Blir snart gal!

[Anonym bruker]

Dette er igrunn et syteinnlegg.

 

Jeg holder på å bli gal av barnefar. Jeg gjorde det slutt for tre måneder siden, fordi han har et temprament som ikke er spesielt åhlrait. Han har heller aldri hjulpet til med ungene noe særlig, ihvertfall ikke uten å rase rundt å kjefte og smelle og kritisere osv osv. Så jeg orka ikke mer ja, og gjorde det slutt (var mye anna i samma gata).

 

Når det ble slutt flyttet han ut i løpet av to uker, og vi var igrunn "gode venner". Jeg har det ikke med å bære nag, og det viktigste for meg er ungenes ve og vel, og jeg vil strekke meg LANGT for at et godt samarbeid mellom meg og han bidrar til en god oppvekst for de. Når jeg "kasta han ut" snudde han på flisa for å si det sånn. Han mener han skal begynne å gå på sinnemestringskurs eller til psykolog for å få orden på seg selv. Han vet nemlig godt hva som er problemet. Vi var til mekling om ungene og jeg ble sittendes med hovedomsorg, 70/30 deling. Alt var i orden, og han sa ikke noe på noe. I begynnelsen sa jeg det var ok at han kom innom nå og da, i en overgangsperiode, og vi tilbragte endel god del av hans tre uker ferie med dem sammen, siden ungene er så små.

 

Etter at det ble slutt ble han en flink far plutselig, for han skjønte vel hva han har å miste. Samtidig så renner han ned dørene her, og lurer og manipulerer meg. Jeg prøver å være grei, og imøtekomme han med at han og ungene skal få tid sammen også litt utenom ordningen vår. Men han krever bare mer og mer, og han prater konstant på 50% (noe som på settog vis oppfattes som en trussel) og at jeg kan umulig skjønne hvor tøft det er å bare se ungene en dag i uka og annahver helg, og at alt er så "enkelt" for meg. Og blablablalba... Jeg har bedt han ta det til mekling hvis han vil ha mer samvær, hvis ikke er jeg ikke intressert i å snakke om det, høre hvor forferdelig han har det ved at jeg den onde moren har "tatt fra han" ungene. Fordi han var en dritt velogmerke! Skal sies at det ikke er praktisk mulig for han å ha ungene, og at hver gang han har dem prøver han å "lure" meg til å være med, fordi han syns det er slitsomt å være alene med dem.

 

Han jobber også slik at han ikke kan verken hente eller kjøre ungene i barnehagen den ene dagen han har dem i uka, så jeg har tilrettelagt ved å si at han kan komme hit når han er ferdig på jobb og være med de til de legger seg, mens jeg finner på noe annet utenfor huset. Jeg har tenkt at det får være opp til han å bestemme hvilke dag han vil ha de, for det føles som det mest reale. Men jeg får aldri noe svar på hvilke dag, og han kan ikke bestemme seg for hvilke for han vet ikke hvordan han jobber, ikke gidder han snakke med sjefen om hva som kan gjøres for at han kan hente og levere. Jeg føler jeg strekker meg LANGT men han bare tar og tar og tar. At han ikke skjønner at han selv faktisk har signert en kontrakt på 70/30 og at det de fleste ville gjort er jo å si at "okay får du ikke henta og levert så er det ditt problem. Dette er dagen din, make it work!".

 

Jeg ønsker det beste for ungene mine, både ved at barnefar kan beholde jobben sin og at de kan få tid sammen. Men jeg får jo faen meg bare dritt tilbake. Alt jeg sier og gjør blir brukt mot meg, og hvis jeg ikke vil være med når han har ungene så spiller han liksom på at "vil du ikke være med ungene dine? nei, du ser dem vel så mye allikevel så.." og blabla. Jeg er så LEI!!! Men jeg vet at når jeg setter ned foten så er all hell loose. Og jeg vet nesten ikke om det er verdt det. Har egentlig mest lyst til å bare hive meg foran en trailer, for å slippe å balansere på den jævla kniveggen hver dag.

 

Bare syting.Sorry