reagerer med redsel og sinne ut ifra de holdningene du viser rundt dette. Ditt utsagn om at gutten ikke er der nok til at du skal bli mamma, skurrer også voldsomt i mine ører. Ikke engang om far hadde hovedomsorgen hadde du blitt mamma.

Også andre ting du sier kommuniserer at du har lyst til å kuppe foreldrerollen, som at du nærmest forventer at det blir naturlig for gutten fremover, fordi en gutt trenger sin far. Vel, som guttemor selv til en tenåring, så er min erfaring at en gutt fortsetter å trenge mammaen sin i like stor grad ettersom han vokser til. I tillegg til pappa selvfølgelig

Stemor og stefar derimot, er (forhåpentligvis) positive støttespillere, men ikke mer enn det.

Jeg synes det virker som om det er på sin plass at du tar noen steg tilbake, og lar mor og far styre skuta.

 

Anonymous poster hash: 5b74c...84a

Det skulle stå at det virker som om du ser på det som naturlig framover at gutten bor mer hos dere fordi han som gutt trenger sin far.

Svaret var forøvrig til "østlending", som jeg ikke vet om er den samme som HI..?

Hilsen anonym over

 

Anonymous poster hash: 5b74c...84a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos oss har mannen to barn fra før og vi har to sammen. Alle barna er søsken og kaller hverandre storebror, lillebror og lillesøster. Å inndele i halv- og stesøsken osv synes jeg er gammeldags og lite pedagogisk riktig om man kan si det sånn.

Moren til gutten skaper ikke hverdagen enklere for han akkurat med å inndele slik.

Synes dere bør ta det opp med henne jeg, at dere ønsker at alle skal fungere som en samlet storfamilie, slik at det også blir naturlig for barna. Alle er søsken så lenge de lever sammen i en familierelasjon i mine øyne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

 

 

Jeg som mor ville vært glad for å vite at mine barn ble regnet som fullverdige også i fars familie blant andre barn.Hun kan ikke bestemme at dere skal omtale hans søsken som halvsøsken og ste søsken men hun bestemmer selvsagt selv hva som hun skal kalle de.Men at du selvsagt ikke skal bruke mamma om deg selv ( noe jeg også går ut fra du ikke gjør) siden barnet har en aktiv mamma i livet sitt.Antageligvis handler det mest om at mor er redd for at barnet skal føle seg mer som en del av en familie hos dere en hos seg.En redsel for at barnet trives bedre og liker seg bedre hos dere og en redsel for å bli byttet ut som den viktigste for barnet. Syntes dere gjør helt riktig og skal fortsette med det. Anonymous poster hash: c11dc...805

Har ikke nevnt det med mamma her, men når du nevner det regner jeg ikke meg som hans mamma, han er ikke så mye hos oss at den rollen vil jeg aldri få fra hans side heller. Jeg kaller meg selv med fornavn , men han har selv valgt en mellomting hvor han kaller meg mamma + mitt fornavn og det må han gjerne kalle meg, har flere jeg kjenner hvor barna har valgt en slik versjon om steforeldrene sine. Er vel fordi de andre barna kaller meg mamma og voksne bruker fornavnet mitt så tenkte han det navnet var logisk. Han vokser nok det av seg tenker jeg, men hans mor ble hysterisk når hun hørte dette..

Hvis mor har den redselen som du nevner om at han liker seg bedre her enn hos henne så må hun jobbe mer med sin selvtillit, for hun skjønner vel at i perioder vil han sikkert synes det er mer stas hos pappa og så mer moro hos far..og skilsmissebarn bruker jo dette ofte mot foreldrene sine på begge sider for å gjerne oppnå ting.. Tror mor bør tenke mer slikt. Om gutten senere vil ønske å bo mer hos far en periode enn hos mor så er jo ikke det så unaturlig heller siden han er gutt og vil føle mer og mer behov for farens sin som rollemodell når han blir større, men han her så liten enda at vi får se. Vi tenker vel heller at mor kommer til å sabotere samvær etterhvert, hun vil jo helst ikke ha far i livet til denne gutten .

Etter det du forteller, og den innstillingen du virker å ha til det hele, så kan jeg faktisk skjønne mors skepsis og redsel i forhold til hele opplegget.

La meg først si, jeg er både mor og stemor, og her er det både dine, mine og våre inne i bildet.

Jeg kjenner også en del som er i samme situasjon, og ingen av disse, inkludert meg selv, ser på det som ok å bli kalt som mamma i noen variant av stebarn. For meg sender dette signaler om at man ønsker å inneha en rolle som man verken kan eller skal ha. Rollene som mamma og pappa er veldig eksklusive, og jeg forstår veldig godt at denne moren reagerer med redsel og sinne ut ifra de holdningene du viser rundt dette. Ditt utsagn om at gutten ikke er der nok til at du skal bli mamma, skurrer også voldsomt i mine ører. Ikke engang om far hadde hovedomsorgen hadde du blitt mamma.

Også andre ting du sier kommuniserer at du har lyst til å kuppe foreldrerollen, som at du nærmest forventer at det blir naturlig for gutten fremover, fordi en gutt trenger sin far. Vel, som guttemor selv til en tenåring, så er min erfaring at en gutt fortsetter å trenge mammaen sin i like stor grad ettersom han vokser til. I tillegg til pappa selvfølgelig

Stemor og stefar derimot, er (forhåpentligvis) positive støttespillere, men ikke mer enn det.

Jeg synes det virker som om det er på sin plass at du tar noen steg tilbake, og lar mor og far styre skuta.

 

Anonymous poster hash: 5b74c...84a

Det skulle stå at det virker som om du ser på det som naturlig framover at gutten bor mer hos dere fordi han som gutt trenger sin far.

Svaret var forøvrig til "østlending", som jeg ikke vet om er den samme som HI..?

Hilsen anonym over

 

Anonymous poster hash: 5b74c...84a

 

jo østlending er HI, bare en glipp at det ble anonymt til å begynne med..

 

Jeg tror du misforstår. Jeg har INGEN tanker om å ta rollen som biologisk mamma fra mammaen, og biolgisk mamma trenger aldri bekymre seg for det!!! Det har aldri vært i mine tanker. Jeg behandler han som endel av søskenflokken når han er hos oss som ikke er mer enn 2. hver helg, med den vanlige omsorgen jeg gir til et lite barn, men om han hadde vært hos oss 50 % eller mer så hadde jeg aldri gjort han i tvil på annet enn at jeg er glad i han og vil være der for han når han er hos oss, men mamma er mamma uannsett. Men jeg går ikke og kjefter på en liten gutt når han gang etter gang har bestemt seg for å kalle meg mamma+ fornavnet mitt. Vi skjønner jo veldig klart forskjell når han snakke om mamman sin, og tillegg er han tydelig mer knyttet til sin far enn til meg. jeg holder litt avstand til han pga den moren han har som blir sint for ikke bare dette men nesten for alt..så noen mamma rollle har jeg ikke tenkt meg eller har ikke han tenkt jeg har heller!!!! Men glad i gutten det er jeg!!!

 

Denne tråden skulle ikke dreie seg om dette med mors rollen, og jeg som stemor har en tilbaketrukket rolle. Er mor og far som tar diskusjoner om alt rundt gutten sammen, men selvfølgelig er jeg med på det som har med hva som skjer i vårt hjem. jeg var mere opptatt av hvordan søsknene skal ha det sammen i oppveksten, for de er alltid på samme helger og vil vokse opp som søsken når de er hos oss. Og jeg er opptatt av at de barna jeg har fra før skal inkludere sin nye søsken inn blant dem og ta vare på hverandre som om de var søsken. Tenker dette har med holdninger til hverandre og gjøre, og det er godt å ha søsken når en blir voksen og foreldrene blir gamle. At mor har en annen holdning til dette synes jeg har trist, og skjønner ikke helt hennes behov for å gjøre verden så svart / hvit for gutten. Vi har snakket med mor om dette og hun sier hun vil fortsette og klargjøre for sin sønn at ingen av barna som er hos far er hans ekte søsken.

 

Dette med at en gutt har mer behov for sin far - eller i hvertfall en trygg mannsperson i oppveksten i tillegg til sin mor er godt dokumentert for hvorfor det er viktig. Det er særlig alenemødre dette gjelder hvor forholdet mor og sønn blir vanskelig- for tett- når han blir eldre og sønnen trenger å finne sin rolle som gutt / mann. Selvfølgelig vil han  fortsatt trenge sin mor gjennom hele livet, men en mann og kvinne har forskjellige roller..og en mor vil aldri kunne dekke mannsrollen uannsett hvor mye hun prøver, bare feminister som tror det!!!

Vi er vel mer åpne for at om gutten skulle ønske mer tid hos far etterhvert så skal han få det fra vår side, men dette er en vanskelig sak som jeg ikke vil gå i detalj på her. Mor er psykisk syk  som gjør det ekstra vanskelig for denne gutten i oppveksten hans..derfor tenker vi det som mer sannsynlig at gutten vil ha behov for å være mer hos sin far når han kommer lenger opp i alder, men at biologisk mor vil gjøre alt for at det ikke skal skje. Vi biologisk far og meg stemor er bekymret for guttens utvikling, men håper det går bra siden far ihvertfall får delta litt.

 

Vi gjør så godt vi kan i hvertfall i den lille tiden han er hos oss at han skal ha det bra og føle seg som like stor del av familien som de som bor der mer. At mor skaper skiller får vi ikke gjort noe med. Hun har klare meninger om hvordan gutten skal oppdras hos seg og da respekterer vi det, og så håper jeg jo en dag at hun kan respektere hvordan vi gjør det hos oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

 

 

 

 

 

Jeg som mor ville vært glad for å vite at mine barn ble regnet som fullverdige også i fars familie blant andre barn.Hun kan ikke bestemme at dere skal omtale hans søsken som halvsøsken og ste søsken men hun bestemmer selvsagt selv hva som hun skal kalle de.Men at du selvsagt ikke skal bruke mamma om deg selv ( noe jeg også går ut fra du ikke gjør) siden barnet har en aktiv mamma i livet sitt.Antageligvis handler det mest om at mor er redd for at barnet skal føle seg mer som en del av en familie hos dere en hos seg.En redsel for at barnet trives bedre og liker seg bedre hos dere og en redsel for å bli byttet ut som den viktigste for barnet. Syntes dere gjør helt riktig og skal fortsette med det. Anonymous poster hash: c11dc...805

Har ikke nevnt det med mamma her, men når du nevner det regner jeg ikke meg som hans mamma, han er ikke så mye hos oss at den rollen vil jeg aldri få fra hans side heller. Jeg kaller meg selv med fornavn , men han har selv valgt en mellomting hvor han kaller meg mamma + mitt fornavn og det må han gjerne kalle meg, har flere jeg kjenner hvor barna har valgt en slik versjon om steforeldrene sine. Er vel fordi de andre barna kaller meg mamma og voksne bruker fornavnet mitt så tenkte han det navnet var logisk. Han vokser nok det av seg tenker jeg, men hans mor ble hysterisk når hun hørte dette..

Hvis mor har den redselen som du nevner om at han liker seg bedre her enn hos henne så må hun jobbe mer med sin selvtillit, for hun skjønner vel at i perioder vil han sikkert synes det er mer stas hos pappa og så mer moro hos far..og skilsmissebarn bruker jo dette ofte mot foreldrene sine på begge sider for å gjerne oppnå ting.. Tror mor bør tenke mer slikt. Om gutten senere vil ønske å bo mer hos far en periode enn hos mor så er jo ikke det så unaturlig heller siden han er gutt og vil føle mer og mer behov for farens sin som rollemodell når han blir større, men han her så liten enda at vi får se. Vi tenker vel heller at mor kommer til å sabotere samvær etterhvert, hun vil jo helst ikke ha far i livet til denne gutten .

Etter det du forteller, og den innstillingen du virker å ha til det hele, så kan jeg faktisk skjønne mors skepsis og redsel i forhold til hele opplegget.

La meg først si, jeg er både mor og stemor, og her er det både dine, mine og våre inne i bildet.

Jeg kjenner også en del som er i samme situasjon, og ingen av disse, inkludert meg selv, ser på det som ok å bli kalt som mamma i noen variant av stebarn. For meg sender dette signaler om at man ønsker å inneha en rolle som man verken kan eller skal ha. Rollene som mamma og pappa er veldig eksklusive, og jeg forstår veldig godt at denne moren reagerer med redsel og sinne ut ifra de holdningene du viser rundt dette. Ditt utsagn om at gutten ikke er der nok til at du skal bli mamma, skurrer også voldsomt i mine ører. Ikke engang om far hadde hovedomsorgen hadde du blitt mamma.

Også andre ting du sier kommuniserer at du har lyst til å kuppe foreldrerollen, som at du nærmest forventer at det blir naturlig for gutten fremover, fordi en gutt trenger sin far. Vel, som guttemor selv til en tenåring, så er min erfaring at en gutt fortsetter å trenge mammaen sin i like stor grad ettersom han vokser til. I tillegg til pappa selvfølgelig

Stemor og stefar derimot, er (forhåpentligvis) positive støttespillere, men ikke mer enn det.

Jeg synes det virker som om det er på sin plass at du tar noen steg tilbake, og lar mor og far styre skuta.

 

Anonymous poster hash: 5b74c...84a

Det skulle stå at det virker som om du ser på det som naturlig framover at gutten bor mer hos dere fordi han som gutt trenger sin far.

Svaret var forøvrig til "østlending", som jeg ikke vet om er den samme som HI..?

Hilsen anonym over

 

Anonymous poster hash: 5b74c...84a

jo østlending er HI, bare en glipp at det ble anonymt til å begynne med..

 

Jeg tror du misforstår. Jeg har INGEN tanker om å ta rollen som biologisk mamma fra mammaen, og biolgisk mamma trenger aldri bekymre seg for det!!! Det har aldri vært i mine tanker. Jeg behandler han som endel av søskenflokken når han er hos oss som ikke er mer enn 2. hver helg, med den vanlige omsorgen jeg gir til et lite barn, men om han hadde vært hos oss 50 % eller mer så hadde jeg aldri gjort han i tvil på annet enn at jeg er glad i han og vil være der for han når han er hos oss, men mamma er mamma uannsett. Men jeg går ikke og kjefter på en liten gutt når han gang etter gang har bestemt seg for å kalle meg mamma+ fornavnet mitt. Vi skjønner jo veldig klart forskjell når han snakke om mamman sin, og tillegg er han tydelig mer knyttet til sin far enn til meg. jeg holder litt avstand til han pga den moren han har som blir sint for ikke bare dette men nesten for alt..så noen mamma rollle har jeg ikke tenkt meg eller har ikke han tenkt jeg har heller!!!! Men glad i gutten det er jeg!!!

 

Denne tråden skulle ikke dreie seg om dette med mors rollen, og jeg som stemor har en tilbaketrukket rolle. Er mor og far som tar diskusjoner om alt rundt gutten sammen, men selvfølgelig er jeg med på det som har med hva som skjer i vårt hjem. jeg var mere opptatt av hvordan søsknene skal ha det sammen i oppveksten, for de er alltid på samme helger og vil vokse opp som søsken når de er hos oss. Og jeg er opptatt av at de barna jeg har fra før skal inkludere sin nye søsken inn blant dem og ta vare på hverandre som om de var søsken. Tenker dette har med holdninger til hverandre og gjøre, og det er godt å ha søsken når en blir voksen og foreldrene blir gamle. At mor har en annen holdning til dette synes jeg har trist, og skjønner ikke helt hennes behov for å gjøre verden så svart / hvit for gutten. Vi har snakket med mor om dette og hun sier hun vil fortsette og klargjøre for sin sønn at ingen av barna som er hos far er hans ekte søsken.

 

Dette med at en gutt har mer behov for sin far - eller i hvertfall en trygg mannsperson i oppveksten i tillegg til sin mor er godt dokumentert for hvorfor det er viktig. Det er særlig alenemødre dette gjelder hvor forholdet mor og sønn blir vanskelig- for tett- når han blir eldre og sønnen trenger å finne sin rolle som gutt / mann. Selvfølgelig vil han fortsatt trenge sin mor gjennom hele livet, men en mann og kvinne har forskjellige roller..og en mor vil aldri kunne dekke mannsrollen uannsett hvor mye hun prøver, bare feminister som tror det!!!

Vi er vel mer åpne for at om gutten skulle ønske mer tid hos far etterhvert så skal han få det fra vår side, men dette er en vanskelig sak som jeg ikke vil gå i detalj på her. Mor er psykisk syk som gjør det ekstra vanskelig for denne gutten i oppveksten hans..derfor tenker vi det som mer sannsynlig at gutten vil ha behov for å være mer hos sin far når han kommer lenger opp i alder, men at biologisk mor vil gjøre alt for at det ikke skal skje. Vi biologisk far og meg stemor er bekymret for guttens utvikling, men håper det går bra siden far ihvertfall får delta litt.

 

Vi gjør så godt vi kan i hvertfall i den lille tiden han er hos oss at han skal ha det bra og føle seg som like stor del av familien som de som bor der mer. At mor skaper skiller får vi ikke gjort noe med. Hun har klare meninger om hvordan gutten skal oppdras hos seg og da respekterer vi det, og så håper jeg jo en dag at hun kan respektere hvordan vi gjør det hos oss.

Jeg skjønner hva du mener, og synes du har mange gode tanker om det at barna skal føle seg som en søskenflokk.

Tror allikevel ikke du tenker over hvilke signaler det sender ut at du lar gutten kalle deg mamma, det hadde iallefall fått piggene ut hos meg som mor. Det handler jo selvfølgelig heller ikke om å kjefte på gutten fordi han kaller deg det, men vennlig irettesette hver gang det skjer til han har lært seg det. Noe a la det man ville gjort hvis han kalte "ku" for "hest" feks.

 

Synes også du burde tenke over at denne respekten du etterlyser fra mor bør gå begge veier. Du burde respektere at hun ikke liker at du blir kalt mamma, og du bør slutte å uttale deg om at hun er psykisk syk dersom du ikke vet dette som et faktum med diagnose og det helle. I tillegg ufint å bruke dette som et argument for hvorfor hun i dine øyne oppfører seg ukonstruktivt i samarbeid med far.

 

Anonymous poster hash: 5b74c...84a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

 

 

 

 

Jeg som mor ville vært glad for å vite at mine barn ble regnet som fullverdige også i fars familie blant andre barn.Hun kan ikke bestemme at dere skal omtale hans søsken som halvsøsken og ste søsken men hun bestemmer selvsagt selv hva som hun skal kalle de.Men at du selvsagt ikke skal bruke mamma om deg selv ( noe jeg også går ut fra du ikke gjør) siden barnet har en aktiv mamma i livet sitt.Antageligvis handler det mest om at mor er redd for at barnet skal føle seg mer som en del av en familie hos dere en hos seg.En redsel for at barnet trives bedre og liker seg bedre hos dere og en redsel for å bli byttet ut som den viktigste for barnet. Syntes dere gjør helt riktig og skal fortsette med det. Anonymous poster hash: c11dc...805

Har ikke nevnt det med mamma her, men når du nevner det regner jeg ikke meg som hans mamma, han er ikke så mye hos oss at den rollen vil jeg aldri få fra hans side heller. Jeg kaller meg selv med fornavn , men han har selv valgt en mellomting hvor han kaller meg mamma + mitt fornavn og det må han gjerne kalle meg, har flere jeg kjenner hvor barna har valgt en slik versjon om steforeldrene sine. Er vel fordi de andre barna kaller meg mamma og voksne bruker fornavnet mitt så tenkte han det navnet var logisk. Han vokser nok det av seg tenker jeg, men hans mor ble hysterisk når hun hørte dette..

Hvis mor har den redselen som du nevner om at han liker seg bedre her enn hos henne så må hun jobbe mer med sin selvtillit, for hun skjønner vel at i perioder vil han sikkert synes det er mer stas hos pappa og så mer moro hos far..og skilsmissebarn bruker jo dette ofte mot foreldrene sine på begge sider for å gjerne oppnå ting.. Tror mor bør tenke mer slikt. Om gutten senere vil ønske å bo mer hos far en periode enn hos mor så er jo ikke det så unaturlig heller siden han er gutt og vil føle mer og mer behov for farens sin som rollemodell når han blir større, men han her så liten enda at vi får se. Vi tenker vel heller at mor kommer til å sabotere samvær etterhvert, hun vil jo helst ikke ha far i livet til denne gutten .

Etter det du forteller, og den innstillingen du virker å ha til det hele, så kan jeg faktisk skjønne mors skepsis og redsel i forhold til hele opplegget.

La meg først si, jeg er både mor og stemor, og her er det både dine, mine og våre inne i bildet.

Jeg kjenner også en del som er i samme situasjon, og ingen av disse, inkludert meg selv, ser på det som ok å bli kalt som mamma i noen variant av stebarn. For meg sender dette signaler om at man ønsker å inneha en rolle som man verken kan eller skal ha. Rollene som mamma og pappa er veldig eksklusive, og jeg forstår veldig godt at denne moren reagerer med redsel og sinne ut ifra de holdningene du viser rundt dette. Ditt utsagn om at gutten ikke er der nok til at du skal bli mamma, skurrer også voldsomt i mine ører. Ikke engang om far hadde hovedomsorgen hadde du blitt mamma.

Også andre ting du sier kommuniserer at du har lyst til å kuppe foreldrerollen, som at du nærmest forventer at det blir naturlig for gutten fremover, fordi en gutt trenger sin far. Vel, som guttemor selv til en tenåring, så er min erfaring at en gutt fortsetter å trenge mammaen sin i like stor grad ettersom han vokser til. I tillegg til pappa selvfølgelig

Stemor og stefar derimot, er (forhåpentligvis) positive støttespillere, men ikke mer enn det.

Jeg synes det virker som om det er på sin plass at du tar noen steg tilbake, og lar mor og far styre skuta.

 

Anonymous poster hash: 5b74c...84a

Det skulle stå at det virker som om du ser på det som naturlig framover at gutten bor mer hos dere fordi han som gutt trenger sin far.

Svaret var forøvrig til "østlending", som jeg ikke vet om er den samme som HI..?

Hilsen anonym over

 

Anonymous poster hash: 5b74c...84a

jo østlending er HI, bare en glipp at det ble anonymt til å begynne med..

 

Jeg tror du misforstår. Jeg har INGEN tanker om å ta rollen som biologisk mamma fra mammaen, og biolgisk mamma trenger aldri bekymre seg for det!!! Det har aldri vært i mine tanker. Jeg behandler han som endel av søskenflokken når han er hos oss som ikke er mer enn 2. hver helg, med den vanlige omsorgen jeg gir til et lite barn, men om han hadde vært hos oss 50 % eller mer så hadde jeg aldri gjort han i tvil på annet enn at jeg er glad i han og vil være der for han når han er hos oss, men mamma er mamma uannsett. Men jeg går ikke og kjefter på en liten gutt når han gang etter gang har bestemt seg for å kalle meg mamma+ fornavnet mitt. Vi skjønner jo veldig klart forskjell når han snakke om mamman sin, og tillegg er han tydelig mer knyttet til sin far enn til meg. jeg holder litt avstand til han pga den moren han har som blir sint for ikke bare dette men nesten for alt..så noen mamma rollle har jeg ikke tenkt meg eller har ikke han tenkt jeg har heller!!!! Men glad i gutten det er jeg!!!

 

Denne tråden skulle ikke dreie seg om dette med mors rollen, og jeg som stemor har en tilbaketrukket rolle. Er mor og far som tar diskusjoner om alt rundt gutten sammen, men selvfølgelig er jeg med på det som har med hva som skjer i vårt hjem. jeg var mere opptatt av hvordan søsknene skal ha det sammen i oppveksten, for de er alltid på samme helger og vil vokse opp som søsken når de er hos oss. Og jeg er opptatt av at de barna jeg har fra før skal inkludere sin nye søsken inn blant dem og ta vare på hverandre som om de var søsken. Tenker dette har med holdninger til hverandre og gjøre, og det er godt å ha søsken når en blir voksen og foreldrene blir gamle. At mor har en annen holdning til dette synes jeg har trist, og skjønner ikke helt hennes behov for å gjøre verden så svart / hvit for gutten. Vi har snakket med mor om dette og hun sier hun vil fortsette og klargjøre for sin sønn at ingen av barna som er hos far er hans ekte søsken.

 

Dette med at en gutt har mer behov for sin far - eller i hvertfall en trygg mannsperson i oppveksten i tillegg til sin mor er godt dokumentert for hvorfor det er viktig. Det er særlig alenemødre dette gjelder hvor forholdet mor og sønn blir vanskelig- for tett- når han blir eldre og sønnen trenger å finne sin rolle som gutt / mann. Selvfølgelig vil han fortsatt trenge sin mor gjennom hele livet, men en mann og kvinne har forskjellige roller..og en mor vil aldri kunne dekke mannsrollen uannsett hvor mye hun prøver, bare feminister som tror det!!!

Vi er vel mer åpne for at om gutten skulle ønske mer tid hos far etterhvert så skal han få det fra vår side, men dette er en vanskelig sak som jeg ikke vil gå i detalj på her. Mor er psykisk syk som gjør det ekstra vanskelig for denne gutten i oppveksten hans..derfor tenker vi det som mer sannsynlig at gutten vil ha behov for å være mer hos sin far når han kommer lenger opp i alder, men at biologisk mor vil gjøre alt for at det ikke skal skje. Vi biologisk far og meg stemor er bekymret for guttens utvikling, men håper det går bra siden far ihvertfall får delta litt.

 

Vi gjør så godt vi kan i hvertfall i den lille tiden han er hos oss at han skal ha det bra og føle seg som like stor del av familien som de som bor der mer. At mor skaper skiller får vi ikke gjort noe med. Hun har klare meninger om hvordan gutten skal oppdras hos seg og da respekterer vi det, og så håper jeg jo en dag at hun kan respektere hvordan vi gjør det hos oss.

Jeg skjønner hva du mener, og synes du har mange gode tanker om det at barna skal føle seg som en søskenflokk.

Tror allikevel ikke du tenker over hvilke signaler det sender ut at du lar gutten kalle deg mamma, det hadde iallefall fått piggene ut hos meg som mor. Det handler jo selvfølgelig heller ikke om å kjefte på gutten fordi han kaller deg det, men vennlig irettesette hver gang det skjer til han har lært seg det. Noe a la det man ville gjort hvis han kalte "ku" for "hest" feks.

 

Synes også du burde tenke over at denne respekten du etterlyser fra mor bør gå begge veier. Du burde respektere at hun ikke liker at du blir kalt mamma, og du bør slutte å uttale deg om at hun er psykisk syk dersom du ikke vet dette som et faktum med diagnose og det helle. I tillegg ufint å bruke dette som et argument for hvorfor hun i dine øyne oppfører seg ukonstruktivt i samarbeid med far.

 

Anonymous poster hash: 5b74c...84a

 

Han kaller ikke meg mamma,  men mamma+ fornavn..og blir ikke det samme som  ku for hest.. De andre barna her kaller meg mamma og mannen min meg med fornavn slik at han har valgt seg en mellomting. Ikke glem dere som svarer at han er bare 2 1/2. Han vet godt hvem som er mammaen hans. ingen her har oppfordret han til å kalle meg dette navnet, det har han funnet ut av selv.

Jeg vet det som et faktum at hun er psykisk syk, men mor psykiske sykdom er ikke tema for dette forumet men bare et tilleggsinformasjon her for at dere som leser dette skal skjønne at mor uannsett ikke er en vanlig mor å samarbeide med. Og hvis du som skriver dette har noen erfaring med psykisk syke vil du vite at det påvirker ofte hvordan man forholder seg og kan samarbeide med andre mennesker..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos oss har min mann tre barn fra før og vi har to sammen.

Vi sier bror og søster og søsken og dette, det samme gjør barna, men barna ser på sine hel søsken som sine virkelige og ordentlige søsken, og på de søskenene som ikke har felles mor som halvsøsken. Dette får de lov til, det er egentlig naturlig. Må ellers få legge til at vi alle kommer godt overens, våre små gleder seg til de store kommer til oss, og de store virker det som koser seg med de små.

 

Disse ungene har ikke vokst opp sammen, hans barn har vokst opp hos sin mor, og våre arn har vokst opp hos oss. De har kun ferie samvær med sin far/oss pga avstand. De er glade i hverandre, men de sier selv at det er de opprinnelige søskenene som er de skikkelige søskenene, og det får de alle lov til.

 

Anonymous poster hash: e7121...31c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...
  • 2 uker senere...

Tror dette med hel,halv og stesøsken kommer litt ann på alderen på barna. Jeg kommer selv fra en "moderne" familie der jeg var 15 år når familien flyttet sammen. Da valgte jeg å si søsken og stesøsken og det var greit for mine foreldre. Men vet at min yngre bror og min yngre stesøster kaller hverandre søsken. Så jeg vil tro det kommer mer naturlig at alle går for et ord når de er mindre :) Også er det å høre på barna og finne ut hva de er konfitabel med veldig viktig :)

 

Selv har jeg funnet en mann med en jente på 3 år som selv har valgt å kalle men for mamma+navn. Og det funker veldig fint her. Hun vet veldig godt hvem som er hennes mamma og hvem jeg er :)

 

Anonymous poster hash: 11c8a...56f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...