Stebarn . . .

[Anonym bruker]

Hvor skal jeg begynne henn..? Jeg er sliten, lei og føler meg tom... Stebarnet suger energi ut av meg.. Alt han gjør irriterer meg og jeg er ganske sikker på at jeg ikke føler noe spesielt for stebarnet.

 

Min mann har en sønn på 12 år som bor hos oss fast. Jeg visste på forhånd at han hadde en sønn før vi innledet ett forhold, men jeg visste ikke hvordan det kom til å bli. Jeg hadde i hvertfall ikke sett for meg at det skulle være slik. Nå har vi vært sammen i over fem år, gift og har en sønn på 3 år sammen. Jeg angrer! Ikke på at vi fikk barn sammen, for det er det beste som har hendt meg. Men å innlede ett forhold med en mann som har barn fra før.

 

Jeg syns virkelig at alt er vanskelig! Stesønnen krever mye. Han gjør sjeldent det han får beskjed om, eks: sitte ordentlig ved bordet, gjøre lekser, rydde etter seg etc.. Helt vanlige ting. (Jeg veit at dette er normalt, men i blant føles det ikke slik) Han er heller ikke snill med halv lillebroren sin, det hender han er det, men det er svært sjeldent. Han syns det er veldig morro og erte på han, ta ting fra han og lignende. Han gir seg ikke før minstemann gråter og vi snakker hardt til han. (Enda han har fått høre flere ganger, at Nå må han gi seg)

 

Mora til stebarnet vil gjerne at han flytter til henne, for sist han bodde hos henne var han bare 2 år gammel. Grunnen til at han flyttet til faren sin var fordi moren fikk kreft. Men dette har hun overlevd og blitt frisk fra. Vært frisk i mange år. Moren har vært litt ustabil, drukket mye, flyttet mye og byttet kjærester veldig ofte.. Men nå virker det som hun endelig har skjønt at hun må ta seg sammen. Bodd på ett sted lenge og hatt en kjæreste i lang tid. (Lenger enn før i hvertfall) Stebarnet har også veldig lyst til å flytte til moren sin. Det skjønner jeg godt. Men far nekter. Jeg syns han skal la han flytte.

 

Dette høres nok egoistisk ut for noen av dere, men jeg vil gjerne at han flytter til moren sin. For jeg makter snart ikke mer. Jeg er ikke lykkelig og jeg har det heller ikke bra. Stemor er ikke noe som passer for meg, i hvertfall ikke på fulltid!

 

Beklager for ett rotete innlegg! Jeg måtte få lufte ut litt av tankene som svirrer oppi hodet mitt!

[Anonym bruker]

Hehe, han er nesten TENÅRING og da er det slik det kan være bare vent til gullungen din kommer i den alderen. kanskje du da kan sende barnet ditt pÅ kostskole nÅr du ikke orker mer?

 

Skjønner du hva du ber om? At far sender vekk barnet sitt og du blir valgt over hans eget barn. Tenk om han skulle gjort det samme mot deres felles barn??

[Anonym bruker]

Store muligheter for at felles barnet vårt er akkurat slik på den alderen også, slipper vel ikke unna slikt? Men når både barn og mor vil det samme, blir det dumt å ikke la han flytte. Man skal legge stor vekt på hva barnet vil i enkelte tilfeller også.

[Anonym bruker]

Store muligheter for at felles barnet vårt er akkurat slik på den alderen også, slipper vel ikke unna slikt? Men når både barn og mor vil det samme, blir det dumt å ikke la han flytte. Man skal legge stor vekt på hva barnet vil i enkelte tilfeller også.

 

Barn har brukermedvirkning, men en må alltid se på hvorfor barn velger som de gjør og velger gutten mor fordi:

 

A) Han rømmer fra deg

Han vil til mor

 

En 12-åring er ikke dummere enn at han selvsagt merker at du vil ha ham ut av huset. Hvorfor ellers skulle han velge å flytte til en mor som har vært alkoholiker, hatt et flytig liv og en mor som han ikke har bodd hos siden han var 2 år.

 

Hadde min mann bedt meg om å sende min 13 år gamle datter for å bo hos sin pappa så kan jeg love deg at den eneste som hadde flytta ut ville vært mannen min.

 

Jeg tror du burde lese deg litt opp på hvordan gutter, og jenter, i den alderen oppfører seg, hvordan de tenker, føler og er.

[Anonym bruker]

Han har hatt lyst til å bo hos moren sin siden før jeg kom inn i livet hans, så det har ingenting med meg å gjøre. Jeg veit hvordan en tenåring oppfører seg, så jeg trenger ikke å "lære" meg hvordan gutter og jenter på den alderen oppfører seg.

 

Moren hans har ikke vært alkoliker, bare valgt bort hennes helger med barnet en gang i blant for det har vært festligheter eller lignende. Men nå ser hun selv, at hun aldri skulle valgt bort sønnen sin.

[Anonym bruker]

Du kan jo ta flytte ut for en stund og la mannen din ta hele ansvaret for sønnen selv. Kan nok hende han ombestemmer seg da...

[Anonym bruker]

Hvor skal jeg begynne henn..? Jeg er sliten, lei og føler meg tom... Stebarnet suger energi ut av meg.. Alt han gjør irriterer meg og jeg er ganske sikker på at jeg ikke føler noe spesielt for stebarnet. Min mann har en sønn på 12 år som bor hos oss fast. Jeg visste på forhånd at han hadde en sønn før vi innledet ett forhold, men jeg visste ikke hvordan det kom til å bli. Jeg hadde i hvertfall ikke sett for meg at det skulle være slik. Nå har vi vært sammen i over fem år, gift og har en sønn på 3 år sammen. Jeg angrer! Ikke på at vi fikk barn sammen, for det er det beste som har hendt meg. Men å innlede ett forhold med en mann som har barn fra før. Jeg syns virkelig at alt er vanskelig! Stesønnen krever mye. Han gjør sjeldent det han får beskjed om, eks: sitte ordentlig ved bordet, gjøre lekser, rydde etter seg etc.. Helt vanlige ting. (Jeg veit at dette er normalt, men i blant føles det ikke slik) Han er heller ikke snill med halv lillebroren sin, det hender han er det, men det er svært sjeldent. Han syns det er veldig morro og erte på han, ta ting fra han og lignende. Han gir seg ikke før minstemann gråter og vi snakker hardt til han. (Enda han har fått høre flere ganger, at Nå må han gi seg) Mora til stebarnet vil gjerne at han flytter til henne, for sist han bodde hos henne var han bare 2 år gammel. Grunnen til at han flyttet til faren sin var fordi moren fikk kreft. Men dette har hun overlevd og blitt frisk fra. Vært frisk i mange år. Moren har vært litt ustabil, drukket mye, flyttet mye og byttet kjærester veldig ofte.. Men nå virker det som hun endelig har skjønt at hun må ta seg sammen. Bodd på ett sted lenge og hatt en kjæreste i lang tid. (Lenger enn før i hvertfall) Stebarnet har også veldig lyst til å flytte til moren sin. Det skjønner jeg godt. Men far nekter. Jeg syns han skal la han flytte. Dette høres nok egoistisk ut for noen av dere, men jeg vil gjerne at han flytter til moren sin. For jeg makter snart ikke mer. Jeg er ikke lykkelig og jeg har det heller ikke bra. Stemor er ikke noe som passer for meg, i hvertfall ikke på fulltid! Beklager for ett rotete innlegg! Jeg måtte få lufte ut litt av tankene som svirrer oppi hodet mitt!

 

Jeg forstår deg veldig godt, for jeg føler det på samme måten selv. Og vi har "bare" barnet 50 prosent av tiden.

 

Jeg tror ikke at mennesker som ikke har prøvd seg som steforelder kan forstå oss, de ser på oss som umodne og usympatiske. Alle som hetser stemødre skulle fått seg et par år hvor de var nødt til å bo jevnlig med et barn som ikke var deres, så ville man kanskje bli litt mer forståelsesfull.

 

Jeg har forresten vært stemor i en omgang før, og det gikk mye bedre. Så det kommer veldig mye an på barnet også, samt hvordan far forholder seg til det.

 

Tilbake til saken din, så tror jeg ikke at jeg hadde holdt ut hvis jeg var deg. Her er 50% allerede for mye, og jeg vet at hvis det ble snakk om at barnet skulle flytte til oss, så måtte vi flytte fra hverandre på dagen. Man har bare et liv, og man skal ikke bruke hver en dag på å ha det kjipt.

 

Det scenarioet jeg ser for meg om stebarnet skulle flytte til far fulltid, er at han flytter ut herfra med sin særkulls og skaffer seg en leilighet i nærheten av der mor bor og der stebarnet går på skole. Så kan jeg bli boende med våre to felles her vi bor nå. De går i barnehage, senere skole, her mens særkulls går hos mor. Så de har mye mer tilknytning her.

 

Ville ikke "gått fra mannen", men vi hadde blitt særboere.

Spørs om dette er noe du kunne tenke deg da..?

[Anonym bruker]

Hmm... Hvorfor sier folk at det ikke går ann å få tenåringer til å høre på de voksne?? Da har noe utviklet seg fundamentalt feil, etter mitt hode.

 

Jeg skjønner det ikke.... Nå vokste vel jeg opp med en litt vel autoritær far, men det var aldri snakk om å ikke høre. Spise pent/sitte pent ved bordet måtte vi da fra vi var 4-5 år. Ikke snakk om å spise i stuen eller på rommet. Mine foreldre og andre foreldre jeg har sett, har ikke sliti med sånne elementære hverdagsting med sine tenåringer (jeg har vært på besøk og sett hos mange familier). Det har gjerne vært utprøving på festing, og kanskje funnet på noe galt innimellom... Men aldri skjedd at ignorering av foreldrene rett oppi ansiktet har vært regelen når de har bedt tenåringene om å gjøre noe. Så utrolig respektløst!!

 

Jeg forstår dine følelser veldlig godt, jeg synes selv det er for mye med mine stebarn, enda vi 'bare' har dem 50%. Jeg hadde nok krevd at mannen min var mer autoritær overfor sønnen sin for at jeg skulle fortsatt et forhold i en slik situasjon. Men om det ikke går, så kan du jo begynne å overlate alt med den gutten til faren, og gå fysisk imellom å kreve at han slutter når han erter halv lillebroren sin. Og ellers trekke deg tilbake fra han som best du kan.

 

Huff... HVER DAG :/

[Anonym bruker]

Kanskje det bare rett og slett er så enkelt at han ønsker å bo litt med mammaen sin?

Dere kan jo begynne med 50-50, og så kan han heller øke det opp også, om han ikke trives med det?

 

Når jeg snakket om min stesønn som er litt eldre enn din stesønn hadde funnet det for godt at han ville flytte hit, så fikk jeg høre at det var jo det mest naturlige i verden.

 

At han engang hovedsaklig var hos mor, betydde da ikke at han alltid kom til å bo hos mor, og at det var en selvfølge at han hadde et ønske om å prøve å bo med sin far.

 

Trenger slettes ikke være at han flykter fra deg. Det kan være at han flykter fra sin far? Eller det kan være at han har lyst å bo med sin mor!

 

Ville nok ha økt opp samværet beraktelig, og sett hvordan ungdommen likte det, og så flytte han om det funker.

[Schmetterlingling]

Det er så godt å høre at jeg ikke er den eneste stemoren som sliter! Jeg hater det å være stemor - jeg hater det å bli kallet for stemor - jeg har ingen ønsker om å være stemor heller!

 

Mitt valg var å være kjærest og samboer med mannen jeg elsker. Jeg er mor til mine barn - bare mine barn.

 

For noen er det nærmest umulig å forstå at man har problemer med barnet til partneren *for du visste jo at det var et barn fra før*....De får det til å høres ut som om det var barnet jeg forelsket meg i å ville dele livet mit med....vel dette barnet har en mor og det er IKKE meg.....

 

Jeg forstår alle dere så godt! ...synd at det er en hel verden der ute som gjør disse vanskelige situasjoner enda verre for oss ved å bedømme oss for å være de slemme.

[Anonym bruker]

Det er så godt å høre at jeg ikke er den eneste stemoren som sliter! Jeg hater det å være stemor - jeg hater det å bli kallet for stemor - jeg har ingen ønsker om å være stemor heller! Mitt valg var å være kjærest og samboer med mannen jeg elsker. Jeg er mor til mine barn - bare mine barn. For noen er det nærmest umulig å forstå at man har problemer med barnet til partneren *for du visste jo at det var et barn fra før*....De får det til å høres ut som om det var barnet jeg forelsket meg i å ville dele livet mit med....vel dette barnet har en mor og det er IKKE meg..... Jeg forstår alle dere så godt! ...synd at det er en hel verden der ute som gjør disse vanskelige situasjoner enda verre for oss ved å bedømme oss for å være de slemme.

 

#7 som svarer her.

Har det akkurat på samme måten som deg.

 

Jeg tar meg ikke så mye nær av det som skrives på disse sidene, spesielt ikke på anonymforum.

 

Tror de som er så kritiske skriver enten for å provosere, eller så er de bare biomødre og klarer ikke å se for seg hvordan noen ikke skal kunne like å være stemor for deres eget barn, eller så bare uttaler de seg fra et teoretisk og idealistisk synspunkt - om hvordan man "burde" føle det.

En siste gruppe er vel stemødre som "har fått det til". De har vært heldige med at de personlighetsmessig passer sammen med stebarnet, pluss at deres mann og hans eks klarer å oppdra ungene ordentlig og har realistiske forventninger til deg som stemor.

 

Tror mao det er veldig mange som føler det sånn som oss.

 

Jeg må si for min egen del at jeg vurderer nærmest på daglig basis å gå fra mannen pga at jeg mistrives så sterkt som stemor. Spesielt i samværsukene blir det mye negative tanker.

 

Samboeren har egentlig et veldig ok forhold til å stille krav til meg som stemor, han tar seg av alt som har med stebarnet å gjøre og forventer ikke annet enn at jeg skal tolerere at h*n er der.

Føles ikke bra at jeg ikke klarer dette engang...

Uheldigvis går stebarnet og jeg personlighetsmessig så dårlig sammen som det kan få blitt.

Mannen og jeg går veldig bra overens personlighetsmessig, men barnet hans er veldig forskjellig fra han.

 

Sier det samme som deg, får se hvor lenge jeg holder dette ut...

[Schmetterlingling]

Det er så godt å høre at jeg ikke er den eneste stemoren som sliter! Jeg hater det å være stemor - jeg hater det å bli kallet for stemor - jeg har ingen ønsker om å være stemor heller! Mitt valg var å være kjærest og samboer med mannen jeg elsker. Jeg er mor til mine barn - bare mine barn. For noen er det nærmest umulig å forstå at man har problemer med barnet til partneren *for du visste jo at det var et barn fra før*....De får det til å høres ut som om det var barnet jeg forelsket meg i å ville dele livet mit med....vel dette barnet har en mor og det er IKKE meg..... Jeg forstår alle dere så godt! ...synd at det er en hel verden der ute som gjør disse vanskelige situasjoner enda verre for oss ved å bedømme oss for å være de slemme.

#7 som svarer her. Har det akkurat på samme måten som deg. Jeg tar meg ikke så mye nær av det som skrives på disse sidene, spesielt ikke på anonymforum. Tror de som er så kritiske skriver enten for å provosere, eller så er de bare biomødre og klarer ikke å se for seg hvordan noen ikke skal kunne like å være stemor for deres eget barn, eller så bare uttaler de seg fra et teoretisk og idealistisk synspunkt - om hvordan man "burde" føle det. En siste gruppe er vel stemødre som "har fått det til". De har vært heldige med at de personlighetsmessig passer sammen med stebarnet, pluss at deres mann og hans eks klarer å oppdra ungene ordentlig og har realistiske forventninger til deg som stemor. Tror mao det er veldig mange som føler det sånn som oss. Jeg må si for min egen del at jeg vurderer nærmest på daglig basis å gå fra mannen pga at jeg mistrives så sterkt som stemor. Spesielt i samværsukene blir det mye negative tanker. Samboeren har egentlig et veldig ok forhold til å stille krav til meg som stemor, han tar seg av alt som har med stebarnet å gjøre og forventer ikke annet enn at jeg skal tolerere at h*n er der. Føles ikke bra at jeg ikke klarer dette engang... Uheldigvis går stebarnet og jeg personlighetsmessig så dårlig sammen som det kan få blitt. Mannen og jeg går veldig bra overens personlighetsmessig, men barnet hans er veldig forskjellig fra han. Sier det samme som deg, får se hvor lenge jeg holder dette ut...

 

Takk, #7 - men hvordan skal vi overleve disse uutholdelige situasjoner inntil de går over?

Mitt stebarn er over 18 og at stebarn flytter ut ville ha reddet forholdet....verre er det for de som har små barn og 15 års samliv i vente med et barn som ikke er å leve med....

[Anonym bruker]

Takk, #7 - men hvordan skal vi overleve disse uutholdelige situasjoner inntil de går over? Mitt stebarn er over 18 og at stebarn flytter ut ville ha reddet forholdet....verre er det for de som har små barn og 15 års samliv i vente med et barn som ikke er å leve med....

 

Jo takk, der har du meg. Stebarna er så små, og og det er minst 15 år igjen :/

 

Jeg kan ikke engang tenke meg å få fellesbarn i denne situasjonen. Misliker sterkt å være omsorgsperson for andres barn, samme f.... om det er min samboers. Stebarna krever så mye fordi de er oppdratt så annerledes enn jeg ville ha oppdratt mine. Og jeg kan ikke se at jeg, samoer og felles barn skal kunne være en familie oppi dette her. Så er det så deilig med ro og bare oss voksne den uka det endelig er barnefri at det ikke akkurat øker verpesyken for min del.

[ms.preggy]

Jeg har det også vanskelig, og jeg klarte i tillegg å få fellesbarn før jeg skjønte noe som helst. Så nå går jeg her og venter på at årene skal gå, at ting blir bedre når stebarn blir voksen. Jeg orker ikke bryte ut og begynne på nytt enda en gang. Det jeg syns er verst er at jeg må stille opp, uten å få sette krav tilbake. Jeg kan ikke bestemme noe som gjelder oppdragelse, bare være der som en serviceperson. To ganger har jeg sagt at det ikke kan komme noen på besøk før rommet er ryddet og støvsugd. Etterpå føler jeg meg ganske streng. Far setter jo ikke slike krav. Han setter ikke krav om noe.

 

Hva er det konkret som gjør at dere har en så vanskelig hverdag?

[Anonym bruker]

Jeg har det også vanskelig, og jeg klarte i tillegg å få fellesbarn før jeg skjønte noe som helst. Så nå går jeg her og venter på at årene skal gå, at ting blir bedre når stebarn blir voksen. Jeg orker ikke bryte ut og begynne på nytt enda en gang. Det jeg syns er verst er at jeg må stille opp, uten å få sette krav tilbake. Jeg kan ikke bestemme noe som gjelder oppdragelse, bare være der som en serviceperson. To ganger har jeg sagt at det ikke kan komme noen på besøk før rommet er ryddet og støvsugd. Etterpå føler jeg meg ganske streng. Far setter jo ikke slike krav. Han setter ikke krav om noe. Hva er det konkret som gjør at dere har en så vanskelig hverdag?

 

For min del handler det om at stebarnet har en veldig forskjellig personlighet fra resten av familien (inkludert sin far).

Det går både på dårlig oppdragelse og medfødte egenskaper.

 

Resten av oss er en rolig gjeng som omgåes våre medmennesker med smidighet.

Stebarnet er intenst og masete, dårlige sosiale antenner på å justere seg etter menneskene det omgåes med (kan være alt fra å mase på meg 10-20 ganger om det samme selv om jeg har gitt klar beskjed, til å sitte og mase på en av de andre ungene mens de prøver å se en film), selvsentrert - vil ha fokus på seg selv 24/7, egoistisk og lite villig til å dele (både på ting og oppmerksomhet), dårlig bordskikk (til og med de andre ungene mister apetitten av griseriet), rotete og lite villig til å ta lærdom av korrigeringer.

For å nevne noe.

 

Alle i huset blir mer stresset når stebarnet kommer.

Det ville vært til å holde ut annenhver helg, men barnet bor her 50%.

 

Reves, jeg vurderer seriøst å foreslå for samboer å bli særboere, men økonomi er et hinder, samt at jeg vet ikke hvordan jeg skal legge det fram på en skånsom måte, og samtidig ikke sette spikeren i kista for forholdet... for det vil jeg ikke.

 

#7

[Anonym bruker]

Jeg har det også vanskelig, og jeg klarte i tillegg å få fellesbarn før jeg skjønte noe som helst. Så nå går jeg her og venter på at årene skal gå, at ting blir bedre når stebarn blir voksen. Jeg orker ikke bryte ut og begynne på nytt enda en gang. Det jeg syns er verst er at jeg må stille opp, uten å få sette krav tilbake. Jeg kan ikke bestemme noe som gjelder oppdragelse, bare være der som en serviceperson. To ganger har jeg sagt at det ikke kan komme noen på besøk før rommet er ryddet og støvsugd. Etterpå føler jeg meg ganske streng. Far setter jo ikke slike krav. Han setter ikke krav om noe. Hva er det konkret som gjør at dere har en så vanskelig hverdag?

For min del handler det om at stebarnet har en veldig forskjellig personlighet fra resten av familien (inkludert sin far). Det går både på dårlig oppdragelse og medfødte egenskaper. Resten av oss er en rolig gjeng som omgåes våre medmennesker med smidighet. Stebarnet er intenst og masete, dårlige sosiale antenner på å justere seg etter menneskene det omgåes med (kan være alt fra å mase på meg 10-20 ganger om det samme selv om jeg har gitt klar beskjed, til å sitte og mase på en av de andre ungene mens de prøver å se en film), selvsentrert - vil ha fokus på seg selv 24/7, egoistisk og lite villig til å dele (både på ting og oppmerksomhet), dårlig bordskikk (til og med de andre ungene mister apetitten av griseriet), rotete og lite villig til å ta lærdom av korrigeringer. For å nevne noe. Alle i huset blir mer stresset når stebarnet kommer. Det ville vært til å holde ut annenhver helg, men barnet bor her 50%. Reves, jeg vurderer seriøst å foreslå for samboer å bli særboere, men økonomi er et hinder, samt at jeg vet ikke hvordan jeg skal legge det fram på en skånsom måte, og samtidig ikke sette spikeren i kista for forholdet... for det vil jeg ikke. #7

 

Har bhg og skole også slitt med han? I så fall høres det ut som barnet kunne trenge en utredning... Jo fortere han får hjelp, dess bedre vil det gå for både han og omgivelsene. Dette er ganske enkelt ikke normal oppførsel, det er langt utover det vanlige (i negativ retning).

[Anonym bruker]

Jeg har det også vanskelig, og jeg klarte i tillegg å få fellesbarn før jeg skjønte noe som helst. Så nå går jeg her og venter på at årene skal gå, at ting blir bedre når stebarn blir voksen. Jeg orker ikke bryte ut og begynne på nytt enda en gang. Det jeg syns er verst er at jeg må stille opp, uten å få sette krav tilbake. Jeg kan ikke bestemme noe som gjelder oppdragelse, bare være der som en serviceperson. To ganger har jeg sagt at det ikke kan komme noen på besøk før rommet er ryddet og støvsugd. Etterpå føler jeg meg ganske streng. Far setter jo ikke slike krav. Han setter ikke krav om noe. Hva er det konkret som gjør at dere har en så vanskelig hverdag?

For min del handler det om at stebarnet har en veldig forskjellig personlighet fra resten av familien (inkludert sin far). Det går både på dårlig oppdragelse og medfødte egenskaper. Resten av oss er en rolig gjeng som omgåes våre medmennesker med smidighet. Stebarnet er intenst og masete, dårlige sosiale antenner på å justere seg etter menneskene det omgåes med (kan være alt fra å mase på meg 10-20 ganger om det samme selv om jeg har gitt klar beskjed, til å sitte og mase på en av de andre ungene mens de prøver å se en film), selvsentrert - vil ha fokus på seg selv 24/7, egoistisk og lite villig til å dele (både på ting og oppmerksomhet), dårlig bordskikk (til og med de andre ungene mister apetitten av griseriet), rotete og lite villig til å ta lærdom av korrigeringer. For å nevne noe. Alle i huset blir mer stresset når stebarnet kommer. Det ville vært til å holde ut annenhver helg, men barnet bor her 50%. Reves, jeg vurderer seriøst å foreslå for samboer å bli særboere, men økonomi er et hinder, samt at jeg vet ikke hvordan jeg skal legge det fram på en skånsom måte, og samtidig ikke sette spikeren i kista for forholdet... for det vil jeg ikke. #7

Har bhg og skole også slitt med han? I så fall høres det ut som barnet kunne trenge en utredning... Jo fortere han får hjelp, dess bedre vil det gå for både han og omgivelsene. Dette er ganske enkelt ikke normal oppførsel, det er langt utover det vanlige (i negativ retning).

 

Jeg har mange ganger prøvd å ta opp med faren at barnet burde ta en tur til helsesøster i det minste, for å finne ut om h*n har noen psykiske utfordringer h*n trenger hjelp med. Men faren er dessverre ikke så lydhør. Det feies under teppet...

 

Men hva er det som er utfordringene for dere andre da? Og er det noe annet å gjøre enn å forlate mannen - finnes det noen løsninger utover det?

 

#7

[ms.preggy]

Jeg veit ikke, men tenker at om 8-9 år når stebarn er voksen, at jeg lettere kan leve mitt eget liv. Trenger ikke vaske tissetruser og annet og alt blir mer på avstand. Jeg har vel innfunnet meg med livet slik det er, selv om jeg noen ganger ligger på badegulvet og gråter mine bitre tårer og angrer noe helt ubeskrivelig på mitt valg den gangen.

 

Det blir vel bedre en gang håper jeg. Og når vi er på familieferie og stebarn på 10 oppfører seg som en 3åring uten at far bryr seg, ja da er det bare å lukke øynene og puste dypt. Og være glad for at jeg får være der for felles 100% av tiden. Det blir en slags rar trøst..

[Anonym bruker]

Utfordringene her er at vi har stebarna så mye som 50%. Det er for mye for min del. Hadde vært utrolig mye bedre med tor-søn annenhver uke, også kunne far ha funnet på noe med barna sine 1 gang den uka vi ikke hadde dem.

 

Det ene stebarnet har så forskjellig personlighet fra meg. Det blir liksom så mye stillhet mellom oss (og for min del usikkerhet) når h*n er her. H*n har veldig mange gode egenskaper, men det skal liksom alltid være noe med h*n.. Enten at det blir skader (utrolig uheldig eller klønete eller en blanding av disse. Hva vet jeg), eller at det er filleting som plutselig blir et stort problem (som h*n helt klart ikke skulle ha problemer med etter alder å dømme)... Og ikke nok med at det bare er et problem vi legger bak oss. Neida, her må det også hyles og grines over at h*n får problemer. HVer gang... Og om noen nå lurer på om det er en diagnose bak i kulissene, så kan jeg si med en gang at det dreier seg om et i utgangspunktet meget ressurssterkt barn, som uten tvil har mer enn nok å gå på av det meste.

 

Det andre stebarnet finner på så mye rart og kan lett slå seg vrang med påståelighet og stahet om selv de mest opplagte og enkleste ting, om h*n er trøtt. Det er h*n titt og ofte, for mor er ikke så nøye med leggetider. H*n har også problemer med vannlating, og jeg blir alltid den som vasker, for jeg klarer ikke å se skittentøyskurven tårne seg opp....

 

Totalt sett er stebarna noen gode barn, men totalt sett blir det også veldig mye ekstra. Gener/oppførsel som er så totalt forskjellig fra hvordan vi er i slekta jeg kommer fra, og er i tillegg belastende for omgivelsene. Oppå det hele er ikke jeg noen mor, så jeg får hans barn dumpende oppå meg annenhver uke. Det finner jeg slitsom og på mange måter stressende. Så mange behov og dekke, så mange krav å leve opp til.

 

Jeg tror ikke vi kan forandre så mye egentlig... Jeg er heldigvis ganske viljesterk, dvs argumentet som er logisk og praktisk sett beste måte å gjøre ting på - vinner. Så jeg har fått igjennom en del saker som sakte men sikkert gjør ting mer levelig, i kombinasjon med at stebarna også blir større. Det kan i mange tilfeller la seg gjøre for andre også, men man må ha en mann som hører på fornuft og ikke gi seg så lett. Vise at dette betyr 110% for deg.

 

Men dealen med menn som har barn fra før er hele pakka:

"take it or leave it". Jeg velger å ta det, for jeg elsker mannen min.... Men ikke f... om jeg ville valgt å bli stemor om jeg blir singel igjen en gang. Da lever jeg heller livet alene!!!

 

#13

[Anonym bruker]

Jeg er dessverre i samme båt som dere. Har også en stesønn, tidligere bodde han mer eller mindre hos oss selv om på papiret er det mora som skal ha 60/40. Etter hvert som han ble større, valgte han å bo mer og mer hos mora, til store gleder for meg, siden denne ungen er rett og slett gørra lat og vri og vende alt det jeg sa til han til hans fordel. I begynnelse prøvde jeg å lære han div. elementere ting som å knytte på skolister, klæ på seg, smøre seg matpakke, dekke på bordet osv, men sannelig meg gikk han til mora og klagde på at jeg var slem mot han som tvingte han til å gjøre ting!?! Det ble skikkelig rabalder. Der og da hadde jeg lyst å bare drit oppi hele greia, og heller leve mitt eget liv, problemet er bare det at jeg ELSKER min mann. Jeg beit derfor tennene sammen siden eksen hans truet med å ta fra han samværet. For min del så ville jeg heller betale full bidrag og ikke se noe til den ungen der. Han er skikkelig mammadalt, eier ikke manere, utakknemlig unge, og bruker foreldrene sine for å få viljen sin. Jeg gjennomskuet det, og tok det opp med min kjære, og han nektet å tro meg i begynnelse da ungen bodde mye hos oss. Etter hvert som han valgte å bo mer hos mora, oppsto det flere situasjoner som gjorde at mannen min våknet opp fra godtroende sinnet sitt. Min kjære prøvde å snakke med sønnen om det, men neida han snudde ryggen til faren og gikk selvsagt til mora og klagde. Og hun tror jo selvsagt på alt han sier. Nå har vi han heldigvis en sjeldent gang, og får å få fred i heimet biter jeg bare tennene sammen og lar det gå. Om 2 år er han myndig, da er det over og ut. Håper bare at han ikke er så slu og søke om utvidet barnebidrag pga skolegang.

 

Hadde jeg fått valgt på nytt, så hadde jeg ALDRI mitt liv gått inn i et forhold med en mann som har en unge eller no fra før av, ALDRI ALDRI. Jeg har i ettertid advart mine venner om det, og heldigvis er det mange som har hørt på meg, og er glad i ettertid for at de fulgte rådene mine..

[Anonym bruker]

Jeg er dessverre i samme båt som dere. Har også en stesønn, tidligere bodde han mer eller mindre hos oss selv om på papiret er det mora som skal ha 60/40. Etter hvert som han ble større, valgte han å bo mer og mer hos mora, til store gleder for meg, siden denne ungen er rett og slett gørra lat og vri og vende alt det jeg sa til han til hans fordel. I begynnelse prøvde jeg å lære han div. elementere ting som å knytte på skolister, klæ på seg, smøre seg matpakke, dekke på bordet osv, men sannelig meg gikk han til mora og klagde på at jeg var slem mot han som tvingte han til å gjøre ting!?! Det ble skikkelig rabalder. Der og da hadde jeg lyst å bare drit oppi hele greia, og heller leve mitt eget liv, problemet er bare det at jeg ELSKER min mann. Jeg beit derfor tennene sammen siden eksen hans truet med å ta fra han samværet. For min del så ville jeg heller betale full bidrag og ikke se noe til den ungen der. Han er skikkelig mammadalt, eier ikke manere, utakknemlig unge, og bruker foreldrene sine for å få viljen sin. Jeg gjennomskuet det, og tok det opp med min kjære, og han nektet å tro meg i begynnelse da ungen bodde mye hos oss. Etter hvert som han valgte å bo mer hos mora, oppsto det flere situasjoner som gjorde at mannen min våknet opp fra godtroende sinnet sitt. Min kjære prøvde å snakke med sønnen om det, men neida han snudde ryggen til faren og gikk selvsagt til mora og klagde. Og hun tror jo selvsagt på alt han sier. Nå har vi han heldigvis en sjeldent gang, og får å få fred i heimet biter jeg bare tennene sammen og lar det gå. Om 2 år er han myndig, da er det over og ut. Håper bare at han ikke er så slu og søke om utvidet barnebidrag pga skolegang.

 

Hadde jeg fått valgt på nytt, så hadde jeg ALDRI mitt liv gått inn i et forhold med en mann som har en unge eller no fra før av, ALDRI ALDRI. Jeg har i ettertid advart mine venner om det, og heldigvis er det mange som har hørt på meg, og er glad i ettertid for at de fulgte rådene mine..

Høres ut som om det må ha vært udelt positivt for barnet å ha kommet seg vekk fra dere også...

[Anonym bruker]

Jeg er dessverre i samme båt som dere. Har også en stesønn, tidligere bodde han mer eller mindre hos oss selv om på papiret er det mora som skal ha 60/40. Etter hvert som han ble større, valgte han å bo mer og mer hos mora, til store gleder for meg, siden denne ungen er rett og slett gørra lat og vri og vende alt det jeg sa til han til hans fordel. I begynnelse prøvde jeg å lære han div. elementere ting som å knytte på skolister, klæ på seg, smøre seg matpakke, dekke på bordet osv, men sannelig meg gikk han til mora og klagde på at jeg var slem mot han som tvingte han til å gjøre ting!?! Det ble skikkelig rabalder. Der og da hadde jeg lyst å bare drit oppi hele greia, og heller leve mitt eget liv, problemet er bare det at jeg ELSKER min mann. Jeg beit derfor tennene sammen siden eksen hans truet med å ta fra han samværet. For min del så ville jeg heller betale full bidrag og ikke se noe til den ungen der. Han er skikkelig mammadalt, eier ikke manere, utakknemlig unge, og bruker foreldrene sine for å få viljen sin. Jeg gjennomskuet det, og tok det opp med min kjære, og han nektet å tro meg i begynnelse da ungen bodde mye hos oss. Etter hvert som han valgte å bo mer hos mora, oppsto det flere situasjoner som gjorde at mannen min våknet opp fra godtroende sinnet sitt. Min kjære prøvde å snakke med sønnen om det, men neida han snudde ryggen til faren og gikk selvsagt til mora og klagde. Og hun tror jo selvsagt på alt han sier. Nå har vi han heldigvis en sjeldent gang, og får å få fred i heimet biter jeg bare tennene sammen og lar det gå. Om 2 år er han myndig, da er det over og ut. Håper bare at han ikke er så slu og søke om utvidet barnebidrag pga skolegang. Hadde jeg fått valgt på nytt, så hadde jeg ALDRI mitt liv gått inn i et forhold med en mann som har en unge eller no fra før av, ALDRI ALDRI. Jeg har i ettertid advart mine venner om det, og heldigvis er det mange som har hørt på meg, og er glad i ettertid for at de fulgte rådene mine..

Høres ut som om det må ha vært udelt positivt for barnet å ha kommet seg vekk fra dere også...

 

Vel, positiv og positiv, det er fordi han har fri oppdragelse hos henne, og hun skjemmer han bort. Gutten er 16 år og kan verken utføre husarbeid, lage enkle middager eller har noe plikter. Det er jo å sy puter under armen til gutten. Vi går jo ikke rundt og kjefter på han eller no som gjør at han ikke vil bo her, men det er plikter han løper fra. Det er helt greit for meg, det er ikke min unge og at han er gørra lat får hun bare streve med i etter tid.

 

Det verste er at han eier verken takknemlighet eller manere lenger, hun har skjemt han så mye bort og gir dyre gaver til han i ett at han setter ikke lenger pris enkle gaver fra besteforeldrene sine. Jeg får faktisk vondt i hjerte på deres vegner, og se hvordan mora har gjort med ungen... Selv foreldrene hennes har reagert hvordan barnebarnet er blitt forvandlet, så det så...

[Vimseliten]

Jeg er stemor selv, og jeg må si jeg synes det er mange egoistiske stemødre her! Tar mann mannen, tar mann hele pakka!!! Og det er vanlig at et barn er i opposisjon mot steforeldre, utrolig hvor mye biologi har å si. Men her i huset har jeg og samboeren blitt enige om hvilke regler som gjelder i huset, og da har vi måtte møtes på halvveien, kunne ikke ha trumfet gjennom alle våre "hjertesaker". Blir det krangling mellom meg og stesønn hvis han får beskjed om noe, så får han ikke medhold hos far. Det er vanlig at barn prøver å sette voksne opp mot hverandre og teste grenser, men det må da gå an å samarbeide når en bor sammen. Sier ikke at det er lett å være stemor, for det er det ikke. Men barn er barn, og de merker hvis de er "uønsket" i huset. Så er det noen som ikke tåler stebarna sine så får de flytte ut, en slik situasjon er ikke bra for noen parter

[Anonym bruker]

Det er jo ikke du som ber barnet flytte, det er ikke du som har lansert ideen om at gutten skal bo hos sin mor.

 

Dette er noe gutten og mora har funnet ut sammen. Det er en naturlig utvikling, og det kan være det beste for gutten.

 

Du kan støtte gutten og mora, det betyr ikke at det er du som er ondskapsfull. Du kan faktisk støtte gutten i det som er det beste for han, så det kan være faren til gutten som faktisk bommer på hva som er barnets beste i dette tilfelle.

 

Det er tross alt hans mor, en mor han har hatt kontakt med siden han var født. Det er helt naturlig at han ønsker å bo hos henne nå.

Det er godt mulig at han trenger å forsøke å bo hos hennne.

[Anonym bruker]

Jeg er stemor selv, og jeg må si jeg synes det er mange egoistiske stemødre her! Tar mann mannen, tar mann hele pakka!!! Og det er vanlig at et barn er i opposisjon mot steforeldre, utrolig hvor mye biologi har å si. Men her i huset har jeg og samboeren blitt enige om hvilke regler som gjelder i huset, og da har vi måtte møtes på halvveien, kunne ikke ha trumfet gjennom alle våre "hjertesaker". Blir det krangling mellom meg og stesønn hvis han får beskjed om noe, så får han ikke medhold hos far. Det er vanlig at barn prøver å sette voksne opp mot hverandre og teste grenser, men det må da gå an å samarbeide når en bor sammen. Sier ikke at det er lett å være stemor, for det er det ikke. Men barn er barn, og de merker hvis de er "uønsket" i huset. Så er det noen som ikke tåler stebarna sine så får de flytte ut, en slik situasjon er ikke bra for noen parter

 

Anonym fra #20 og #22 er, det er ikke det at han ikke er velkommen hos oss, det vet han at han gjør. Her i heimet tar vi alltid godt i mot han, men jeg mener når han bor hos oss så skal han i prinsippet følger våres husregler, dvs at alle mann skal ta et tak i husarbeid og elementere regler som å rydde etter seg, vaske etter å ha vært på do og før vi skal spise ol. Han mener at vi er vanskelig, og klager det til mora. Og mora ringer selvsagt og lager en stor sak av små ting. Jeg har egen familie og et liv jeg også, når han er her så kan ikke han forventer at vi skal pleie han som en GUD mens vår egen barn skal vi være streng mot. Dessuten de pliktige tingene som både hans far og jeg er enige i at han skal utføre, er ikke for at vi skal være vanskelig mot han, men det er for å lære han hva plikt og ansvar innebærer. Dessuten har han godt av å lære seg å være selvstendig.

 

Hvis du leser hva jeg skrev på #20 så skjønner du problemstillingen min. Det har ingenting med verken uoverstemmelse mellom meg og BF, men det er mora som skal alltids blander seg inn i våre regler som vi har satt i hjemmet. Og når hun alltid tar parti med ungen, så utnytter ungen det. Det er der problemstillingen her ligger. Jeg gidder ikke å bruke mine krefter til dette lenger, har nemlig prøvd i mange år. Når besteforeldrene og slekta er rystet over utviklingen hvordan det har artet seg med ungen etter at han flyttet til mora, da er det noe som er riv rustende galt

 

Jeg ønsker ungen all godt, det gjør jeg virkelig. Hvis jeg ikke hadde brydd meg om han, så hadde jeg neppe giddet å bruke så mye tid og ressurser å hjelpe han og vise hvordan ting skal gjøre eller hjalp han med lekser og øving til eksamen.