1
Mhm... Jeg mistet tanna mi. FAEN!!
Jeg tar den opp og tenker bare: WHAAAT??? Oki, må si det til samboeren. Snur meg til han og sier: jeg må til tannlegen. Han skjønner ikke helt, ser på meg, ned i hendene mine (hvor tanna ligger) - ser på meg igjen og ned i hendene og på meg og utbryter: Næi faen! Han fikk jo heeeelt hetta og jeg sto der og ante ikke hva jeg skulle si. Hva kan man si?! Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte eller hyyyle. GOSH! Han sa at vi måtte reise til tannlegevakta - men jeg sa at jeg kan ikke skuffe ungene ved å dra nå. Det var siste dagen. Vi kan ikke dra nå.
Vi diskuterte frem og tilbake og han sa jeg måtte tenke på meg selv. Ble enig om å ringe tannlegevakt og høre om det var mulighet for å komme inn, så kunne jeg dra og de være der i parken. Men det var ingen jeg kunne dra til, fant ikke riktig nr og så videre.
Imens han ringte, passet jeg barna og var igrunn veldig borte fra verden akkurat da. Minste lå og sov og største lekte seg oppe i en skråning. (H*n er 7år).
Jeg ville høre hva samboeren fikk ut av, fra samtalene. Så jeg tok vogna og pekte på barnet som lekte seg i skråningen - at "jeg går dit - kom du og". Jeg trodde h*n fikk det med seg, men den gang ei... H*n så ikke det - trodde jeg bare vinket.
Jeg gikk 5meter bort, ulempen var bare at det var en liten sving og masse trær - så jeg så ikke h*n og h*n så ikke meg. Jeg satte meg ned og spurte hva som ble sagt i tlf - for samboeren var akkurat ferdig. Han sa at det var feil nr. Han gikk for å se etter største, men så h*n ikke.
Jeg spurte han: Var ***** der?
Nei, sa han.
Nei?! Da er h*n borte!!!!! Jeg reiste meg opp og så ingen der. Barnet mitt var borte. Jeg tannlaus. Gubben rådvill.
Han fikk et ukjent nr som ringte han, men det ble lagt på ganske fort. Imens gikk jeg bortover for å finne barnet mitt. Så kom jeg på: Samboeren sin tlf er snart tom for strøm. Hvis jeg går nå, så finenr vi ikke hverandre igjen heller. Jeg gikk sikkert 200m før jeg bestemte meg for at jeg måtte ringe samboeren og høre om han visste noe.
Idet jeg fikk et ringesignal, ble det brutt. Der gikk tlf hans tom for strøm. Jeg snudde og gikk 20m bak for å se om jeg så han - det gjorde jeg ikke. Så da gikk jeg andre veien igjen for å se om jeg så barnet mitt. Neeeeiii.. Borte var barnet.
Jeg sto blant folkemengden og prøvde å tenke logisk. Hvor... Skal jeg gå og hvor har barnet mitt gått. Så ser jeg samboeren og stanset til han tok meg igjen. Han hadde fått vite hvor barnet var. Så han gikk for å finne h*n, mens jeg gikk inn på toalettet for å sjekke tilstanden i munnen min. Faen, det så grusomt ut!
Måtte gå, for å forsikre meg om at barnet mitt var funnet.
Da møtte jeg samboeren som sa h*n ikke var funnet. Han husket ikke nr som hadde ringt og han fikk ikke på tlf sin. Men, plutselig - så fikk han ett lyst øyeblikk ut av det som hadde fremkommet av den tidligere samtalen med han som hadde funnet barnet - så han måtte gå 20m bak en bygning. Der sto barnet.. Takk og lov!
Barnet hadde ikke sett oss, og hadde deretter gått for å finne oss. Da h*n ikke gjorde det, så tok h*n kontakt med en som jobbet der og fikk de til å ringe oss. Ikke var h*n redd eller noe - og h*n hadde holdt hodet kaldt. Alt dette tok sikkert 4-5min - men det var laaaange minutter!!!!!!! Men, barnet mitt gjorde alt riktig - akkurat slik vi hadde sagt på forhånd HVIS det skulle skje at vi mistet hverandre. Takk og lov for at vi tok forhåndsregler og fortalte hva barnet skulle gjøre hvis det skjedde OG at vi hadde armbånd med nr på..
Så tilbake til meg og tanna mi.. Jeg orket ikke skuffe barna mine ved å reise hjem - så valgte å ringe tannlegekontoret der vi bor og fikk time dagen derpå.
Der var jeg forrigårs. Taannlegen så at det var et kraftig slag som har påvirket to andre tenner også. Nå har jeg altså en tannlaus munn - med en mistet tann og to andre tenner som er skadet. Jeg må fikse dette så fort som mulig.
Litt av en slutt på en ferie. =(
Sukk!!!
Jeg har fått ordnet en midlertidig krone - for tanna kunne ikke reddes. Men.. Så lenge jeg kan åpne munnen uten å se ut som en hjemløs så er det jo... tja.. "greit"..
Men, det svir i selvfølelsen for å si det slikt. å vite at tanna mi er boooorte!!!!!
