5 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med angst i mange år nå, og opplever egentlig at jeg bare blir svakere og svakere, og får færre og færre ressurser etterhvert som årene går. Jeg har prøvd uten medisiner, med medisiner, og nå uten igjen.. Har oppsøkt mange former for hjelp fra tradisjonell psykoterapi, til kiropraktor, fysioterapeut, akupunktør og psykomotorisk behandling... Likevel, jeg blir bare svakere og svakere.

Jeg har nesten sluttet å følge med på nyheter, da jeg ikke har overskudd til å forholde meg til det.. Det ender alltid bare med at jeg begynner å grine hvis jeg leser avisen eller ser på nyhetene. Jeg har også sluttet å lese bøker, jeg blir altfor sliten i hodet av det.. og nå føler jeg ikke at jeg har noenting å snakke om heller.. De siste par årene har jeg mistet rubbel og bit av venner, og har pr. i dag ingen jeg føler jeg kan ringe til for å slå av en prat. Men, så har jeg jo også telefonangst.. I tillegg til alt det andre jeg er redd for :-(..

For noen år siden (vel, mange år siden) studerte jeg på universitetet og lå på ett-tallet karaktermessig (for dere som kjenner det gamle karaktersystemet), og nå orker jeg ikke lese en bok engang... og da snakker jeg om skjønnlitteratur. Klarte selvfølgelig ikke å fullføre utdannelsen min pga den idiotiske angsten. Akkurat som jeg ikke greier å gjennomføre en eneste ting i livet mitt...

Jeg føler meg som en krøpling. Flere og flere ting føles uoverkommelige. Nå er det så ille at jeg ikke tør å støvsuge, rydde, vaske klær o.l. hvis jeg ikke er helt alene, og knapt da. Jeg er redd for å bli dømt, at noen feks kommer uanmeldt og begynner le av måten jeg gjør det på, at det ikke er bra nok, at jeg gjør det i feil rekkefølge osv osv... Helt absurd - det er mitt hus, jeg gjør vel som jeg vil (sier hodet mitt), men angsten er der hele tiden. Bare tanken på dette gjør at jeg føler meg helt latterlig... og det blir jo bare en ond sirkel..

Jeg dør jo ikke av dette, men sterkere? ikke akkurat!

[Mine ♥ ♥ ♥]

Får du noen som helst hjelp med dette?

[Anonym bruker]

Takk for at du svarte meg.

Nei, jeg får ikke noe hjelp nå, fordi jeg har gitt opp på en måte. Jeg tenker stadig på å få en ny henvisning til psykolog, men jeg utsetter det.. Jeg har vel mistet troen på at noen kan hjelpe meg, siden jeg har slitt mer eller mindre i 20 år, men med en topp for 10 år siden. Det virker som jeg kanskje får en ny topp nå, og... jeg prøver å si til meg selv at dette er en mulighet og en sjanse til å endelig nyttiggjøre meg en eller annen form for hjelp. Jeg har opplevd før at ting bør være ganske akutt og ferskt på en måte for at hjelp skal fungere. Men, samtidig føles det håpløst, siden det ikke hjalp så veldig mye sist. Da gikk jeg i ganske intensiv terapi i tre år, kombinert med en del annen behandling. Det hjalp til en viss grad. Det verste sorte hullet tettet seg litt hvis jeg kan si det på den måten, men jeg er og forblir en voldsomt engstelig person, og jeg har et forferdelig negativt selvbilde.

Hvis ikke tre år med intensiv terapi kan hjelpe, så vet jeg liksom ikke hva jeg skal gjøre...

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg noen diagnose eller noe, men har en del i familien som sliter med nerver og et par som går på medisiner.

Selv sliter jeg med en form for sosial angst,- som slåt ur på den måten at jeg føler emg fysisk syk. Omgangssyke og influensa som kommer som kastet på meg, men det er ikke det. Så er jeg redd for og kaste opp i tillegg, og redd for og besvime når jeg har kommet på festen/tilstelningen. Verst er det når det er fullt av folk jeg "Kjenner litt": Er det bare gode venner og nær familie eller bare ukjente går det stort sett greit. Men er det "bekjente" er det verre.

Jeg har trent meg på og forvente "det verste som kan skje" og se for meg hva osm da kan skje videre. Kommer jeg på festen og kaster opp, ja, da får jeg iallefall dra hjem. Og alt er greit. Besvimer jeg, så får jeg dra hjem, og alt er greit. ELLER ingen av dlene skjer, og "sykefølelsen" går over etter en liten stund,- og alt er greit..

Nå ser jeg at du  nok har kommet så langt at "selvhjelp" nok ikke er nok alene, men en ting er iallefall sikkert,- FORTELL om angsten din. Vær åpen om den, så er folk klar over hvorfor du er som du er og gjør som du gjør. Gjør ting enklere for deg selv på denne måten. Og sett deg selv i situasjoner du utfordrer angsten din,- ha en venn/familimedlem i back-up. DU er her inne, du har barn, du Må tenke på annet enn deg selv og angsten din. La barna vinne, for en gangs skyld...Dine barn vil mest sannsynlig ta skade av at du ikke kommer deg ut av angsten, man blir ikke kvitt den med og vente, man må kjempe MOT den hver dag,- resten av livet.

Jeg er ingen ekspert, og som sagt, du greier nok ikke dette helt uten eksperthjelp, men samme hvor mye hjelp du får må DU selv kjempe kampen...Så, vær åPEN om angsten, og UTFORDRE den, er to stikkord jeg vil gi deg.

[Dorrimor ♂♂]

Kjær deg, dette hørtes forferdelig ut! Hvilken terapi har du vært i? D finnes mange ulik former for psykoterapi, noen former mer effektive for noen typer lidelser enn andre. Kanskje du burde prøve en annen type? Jeg ville ikke gitt opp hvis jeg var deg, selv om jeg skjønner d er vanskelig etter å ha prøvd i så mange år! Kanskje en ny terapeut med en annen innfallsvinkel kunne vært verdt å prøve? Vet ikke om du så dokumentaren som gikk på TV2 i vår fra Trondheim om behandling av tvang? Der var d mange som hadde vært i terapi før uten mye hjelp, m som ble mye bedre først etter behandlingen vi fikk følge på tv. Det jeg mener med dette er at d finns behandlingstyper som har stor effekt på f.eks ulike angstyper (i tv serien kognitiv terapi m eksponering), og at du kanskje har prøvd "feil" type behandling før? Jeg ville sjekket litt rundt og forhørt meg litt rundt, kanskje Google angs og behandling og se hva du finner? D er alltid hjelp å få, og man kan få d bedre, man må bare finne d rette verktøyet og den rett hjelpen! Dessuten synes jeg ikke d er rart at du føler seg "svakere" etter behandling hvis dn ikke hjalp mye, d krever mye å jobbe med seg selv, og hvis den i tillegg ikke ga rsultater er d ikke rart du føler d sånn. Håper du finner ut av d! Personlig kan jeg ofte få perioder m mye uro når jeg er vldig sliten og får for lite søvn, vet d er helt forferdelig å ha d sånn, og man kommer lett inn i onde sirkler. En god klem til deg på veien! D er alltid håp kjær deg!!

[CaptainHindsight]

Søsteren min sliter med noe av det samme, og om du vil snakke så er det bare å sende meg en PM