Ingen svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Hører det sjelden. Av min tante som bor milevis unna hørte jeg det i sommerferien, og da hun snakket om mine gode kvaliteter som mor, begynte jeg faktisk å gråte. Tårene bare rant.

Det jeg savner er at min mor sier til meg: "Du er en flink mor!", "Du har gjort en bra jobb!"

Anser ikke barnløse venninners gode kommentarer som likeverdige med andre foreldres kommentarer, for de vet faktisk ikke hvor mye jobb det er med barn. Hvor mye man ofrer og ikke minst hvor mye man bekymrer seeg.

Tror at i min krets er man bare en mor. Uansett hva. Selv føler jeg at jeg, og andre hardtarbeidende foreldre som gjør det beste for sine barn, skulle fått et klapp på skulderen og applaus for jobben vi gjør. Med andre ord synes jeg ikke mødre er kun mødre, håper de fleste av oss gjør en strålende jobb som fortjener å bli skrytt av oftere!



I fjor begynte jeg å jobbe. Min første faste jobb. Var et hårstrå fra å kjøpe meg min første leilighet i sommer, men fant drømmeleiligheten til leie til en rimelig pris, og valgte det isteden.

Jeg ble gravid som 17-åring, jenta mi ble født prematurt, og fikk en skikkelig oppvekker som jeg tror skjerpet alle mine mammafølelser (ikke at jeg kan si de eksisterte i stor grad under mitt korte svangerskap). Umiddelbart sluttet jeg å røyke (og er fremdeles røykfri), masse andre ting "kom" naturlig til meg, som for eksempel å sjekke at barnet mitt puster om natta, sjekke ingrediensene i det jeg og min datter inntar og forbedre spisevanene mine for å være et forbilde. Sjekket også rundt omkring om hvilke vaskemidler, såper, flasker, mme osv. inneholdt skadelige eller allergifremkallende stoffer osv.

Lista er lang, og sikkert noe alle foreldre føler. Et automatisk instinkt som forteller deg hva som bør unngås. Hjertet mitt banker fremdeles når jeg ser min datter (hun er 2,5 år). Kan ikke si jeg er noen ekspert på kjærlighet til et annet voksent menneske (har vært alenemor hele veien), men av alle forelskelser jeg har hatt (inkl. det jeg trodde var den store kjærligheten; barnefar) har jeg aldri følt noe slikt. Og så lenge! Kjærligheten var ikke det som overasket meg mest, det var vel det at alt kom så naturlig til meg. Var ingen planlagt graviditet, og ville absolutt ikke bli mor så ung, men da datteren min ble født fikk jeg et slag i fjeset. For at jeg røkte i svangerskapet, for at jeg ikke egentlig ønsket meg barn, for at jeg ikke fikk ordnet oss boplass og inntekt mens jeg var gravid.

Nå er jeg fremdeles alenemor, til en 2,5 år gammel lykkelig liten jente. Hun er i barnehage mens jeg tjener penger på en jobb jeg aldri i livet trodde jeg skulle få. Drømmejobb, rett og slett.

Jeg vet jeg er en god mor. Jeg holder meg oppdatert, og bruker tips jeg får av helsesøster eller spør for hver minste ting. Det er heller ikke vanskelig å se på min datter at hun er en trygg, grei og flott jente. Det er for det meste fra henne jeg får min bekreftelse fra, ikke i form av ord, men bare ved å se henne sammen med andre barn, lekende og i andre kjente situasjoner:-)

Ble visst et langt innlegg KUN om meg, men føler at jeg trengte å lufte litt. Noe som også er hvorfor jeg er en god mor; etter noen timer her på forumet, føler jeg at jeg har "snakket" med så mange at jeg ikke føler noe behov for lufting etter det;-)

P.S. I motsetning til mine jevnaldrende med barn (og uten) er jeg så godt som aldri ute på fest. Har vært ute to ganger siden min datter ble født. Er blitt spurt av flere venner om jeg blir med på festivaler, men særlig etter at jeg begynte å jobbe føler jeg for å være sammen med min datter de timene vi har til rådighet før hverdagen kommer igjen. ønsker ikke å dra noen plass uten henne, faktisk.

Under skrivingen ble jeg nysgjerrig på deres følelser rundt dette? Hva mener dere, er vår jobb verdt applaus? Og hva tenker dere selv om dere som mor?

P.S. Igjen: Dette er ikke noe "stakkars meg"-innlegg, jeg har det bra med meg selv, er lykkelig slik livet er akkurat nå og ser livet i lyse farger.