Søsken til gutt med emosjonelle/sosiale utfordringer?

[Anonym bruker]

Hei kloke og modne mammaer!

 

Er ei dame på snart 42 som sårt ønsker nummer to, hvis mulig.

 

Vi har allerede en gutt på 6 år, verdens fineste gutt. Han sliter litt med det emosjonelle og det sosiale (har vært gjennom hele sulamitten med PPT og BUPA. Konklusjonen så langt er: ingen diagnose, men områder med utfordringer).

 

Utfordringen hjemme hos oss er at jeg ønsker sårt å gi min sønn søsken, hvis det klaffer slik. Har lyst til å prøve, med andre ord.

Min kjære er opptatt av sønnen vår og er redd for at et søsken kan gjøre det vanskeligere for han. Vår tid må fordeles på to barn etc.

Selv er jeg også opptatt av sønnen vår, men jeg tenker at et søsken kan bli en berikelse som vil gjøre sønnen vår godt. Det at han har en søster eller bror som en del av sin flokk.

I tillegg får vi fantastisk hjelp av "systemet" og skolen sønnen vår skal begynne på. Opplever at det vil bli lagt til rette og at alle er lydhøre og vil det beste for vårt barn.

 

Er det noen som har erfaring med dette? Ønsker ingen kommentarer på at jeg er for gammel til å bli mor eller at jeg er en dårlig mor. Kjenner meg ikke igjen i noen av disse beskrivelsene

 

Anonym poster: b1911100c589a35b945286b9a3f5fa5c

[Anonym bruker]

Jeg har ingen erfaring med dette, men har gjort meg mange av de samme tankene som dere tidligere. Har en sønn som ikke har noen diagnose, men som er litt annerledes og som har noen sosiale utfordringer. Vi forsøker å få en til nå, og det er fordi jeg er overbevist om at det bare kommer til å bli et gode for ham. Som du sier, er det fantastisk å få ha flere som del av flokken sin og som man er trygg på. Jeg tenker at å være storesøsken er nettopp en sånn sosial relasjon hvor en kan føle seg helt trygg - både fordi han selv var der først, og fordi han får bli kjent med et nytt menneske helt fra tilblivelsen.

Det er sant at med to barn blir det mindre tid på hver, men kanskje kan det også være fint for barn som sliter litt å komme unna den konstante overvåkingen fra foreldre og andre? Nesten litt ekstra viktig?

Valget må du jo ta selv men jeg ser bare fordeler med å få en til Lykke til!

 

Anonym poster: e7acfce0c35167cefe48a6b02871b328

[Anonym bruker]

Så koselig å se at det dukket opp et svar. Tusen takk for positive og oppmuntrende ord.

Ønsker deg masse lykke til - og kos deg med den fine gutten du allerede har

 

HI

 

 

Anonym poster: b1911100c589a35b945286b9a3f5fa5c

[123ecko-ecko]

Så koselig å se at det dukket opp et svar. Tusen takk for positive og oppmuntrende ord.

Ønsker deg masse lykke til - og kos deg med den fine gutten du allerede har

 

HI

 

 

Anonym poster: b1911100c589a35b945286b9a3f5fa5c

 

Så koselig å se at det dukket opp et svar. Tusen takk for positive og oppmuntrende ord.

Ønsker deg masse lykke til - og kos deg med den fine gutten du allerede har

 

HI

 

 

Anonym poster: b1911100c589a35b945286b9a3f5fa5c

Jeg ville definitivt prøvd å få et barn til !! Min sønn på seks år fikk meg til å bestemme meg da han sa at han har lyst på søsken..er nå 36 og håper å bli gravid igjen før det er for sent. Det må være fælt å være alenebarn...

[Gamlemor :)]

Vi har et barn med autismediagnose, som fungerer "godt" ifht diagnosen.

Jeg ønsket ikke søsken fordi gutten vår var (er) veldig krevende.

Mannen overtalte meg, og når gutten var 8 1/2 fikk han søsken. Har ikke angret på det i ettertid

 

Hvor stor glede de har av hverandre i dag, kan diskuteres.. Men tror lillesøster får noe ekstra ved å ha en bror med spesielle behov. Det kreves en del av oss foreldre, fordi de har veldig forskjellige behov. Men veldig glade for at vi fikk Nr. 2.

 

Når jeg ble overtalt til når 2, sa jeg at da kunne vi likeså godt få Nr. 3, nettopp fordi vi hadde et barn med spesielle behov. Dette barnet lot vente på seg, hatt 3 MA etter Nr. 2, men er nå, etter mange år, gravid med Nr. 3. I veldig godt voksen alder.

[villevilma]

Hei Ny her, og kom over denne tråden. Kjente meg godt igjen i det du skriver. Har en datter som også har sosiale/emosjonelle utfordringer. Vi har også vært gjennom PPT/BUP uten å få noen diagnose (og bra er jo det:-)) Hun krever mye av meg, men jeg (og hun selv) ønsker veldig for henne en bror eller søster! Hun er 9 år i dag, så det blir jo litt aldersforskjell, men det jevnes jo ut med tiden :-) Synes absolutt dere skal prøve, men avgjørelsen må dere jo til syvende og sist ta selv :-) Håper dere får det til hvis dere bestemmer dere for det :-) 

 

Jeg fyller 41 til sommeren og har jo tenkt mye på om jeg er klar for  å starte på nytt igjen..... Hadde aldri planer om å ha enebarn, men ting har blitt som det har blitt pga samlivsbrudd med barnefaren for 6 år siden, og så noen år som singel og da er det jo vanskelig å lage barn ;-) For et par år siden fant jeg den fineste mannen og han har ikke barn fra før - hadde vært fantastisk om vi kunne få et kjærlighetsbarn og gi jenta mi en bror eller søster <3 Krysser fingrene for dere og oss <3