19 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Har ei jente på 9 år som har forandret seg så utrolig mye i sommer.
Hun har alltid vært ei livlig å glad jente, med godt humør og en fantastisk humor. Hun har aldri pleid å være sur og sint, og mamma og pappa har såklart vært verdens beste. Hun har alltid beskyttet oss, forsvart oss (når søsken terger), skal aldri flytte hjemmenfra osv. Hun har vært en trygg og god unge som har vært fornøyd med det livet hun har hatt om jeg kan si det slik.

Det hele begynte da vi var i syden i sommer, jeg, bf og henne. Da begynte humøret og falle, og vi kjente henne rett og slett ikke igjen. Om vi snakket til henne eller forklarte henne ting om hun gjorde noe galt fikk hun nesten raserianfall. Hun strigråt og kom med at vi ikke kunne være glade i henne osv. Vi konkluderte med at det kanskje var varmen og at hun kjedet seg siden hun ikke hadde noen andre på sin egen alder.
Men nå etter vi kom hjem har hun nesten blitt verre. Ingenting er godt nok, og det skal ingenting til før hun blir kjempesur. Hun blir ikke sint, men kan surmule kjempelenge.

I dag har hun hatt en forferdelig dag, om jeg kan si det slik. Først var hun i busdag og storkoste seg, men så kom hun hjem og alt gikk bare skeis for henne.
Hun har 2 søsken på 18 og 20 år som mor hjemme, og hun ene har plaget lillesøster så utrolig mye idag. Nytter desverre fint lite å fortelle at hun ikke må fyre oppunder, så må innrømme at det blir godt når dem flytter :/
Idag har alt vært galt, men det værste var da hun laget dip og blomkål til seg selv. Vi forsynte oss av skåla alle mann, da vi pleier å dele om vi lager noe. Og etter det var hun umulig å prate til. Gikk på rommet og gråt sine modige tårer, og var helt ifra seg fordi vi bare hadde forskynt oss av skåla av maten hun hadde brukt lang tid på å lage til seg selv. Forklarte henne såklart at man skal dele, og at man setter seg ikke alene og forventer å ha en stor skål blomkål og dip for seg selv.
Etter dette kom hun med at hun skulle flytte ut, at hun var tykk (hun er ei flaggstang, lang og syltynn) og at vi var de verste som fantes i hele verden. Hun skulle tilogmed sultestreike!
Tilslutt fikk vi snakket ut, og da sa hun "Mamma, jeg skjønner ikke hva som skjer med meg. Jeg er jo bare sur for tiden. Jeg tror det må være varmen i syden som har gjort meg slik" (stakkar, er så vondt i mamma-hjertet!!).
Måtte selvfølgelig ta en liten prat om at hun begynner å bli stor jente, og at hun kan forandre seg. Da ble hun enda mer i fra seg, for hun vil ikke bli stor Hun vil bare være lita å bo hjemme og ha det trygt og godt!

Så damer: hva i alle dager kan jeg gjøre? Er det puberteten som begynner å blomste, eller tror dere det bare kan være sommeren som tærer på humøret?
Hun har vært lite aktiv, da jeg ligger inne og henger over toalettet med svangerskapskvalme, søsken som jobber og en far som jobber off-shore.. Har jo vært litt besøk og vært på besøk til venner, men tror ikke det har dekket hennes behov.

Jeg har ei jente på 18, men husker ikke så mye, for hun var mer sint enn sur. Da gikk det å være bestemt, men nå må jeg nesten dikke og dille for å få henne med på ting.

Så kom gjerne med råd, for har glemt mye, og mye er nytt!

[Liv & Røre]

Puberteten!

[Anonym bruker]

Huff, stakkars jente! Har en gutt på ni år selv, men null erfaring med jenter dessverre! Og tror heldigvis det meste er enklere med gutter, for slik har ikke vi hatt det i hvert fall.

Men det jeg har opplevd via ei venninne med en jevngammel datter er at datteren rett og slett plutselig en dag fikk for seg at hun var stygg og feit! Dette skjedde faktisk for to år siden, så det kan komme tidligere enn man aner! Denne jenta var også litt lite aktiv på den tida, foreldrene hadde mye å jobbe med, hun hadde tenåringer som storesøsken som ertet og slang med leppa, og hun hadde lite venner i nabolaget.

Så jenta ble sittende mye å spille "jentespill" på internett, gjerne slike hvor andre jenter kan chatte og kommentere resultatene. Ikke alltid like snille kommentarer der! Eller se på slike amerikanske pre-tenårings-TV-serier, du vet, superpene tenåringsjenter med mer eller mindre overfladiske problemer. ALT hun drev med var superfeminint, sukkersøtt og dreide seg stort sett om utseende, klær, sminke, accesorier, mote, kle av og på dukker med store øyne og perfekt hår... Og hun gikk i en klasse med stor overvekt av jenter, hvor "sjefsgjengen" i klassen også hadde bestemt at det var bare slike ting som det var godkjent at jenter var opptatt av.

Et eller annet sted underveis oppdaget hun tydeligvis plutselig at dette idealet til ei jente passet hun ikke inn i! Hun var ikke så lang og tynn. Hun var ikke i NæRHETEN av å ha så kule klær, mamma kjøpte jo alltid bare kjedelige, billige praktiske klær! Hun hadde ikke så store, skinnende øyne, håret var kjedelig og bustete... Hun var jo stygg!

Kanskje var det noen som hadde sagt det til henne også, enten jenter på skolen eller storesøsken hjemme. Uansett gikk hun og grublet på dette alene leeenge, mens humøret ble bare verre. Prøvde til og med å slanke seg, men hvordan skal en 8-åring klare det? Ble bare sulten, grinete og enda mer fortvilet. Gråt og ville ikke på skolen, men torde ikke si hvorfor. Var på en måte redd for at hvis hun fortalte moren hvor stygg hun var, så ville også moren se bare styggheten etterpå.

Vel, til slutt innrømte hun for moren hva som plaget henne. Og de fikk vel snakket om det på en måte (ikke enkelt, jenta ville helst ikke prate om det), og ting ble sakte bedre. Vet ikke helt hva de gjorde, men tror noe av det som hjalp var at faren tok seg av jenta litt mer, fikk henne med på fritidsaktiviteter som var litt mer ...fysiske, eller mer gutteaktige, om du vil, og som hun faktisk til sin overraskelse var flink til. Begge sørget også for at hun fikk flere venninner i nabolaget med andre interesser, slik at hun kom seg ut og LEKTE som unger skal, ikke bare satt inne.

Kan noe av dette passe for dere eller hjelpe?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 08 august 2012 - 00:08:

Huff, stakkars jente! Har en gutt på ni år selv, men null erfaring med jenter dessverre! Og tror heldigvis det meste er enklere med gutter, for slik har ikke vi hatt det i hvert fall. Men det jeg har opplevd via ei venninne med en jevngammel datter er at datteren rett og slett plutselig en dag fikk for seg at hun var stygg og feit! Dette skjedde faktisk for to år siden, så det kan komme tidligere enn man aner! Denne jenta var også litt lite aktiv på den tida, foreldrene hadde mye å jobbe med, hun hadde tenåringer som storesøsken som ertet og slang med leppa, og hun hadde lite venner i nabolaget. Så jenta ble sittende mye å spille "jentespill" på internett, gjerne slike hvor andre jenter kan chatte og kommentere resultatene. Ikke alltid like snille kommentarer der! Eller se på slike amerikanske pre-tenårings-TV-serier, du vet, superpene tenåringsjenter med mer eller mindre overfladiske problemer. ALT hun drev med var superfeminint, sukkersøtt og dreide seg stort sett om utseende, klær, sminke, accesorier, mote, kle av og på dukker med store øyne og perfekt hår... Og hun gikk i en klasse med stor overvekt av jenter, hvor "sjefsgjengen" i klassen også hadde bestemt at det var bare slike ting som det var godkjent at jenter var opptatt av. Et eller annet sted underveis oppdaget hun tydeligvis plutselig at dette idealet til ei jente passet hun ikke inn i! Hun var ikke så lang og tynn. Hun var ikke i NæRHETEN av å ha så kule klær, mamma kjøpte jo alltid bare kjedelige, billige praktiske klær! Hun hadde ikke så store, skinnende øyne, håret var kjedelig og bustete... Hun var jo stygg! Kanskje var det noen som hadde sagt det til henne også, enten jenter på skolen eller storesøsken hjemme. Uansett gikk hun og grublet på dette alene leeenge, mens humøret ble bare verre. Prøvde til og med å slanke seg, men hvordan skal en 8-åring klare det? Ble bare sulten, grinete og enda mer fortvilet. Gråt og ville ikke på skolen, men torde ikke si hvorfor. Var på en måte redd for at hvis hun fortalte moren hvor stygg hun var, så ville også moren se bare styggheten etterpå. Vel, til slutt innrømte hun for moren hva som plaget henne. Og de fikk vel snakket om det på en måte (ikke enkelt, jenta ville helst ikke prate om det), og ting ble sakte bedre. Vet ikke helt hva de gjorde, men tror noe av det som hjalp var at faren tok seg av jenta litt mer, fikk henne med på fritidsaktiviteter som var litt mer ...fysiske, eller mer gutteaktige, om du vil, og som hun faktisk til sin overraskelse var flink til. Begge sørget også for at hun fikk flere venninner i nabolaget med andre interesser, slik at hun kom seg ut og LEKTE som unger skal, ikke bare satt inne. Kan noe av dette passe for dere eller hjelpe?

Takk for svar!
Jenta vår en nesten undervektig i forhold til alder og høyde, så hun har ingen ting å klage på. Hun sier ofte at de andre jentene i klassen pleier å sammenligne seg, og jeg synes det er grusomt at jenter i en alder av 8-9 år sammenligner seg med vekt og utseende
Hun går på svømming og håndball, noe hun trener 3 dager i uka. Hun trives, og spørr ofte om vi kan dra i bassenget når hun ikke har trening. Men somsagt har det ikke skjedd så mye i sommer, så den eneste "treninga" hun har fått et hopping på trampolina og noen sykkelturer innimellom.
I nabolaget har hun mange venner, og slik jeg forsto det på læreren er hun en av de mest "populære" jentene i klassen. Hun er sammen med alle, og alle vil være sammen med henne. Det har vi sett i sommer, da vi har fått melding fra ALLE foreldrene i klassen! De vil gjerne ha henne på besøk, eller at andre kommer til oss Det gleder å vite at hun har mange venner, men er bare det at vi ikke har hatt tid til å ta imot besøk eller å kjøe/hente henne.

Hun spiller aldri data, og ser max 60 min på tv hver dag. Hun kan sitte alene på rommet og sysle med småting, og trives godt i eget selvskap.

så regner med det er puberteten, men blir nesten litt bekymra når jeg ser hvor mye hun har forandret seg. Skjønner jo at det er helt normalt, men ser og hvor fort ting kan endre seg nå. Er vel bare tilfeldig hvilket utfall det har etterhvert. Sultestreiking, sliten med humør, blir terget til randen av søsknene osv. Har hatt en alvorlig samtale med de nå i kveld, men ser neimen ikke ut til at de tar det så alvorlig!

HI

[Lettie]

Jeg har ikke så store barn enda, men jeg tenker at det kanskje kan være lurt å ta en blodprøve for å sjekke om det er noen mangler. Jeg har selv hatt sykdommer/mangler som går utover humøret og man føler seg deppa, sur og sliten og får veldig lav toleransegrense.. F.eks fikk jeg lavt stoffskifte som ung (uten å gå opp i vekt).
Håper dere finner ut av det! Slitsomt både for henne og dere å ha det sånn..

[Alva♡♡♡♡]

Anonym bruker skrev 08 august 2012 - 00:08:

Huff, stakkars jente! Har en gutt på ni år selv, men null erfaring med jenter dessverre! Og tror heldigvis det meste er enklere med gutter, for slik har ikke vi hatt det i hvert fall.  

Beklager, men måtte bare humre litt over denne bikommentaren i et ellers veldig fint svar Hvordan barnet blir som "tweenier" (pre-tenåringer) er nok veldig lite avhengig av kjønn. Vi har en gutt som blir 10 år i høst, og han har holdt på mye slik som HI beskriver i over ett år nå. Nå vet jeg ikke om man kan kalle en gutt for dramaqueen, men det er akkurat det han er. Mye sur og gretten i perioder og veldig dramatisk. Vi ødelegger hele livet hans og kan like så godt legge seg ned for å dø for da vil alle få det mye bedre. Slike type ting. Blir veldig fort hissig, sint, sur og lei seg. Oppfører seg rett og slett litt som en tenåring mye av tiden. Så for meg høres jenten din helt normal ut Har dessverre ikke så mange råd annet enn det du alt gjør, som er å snakke med henne og si at du elsker henne uansett.

[Anonym bruker]

Jeg holder også en knapp på puberteten

Både dattera mi, hennes venninner og flere av nabojentene forandret seg også drastisk i denne alderen. Det er nok litt før-pubertet. Hormoner som herjer i kroppen osv.

[Anonym bruker]

Holder også en knapp på førbuberteten.
Samtidig med at hun kan være litt understimulert i en ferie.
Barna har jo også store forventninger til sommerferien akkurat som oss voksne, kanskje hun ser frem til hverdagen og de vante rutinene.

[Anonym bruker]

Jeg var slik du beskriver din datter rundt samme alder.

Jeg var mamma og pappa sin "beskytter" i alle saker når det var krangling mellom større søsken. Ser det er samme alder på dine barn som oss søsken.

Jeg skulle aldri flytte, aldri slutte å være med de på ferie osv. Det morsomme med det er at jeg den dag i dag i en alder av 30år, er den som er mest med foreldrene mine.
Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at samboer og jeg ser foreldrene mine nesten hver dag.

Jeg har alltid vært en pappa jente og vi har et helt spesielt forhold, men samtidig som jeg er en mamma jente. Heldigvis er min samboer like glad i familien min som jeg, og har ingen problem med å besøke dem.  Samboer har utviklet et spesielt forhold til dem begge og går gjerne på besøk til dem alene.

Tilbake til yngre dager:
Jeg husker jeg fikk en slags periode i en alder av 10 år, der jeg ble sånn som datteren din. Det var nok puberteten som traff meg og gjorde meg slik. Plutselig gråt jeg for alt og ingenting, kjempesur og smelte med dører, sa jeg hatet de alle osv. Har alltid vært glad i å lage mat og dele den, men den gang begynte jeg å grine hvis de andre forsynte seg før jeg hadde fått sagt at det var til alle. Tror jeg fikk et behov for å vise at jeg kunne noe! året etterpå fikk jeg mensen. Det var uventet, for jeg var og er "tynn som en spiker" uten pupper den gang. Tror jeg var "rar" i et halvår før ting sabiliserte seg og jeg gikk tilbake til den gamle meg.

Mange tror gjerne at det er de kraftige som kommer i puberteten først, men jeg var i alle fall veldig tidlig ute.  

Alle er forskjellig, så lenge det ikke virker som det er noe alvorlig bak endring i oppførselen hadde jeg bare latt henne ha "perioden" sin.
Vi fikk alltid høre av mamma og pappa at de var glad i oss, i den perioden min hadde jeg ekstra behov for å høre det. Trengte en forsikring på en måte, samtidig som jeg syns ting var skummelt at jeg merket at kroppen endret seg innvendig uten at jeg kunne sette fingeren på det.

Snakk med datteren din, gi hun rom og tid så ordner det seg nok .

[Anonym bruker]

Førpubertet, utilpasshet fordi man kommer ut av rutiner i ferier kanskje, og et lite søsken på vei?

[Anonym bruker]

Prepubertet! Har også en jente på 9 år og noen dager får jeg virkelig en forsmak på hva de neste årene byr på... Husker tilbake på meg selv, jeg begynte i 11-årsalderen i puberteten. Så nå kommer forsmaken...

[Magetaska]

Leser at du er gravid. Kan være hun er sjalu

[Anonym bruker]

Barna vet ikke om at jeg er gravid, da jeg ikke har kommet over mine første 12 uker enda. Men kan jo hende at eg ikke bruker like mye tid med henne som før

Tusen takk for godt svar #9. Var godt å høre

HI

[♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Det er nok, som mange sier, første tegn på puberteten. Det skjer ting i kroppen som er vanskelig å skjønne + at hun snart skal bli storesøster. De sliter også på barn at foreldrene er syke (din sv.kvalme).

Jeg reagere egentlig mest på at søsken på hele 18 og 20 år "får lov" til å erte og plage lillesøster! De er nesten voksne mennesker som man faktisk kan forvente ikke plager sin lillesøster! Der hadde jeg vært knallhard!

[Anonym bruker]

Hvis du har vært så kvalm at du ikke har orket å gjøre så mye i sommer, så har nok barna merket at det er noe. De to eldste har kanskje mistanke om hva, mens hun yngste ikke aner hvorfor du er så dårlig og kanskje lurer på om du er syk el.

Når det i tillegg er ferie og hun stort sett har vært hjemme uten noen å leke med og hun er vant til å ha mye å gjøre hele tiden, så kan jeg veldig godt skjønne at hun har litt kortere lunte enn normalt. Med litt førpubertale hormoner i tillegg, så er det jo den perfekte oppskrift på hvordan bli i dårlig humør...

Jeg tipper at det går delvis over når hun begynner på skolen igjen etter ferien og at hun om et år eller ti, når hormonene er stabile, er omtrent som før igjen

[Anonym bruker]

Heartbroken skrev 08 august 2012 - 12:39:

Det er nok, som mange sier, første tegn på puberteten. Det skjer ting i kroppen som er vanskelig å skjønne + at hun snart skal bli storesøster. De sliter også på barn at foreldrene er syke (din sv.kvalme). Jeg reagere egentlig mest på at søsken på hele 18 og 20 år "får lov" til å erte og plage lillesøster! De er nesten voksne mennesker som man faktisk kan forvente ikke plager sin lillesøster! Der hadde jeg vært knallhard!

Jeg er knallhard med dem, og dem vet godt at dem ikke får plage. Men den fyrer oppunder når jeg ikke er tilstede, og de vet nøyaktig hva dem skal si for å la begeret renne over. Jeg er knallhard, jeg sender dem lett på rommet eller ut av huset (da våre regler gjelder så lenge dem bor hjemme) men det bryr dem neimen ikke stort
Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, men håper virkelig ting roer seg når dem flyttet. Det er trist å måtte glede seg til de flytter ut, men de største lager mye ufred i huset siden dem elsker å terge 9-åringen!

HI

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 08 august 2012 - 13:51:

Heartbroken skrev 08 august 2012 - 12:39:

Det er nok, som mange sier, første tegn på puberteten. Det skjer ting i kroppen som er vanskelig å skjønne + at hun snart skal bli storesøster. De sliter også på barn at foreldrene er syke (din sv.kvalme). Jeg reagere egentlig mest på at søsken på hele 18 og 20 år "får lov" til å erte og plage lillesøster! De er nesten voksne mennesker som man faktisk kan forvente ikke plager sin lillesøster! Der hadde jeg vært knallhard!

Jeg er knallhard med dem, og dem vet godt at dem ikke får plage. Men den fyrer oppunder når jeg ikke er tilstede, og de vet nøyaktig hva dem skal si for å la begeret renne over. Jeg er knallhard, jeg sender dem lett på rommet eller ut av huset (da våre regler gjelder så lenge dem bor hjemme) men det bryr dem neimen ikke stort Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, men håper virkelig ting roer seg når dem flyttet. Det er trist å måtte glede seg til de flytter ut, men de største lager mye ufred i huset siden dem elsker å terge 9-åringen! HI

NR #9 her
Virker for meg som både du og far har en godt å kjært forhold til datteren på 9 Min storesøster var 10 år når jeg kom til verden, hun elsket det! Jeg ble kjørt rundt alle mulige plasser i vogn, kledd i dukkeklær etc.

Jeg vet ikke om dere har noe kallenavn på datteren deres, men min far har et på meg som fortsatt blir brukt den dag i dag.
Husker jeg reagerte litt når han kalte min niese for det samme. Men herregud, jeg er jo 30 . Men om dere har et spesielt kallenavn til hun på 9, ikke gi det samme til baby. Da blir hun kanskje sjalu .

Men jeg tror hun vil fryde seg over den lille når den kommer

Og til de større søskene som fyrer opp litt på stemningen, hører de ikke på deg 100% så be far ta seg en samtale. For hvis de tenker seg litt om, vet de akkurat selv hvordan det er å være lillesøsteren i den alderen.

[bjørnen*i*det*blå*huset]

Kanskje det kan være lurt å prioritere å gi henne tid til lek med venner...? Kjempekoselig at hun er populær blant klassekamerater og hvis hun har lyst til å være med dem syns jeg hun bør få sjansen i stedet for å gå hjemme å kjede seg når ting er som de er akkurat nå. Det kan vel ikke ta så lang tid å kjøre henne til ei venninne?

[LuksusLiv]

Tror nok også at det er puberteten som er i gang, lykke til videre sier bare jeg. Vi hadde det akkurat likedan med jenta vår på den alderen, det har ikke blitt bedre med årene.

[kattenmedhatten]

Alva♂♂♂♀ skrev 08 august 2012 - 08:01:

Anonym bruker skrev 08 august 2012 - 00:08:

Huff, stakkars jente! Har en gutt på ni år selv, men null erfaring med jenter dessverre! Og tror heldigvis det meste er enklere med gutter, for slik har ikke vi hatt det i hvert fall.

Beklager, men måtte bare humre litt over denne bikommentaren i et ellers veldig fint svar Hvordan barnet blir som "tweenier" (pre-tenåringer) er nok veldig lite avhengig av kjønn. Vi har en gutt som blir 10 år i høst, og han har holdt på mye slik som HI beskriver i over ett år nå. Nå vet jeg ikke om man kan kalle en gutt for dramaqueen, men det er akkurat det han er. Mye sur og gretten i perioder og veldig dramatisk. Vi ødelegger hele livet hans og kan like så godt legge seg ned for å dø for da vil alle få det mye bedre. Slike type ting. Blir veldig fort hissig, sint, sur og lei seg. Oppfører seg rett og slett litt som en tenåring mye av tiden. Så for meg høres jenten din helt normal ut Har dessverre ikke så mange råd annet enn det du alt gjør, som er å snakke med henne og si at du elsker henne uansett.

Har en gutt på tolv som har hatt det sånn litt av og på fra han var rundt ti - veldig dramatisk og ofte sur. Må ofte le litt i smug for det er voldsomme følelser i sving av og til :-) Ikke så lett for de å håndtere alle forandringer og følelser... Godt det går over...