Gå til innhold

Å påpeke at noen er sjenert..


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg har dessverre alltid vært sjenert/rolig, da spesielt med fremmede og folk jeg ikke kjenner så godt. Det er bare sånn jeg er! Med gode venner og familie er jeg utadvendt og snakker i vei, det er bare overfor andre jeg er sånn.

 

De siste årene har diverse folk kommentert dette og det har dessverre bare gjort meg enda mer selvbevisst:/ Hva er egentlig vitsen med å påpeke noe som er åpenbart? jeg slapper mer av og klarer lettere å være meg selv rundt folk som ikke graver og spør om hvorfor jeg er sånn og sånn..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Idiotisk forsøk på å få deg til å slappe av. Forsøk på å få igang en samtale med deg.

 

Skjønner godt at du føler det sånn. Flere sier det samme om gubben, og han trekker seg bare enda mer inn etterpå..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er slik selv, hvorfor skal jeg gjøre sååååå mye ut av meg når jeg treffe nye folk? Kan jo vise helt feil første inntrykk. Pluss en buser jo ikke akkurat med hele livshistorien. Det ville jeg sett på som merkelig, vist det skulle komme en del litt for private detaljer :P Er mange som er sjenerte første gangen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det får meg ihvertfall ikke til å slappe av, får meg heller til å føle at det er noe galt med meg og at jeg lyser av usikkerhet..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

VET følelsen! Jeg blir stille når jeg er sammen med brautende mennesker som jeg ikke kjenner så veldig godt. Har da opplevd å få direkte spørsmål om hvorfor jeg er så stille da, med en anklagende tone.

 

Skal det få meg til å slappe av? Tvert imot, jeg stivner selvfølgelig til, rødmer og har ikke noe svar. For jeg kan jo ikke si til dem at det er fordi de er så brautende og tøff i trynet ;)

 

Med årenes løp har jeg sluttet å pine meg selv med slike mennesker, jeg holder meg til gode folk jeg har kjemi med og som får det gode og lystige ut av meg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hoy!

Slenger meg på denne...

Jeg har også alltid vært stille og sjenert av meg. Jeg liker å observere og se menneskene uten å nødvendigvis skravle hull i hodet på dem på første møte.

Da jeg var yngre lo folk godt rundt meg og lurte på om noen hadde tatt tunga mi eller om jeg ikke kunne snakke. Dette plaget meg i titalls av år, tilslutt måtte jeg gå til psykolog for å begynne å prate.

Jeg er den samme sjenerte jenta men nå kan jeg ihvertfall svare for meg :)

Jeg lurer på om folk blir usikre av mennesker som ikke sier noe eller er som alle andre??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Slik er jeg også - en skravlebøtte med kjente og kjære. Ikke redd for å dumme meg ut og tar ikke meg selv så veldig høytidlig..

 

Sammen med (mange) ukjente kan jeg lett bli en grå mus som står på siden - redd for å åpne munnen i frykt for å bli ledd av. Redd for å si noe teit. Redd for å bli utstøtt. Redd for at ikke klærne jeg har på er fine nok. Redd for det meste. Vært slik siden barneskolen, var da alt begynte...

 

Det irriterer meg at det blir slik... det hjelper ikke at jeg forsøker så godt jeg kan å komme inn i samtalen, men det blir så krampete og alt blir bare verre...

 

Selv her velger jeg å være anonym, slik at ingen kan "ta meg"

Ingen kjenner meg likevel, men føler det tryggere..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samme her.

Folk sier til meg ; Det er ikke farlig å snakke, vi biter ikke. Det er bare å være seg selv. Hvorfor er du så stille. Er du deprimert.

Men det er sånn jeg ER !!

Har også en diagnose, som forklarer hvorfor jeg er sånn.

Kunne gitt mye for å ikke være sånn...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig sjenerte mennesker er mye mer plagsome enn de som er brautende. De brautende kan du snakke til. Det er realt. De sjenerte derimot føler jeg at man må være så forsiktig med. For meg virker det som om en del har funnet ut at "sjenertheten" er en enkel måte å slippe unna vansklige eller kjedlige oppgaver. "å nei, jeg kan ikke være klassekontakt/være den som tar opp et problem med sjefen/holde tale. Jeg er jo sjenert. Gjør det du som er så heldig å ikke være det". Jeg gidder faktisk ikke stille opp for folk som er sjenerte lengre. Ta dere selv i nakkeskinnet å gjør det dere er redde for. Vi er mange som missliker det og blir nervøse. Det er normalt. Ikke bruk sjenerthet som undskyldning. Ja, noen kommer til å mene at du sier noe dumt innimellom. Det er ikke verdens undergang. Hvorfor skal du slippe unna? Slik er dedt med alle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

00.12: du viser bare hvor lite du forstår hva det vil si å være sjenert. Skal love deg at de aller fleste sjenerte hadde gjort mye for å klare å slappe mer av i sosiale situasjoner og bidra mer med ting. Det er ikke snakk om å bare bli nervøs, men om å føle ekstremt ubehag..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ekstemt ubehag, ja sikkert. Det er bare ikke mitt problem. Jeg har hatt alt for mange såkalte sjenerte mennesker som har veltet de ubehaglige oppgavene over på meg. Jeg gidder ikke mer. Enten får de skaffe seg hjelp til å komme over lidelsen eller så får de bare slite med det.

 

Min erfaring er forsten at de færreste sjenerte gjør noe som helst for å komme seg ut av det. Det finnes behandlingsopplegg og psykologer, men det er enklere å få andre til å ta støyten og så heller tiske og hviske bak ryggen på oss som tør å si noe om hvor brautende vi andre er og hvordan vi burde håndtert sakene.

 

Dere sjenerte i denne tråden for eksempel. Hva har dere faktisk gjort for å bli modigere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...