Gå til innhold

Stefar som ikke ser sitt bonusbarn..


sig1

Anbefalte innlegg

Oi #19! Sånn som dere har det hadde jeg rett og slett ikke orket å ha det! Ikke engang kunne gidde å passe hverandres barn hvis man skal bort? Det høres rett og slett ikke koselig ut og jeg kan ikke se for meg at deres hus er noe trivelig sted å bo verken for voksne eller barn slik du beskriver det.
Hvorfor i all verden skal det ikke være så trivelig hus å bo i? Jeg synes det høres veldig fornuftig ut å ikke belaste den andre med egne barn mer enn nødvendig. Da har man mer overskudd til å synes at det er hyggelig med stebarna den tida man er sammen alle sammen. En annen mer eller mindre vesentlig faktor er jo hvor mye bioforelder reiser vekk mens vedkommende har samvær.... Spesielt om far reiser mye i jobben, så er det rimelig å heller belaste besteforeldre litt mer enn en stemor som også er alene om egne barn (#19 hadde vel 2 egne + 1 eller 2 felles. Det er mange nok barn det).
Det er som du sier #24, da har man mer overskudd til å gjøre koselige ting hele gjengen, og stemningen i heimen blir bedre. Stedatteren har det forøvrig supert hos besteforeldrene, og de stortrives med å ha henne der. Jeg tror det er veldig viktig at de voksne i en nyfamilie setter seg ned og snakker om forventninger, og er veldig ærlige om hva man føler man kan bidra med i forhold til stebarna uten at det går utover ens egen trivsel. For jeg mener at alle skal ha det bra i nyfamilien, også de voksne. Det er jo en veldig stor andel av nyfamiliene som går i oppløsning, og jeg har en følelse av at det er fordi mange steforeldre går på akkord med seg selv lenge, til det har gått for langt. Jeg synes det eksisterer et urealistisk bilde av hva en nyfamilie skal være. Man skal være "one big happy family", sammensveiset som en biologisk familie, og omtrent like glad i og opptatt av alle barna. Denne forventningen tror jeg skapes av både en selv og samfunnet. Som et resultat av denne forventningen om hvordan det "skal være", tror jeg mange steforeldre er redde for å være ærlige mot seg selv. Tørr ikke å innrømme for seg selv en gang hvordan man egentlig føler det. Jeg tror vi må tørre å tenke at det er rom for forskjellighet, at nyfamiliene kan være like forskjellige som biologiske familier. Det finnes forskjellige måter å gjøre dette på, og det bør være greit. Jeg tror uansett at min stedatter har det bedre i nyfamilien enn når hun og faren bodde alene. Nå har hun andre barn rundt seg hele tiden (noe hun viser at hun liker), og vi gjør mange koselige familieaktiviteter sammen. Tror absolutt ikke stedatteren min ønsker meg, og ungene mine, ut av livet sitt. Tror tvert imot hun hadde blitt veldig trist. Og det på tross av at jeg absolutt ikke er den ideelle stemor. Og jeg har det bra, fordi mannen min tolererer mine følelser ovenfor det å være stemor, og fordi han har så mye respekt og omsorg for meg at han tar hensyn. #19

 

#23 her.

Jeg er veldig enig i det du skriver her, ang å ta hensyn til hverandre og at man ikke skal glorifisere det å være en stefamilie. Det er hardt arbeid å få det til å funke.

 

Forstår veldig godt at man ikke ønsker å bli sittende igjen med svarteper i form av å passe stebarna hele tiden, mens far (eller mor, for den saks skyld) er på jobbreiser, jobber overtid, osv, men jeg må si det at hadde ikke mannen giddet å passe ungene mine den kvelden i uka jeg er på håndballtrening, eller jeg ikke kunne hatt guttungen hans en kveld mens han er på guttekveld, så tror jeg rett og slett ikke forholdet hadde vært liv laga. Hvis man ikke "klarer" hverandres unger bedre enn det du beskriver, så skjønner jeg ikke valget om å bo sammen. Det er ikke riktig overfor barna. Man trenger overhodet ikke å elske hverandres barn, men skal man få det til å flyte, så må man i det minste like dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Oi #19! Sånn som dere har det hadde jeg rett og slett ikke orket å ha det! Ikke engang kunne gidde å passe hverandres barn hvis man skal bort? Det høres rett og slett ikke koselig ut og jeg kan ikke se for meg at deres hus er noe trivelig sted å bo verken for voksne eller barn slik du beskriver det.
Hvorfor i all verden skal det ikke være så trivelig hus å bo i? Jeg synes det høres veldig fornuftig ut å ikke belaste den andre med egne barn mer enn nødvendig. Da har man mer overskudd til å synes at det er hyggelig med stebarna den tida man er sammen alle sammen. En annen mer eller mindre vesentlig faktor er jo hvor mye bioforelder reiser vekk mens vedkommende har samvær.... Spesielt om far reiser mye i jobben, så er det rimelig å heller belaste besteforeldre litt mer enn en stemor som også er alene om egne barn (#19 hadde vel 2 egne + 1 eller 2 felles. Det er mange nok barn det).
Det er som du sier #24, da har man mer overskudd til å gjøre koselige ting hele gjengen, og stemningen i heimen blir bedre. Stedatteren har det forøvrig supert hos besteforeldrene, og de stortrives med å ha henne der. Jeg tror det er veldig viktig at de voksne i en nyfamilie setter seg ned og snakker om forventninger, og er veldig ærlige om hva man føler man kan bidra med i forhold til stebarna uten at det går utover ens egen trivsel. For jeg mener at alle skal ha det bra i nyfamilien, også de voksne. Det er jo en veldig stor andel av nyfamiliene som går i oppløsning, og jeg har en følelse av at det er fordi mange steforeldre går på akkord med seg selv lenge, til det har gått for langt. Jeg synes det eksisterer et urealistisk bilde av hva en nyfamilie skal være. Man skal være "one big happy family", sammensveiset som en biologisk familie, og omtrent like glad i og opptatt av alle barna. Denne forventningen tror jeg skapes av både en selv og samfunnet. Som et resultat av denne forventningen om hvordan det "skal være", tror jeg mange steforeldre er redde for å være ærlige mot seg selv. Tørr ikke å innrømme for seg selv en gang hvordan man egentlig føler det. Jeg tror vi må tørre å tenke at det er rom for forskjellighet, at nyfamiliene kan være like forskjellige som biologiske familier. Det finnes forskjellige måter å gjøre dette på, og det bør være greit. Jeg tror uansett at min stedatter har det bedre i nyfamilien enn når hun og faren bodde alene. Nå har hun andre barn rundt seg hele tiden (noe hun viser at hun liker), og vi gjør mange koselige familieaktiviteter sammen. Tror absolutt ikke stedatteren min ønsker meg, og ungene mine, ut av livet sitt. Tror tvert imot hun hadde blitt veldig trist. Og det på tross av at jeg absolutt ikke er den ideelle stemor. Og jeg har det bra, fordi mannen min tolererer mine følelser ovenfor det å være stemor, og fordi han har så mye respekt og omsorg for meg at han tar hensyn. #19
#23 her. Jeg er veldig enig i det du skriver her, ang å ta hensyn til hverandre og at man ikke skal glorifisere det å være en stefamilie. Det er hardt arbeid å få det til å funke. Forstår veldig godt at man ikke ønsker å bli sittende igjen med svarteper i form av å passe stebarna hele tiden, mens far (eller mor, for den saks skyld) er på jobbreiser, jobber overtid, osv, men jeg må si det at hadde ikke mannen giddet å passe ungene mine den kvelden i uka jeg er på håndballtrening, eller jeg ikke kunne hatt guttungen hans en kveld mens han er på guttekveld, så tror jeg rett og slett ikke forholdet hadde vært liv laga. Hvis man ikke "klarer" hverandres unger bedre enn det du beskriver, så skjønner jeg ikke valget om å bo sammen. Det er ikke riktig overfor barna. Man trenger overhodet ikke å elske hverandres barn, men skal man få det til å flyte, så må man i det minste like dem.

 

Det er flott at du og din mann tar hensyn til hverandre, og har funnet ut hva som passer for dere.

Det samme har vi.

Mye av poenget i innlegget mitt er at vi ikke trenger å ha det likt alle sammen, og at vi må være forsiktige med å gi andre dårlig samvittighet for at de forholder seg "feil" til det å være steforelder, når de har funnet en løsning som passer for dem.

 

Mitt ståsted er at det finnes få fasitsvar, og at poenget må være å ivareta hverandre som partnere.

Barnet også selvfølgelig, ingen forelder må gå med på løsninger som skader deres barn. Men det er kanskje heller forelderen enn barnet som blir skuffet når det viser seg at steforelderen ikke er interessert i å overta rollen til en fraværende far.

 

Har klokketro på at det er den biologiske forelderen som er viktig for stebarnet. Ser godt det på min stedatter - det er pappa hun er kommet for å være sammen med.

Selvfølgelig er det bra hvis det utvikler seg et bra forhold mellom steforelder og stebarn, men jeg mener slikt tar tid, velvilje fra mange parter, og vokser ikke fram av å pliktmessig gå inn i en rolle man ikke føler seg komfortabel i.

Tror man må tenke maraton isteden for sprint ;)

 

Det forholder seg heller ikke sånn at jeg aldri passer henne, er det noe spesielt så stiller jeg opp.

Men barnet lider ikke av å være hos besteforeldre fulle av overskudd, heller enn en sliten stemor med liten motivasjon og flere andre barn å ta seg av.

Klart, det blir mer styr for mannen min å ordne andre avtaler enn å la henne være hjemme hos meg, men han ser at det er positivt for vårt forhold og gjør det dermed med glede.

Barnet lider ikke, og kommentaren om at denne ordningen ikke er riktig ovenfor barnet stemmer ikke.

 

Det handler ikke om å ikke "gidde" og det handler ikke om at jeg ikke "klarer barnet". Det tror jeg du vil klare å se hvis du går inn for å godta at andre kan se annerledes på ting en deg.

Og det bør du.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sorry, men jeg klarer ikke å være enig med deg. Sett fra mitt ståsted er dette bare trist, rett og slett. å tro at barn ikke lider av å bo sammen med noen som i bunn og grunn ikke liker dem særlig godt er å lage seg en unnskyldning for å lette egen samvittighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sorry, men jeg klarer ikke å være enig med deg. Sett fra mitt ståsted er dette bare trist, rett og slett. å tro at barn ikke lider av å bo sammen med noen som i bunn og grunn ikke liker dem særlig godt er å lage seg en unnskyldning for å lette egen samvittighet.

 

Du trenger ikke være enig med meg, bare tolerere min annerledeshet.

 

Man trenger ikke å kategorisere verden i svart/hvitt, og feil/riktig.

Det er forsåvidt greit at du har det behovet, men dumt om du skal påføre andre dårlig samvittighet pga et behov du selv har.

 

Jeg opplever at jeg med mine holdninger irriterer deg, og at du har behov for å fortelle meg at mitt liv og min familie er mindreverdig og feil.

Tror ikke stedatteren min hadde takket deg dersom jeg tok dine ord til meg i en slik grad at jeg splittet opp familien for at hun skulle få det bedre. Tror hun hadde blitt veldig lei seg.

 

Hadde også blitt veldig såret av at du gjentar gang på gang at jeg ikke liker stedatteren min, hvis jeg ikke trodde du sa det til forsvar for holdningene dine eller for å ramme samvittigheten min.

 

#19

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sorry, men jeg klarer ikke å være enig med deg. Sett fra mitt ståsted er dette bare trist, rett og slett. å tro at barn ikke lider av å bo sammen med noen som i bunn og grunn ikke liker dem særlig godt er å lage seg en unnskyldning for å lette egen samvittighet.
Du trenger ikke være enig med meg, bare tolerere min annerledeshet. Man trenger ikke å kategorisere verden i svart/hvitt, og feil/riktig. Det er forsåvidt greit at du har det behovet, men dumt om du skal påføre andre dårlig samvittighet pga et behov du selv har. Jeg opplever at jeg med mine holdninger irriterer deg, og at du har behov for å fortelle meg at mitt liv og min familie er mindreverdig og feil. Tror ikke stedatteren min hadde takket deg dersom jeg tok dine ord til meg i en slik grad at jeg splittet opp familien for at hun skulle få det bedre. Tror hun hadde blitt veldig lei seg. Hadde også blitt veldig såret av at du gjentar gang på gang at jeg ikke liker stedatteren min, hvis jeg ikke trodde du sa det til forsvar for holdningene dine eller for å ramme samvittigheten min. #19

 

Jeg sier ikke det jeg sier til forsvar for mine meninger eller for å ramme din samvittighet; jeg sier det fordi jeg mener det. Ja, vi voksne har et behov for å ha det bra vi også og jeg sier ikke at man i ett og alt skal velge det som er det aller beste for barna og sette seg selv i siste rekke, men hvordan man kan velge som dere tydeligvis har gjort forstår jeg ikke. Du irriterer meg ikke med dine holdninger, jeg bare klarer ikke å forstå hvordan man kan tenke som du gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier ikke det jeg sier til forsvar for mine meninger eller for å ramme din samvittighet; jeg sier det fordi jeg mener det. Ja, vi voksne har et behov for å ha det bra vi også og jeg sier ikke at man i ett og alt skal velge det som er det aller beste for barna og sette seg selv i siste rekke, men hvordan man kan velge som dere tydeligvis har gjort forstår jeg ikke. Du irriterer meg ikke med dine holdninger, jeg bare klarer ikke å forstå hvordan man kan tenke som du gjør.

 

Jeg er ikke #19:

 

Jeg tror at du ikke helt klarer å se på objektivt på det hele... Det virker som om det triste bildet du ser for deg slik situasjon ville medført for deg, også ville vært trist for de fleste andre (særlig barna). Det er det jeg (og kanskje #19?) mener blir for trangsynt perspektiv på saken...

 

Vi er forskjellige alle sammen, og det må man kunne ha takhøyde for også i nyfamilien uten at man skal dømmes nedenom og hjem for det.

 

Et eksempel: Far reiser en del jobben. Han har en datter med en mor som er utadvendt. Datteren har arvet mors utadvendthet. Etter et brudd finner far en trivelig stemor som er litt mer innesluttet og trenger noe tid for seg selv innimellom i hverdagen. Hennes 2 barn har arvet mye av hennes egenskaper, og gir mor det rommet hun trenger. Stedatter derimot er på stemor hele tiden når hun er der, fordi hun trenger å oppmerksomhet og være sosial. Stemor har ikke noe i mot stedatteren, som hun synes er en god jente. Hun synes bare hun blir for mye å ha alene.

- I et slikt eksempel synes jeg ikke det er riktig å nedlegge en fasit om at det er så utrivelig om stemor ikke orker å passe stedatter hver gang far reiser bort.

- Da senker man kravene og tar hensyn til situasjonen. Man sier som så, at stedatteren er et litt krevende barn FOR stemor.

 

Likevel er det ingen som vil konkludere med at stedatteren ikke er et flott barn, eller at hun lider av å ha en slik stemor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg sier ikke det jeg sier til forsvar for mine meninger eller for å ramme din samvittighet; jeg sier det fordi jeg mener det. Ja, vi voksne har et behov for å ha det bra vi også og jeg sier ikke at man i ett og alt skal velge det som er det aller beste for barna og sette seg selv i siste rekke, men hvordan man kan velge som dere tydeligvis har gjort forstår jeg ikke. Du irriterer meg ikke med dine holdninger, jeg bare klarer ikke å forstå hvordan man kan tenke som du gjør.
Jeg er ikke #19: Jeg tror at du ikke helt klarer å se på objektivt på det hele... Det virker som om det triste bildet du ser for deg slik situasjon ville medført for deg, også ville vært trist for de fleste andre (særlig barna). Det er det jeg (og kanskje #19?) mener blir for trangsynt perspektiv på saken... Vi er forskjellige alle sammen, og det må man kunne ha takhøyde for også i nyfamilien uten at man skal dømmes nedenom og hjem for det. Et eksempel: Far reiser en del jobben. Han har en datter med en mor som er utadvendt. Datteren har arvet mors utadvendthet. Etter et brudd finner far en trivelig stemor som er litt mer innesluttet og trenger noe tid for seg selv innimellom i hverdagen. Hennes 2 barn har arvet mye av hennes egenskaper, og gir mor det rommet hun trenger. Stedatter derimot er på stemor hele tiden når hun er der, fordi hun trenger å oppmerksomhet og være sosial. Stemor har ikke noe i mot stedatteren, som hun synes er en god jente. Hun synes bare hun blir for mye å ha alene. - I et slikt eksempel synes jeg ikke det er riktig å nedlegge en fasit om at det er så utrivelig om stemor ikke orker å passe stedatter hver gang far reiser bort. - Da senker man kravene og tar hensyn til situasjonen. Man sier som så, at stedatteren er et litt krevende barn FOR stemor. Likevel er det ingen som vil konkludere med at stedatteren ikke er et flott barn, eller at hun lider av å ha en slik stemor.

 

Jeg har vel svart ut fra det #19 har skrevet og ut fra det synes jeg det virker som en bosituasjon hvor de voksne tar mest hensyn til sine følelser for hverandre og derfor velger å bo sammen til tross for at man ikke nødvendigvis er så begeistret for hverandres barn, noe jeg mener går ut over barna.

 

Jeg sier ikke at man skal passe stebarn 24/7 og værsågod har å stille opp uansett. Det jeg reagerer på er at det i denne situasjonen (slik jeg oppfatter den beskrevet) er slik at man er to enheter som ikke "mikser" som bor under samme tak og det tror jeg ikke er heldig for barna. Blir man sendt til besteforeldrene hver gang pappa skal bort og ikke får være hjemme, så merker man jo det etterhvert og det må jo være sårt for barna.

 

Om det faktisk er sånn i virkeligheten er en helt annen sak. Jeg bare svarer ut fra hvordan jeg oppfatter innleggene hennes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier ikke det jeg sier til forsvar for mine meninger eller for å ramme din samvittighet; jeg sier det fordi jeg mener det. Ja, vi voksne har et behov for å ha det bra vi også og jeg sier ikke at man i ett og alt skal velge det som er det aller beste for barna og sette seg selv i siste rekke, men hvordan man kan velge som dere tydeligvis har gjort forstår jeg ikke. Du irriterer meg ikke med dine holdninger, jeg bare klarer ikke å forstå hvordan man kan tenke som du gjør.
Jeg er ikke #19: Jeg tror at du ikke helt klarer å se på objektivt på det hele... Det virker som om det triste bildet du ser for deg slik situasjon ville medført for deg, også ville vært trist for de fleste andre (særlig barna). Det er det jeg (og kanskje #19?) mener blir for trangsynt perspektiv på saken... Vi er forskjellige alle sammen, og det må man kunne ha takhøyde for også i nyfamilien uten at man skal dømmes nedenom og hjem for det. Et eksempel: Far reiser en del jobben. Han har en datter med en mor som er utadvendt. Datteren har arvet mors utadvendthet. Etter et brudd finner far en trivelig stemor som er litt mer innesluttet og trenger noe tid for seg selv innimellom i hverdagen. Hennes 2 barn har arvet mye av hennes egenskaper, og gir mor det rommet hun trenger. Stedatter derimot er på stemor hele tiden når hun er der, fordi hun trenger å oppmerksomhet og være sosial. Stemor har ikke noe i mot stedatteren, som hun synes er en god jente. Hun synes bare hun blir for mye å ha alene. - I et slikt eksempel synes jeg ikke det er riktig å nedlegge en fasit om at det er så utrivelig om stemor ikke orker å passe stedatter hver gang far reiser bort. - Da senker man kravene og tar hensyn til situasjonen. Man sier som så, at stedatteren er et litt krevende barn FOR stemor. Likevel er det ingen som vil konkludere med at stedatteren ikke er et flott barn, eller at hun lider av å ha en slik stemor.
Jeg har vel svart ut fra det #19 har skrevet og ut fra det synes jeg det virker som en bosituasjon hvor de voksne tar mest hensyn til sine følelser for hverandre og derfor velger å bo sammen til tross for at man ikke nødvendigvis er så begeistret for hverandres barn, noe jeg mener går ut over barna. Jeg sier ikke at man skal passe stebarn 24/7 og værsågod har å stille opp uansett. Det jeg reagerer på er at det i denne situasjonen (slik jeg oppfatter den beskrevet) er slik at man er to enheter som ikke "mikser" som bor under samme tak og det tror jeg ikke er heldig for barna. Blir man sendt til besteforeldrene hver gang pappa skal bort og ikke får være hjemme, så merker man jo det etterhvert og det må jo være sårt for barna. Om det faktisk er sånn i virkeligheten er en helt annen sak. Jeg bare svarer ut fra hvordan jeg oppfatter innleggene hennes.

 

Jeg registrerer at du fortsetter å kritisere min familie som faktisk _fungerer for oss_, det har jeg skrevet mange ganger.

Synes det er merkelig at noen skal ha behov for det.

 

Det er tydelig at du reagerer veldig på dette med fraværet av pass av hverandres barn.

Du virker å overse det andre jeg har skrevet om at jeg kan sette meg ned med stedatter og kose meg, at jeg kan finne sambo og sønnen min sammen om et fotballspill når jeg kommer hjem, at vi alle gjør koselige familieting sammen, at huset vårt til enhver tid er åpen for alle ungenes venner, at stedatter virker å trives mye bedre enn da hun og faren var alene (da hun kjedet seg og var litt ensom), at mine barn er glade i sin stefar og setter pris på at han gir oss tid og rom til å pleie vårt forhold, at jeg gir sambo og stedatter mye tid og rom til å pleie sitt forhold.

 

Alt dette er ting jeg har skrevet i løpet av innleggene mine, og dette får du til å bli beskrivelsen av en dysfunksjonell familie der de voksne primært tar hensyn til egne følelser for hverandre?

 

Tror ikke du _vil_ forstå jeg, at du ikke vil godta at det finnes mange forskjellige måter å gjøre ting på.

 

Noe som også var mitt opprinnelige poeng til HI, at det kan være med forskjellige forventninger og innstillinger til hva en nyfamilie skal være, at hun og mannen har gått inn i dette forholdet.

 

Det er ikke så viktig at du anonym og jeg blir enige, men det er viktig at HI og mannen blir det. Og mitt poeng var som sagt at det kan virke som om mannen til HI har en litt annen forestilling om hvordan deres familie skal være enn det HI har.

 

Men kanskje jeg var for opptimistisk i å tro at to mennesker som er glade i hverandre kan finne en gylden middelvei? "Korrespondansen" min med anonym her har iallefall gitt meg tanker om det.

Kanskje noen bare er litt for mye "my way or the high way", og isåfall er jeg enig med det store flertallet her om at det sikkert må bli slutt mellom HI og mannen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

#33 kan jeg få spørre om en ting? Jeg har ikke skrevet i denne diskusjonen tidligere, men har fulgt med litt, og jeg synes du forklarer godt hvordan dere har funnet en måte å gjøre dette på som fungerer for dere. Det må jo være mye bedre enn at stemor får negative tanker og følelser i forhold til stebarna fordi far tar for gitt at hun tar alt ansvar i forhold til dem, uten at hun har noen inflytelse. Har jo lest/hørt om flere sånne tilfeller også, og det virker slett ikke optimalt. Men jeg sitter igjen med ett spørsmål. Det er jo ikke noe jeg har noe med, så du trenger ikke å svare om du ikke vil.

 

Hvis far skal noe, og hans datter som du nevner blir passet av besteforeldrene, viser hun ikke tegn til noen slags negative følelser eller forvirring over at hun blir sendt bort, mens de andre barna (dine, evt. felles?) er hjemme? Eller føler hun seg like velkommen i sitt andre hjem (hos far) selv om hun ikke får være der når far ikke er hjemme? Jeg ser at spørsmålene mine kan høres forutinntatt ut, men det er ikke meningen. Jeg bare prøver å forstå denne situasjonen fra din stedatters side, og vet ikke hvordan jeg ellers skal formulere spørsmålet. Håper du forstår hva jeg mener.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

#33 kan jeg få spørre om en ting? Jeg har ikke skrevet i denne diskusjonen tidligere, men har fulgt med litt, og jeg synes du forklarer godt hvordan dere har funnet en måte å gjøre dette på som fungerer for dere. Det må jo være mye bedre enn at stemor får negative tanker og følelser i forhold til stebarna fordi far tar for gitt at hun tar alt ansvar i forhold til dem, uten at hun har noen inflytelse. Har jo lest/hørt om flere sånne tilfeller også, og det virker slett ikke optimalt. Men jeg sitter igjen med ett spørsmål. Det er jo ikke noe jeg har noe med, så du trenger ikke å svare om du ikke vil. Hvis far skal noe, og hans datter som du nevner blir passet av besteforeldrene, viser hun ikke tegn til noen slags negative følelser eller forvirring over at hun blir sendt bort, mens de andre barna (dine, evt. felles?) er hjemme? Eller føler hun seg like velkommen i sitt andre hjem (hos far) selv om hun ikke får være der når far ikke er hjemme? Jeg ser at spørsmålene mine kan høres forutinntatt ut, men det er ikke meningen. Jeg bare prøver å forstå denne situasjonen fra din stedatters side, og vet ikke hvordan jeg ellers skal formulere spørsmålet. Håper du forstår hva jeg mener.

 

Ikke noe problem, du har ikke fornærmet meg på noen slags måte og jeg svarer gjerne :)

 

Vel, jeg tror vi ser litt stort på ting, prøver å ikke henge oss opp i hvem som får reise dit denne gangen eller hvem som får datt andre ganger.

 

Huset vårt består av mine, dine og våre barn, og det er stadig noen på farten og noen på besøk.

Alle ungene er mye på overnatting og har mye overnatting. Besteforeldre er innom og overnatter, og barna er hos besteforeldre og overnatter.

De er hos sine respektive foreldre, og det er ikke alltid dette er synkronisert (feks kanskje stedatter er her i høstferien mens mine er her i vinterferien).

Det er også mye fotballeirer og andre lignende ting.

 

Det er liksom ikke slik at alle til enhver tid befinner seg under samme tak. Det er ikke alltid det er mest attraktivt å være hjemme heller ;)

 

Stedatteren min er i tillegg en skikkelig pappajente, og hun liker godt å være med han på ting fremfor å være hjemme. Og hun stortrives hos besteforeldrene, har vært eneste barnebarn i mange år før felles kom.

Faren brukte dem mye som avlastning før han traff meg også, så det er ikke noe nytt som ble introdusert i det han traff meg.

Hun har sitt eget rom, egne klær etc hos besteforeldrene.

 

Ser at dette ikke vil være like enkelt å få til hos alle.

 

Men alikevel vil jeg komme med et generelt råd i forhold til saker som denne, og det er at man ikke trenger å fokusere på at det er synd på og at man går glipp av.

Er rimelig overbevist om at min stedatter føler seg heldig når hun får dra til besteforeldrene, og at hun ikke føler hun går glipp av å være hjemme.

Handler om vinkling og fokus :)

 

#19

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei HI

 

Nå kommer jeg nok til å skyte meg skikkelig i leggen. Men, utifra det du har skrevet, så er dette barnet ditt en ung mann på 17 år. Når du er 17 år, så ser jeg ingen problemer med at han blir tvunget til å hjelpe mannen din med ting som skal gjøres rundt huset.

 

Dette er noe de fleste 17 åringer ikke er interesert i uavhengig av hvilket forhold de har til far/stefar. Derfor må de dyttes litt på veien. Men, sitter der da en mor og er kjempe overbeskyttende mot barnet sitt og syr puter under armene på han, er det veldig raskt å havne i den situasjonen dere er i nå.

 

Så her mener jeg faktisk at du som mor må faktisk innse at dette barnet ditt snart er en voksen mann som skal takle et liv uttenfor skjørtekanten til mor. Dermed må du gi han en dytt ut fra komfort sonen innimellom. Hva vil da være mer naturlig en at han da må ut og hjelpe stefar med oppgaven som skal gjøres ute?

 

Håper du ikke tar dette for ille opp. Jeg har en mor som har sydd puter under armene på min søster opp igjennom hele livet hennes, og jeg ser desverre hvordan dette har påvirket både min mor og min søsters forhold til min far. Min søster er 33 år, og hver gang min far prøver å ympte om at hun kanskje må ta litt ansvar for seg selv og barna, blir han nesten halshugget av min mor. Ikke gjør dette mot din sønn og mann. Det er det ingne som har noe å vinne på.

 

Lykke til!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...
Vi har mine dine og våre barn. Min mann oppfører seg ikke skikkelig mot min sønn, dvs han snakker lite til han, ser han nesten ikke og sier han noe så er det klag. Ikke noe hyggelig. Dette har ført til mange krangler, og jeg har vært på nippet til å gå flere ganger. Det gjør så vondt.. Forlanger ikke at han skal føle det samme for min sønn som for sine egne, men at han oppfører seg skikkelig og i det minste prøver å være en farsfigur. Min sønn hadde trengt det ekstra tror jeg, fordi han har ikke noe særlig kontakt med sin biologiske far. Vet ikke hva jeg skal gjøre... Føler at uansett hva jeg kommer til å velge så blir det galt for noen... PS; Min mann vil ikke være med til fam.vern.kontoret.

 

Hei,

 

Vi har bare mine og dine - og opplever samme problemstilling - bare at jeg er som mannen din i forhold til mitt stebarn.

 

Du forventer ikke at han si og gjøre som mye, men du forventer at han skal være en 'farsfigur'. Idet du bruker ordet 'farsfigur' gir du signaler at du forventer at han skal være og gjøre alt som en far gjør...og det er han kaskje ikke komfortabel med? Han er ikke komfortabel å være 'far' for en gutt du har med en annen mann. Det synes jeg han skal få lov å velge selv, og ingen kan klandre han for det.

 

Jeg tror at hvis du kan bli fornøyd med at han snakker litt til din sønn, og lar han utvikle sitt eget forhold til din sønn, uten at han føler at du er rett bak han og 'passer på', ville det gått seg til.

 

For mitt vedkommende fungerer min dialog med stebarn mye bedre når vi er alene, med en gang faren kommer hjem trekker vi oss til våre respektive rom. Jeg på soverommet, barnet på sitt og faren installerer seg sammen med sitt barn på barnerommet.

 

Forholdet er så sykt dårlig mellom meg og stebarnet og skyldes forventninger av far som jeg ikke kunne og var klar for å innfri når det kommer til hans barn. Dette barnet har en mor - jeg har vært klar og tydelig at jeg ikke er interessert å 'leke' mor for dette barnet.

 

Det er går så langt mellom meg og samboer nå at forholdet fungerer veldig bra når barnet er hos mor - og vi er både fremmed og fiendlig når barnet er i hus. (barnet er over 18 år...)

 

Spørsmålet er: klarer jeg å holde ut til stebarn flytter ut???

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...