7 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

I natt våknet jeg og ble liggende våken i flere timer.
Min samboer, far til min datter 5 år er på ferie uten oss da han valgte å bryte ferie avtalen og heller nå ville være sammen med venner (tidligere venner av meg) og sin voksne sønn.

I sommer har jeg hatt et hvitt ark med strek på. Positive og negative.
Jeg ser ikke lenger hvordan jeg kan bo med denne mannen, selv om jeg er veldig glad i han og skulle så gjerne ønske at det var anderledes.

Jeg ser ikke lenger hva han gjør for vår datter og meg. Han er 11 år eldre enn meg og ønsker å leve livet uten å tenke over at vi er en små barnsfamilie. Vår datter begynner på skolen nå, noe som vil binde oss ennå mer.

Han er pappa en dag eller to også sprekker det for han, eller han ønsker diplom.

Hvor var han da jeg skulle hjem fra sykehuset
Hvor var han da jeg har hatt det vanseklig eller var syk
Hvor var han da vår datter var syk
Hvor var han til alle barnehage møter, helsesstasjon møter, aktiviteter hun har gått på, skolemøter.
Hvor er han når jeg trenger han
Vi pleide å ha felles interesser, nå vil han ikke ofre mine en tanke
Gnisten min blir borte
Han lovet meg et barn til, nå vil han ikke ha flere
Han forteller meg jeg ikke er driftig, og jeg jobber meg halvt i hjel
Kommunisere er livsfalig, det har det alltid vært
Han lever etter hva som passer han og tror livet er en dans på roser
Alle liker han fordi han er enkel og grei å være sammen med da han
unngår en hver konfrontasjon eller diskusjon.
Forskjellsbehandlingen av vår datter og hans sønn er grusom å se på
Jeg har alltid følt meg som en alene mor.

Jo da han stiller opp i ny og ned, men er det riktig når han er en 100% pappa. Uansett om man ikke ser barnet sitt hver dag og bor sammen burde man være en 100% foreldre.

Elsker huset vårt, livet mitt med datteren min, koser oss glugg i hjelp.
Jeg elsker også mannen min, men han er ikke der for meg.
Vi har vært igjennom familieterapi og det nytter ikke bta flere tusen kr når man ikke tar til seg noe.

Han er min store kjærlighet, men jeg føler vi aldri er viktigst for han.
Jeg er kanskje halveis i livet, og jeg har ikke lyst å kaste bort resten.

Noen gode råd???????

[Bonusbabe]

Vet ikke om det er et GODT råd, men jeg gikk etter nesten 20 år fra min eks som var av fullstendig samme typen (dette kunne vært skrevet om meg og mitt liv!), med den ene vitige forskjell at han ikke har andre brn. Han har egentlig vanlig samværsavtale, dvs annenhver helg, men jeg får veldig ofte spørsmål om jeg kan ha vår datter flere av de helgene også (til stor irritasjon for min nye kjæreste, selvsagt), så jeg får stort sett ha min datter i fred for ham. Skal ikke påstå at jeg ikke har angret en dag på at jeg gikk, for økonomien ble en helt annen, og jeg føler fremdeles tidvis sorg over at ting gikk som de gikk, men det var ikke mulig å få ham til å bruke sin tid og sitt hjerte på oss... Summasummarum har jeg det like greit uten. Men en slags sorg vil det kanskje være i fht dette i mange år. Tenk deg vel om, men ikke tenk for lenge. Og når du har bestemt deg, IKKE gjør som jeg gjorde og se deg tilbake...

[lecoco]

Takk for svar. Livet skal ikke være lett... jeg har prøvd så hardt å få han til å se oss, vile være hos oss med oss...... men det ender alltid opp i et nokså egosentriskt valg for han.Har du det godt med din nye kjæreste?

I mitt yrke møter jeg mange familier og jeg tenker de har noe jeg ikke har. Ser mødre og fedre hygge seg sammen med sine barn. Legger merke til en hver far jeg går forbi som lyser kjærlighet ovenfor sine.
Tenker at det må være mer til livet enn dette.
Når han tar på meg skulle jeg ønske at tankene hans var.... har hun det godt.......har familien min det godt....er de trygge.

[Bonusbabe]

Ja og nei. Stormfullt er ordet. :-S Er usikker på om dette forholdet er noe som bør vare, og det som gjør det vanskelig, er at jeg ikke har fått det siste barnet jeg ønsker meg ennå, og jeg begynner å bli "voksen"... Derfor sier jeg: ikke vent for lenge...

[Anonym bruker]

Jeg ser situasjonen er vanskelig, men jeg kan ikke komme med noe godt råd... Rett og slett fordi det er ingen.

Jeg kan ikke skrive at du vil få det godt med en nye kjæreste, for det er ikke sikkert. Han vil etter all sannsynlighet finne din datter mer slitsomt enn egne barn. Alt jeg vet er at det er mange tunge tak i en mine, dine og våre barn familie... Du må godta at en ny kjæreste aldri vil kunne elske din datter. Han vil kunne bli glad i henne, bry seg om henne og vise omsorg. Men be han aldri å elske henne som egen, for sånn er ikke vi mennesker skrudd sammen. Det klarer vi ikke. Like lite som du kan elske din nåværende manns sønn.

Har du det trist og tøft mesteparten av tiden, er det nok stor sannynlighet for at du vil kunne få det bedre og noe lettere med en ny kjæreste. Kjærligheten vil blomstre, men det vil også være andre ting å måte svelge...

Lykke til i valget:)

[lecoco]

Takk igjen til dere begge.
Til Bonusbabe, jeg begynner også å vokse og jeg føler meg lurt da han lovet meg et barn til. Det var for 3 år siden, og tro meg han gjør alt for å unngå det barnet. Etter mange samtaler er han ferdig med små barn.

Til anonym bruker. Takk.
Det å elske et annet barn som ikke er din egen er jeg enig i at man aldri kan kreve av noen. Det er krevd av meg og jeg vet at det ikke går. Det jeg vet er at man kan treffe andre som vil ta mer av seg både deg og ditt barn enn hva man har. Nå snakker jeg generelt.
Jeg er heller ikke skrudd sammen til å elske ubetinget andres barn, og jeg er redd en ny runde mine dine.
Pga min alder kan jeg ikke slå alle under samme kam.
Og jeg ser andre som klarer det og jeg tror nøkkelen er kommunikasjon.
Det finnes ikke i mitt forhold, med eller uten hjelp.

Det er også noe med at jeg har det godt alene. Trives i mitt eget selskap og trives alene med min datter. Vi er mye alene.
Det er den beste tiden vår.
Det er ikke slik det burde være når vi er en familie.

[Anonym bruker]

lecoco skrev 29 juli 2012 - 21:08:

Det er også noe med at jeg har det godt alene. Trives i mitt eget selskap og trives alene med min datter. Vi er mye alene. Det er den beste tiden vår. Det er ikke slik det burde være når vi er en familie.

I så tilfelle ville jeg hørt med han, og kunne jeg få ha barnet 70% + så ville jeg gått for alenemortilværelsen. Siden det er den du trives med...

Jeg kan ikke si noe sikkert, men tror en del menn finner det vanskelig å relatere seg til kull nr 2... De tror det skal bli som første gangen, men så er en del ting annerledes. Da er det lett å automatisk beholde det som har vært kjært lenge (1.kullsbarna). De har hatt flere år sammen, og de er lettere å kommunisere med enn en baby. Gammel vane er vond å vende...
Så sier flere eksperter at fedre som ikke binder seg til barna sine innen de er 3 år, sjeldent får noe nært forhold til barna (vel og merke om de har visst om barnet fra fødselen av, og bodd i nogenlunde nærhet).

[sig1]

Ville bare si at du må tenke deg godt om, men det er jo også selvfølgelig det du gjør.

Siden du er så mye alene,så er det i alle fall tross alt godt at du like å være alene. Selv om du skulle ønske å tilbringe mer tid med din samboer.

Du stor koser deg med datteren din og er veldig fornøyd med huset forstår jeg. Kanskje du kunne prøvd å gå dine egne veier? Uten å gjøre det slutt mener jeg. Finne på noe kjekt som f.eks å reise på tur med datteren din og f.eks en venninne med barn? Eller noe annet, pluss gjøre noe bare for deg selv, noe DU har lyst til. Så får han være hjemme og passe felles barn. Kanskje også begynne på en eller annen form for aktivitet som du har lyst til..

Kanskje du kunne fått det bedre og til og med bra da...

Lykke til:-)