Stefar som ikke ser sitt bonusbarn..

[sig1]

Vi har mine dine og våre barn.

 

Min mann oppfører seg ikke skikkelig mot min sønn, dvs han snakker lite til han, ser han nesten ikke og sier han noe så er det klag. Ikke noe hyggelig. Dette har ført til mange krangler, og jeg har vært på nippet til å gå flere ganger. Det gjør så vondt..

 

Forlanger ikke at han skal føle det samme for min sønn som for sine egne, men at han oppfører seg skikkelig og i det minste prøver å være en farsfigur. Min sønn hadde trengt det ekstra tror jeg, fordi han har ikke noe særlig kontakt med sin biologiske far.

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre... Føler at uansett hva jeg kommer til å velge så blir det galt for noen...

 

PS; Min mann vil ikke være med til fam.vern.kontoret.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Nå har jeg verken mann eller "mine og dine", men jeg drister meg likevel til å svare for jeg tenker: "Hva er din oppgave som mamma?" Hva er min oppgave som mamma? Jo, det er å blandt annet å beskytte barnet vårt, å se til at barnet blir behandlet rettferdig, at barnet blir behandlet med respekt og at barnet får vokse opp i et godt hjem med trygge rammer.

Vi voksne kan velge hvem vi vil leve med og barna må følge våre valg. Tror du at du har gjort det beste valget for barnet ditt ved å leve med en slik mann? En mann som ikke behandler barnet ditt, det kjæreste du har, på en god og skikkelig måte.

 

Jeg sier ikke at man skal bryte opp eller at man skal gi opp for lett, men jeg mener at man alltid skal stille opp for barna og da er kanskje ikke valget så vanskelig likevel?

 

ønsker deg masse lykke til i en vanskelig situasjon og jeg håper det ordner seg for deg og gutten din. Klem!

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Jeg hadde krevd at mannen ble med på familievernkontoret. Enkelt og greit, for det ville ikke vært vanskelig for meg å sette barnet først.

 

Han har ikke nært forhold til egen far ei heller stefar, stå opp for gutten og vis han iallefal at han har en mor som elsker han og ønsker han og et nært forhold. Utrolig leit om gutten føler han kun er til bry og ikke du gjør noe, det kan ødelegge deres forhold og han kan bli sint og bitter på deg som voksen. Stå opp for han

[sig1]

Takk for svar Juliea:-)

 

Dette er ingen lett situasjon nei. Jeg har vurdert mange ganger å gå i fra han, og det vet han også. Og kanskje jeg går også, for det er sant som du skriver at jeg må stå opp for gutten. Og det gjør jeg også! Men klarer jeg å få til at de også får et godt forhold, så hadde jo det vært det beste for alle.

 

Gutten min vet at jeg elsker han og er der for han, det er ikke noe han tviler på. Samtidig så kjenner han jo også at stefar ikke er der for han. For sine barn er han omsorgsfull, men jeg er likevel redd for at våre to felles vil bli lidende dersom jeg går.

 

Og ja, jeg har krevd fam.vern, men nei han vil ikke for dette er noe vi må kunne ordne opp i selv mener han. Skal prøve igjen å få han med!

 

Det som irriterer mannen min mest er at sønnen min ikke vil være med han ute og jobbe og jeg ikke vil tvinge han til det. Jeg tror at da hadde det bare blitt verre. Som jeg sier til mannen min så er jeg selvfølgelig ikke i mot at han er med og jobber, men at det er min mann sin oppgave å bygge en god relasjon til gutten. Og da tror jeg i neste omgang at det ikke er noe problem å få med gutten ut og gjøre en innsats. Mannen min tror det virker motsatt, at han må tvinges til å være med å jobbe og at de da kommer til å få en god relasjon. Men det er ikke slik gode relasjoner bygges.

 

Hadde jeg bare klart å sette det i perspektiv for min mann, fått han til å forstå.

 

Ellers vil jeg si at gutten min er en flott gutt som trives på skolen og har kjekke venner, og jeg får mange positive tilbakemeldinger om han:-) Han er er også en kjempe god storebror:-)

 

Dette må det bli en ordning på, jeg må få stefar til å forstå og oppfylle sin rolle.

[sig1]

Og takk til Lykke fryd, la i farten ikke merke at det var svar fra to forskjellige.

 

ser også når jeg leste gjennom svaret mitt at jeg virker ambivalent mht hva jeg skal gjøre. Og det er akkurat slik jeg har det..av og til er fighteren fremme i meg og andre ganger har jeg bare lyst å gi opp og trekke meg tilbake. Ingen mann i verden skal gå foran noen av mine barn!

 

Jeg håper likevel at vi skal klare dette her sammen!

[Anonym bruker]

Takk for svar Juliea:-) Dette er ingen lett situasjon nei. Jeg har vurdert mange ganger å gå i fra han, og det vet han også. Og kanskje jeg går også, for det er sant som du skriver at jeg må stå opp for gutten. Og det gjør jeg også! Men klarer jeg å få til at de også får et godt forhold, så hadde jo det vært det beste for alle. Gutten min vet at jeg elsker han og er der for han, det er ikke noe han tviler på. Samtidig så kjenner han jo også at stefar ikke er der for han. For sine barn er han omsorgsfull, men jeg er likevel redd for at våre to felles vil bli lidende dersom jeg går. Og ja, jeg har krevd fam.vern, men nei han vil ikke for dette er noe vi må kunne ordne opp i selv mener han. Skal prøve igjen å få han med! Det som irriterer mannen min mest er at sønnen min ikke vil være med han ute og jobbe og jeg ikke vil tvinge han til det. Jeg tror at da hadde det bare blitt verre. Som jeg sier til mannen min så er jeg selvfølgelig ikke i mot at han er med og jobber, men at det er min mann sin oppgave å bygge en god relasjon til gutten. Og da tror jeg i neste omgang at det ikke er noe problem å få med gutten ut og gjøre en innsats. Mannen min tror det virker motsatt, at han må tvinges til å være med å jobbe og at de da kommer til å få en god relasjon. Men det er ikke slik gode relasjoner bygges. Hadde jeg bare klart å sette det i perspektiv for min mann, fått han til å forstå. Ellers vil jeg si at gutten min er en flott gutt som trives på skolen og har kjekke venner, og jeg får mange positive tilbakemeldinger om han:-) Han er er også en kjempe god storebror:-) Dette må det bli en ordning på, jeg må få stefar til å forstå og oppfylle sin rolle.

 

Jeg tror både du og mannen din har rett. Han har rett i at man ikke bare kan lage en god relasjon utav ingenting, og du har rett i at man ikke kan tvinge noen til å jobbe og forvente god relasjon ut i fra det.

 

Jeg tror på at gode relasjoner skapes ved å gjøre ting sammen. Hva med at han tar med gutten din på noe hyggelig, også blir gutten med ut og jobber litt ved en senere anledning? Mannen din har rett i at gutter/menn ofte får bedre kontakt ved at de snakker mens de gjør noe sammen.

 

Du sier så fint at det er din manns oppgave å bygge en god relasjon til sønnen din. Jeg mener det er begges oppgave. De må begge gjøre en innsats for å være sammen om noe (en aktivitet/jobbing) og få kontakt ved at de tilbringer tid sammen. Først da kan man si at de har prøvd...

[Anonym bruker]

Forresten, om din mann ville ha oppdratt sin sønn annerledes (om han hadde en sønn på samme alder som din sønn), så kan jeg godt forstå om han irriterer seg over at din sønn ikke gjør noen ting. Kanskje trekker seg unna?

 

Om din sønn trekker seg unna pga usikkerhet eller at han ikke liker stefar, eller er så vant med stefars væremåte, så er det ikke akkurat lett for han å skulle være den som alltid må ta initiativet. Han synes sikkert det er vanskelig. Er ikke noe enormt mye lettere å bli kjent med et barn du ikke får umiddelbar kjemi med, enn en voksen... Eneste forskjellen er at det ikke gjør så mye om du driter deg ut ved å snuble i ord etc...

 

Om mannen din vil ha han med ut og bygge, så virker det for meg som han faktisk vil bli bedre kjent med sønnen din, men han trenger å gjøre det på sine premisser. I et område der han er komfortabel.

 

Hva skader det å prøve hans måte? Litt arbeid har aldri skadet noen, selv ikke barn! Om det er grunnmuren det må bygges en relasjon på, så la gå. Mye kan løsne. Og om det ikke gjør det, så har det i alle fall blitt prøvd ut.

[Gjest peacock]

Det er ikke så rart at sønnen din ikke gidder å jobbe med en mann som ikke bryr seg om han... Kanskje det hadde vært smartere av mannen din å spørre gutten hva han har lyst til - gå i tivoli, svømmehallen, sparke ball i parken? Bedre å møtes på barnets nivå om de skal kunne oppbygge et positivt forhold.

 

Jeg er enig med mye av det som er skrevet over - stå opp for sønnen din! En mann som ikke bryr seg om det kjæreste du har er faktisk ikke verdt å være sammen med. Om mannen din ikke ønsker å gjøre en innsats som ikke er etter hans eget hode (men etter din sønns) tar du han med til familievernkontoret - nekter han dette må du nok overveie om dere har en fremtid sammen. Men kanskje han bare ikke har tenkt tanken at sønnen din hellere vil gjøre noe annet enn å mekke bil i garasjen?

 

Om du ikke gjør alvor av å tale sønnen din sin sak tipper jeg, som Juliea, at det er en relativ stor sjanse for at forholdet mellom deg og sønnen din kan lide skade - og det er det ikke verdt!

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Du har krevd familievernkontoret, men han ble ikke med?

Jaha, da virker det på meg som om mannen din ikke er villig til å få hjelp, ta i mot råd eller endre seg om han ikke engang vil ta sjangsen med en fagperson til stedet.

 

Jeg hadde gått, jeg hadde aldri klart å respektere og elske en mann som ikke engang hadde elsket meg nok til å prøve å løse et stort problem på familievernkontoret.

 

Virker ikke som mannen din er villig til å prøve eller vike for sine egne ønsker. Hvorfor i all verden skal din sønn ønske å hjelpe/jobb for/med mannen din når han behandler sønnen din slik du beskrev. Skjønner sønnen din godt, skjønner ikke mannen din og kjenner jeg ikke liker han. Og får helt vondt av sønnen din som skla vokse opp med en kald stefar. Velg sønnen din burde ikke være et dilemma.

 

Ultimatum: familivernkontoret eller skilsmisse..

[sig1]

Takk for svar.

 

Det blir nok som du Juliea skriver; familievernkontor eller skilsmisse. Men det å skille seg er et stort skritt å ta når en har stiftet familie sammen, derfor må jeg virkelig ha prøvd først.

 

Jeg skjønner også at sønnen min ikke vil hjelpe mannen min, og det at min sønn ikke vil hjelpe min mann er ikke noen grunn for at min mann skal opptre kaldt mot min sønn.

 

Mannen min sier at han ikke vet hva han skal snakke med sønnen min om. Til det sier jeg til mannen min at selv om han ikke vet hva han skal snakke om så er ikke det det farligste. Ikke alle finner like mye å snakke om, slik er det jo bare, men atmosfæren han skaper med sin væremåte, den kan han kontrollere.

 

Det å se personen, si hei, et klapp på skulderen, kanskje et spørsmål om hvordan det har vært på skolen.. Det er ikke alltid det skal så mye til for at et annet menneske skal føle seg anerkjent. Og atmosfæren, den kjenner til og med spedbarn.

 

Og til deg som skriver at det også er min sønn sitt ansvar å bidra til en god relasjon så er svaret nei. For det er alltid den voksne som har hovedansvaret for relasjonen. Det ansvaret kan ikke flyttes til barnet.

 

Har forresten bestilt time på familivernkontoret i dag.

[malingus]

Takk for svar. Det blir nok som du Juliea skriver; familievernkontor eller skilsmisse. Men det å skille seg er et stort skritt å ta når en har stiftet familie sammen, derfor må jeg virkelig ha prøvd først. Jeg skjønner også at sønnen min ikke vil hjelpe mannen min, og det at min sønn ikke vil hjelpe min mann er ikke noen grunn for at min mann skal opptre kaldt mot min sønn. Mannen min sier at han ikke vet hva han skal snakke med sønnen min om. Til det sier jeg til mannen min at selv om han ikke vet hva han skal snakke om så er ikke det det farligste. Ikke alle finner like mye å snakke om, slik er det jo bare, men atmosfæren han skaper med sin væremåte, den kan han kontrollere. Det å se personen, si hei, et klapp på skulderen, kanskje et spørsmål om hvordan det har vært på skolen.. Det er ikke alltid det skal så mye til for at et annet menneske skal føle seg anerkjent. Og atmosfæren, den kjenner til og med spedbarn. Og til deg som skriver at det også er min sønn sitt ansvar å bidra til en god relasjon så er svaret nei. For det er alltid den voksne som har hovedansvaret for relasjonen. Det ansvaret kan ikke flyttes til barnet. Har forresten bestilt time på familivernkontoret i dag.

 

Vel, jeg tror det anonym mente var at det er like mye DITT ansvar at din sönn og din mann får en god relation, ikke din sönns... Var iallefall det jeg ville sagt. Til syvende og sist er det ditt ansvar at de går i hop. For det er jo ikke alltid lett å bonde med andres barn (eller andre mennesker generellt...).

 

Men det jeg lurer på er hvor lenge det har värt slik?

Det kan vel ikke alltid ha värt sånn? Dere har jo fått to barn sammen, så dere må jo ha värt gift noen år?

Har det skjedd noe? Har du aktivt gått inn for å bedre relationen deres? Jeg skriver kanskje fordi jeg kjenner meg litt igjen faktisk. I begynnelsen var allt selvsagt bra her hjemme. Min sambos datter kom inn i en eller annen slags 6års fase, og etter det, selv om endel ting er bedre nå (hun er 8 nå), så har vi gradvis glidd lengre og lengre fra hverandre. Har värt så mye greier her hjemme, mye surmuling, kan ikke og vil ikke dele, har en attityd som ikke ligner...ja.... Og med et felles barn som kom ganske så fort har det vel ikke blitt bedre.

Jeg har forsökt å prate med min sambo mange ganger, og mye vet han. Har prövd å si at jeg ikke fikser det her helt alene, at jeg trenger hans hjelp for å komme närmere hans datter. Men ärlig talt kan jeg ikke helt se hvor mye han har gjort. Evt så har ikke det han har gjort, hjelpt. Jeg, og vi alle sitter nå i en ganske kjip situation, da stemningen her er ganske laber og tense når hans datter er her. Jeg pröver å unngå konflikter med å dra i vei, gjerne med mine barn da det er endel bråk mellom henne og min eldste.

Alltså, vi har kommet inn i en ond sirkel som jeg ikke klarer ta meg ut av selv.

Kanskje din mann også behöver mer konkret hjelp fra deg? At du pusher på litt?

 

Er utrolig kjedelig når det blir slik, og jeg forstår at det er vondt og vanskelig for deg. Klart du alltids skal stille opp for din sönn, men du må, og vil ( ) pröve å beholde familien din -noe som klart gagner dine andre barn.

[sig1]

Takk for svar malingus.

 

Selvsagt skal jeg bidra til god relasjon mellom de to i den grad jeg kan, men jeg kan ikke møte mannen min sitt krav om å presse gutten til å være med mannen min på hans premisser, dvs jobb. Jeg prøver å gi han tips i form av å se han og si hei o.l, ganske enkelt alminnelig høflighet. Det var faktisk bedre i noen mnd nå nettopp, begynte nesten å tro på forandringen kunne være varig.

 

Skal prøve å svar på det du spør om.. Alt har gått veldig fort.. Vi har vært gift i fire år og de små er ett og tre år. Han har også en sønn fra før, på ti år. Min

[sig1]

... der postet jeg svaret litt for tidlig, dessverre.

 

min sønn er tenåring. I begynnelsen var det ok, men etterhvert så la jeg merke til at ikke mannen min oppførte seg mot sønnen min slik jeg hadde ønsket, dvs ikke snakket noe særlig til han osv. Men sønnen min sa ingenting, og jeg håpet at forholdet til meg og min sønn var det som betydde mest og så mye at han ikke tenkte på det.

 

For et halvt års tid siden kom begynte imidlertid sønnen min å sette ord på det til meg, han følte ikke at stefar likte han.

 

Jeg og mannen min har hatt mange krangler.. Siste store var i vår. Så gikk det bedre noen mnd, men nå er vi tilbake igjen. Jeg skjønner at det ikke er lett for han, men han må ta seg sammen! Han har også mye å kjempe for.

 

Jeg skjønner at det ikke er lett fordi jeg har også vært i hans sko. Han har også en gutt i fra før. Og jeg hadde problemer med følelsene ovenfor gutten hans en god stund. Jeg reagerte på gutten sin oppførsel og på faren sin måte å håndtere div rundt gutten. I tillegg var det mye krangling mellom min mann og hans eks..

 

Men det er jeg som er den voksne, og selv om det ikke har vært enkelt, så har jeg oppført meg skikkelig mot sønnen hans. Jeg ser og snakker med han og spør og forteller, og tar han med på småting sammen med de små.

 

Du spør om jeg har gjort noe aktivt for å bedre situasjonen.Til det kan jeg si at vi har diskutert mye, som dessverre ofte ender i krangel.. Det er jo ikke særlig konstruktivt, i alle fall ikke når en krangler om og om igjen om de samme tingene. Jeg har også vært innom fam.vern.kontoret, men fikk han ikke med. Har bestilt ny time i dag. Men det hjelper vel ikke særlig uten at jeg får han med. Jeg veksler mellom å se for meg en fremtid sammen med han og uten han. Kjenner jo at dette også går utover følelsene for han..

 

Kjedelig situasjon for dere også..Hva har samboeren din foreslått? Hva kunne du tenkt deg at han gjorde for å bedre situasjonen?

[Anonym bruker]

Takk for svar malingus. Selvsagt skal jeg bidra til god relasjon mellom de to i den grad jeg kan, men jeg kan ikke møte mannen min sitt krav om å presse gutten til å være med mannen min på hans premisser, dvs jobb. Jeg prøver å gi han tips i form av å se han og si hei o.l, ganske enkelt alminnelig høflighet. Det var faktisk bedre i noen mnd nå nettopp, begynte nesten å tro på forandringen kunne være varig. Skal prøve å svar på det du spør om.. Alt har gått veldig fort.. Vi har vært gift i fire år og de små er ett og tre år. Han har også en sønn fra før, på ti år. Min

 

Malingus skriver veldig godt. Hun er nok flinkere til å få fram det jeg mente. Jeg mente ikke at hovedansvaret ligger på barnet, men når barnet ikke vil, så må det av og til tvinges litt av den biologiske forelderen til å strekk ut en hånd (i lag med efforts fra steforelder). å omgås mennesker man i utgangspunktet ikke føler så mye kjemi med, er viktig å lære seg i livet. Og det er en god investering å få et godt forhold til en voksen person som ofte vil være i barnets liv i mange, mange år.

 

Det er DU sig1, som er bindeleddet mellom din mann og din sønn. Ikke glem det! Du må gi råd til din sønn og vice versa.

Om du ikke er der og oljer forholdet deres, så går det veldig fort i stå...

 

 

Men for all del, om din gubbe er svært egenrådig og ikke vil prøve å gjøre som du sier innimellom, så høres det ut som han enten ikke er noe å satse på eller har gitt opp... Har han gitt helt opp, kan det jo godt hende han fortsatt ikke er noe å satse på...

 

Hvor gammel er din sønn, forresten?

[Anonym bruker]

... der postet jeg svaret litt for tidlig, dessverre. min sønn er tenåring. I begynnelsen var det ok, men etterhvert så la jeg merke til at ikke mannen min oppførte seg mot sønnen min slik jeg hadde ønsket, dvs ikke snakket noe særlig til han osv. Men sønnen min sa ingenting, og jeg håpet at forholdet til meg og min sønn var det som betydde mest og så mye at han ikke tenkte på det. For et halvt års tid siden kom begynte imidlertid sønnen min å sette ord på det til meg, han følte ikke at stefar likte han. Jeg og mannen min har hatt mange krangler.. Siste store var i vår. Så gikk det bedre noen mnd, men nå er vi tilbake igjen. Jeg skjønner at det ikke er lett for han, men han må ta seg sammen! Han har også mye å kjempe for. Jeg skjønner at det ikke er lett fordi jeg har også vært i hans sko. Han har også en gutt i fra før. Og jeg hadde problemer med følelsene ovenfor gutten hans en god stund. Jeg reagerte på gutten sin oppførsel og på faren sin måte å håndtere div rundt gutten. I tillegg var det mye krangling mellom min mann og hans eks.. Men det er jeg som er den voksne, og selv om det ikke har vært enkelt, så har jeg oppført meg skikkelig mot sønnen hans. Jeg ser og snakker med han og spør og forteller, og tar han med på småting sammen med de små. Du spør om jeg har gjort noe aktivt for å bedre situasjonen.Til det kan jeg si at vi har diskutert mye, som dessverre ofte ender i krangel.. Det er jo ikke særlig konstruktivt, i alle fall ikke når en krangler om og om igjen om de samme tingene. Jeg har også vært innom fam.vern.kontoret, men fikk han ikke med. Har bestilt ny time i dag. Men det hjelper vel ikke særlig uten at jeg får han med. Jeg veksler mellom å se for meg en fremtid sammen med han og uten han. Kjenner jo at dette også går utover følelsene for han.. Kjedelig situasjon for dere også..Hva har samboeren din foreslått? Hva kunne du tenkt deg at han gjorde for å bedre situasjonen?

 

Vanskelig situasjon...

 

Jeg tror hovedproblemet er at du/dere lot det gå så langt. Man venner seg til en viss tilværelse som man blir komfortabel med, og at du/dere plutselig skal endre på den, stikker nok godt i stefar. Han føler sikkert at han har holdt ut situasjonen i mange år, og er lei.

 

For det om du klarte å ta deg sammen overfor hans barn, er det ikke sikkert han er kapabel til å ta seg sammen for din sønn... Jeg tipper han hovedsakelig tenker at han kan holde ut til sønnen din flytter hjemmefra, og etter det vil dere få det bedre sammen.

 

Dere har begge 2 små liv til å tenke på. Om du har latt det gå i årevis med eldste sønnen din, så kan jeg ikke skjønne at man plutselig skal reagere så kraftig og kaste de 2 minste ut i et liv med 2 hjem (og nye steforeldre som kanskje ikke liker dem igjen), når du per i dag har nogenlunde kontroll over hverdagen til din sønn.

 

Tror neppe at din sønn kommer til å få et så supert liv om du går fra mannen du har 2 andre små barn med nå i dag. Skaden har allerede skjedd.

[Anonym bruker]

... der postet jeg svaret litt for tidlig, dessverre. min sønn er tenåring. I begynnelsen var det ok, men etterhvert så la jeg merke til at ikke mannen min oppførte seg mot sønnen min slik jeg hadde ønsket, dvs ikke snakket noe særlig til han osv. Men sønnen min sa ingenting, og jeg håpet at forholdet til meg og min sønn var det som betydde mest og så mye at han ikke tenkte på det. For et halvt års tid siden kom begynte imidlertid sønnen min å sette ord på det til meg, han følte ikke at stefar likte han. Jeg og mannen min har hatt mange krangler.. Siste store var i vår. Så gikk det bedre noen mnd, men nå er vi tilbake igjen. Jeg skjønner at det ikke er lett for han, men han må ta seg sammen! Han har også mye å kjempe for. Jeg skjønner at det ikke er lett fordi jeg har også vært i hans sko. Han har også en gutt i fra før. Og jeg hadde problemer med følelsene ovenfor gutten hans en god stund. Jeg reagerte på gutten sin oppførsel og på faren sin måte å håndtere div rundt gutten. I tillegg var det mye krangling mellom min mann og hans eks.. Men det er jeg som er den voksne, og selv om det ikke har vært enkelt, så har jeg oppført meg skikkelig mot sønnen hans. Jeg ser og snakker med han og spør og forteller, og tar han med på småting sammen med de små. Du spør om jeg har gjort noe aktivt for å bedre situasjonen.Til det kan jeg si at vi har diskutert mye, som dessverre ofte ender i krangel.. Det er jo ikke særlig konstruktivt, i alle fall ikke når en krangler om og om igjen om de samme tingene. Jeg har også vært innom fam.vern.kontoret, men fikk han ikke med. Har bestilt ny time i dag. Men det hjelper vel ikke særlig uten at jeg får han med. Jeg veksler mellom å se for meg en fremtid sammen med han og uten han. Kjenner jo at dette også går utover følelsene for han.. Kjedelig situasjon for dere også..Hva har samboeren din foreslått? Hva kunne du tenkt deg at han gjorde for å bedre situasjonen?

Vanskelig situasjon... Jeg tror hovedproblemet er at du/dere lot det gå så langt. Man venner seg til en viss tilværelse som man blir komfortabel med, og at du/dere plutselig skal endre på den, stikker nok godt i stefar. Han føler sikkert at han har holdt ut situasjonen i mange år, og er lei. For det om du klarte å ta deg sammen overfor hans barn, er det ikke sikkert han er kapabel til å ta seg sammen for din sønn... Jeg tipper han hovedsakelig tenker at han kan holde ut til sønnen din flytter hjemmefra, og etter det vil dere få det bedre sammen. Dere har begge 2 små liv til å tenke på. Om du har latt det gå i årevis med eldste sønnen din, så kan jeg ikke skjønne at man plutselig skal reagere så kraftig og kaste de 2 minste ut i et liv med 2 hjem (og nye steforeldre som kanskje ikke liker dem igjen), når du per i dag har nogenlunde kontroll over hverdagen til din sønn. Tror neppe at din sønn kommer til å få et så supert liv om du går fra mannen du har 2 andre små barn med nå i dag. Skaden har allerede skjedd.

Dette er jeg faktisk enig i. Tror du må forsøke å få til en levelig situasjon for sønnen din de årene han fortsatt bor hjemme. Få stefar til å ta noe mer initiativ, opptre med vanlig høflighet osv. Er ikke så sikker på at situasjonen blir så mye bedre hvis dere går fra hverandre, da kommer det nye utfordringer..

[Anonym bruker]

Det går litt i perioder, og det er ikke et lett tema.

 

Gutten din føler at stefar ikke liker han. Ikke nødvendigvis sant. Det lir forsteket av at du tenker det samme. Mener duvdet virkelug ercsånn må du jo gå.

 

 

Stefar får ikke den hjelpen av deg som han trenger. Hans forslag blir klubbet av deg. Du slipper han kun til på dine premisser.

Stefar er mulignsogså bitter pånhvordan ng var med sin særkulls og deg.

 

Du er forvirra og ser stefar ikke får det til. Sønnen din som er trist. Lojaliteten til fellesbarna, som får deg til å tvile. Innstinktet om å beskytte rldste.

 

Du må ta ansvarog vøre positiv. Ve in ann m støtte og be an om ikke å utnytt in nye positive iver. Spark ungen ut å jobbe litt, men ikke la han slave. Slipp mannen til som oppdrager, men pass på gøyen såvel som pliktene.

 

Du er nøkkelen her, ikke legg ansvaret alene over på mannen.

[sig1]

Sønnen min er 17 år, så ja han er snart voksen. Men når den tid kommer at han flytter, så ønsker jeg jo at han skal komme hjem og ikke la være pga stefar.

 

Ja jeg har nok latt det gå for langt, men det var fordi jeg ikke var klar over at sønnen min reagerte på det. Jeg tenkte at dersom jeg begynte å snakke om det jeg såg, så ville jeg mane frem et problem som kanskje ikke var der. men sett i ettertid så skulle jeg så klart gjort noe tidligere.

 

Og ja, som du anonym skriver, så er det ikke sikkert at vi vil få noe supert liv ved en evt skilsmisse. Men det Må bli en ordning på forholdene her hjemme. Jeg verken kan eller vil svikte gutten min. Nå vet jeg jo hvordan gutten min føler det og da kan jeg ikke la være å handle.

 

Mannen min kunne f.eks møtt meg ved å ikke være så kritisk. selv om mannen min ikke skjønner det ene og det andre,. Jeg mener han bør førsøke å samarbeide. Det føler jeg ikke han gjør når han har satt seg i sitt hode kun en løsning.

 

Et annet moment er at jeg synest f.eks mannen også kunne hentet sønnen min av og til når han skal hjem nattestid om helgene. Jeg henter sønnen fordi det ikke er bussforbindelse. Men det har mannen min til dags dato ikke gjort. At han kunne stilt opp som det var hans egen.4

 

Og til det siste anonym innlegget.. Hvis han virkelig er irritert på meg for det med hans barn så har han virkelig ett enormt stort problem hvis han skal la det gå utover mitt barn. I så til felle er han ikke moden i det hele tatt. Det at det var vanskelig med hans barn er ikke min feil annet enn at jeg kom inn i faren sitt liv. Men jeg har takla det, og det går bra med forholdet til hans sønn.

 

Jeg må ta ansvar skriver du anonym, ja så klart jeg må det og det gjør jeg også. Men situasjonen må vurderes nøye, for det er ingen enkel løsning på dette.

 

Jeg skal prøve mer å snakke med min mann.

 

Takk for alle svar.

[Anonym bruker]

Tenkte jeg skulle svare deg så du får det litt "fra den andre siden".

Jeg er en stemor som ikke trives spesielt bra med rollen.

Mange vil komme med de utslitte fasene om at da burde jeg ikke gått inn i et forhold der partneren hadde barn fra før, jeg er den voksne etc.

Joda, i en ideell verden har man de rette følelsene eller klarer å spille et skuespill i årevis, eller man går ensom og alene i årevis fordi alle potensielle partnere i min alder har barn fra før av.

Men la oss forholde oss til virkeligheten, og den er at de fleste har lyst på en livspartner, de fleste på min alder har allerede barn (slutten av 30-årene), og veldig mange er faktisk ikke helt komfortable med steforeldrerollen.

 

Det er da man som partnere må vise hverandre litt mer romslighet enn det virker som om du gjør med din partner.

Altså, du kan kanskje tvinge han til å gjennomføre "kvalitetstid" sammen med sønnen din, men du kan ikke tvinge han til å like det eller at dette samværet vil føre til mer ekte bonding.

Tvert imot er jeg ganske sikker på at pushinga di fører til enda mer motvilje fra mannen din sin side. Tenk deg selv hvis det var en person du ikke hadde kjemi med, og som mannen din skulle presse deg, ikke bare til å tilbringe tid sammen med, men det var også forventninger om at du skulle like det.

 

Litt om min situasjon.

Jeg merket ganske raskt at jeg og datteren til mannen min ikke har noen umiddelbar kjemi, og at jeg ikke ønsker et tett forhold til henne, masse "kvalitetstid" til å gjøre jenteting sammen etc. Dette kommuniserte jeg ganske tydelig til mannen min, og sa at hvis han ønsket et forhold til meg så måtte han ikke forvente dette av meg.

Så han presser ikke datteren sin på meg, om han hadde gjort det så kan jeg love deg at mine følelser for henne hadde tatt en rask nedadstigende kurve. Og mine følelser for han også faktisk!

 

Altså, mannen din er ikke faren hans, og du kan ikke forvente at han ønsker å gå inn i en slik rolle selv om han elsker deg. Gutten er ditt ansvar, alt mannen din bidrar med må sees på som en bonus. Ja, det er synd at den biologiske faren ikke ønsker å være mer i bildet, men det er faktisk ikke mannen din sitt ansvar. Her må heller DU kompensere.

 

Slik gjør vi det:

Mannen min tar alt ansvar for sin datter. Alt av stell, oppfølging og aktivisering. Han spør aldri meg om å stille opp med pass når han skal ha kompiskvelder etc, men spør besteforeldrene isteden. At du forventer at mannen din skal stå opp midt på natta og hente ditt barn hos kompiser/på fest synes jeg er veldig urimelig. Du må rett og slett justere forventnigene dine her.

Til gjengjeld gir jeg mannen og datteren masse tid til å gjøre ting alene sammen. De kan bruke ettermiddager, dra bort en helg sammen etc, blir aldri sur eller lager dårlig stemning pga det. Oppmuntrer heller til det!

Da blir jeg alene med både fellesbarn og mine særkulls, men det er helt greit. Skal selvfølgelig tilrettelegge for kvalitetstid mellom far og datter, skulle bare mangle!

 

Mannen min er heller ikke overengasjert i mine særkulls, selv om de bor her tilnærmet 100%, men det forventer jeg heller ikke! Jeg er moren deres, og så lenge han ikke blir sur for at jeg bruker mye tid og fokus på dem så er alt i orden for min del. Så tar jeg det heller som en bonus hvis jeg en dag finner sønnen min og mannen min sammen ved fotballspillet en dag jeg kommer hjem. Da har de valgt det selv og da er det naturlig og ektefølt!

 

Merker også at jeg kan sette meg ned sammen med stedatteren en gang imellom fordi jeg har lyst og det ikke blir presset på meg.

Merker også at det er bedre stemning i huset og jeg ikke har problemer med å hilse blidt på stedatter etc etter at jeg fikk respekt for at jeg ikke vil presses til noe.

 

Tror det er forventningene dine som skaper sur stemning fra flere kanter, og jeg mener de er urealistiske. Sønnen din snapper vel opp at du ikke er fornøyd med mannen din som stefar, og da blir ikke han fornøyd heller..?

Så lenge han gir dere masse tid og rom til å pleie mor-sønn forholdet, så synes jeg faktisk du bør være fornøyd.

Mine barn er glad i og fornøyd med sin stefar, tror de setter pris på at han ikke skal ha meg for seg selv men gir oss masse tid til å være sammen. Vi har også åpent hus for alle ungenes venner, og gjør selvfølgelig mye sammen hele gjengen også. Men hovedfokuset er forholdet far-datter og jeg-mine særkulls. Og slik synes jeg faktisk det skal være.

[sig1]

Du forstår nok ikke situasjonen helt skjønner jeg.

 

Jeg har aldri forlangt at de skal tilbringe kvalitetstid sammen eller pushet, som du skriver. Men jeg krever at han oppfører seg mot sønnen min, noe som krever alminnelig høflighet og folkeskikk. Det å se folk som kommer inn og si hei kommer vel inn under denne kategorien?

 

Jeg har jo selvfølgelig foreslått at de kunne gjort noe kjekt, men mannen min har ikke tid sier han. (Han har det travel også). Men forstår jo også at det ikke alltid er lett å få i gang aktiviteter med med en ungdom som kanskje ikke er alt for interessert. Derfor tror jeg du har misforstått meg. Det er måten en oppfører seg på og atmosfæren en skaper i kraft av seg, selv jeg snakker om.

 

Jeg har heller ikke blitt presset av mannen min ift hans sønn, og ja det har som jeg skrevet tidligere også vært vanskelig, MEN selv om man ikke styrer følelsene sine så styrer man sine egne handlinger!

 

Jeg er enig i at det der viktig at biologiske foreldre skal ha rom og tid for sine særkulls, men atmosfæren i hjemmet må være varm og inkluderende for alle.

 

Jeg kan ikke forstå at du mener at han ikke skal være med og hente sønnen min av og til. De små har vi sammen og med å bidra til henting hadde han avlastet meg. Jeg kan jo ikke be tenåringen min å vente med å være tenåring heller.

 

Hvis ikke mannen min snur i sin væremåte ovenfor min sønn så kommer jeg nok til å gå, men jeg skal kjempe for at det skal gå bra og forholdet vare. For det er ikke bare bare å gå heller. Som en skrev i et svar, så blir det da i neste omgang nye steforeldre og forholde seg til og ikke enkelt i neste omgang heller.

 

Angående det du skriver om at sønnen min vel snapper opp at jeg ikke er fornøyd med mannen som stefar så har han nok ikke det. Prøver å megle mellom de to, og være en broskaper. Jeg er litt enig når sønnen min klager, og så forsvarer jeg mannen min også, for å ikke hause opp situasjonen og gjøre den enda verre.

 

Jeg må si at jeg føler meg heldig som har vokst opp med mor og far og søsken.

[Anonym bruker]

Du forstår nok ikke situasjonen helt skjønner jeg. Jeg har aldri forlangt at de skal tilbringe kvalitetstid sammen eller pushet, som du skriver. Men jeg krever at han oppfører seg mot sønnen min, noe som krever alminnelig høflighet og folkeskikk. Det å se folk som kommer inn og si hei kommer vel inn under denne kategorien? Jeg har jo selvfølgelig foreslått at de kunne gjort noe kjekt, men mannen min har ikke tid sier han. (Han har det travel også). Men forstår jo også at det ikke alltid er lett å få i gang aktiviteter med med en ungdom som kanskje ikke er alt for interessert. Derfor tror jeg du har misforstått meg. Det er måten en oppfører seg på og atmosfæren en skaper i kraft av seg, selv jeg snakker om. Jeg har heller ikke blitt presset av mannen min ift hans sønn, og ja det har som jeg skrevet tidligere også vært vanskelig, MEN selv om man ikke styrer følelsene sine så styrer man sine egne handlinger! Jeg er enig i at det der viktig at biologiske foreldre skal ha rom og tid for sine særkulls, men atmosfæren i hjemmet må være varm og inkluderende for alle. Jeg kan ikke forstå at du mener at han ikke skal være med og hente sønnen min av og til. De små har vi sammen og med å bidra til henting hadde han avlastet meg. Jeg kan jo ikke be tenåringen min å vente med å være tenåring heller. Hvis ikke mannen min snur i sin væremåte ovenfor min sønn så kommer jeg nok til å gå, men jeg skal kjempe for at det skal gå bra og forholdet vare. For det er ikke bare bare å gå heller. Som en skrev i et svar, så blir det da i neste omgang nye steforeldre og forholde seg til og ikke enkelt i neste omgang heller. Angående det du skriver om at sønnen min vel snapper opp at jeg ikke er fornøyd med mannen som stefar så har han nok ikke det. Prøver å megle mellom de to, og være en broskaper. Jeg er litt enig når sønnen min klager, og så forsvarer jeg mannen min også, for å ikke hause opp situasjonen og gjøre den enda verre. Jeg må si at jeg føler meg heldig som har vokst opp med mor og far og søsken.

 

Jeg tror både du og mannen din vil ha godt av en tur til familierådgivningskontoret, og der vil du også bli utfordret på å se på DIN rolle i det hele.

For vi er vel ingen perfekte?

 

Du sier du vil kjempe for forholdet, men betyr det å kjempe for å få mannen din til å se og gjøre ting på din måte, eller handler det om å forstå hverandre, møtes på halvveien etc.?

 

Har du noen gang spurt din mann om hvorfor han lager så dårlig stemning, har du prøvd å forstå på et litt dypere nivå enn at det er fordi sønnen din ikke vil være med å jobbe ute?

For det ligger jo selvfølgelig mer under. Eller mener du at mannen din er et genuint grettent og utrivelig menneske? Er han slik mot andre?

 

Du sier du ikke prøver å presse fram gode følelser og et godt forhold mellom dem, men er du sikker på at mannen din ikke føler seg presset av deg?

Har du tenkt igjennom om forventningene dine er realistiske i forhold til hva mannen din har kommunisert at han er komfortabel med?

 

Det finnes nok ikke noen enkle svar her, og skilsmisse er absolutt ikke en quick fix. Tenk deg neste omgang med steforeldre og -barn da, som du selv er inne på.

 

Tipper kommunikasjonen kunne kommet på gli om begge var litt ydmyke og villige til å se sine feil, og godta den andres følelser. Kanskje du kan være den første, isteden for å fokusere på å kreve og kritisere?

Skal man endre andre så fungerer ros, oppmuntring og ydmykhet tusen ganger bedre enn gjentatte krav og kritikk.

 

ønsker dere begge lykke til

#19

[Vimmel]

Du spør oss andre her i dib, men hva er du egentlig ute etter? Et sant svar? Eller det svaret du vil høre?

 

Ser du over hele linja, så har du svart meget nikkende til de som har samme tanker som deg: mannen din må skjerpe seg, ellers er det bare å gå.

 

De som utfordrer deg avviser du eller sier de ikke forstår deg og din situasjon.

 

Har du tenkt på at de kanskje forstår deg og din situasjon bedre enn du gjør? På bakgrunn av at de har erfaring å vise til, ikke fordi de vet så mye detaljer om deg og din situasjon.

 

Jeg vet selv hvor inderlig gjerne man vil ha støtte for sitt problem når man lufter det her på dib, men man har faktisk vel sp godt av å tenke igjennom hva de som irriterer/har andre synspunkter kommer med. Det er stort sett god fornuft i det også

[Anonym bruker]

Oi #19! Sånn som dere har det hadde jeg rett og slett ikke orket å ha det! Ikke engang kunne gidde å passe hverandres barn hvis man skal bort? Det høres rett og slett ikke koselig ut og jeg kan ikke se for meg at deres hus er noe trivelig sted å bo verken for voksne eller barn slik du beskriver det.

[Anonym bruker]

Oi #19! Sånn som dere har det hadde jeg rett og slett ikke orket å ha det! Ikke engang kunne gidde å passe hverandres barn hvis man skal bort? Det høres rett og slett ikke koselig ut og jeg kan ikke se for meg at deres hus er noe trivelig sted å bo verken for voksne eller barn slik du beskriver det.

 

Hvorfor i all verden skal det ikke være så trivelig hus å bo i?

Jeg synes det høres veldig fornuftig ut å ikke belaste den andre med egne barn mer enn nødvendig. Da har man mer overskudd til å synes at det er hyggelig med stebarna den tida man er sammen alle sammen.

 

En annen mer eller mindre vesentlig faktor er jo hvor mye bioforelder reiser vekk mens vedkommende har samvær.... Spesielt om far reiser mye i jobben, så er det rimelig å heller belaste besteforeldre litt mer enn en stemor som også er alene om egne barn (#19 hadde vel 2 egne + 1 eller 2 felles. Det er mange nok barn det).

[Anonym bruker]

Oi #19! Sånn som dere har det hadde jeg rett og slett ikke orket å ha det! Ikke engang kunne gidde å passe hverandres barn hvis man skal bort? Det høres rett og slett ikke koselig ut og jeg kan ikke se for meg at deres hus er noe trivelig sted å bo verken for voksne eller barn slik du beskriver det.

Hvorfor i all verden skal det ikke være så trivelig hus å bo i? Jeg synes det høres veldig fornuftig ut å ikke belaste den andre med egne barn mer enn nødvendig. Da har man mer overskudd til å synes at det er hyggelig med stebarna den tida man er sammen alle sammen. En annen mer eller mindre vesentlig faktor er jo hvor mye bioforelder reiser vekk mens vedkommende har samvær.... Spesielt om far reiser mye i jobben, så er det rimelig å heller belaste besteforeldre litt mer enn en stemor som også er alene om egne barn (#19 hadde vel 2 egne + 1 eller 2 felles. Det er mange nok barn det).

 

Det er som du sier #24, da har man mer overskudd til å gjøre koselige ting hele gjengen, og stemningen i heimen blir bedre.

Stedatteren har det forøvrig supert hos besteforeldrene, og de stortrives med å ha henne der.

 

Jeg tror det er veldig viktig at de voksne i en nyfamilie setter seg ned og snakker om forventninger, og er veldig ærlige om hva man føler man kan bidra med i forhold til stebarna uten at det går utover ens egen trivsel.

 

For jeg mener at alle skal ha det bra i nyfamilien, også de voksne. Det er jo en veldig stor andel av nyfamiliene som går i oppløsning, og jeg har en følelse av at det er fordi mange steforeldre går på akkord med seg selv lenge, til det har gått for langt.

 

Jeg synes det eksisterer et urealistisk bilde av hva en nyfamilie skal være. Man skal være "one big happy family", sammensveiset som en biologisk familie, og omtrent like glad i og opptatt av alle barna. Denne forventningen tror jeg skapes av både en selv og samfunnet.

 

Som et resultat av denne forventningen om hvordan det "skal være", tror jeg mange steforeldre er redde for å være ærlige mot seg selv. Tørr ikke å innrømme for seg selv en gang hvordan man egentlig føler det.

 

Jeg tror vi må tørre å tenke at det er rom for forskjellighet, at nyfamiliene kan være like forskjellige som biologiske familier.

Det finnes forskjellige måter å gjøre dette på, og det bør være greit.

 

Jeg tror uansett at min stedatter har det bedre i nyfamilien enn når hun og faren bodde alene. Nå har hun andre barn rundt seg hele tiden (noe hun viser at hun liker), og vi gjør mange koselige familieaktiviteter sammen.

Tror absolutt ikke stedatteren min ønsker meg, og ungene mine, ut av livet sitt. Tror tvert imot hun hadde blitt veldig trist. Og det på tross av at jeg absolutt ikke er den ideelle stemor.

 

Og jeg har det bra, fordi mannen min tolererer mine følelser ovenfor det å være stemor, og fordi han har så mye respekt og omsorg for meg at han tar hensyn.

 

#19